Jesus og Johannes

Betraktning for fjerde søndag i advent

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).

Dette er en tekst om noen som møtes. I første omgang er det to kvinner som møtes. To slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon. Men akkurat denne dagen har de noe helt spesielt felles. De ventet begge barn. Begge visste at de ventet en sønn og begge hadde fått vite om barnet de bar på en litt uvanlig måte: Elisabeth – den eldste – ved at hennes mann, presten Sakarja, hadde fått en åpenbaring: Maria – den yngste – ved at hun fikk besøk av en engel. I tidens fylde skulle Elisabeth bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte. «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria. Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte? Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten? Vi har vel alle sett hvor hemningsløst begeistret et barn kan bli når han eller hun hører en kjær stemme eller ser et kjært ansikt. Da hopper man opp og ned av iver og glede.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst er den ene anledningen. Neste gang var mange år senere. Da var begge voksne menn. Johannes sto midt oppi det som var hans kall og oppgave, nemlig å være forløperen for Messias. Mange i samtiden trodde det var han som var den lovede Messias, men Johannes var helt klar på at slik var det ikke. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes selv om forholdet mellom seg og Jesus.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme. Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter? Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus. Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Så ble Jesus døpt av Johannes, og stafettvekslingen hadde skjedd. Johannes hadde fullført sitt oppdrag – Jesus kunne begynne på sitt. Neste gang vi hører om Døperen Johannes, har kong Herodes kastet ham i fengsel. Johannes hadde refset kongen for hans umoralske liv. Fra fengslet sendte Johannes en litt fortvilet henvendelse til Jesus: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Jesu svar var at han var den som skulle komme: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Kort etter var Johannes død.
Da Jesus fikk høre det, gikk han for seg selv. Han dro til et øde sted for å være alene. Nå var han borte, han som hadde «sparket av fryd» første gang han hørte at Jesus var i nærheten, han som hadde pekt Jesus ut i folkemengden og sagt: «Der er Guds lam, han som bærer verdens synd.» Men det var ikke lenge Jesus fikk være alene med sin sorg over Johannes, for folket hadde fulgt etter ham ut i ødemarken. Rydningsmannen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren fortsatte sitt.
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes. De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 17. desember 2011

Trøstens evangelium

Preken i Askim korps tredje søndag i advent, 11. desember 2011

Dagens prekentekst finner vi hos profeten Jesaia, kapittel 40, de fem første vers; vi leser i Jesu navn:
"Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud. Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.
En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt."
Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å sette ”Trøstens evangelium” som overskrift på de tanker vi skal dele sammen i formiddag. Begrunnelsen for en slik overskrift finner vi i de første ordene i teksten – de første ordene og i hele teksten.
Denne teksten fra profeten Jesaia er både innholdsmessig og stilistisk et brudd med det man leser i de foregående kapitlene. Mange mener derfor at det er en annen profet som har fått det budskapet som innleder denne delen av Jesaia-boka, at dette er ord fra Herren som kom en del senere enn det som har stått i boka fram til nå.
Kapittel 39 slutter nemlig ikke spesielt optimistisk, enn si trøsterikt. Kong Hisikia, som på mange måter var en god og from konge, hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom. Så får han besøk fra en annen konges utsendinger, og viser dem – stolt som en hane, kan man nesten si – alt sitt gods og gull. Dette blir profeten oppgitt over. Han refser ham for dette, og forteller at en dag skal de samme mennene komme tilbake, ikke som gjester, men som erobrere. Men det virker ikke som kongen tar dette inn over seg. ”Det vil jo være fred og fordragelighet så lenge jeg lever,” er den trøsten han gir seg selv.

Så går det mange år.
Jesaias profeti er gått i oppfyllelse. Landet er blitt erobret. Skattkamrene ranet. Og nå er det Guds profet igjen står fram, og han kommer med den virkelige trøsten; den som er prekentekst her i formiddag. Fra og med kapittel 40 kalles da også profeten Jesaia ”evangelisten i Det gamle testament”; ”evangelisten blant profetene”.
Jeg gikk inn på www.bibel.no og søkte på ordet ”trøst”. Jeg fikk 37 treff. ”Trøst” er et viktig begrep i Bibelen. Guds sendebud – profetene; apostlene – hadde ofte et budskap om trøst å komme med.

Hva er så innholdet i den trøsten profeten kommer med på vegne av Herren selv? Hva leste vi? Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.

Jaha – det høres fint ut. Men hva betyr det?
Striden er fullført – skylden er betalt, og ”hun” – Jerusalem; Israels folk – har fått dobbelt for alle sine synder. Dobbelt – hva da? Dobbel straff? Nei, dobbel nåde!

Første gang noen forklarte meg dette bibelverset – da var jeg elev ved det som den gang het Vestlandske Indremisjonsforbunds bibelskole i Bergen – C. Sundts gate 22 var adressen. I faget ”GT” gikk vi gjennom profeten Jesaia – ”Esaias”, sa vi den gang. Og et stykke ut i kurset kom vi også til denne teksten. Og samme spørsmålet ble stilt. Hva betyr dette – fått dobbelt for alle sine synder?
”Det betyr,” sa han som underviste – ”at Gud ikke bare har betalt konkursen vår; han har også gitt oss ny startkapital.”
Dobbelt for alle sine synder.

Fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid har jeg hørt følgende historie: En familie ettersøkte en mann som hadde rømt fra landet og etterlatt seg en enorm gjeld. Budskapet familien hadde til mannen, var dette: Du kan trygt komme hjem igjen. Gjelden din er betalt.

Vi kjenner lignelsen om den fortapte sønn – den er den samme fortellingen. Det er det samme budskapet. Gjelden er betalt – han fikk en ny start. Sønneforholdet var gjenopprettet; mer enn det: Det hadde aldri vært brutt. Liknelsen om den fortapte sønn er en liknelse om evangeliet. Trøstebudskapet fra profeten er et evangelium. Det er trøstens evangelium.

Det er mange måter å trøste på.
I Jobs bok leser vi om den trøst Jobs tre venner ga ham da han hadde mistet alt. Vi leser om dem: ”Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor” (Job 2.13). En solidarisk trøst – de var til stede med han som led. Nærhetens trøst; vennskapets trøst.

Men det finnes også trøst som verken er nær eller gir nytt mot. Det finnes falsk trøst. Trøst som sier ”Det er ikke så farlig”. Trøst som sier ”Det går nok bra”; ikke fordi man tror det går bra, men fordi man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg.

Slik er ikke den trøsten som trøstens evangelium gir.
Det er en trøst som tar situasjonen på alvor.
Det er en trøst som tar synden på alvor.
Det er en trøst som tar nederlaget på alvor.
Det er en trøst som ikke bare ”betaler konkursen”, men som gir ny startkapital. En trøst som gir dobbelt for alle våre synder.

Paulus hadde sett dette. Derfor skriver han til menigheten i Korint: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten” (2 kor 1, 3-7). I den første utgaven av Bibelen jeg leste, het det ikke bare ”vår Gud som gir all trøst”, men ”lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud”. Trøstens evangelium – trøstens Gud. ”Trust him”, hadde jeg nær sagt…

Evangelieteksten for denne søndagen er om døperen Johannes. Det er ikke så lenge siden det ble snakket om ham her fra denne talerstolen. Også profeten Jesaia sier noe om ham i dagens tekst. Det er en del av det trøstens evangelium som profeten forkynner: ”En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt.”

Kjernen i trøstens evangelium er altså dette: Herren kommer! ”Se, han kommer, han som alle tiders floker løse kan…”. Når Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki om Jesu gjenkomst, skriver han til slutt: ”Trøst da hverandre med disse ord”.

Herren kommer! Derfor har vi advent. Vi skal minnes han som kom. Vi skal minnes om han som skal komme igjen. Og vi skal få erfare han som er her nå.

Trøstens evangelium er ikke bare et budskap for de store høytidene. Det er ikke bare et budskap for livet etter dette. Det er et budskap for dagen i dag. Nåden og tilgivelsen er for dagen i dag. Kraften, utrustningen, ressursene – de er for dagen i dag. ”Dobbelt for alle våre synder” – ikke bare betalt konkursen, men gitt ny startkapital. Apostelen Johannes i sitt første brev: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1 Joh 3,9). Ser du tråden tilbake til profeten? Tilgir oss syndene – renser oss for all urett. Dobbelt for alle våre synder.

Blod og ild, står det på veggen her i lokalet. Jesu blod og Den Hellige Ånds ild. Blodet som tilgir oss syndene – ilden som renser oss for all urett. Blodet er nåden – ilden er kraften. Dobbelt for alle våre synder.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Se også salmen "Trøstens evangelium" i bloggen "Nye dikt".

En ukjent Gud?

Preken i Askim korps søndag 13. november 2011

Dagens prekentekst finner vi i Apostlenes gjerning, det 17. kapittel og versene fra 22 til 32; i Jesu navn:
Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: 'For en ukjent Gud'. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: 'For vi er hans slekt.' Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Slik lyder Herrens ord!


Å kjenne Gud…
I mange sammenhenger får vi spørsmål om vi kjenner noen. – Kjenner du den-og-den?
Hvem som er kjent og hvem som er ukjent kan være en omfattende diskusjon å ta – hvor legger vi lista for det ene og hvor legger vi den for det andre? Er det å kjenne noen det samme som å vite at vedkommende finnes? Er det å kjenne noen det samme som å ha vekslet noen ord – det være seg i forbifarten, i jobbsammenheng, i sosial sammenheng. Vi kan tro vi kjenner noen – og så oppdager vi at vi kanskje ikke kjente vedkommende likevel. I hvert fall ikke så godt som man trodde.

Å kjenne Gud…
Paulus var i Athen. Den byen og landet den er hovedstad i har jo vært i nyhetsbildet i det siste. Det er et mangfoldig land. Noen vil kalle det en heksegryte, andre vil kalle det en smeltedigel.
Den beskrivelsen Paulus gir kan på mange måter passe også på dagens mennesker. Areopgas har mange likhetstrekk med dagens religiøse torg, det være seg i Norge og i verden. Det var mange helligdommer der – mange alter. ”Dere er svært religiøse,” sier Paulus til mennene i Athen – han sier det som en attest; som en kompliment. Han gir dem honnør for dette.

Noen tanker om dette med flere alter – det å ha flere hellige steder. La Kain og Abel være stikkord. De bygde hvert sitt alter. De brakte hvert sitt offer. Ville fortellingen om Kain og Abel blitt annerledes om det hadde ofret fra det samme alteret? Om de hadde tilbedt sammen, og ikke hver for seg?
Abraham bygde altre – ett av dem skulle han ofre Isak på. Vi husker den fortellingen. Det er ingen enkel fortelling å forholde seg til.
Jakob bygde et alter der hvor han hadde hatt sin drøm: Eben-Ezer. ”Hjelpesteinen” – en påminning om at Gud hadde hjulpet Jakob fram til da.

Å kjenne Gud…
Tidligere i gudstjenesten hørte vi beretningen om da Moses fikk sitt kall i ørkenen. Og det var ikke noe lite kall: Han skulle gå til Farao og si: La mitt folk fare!
Moses kjente kulturen ved Faraos hoff – han hadde vokst opp der. Han visste at ingen farao ville godta å miste en stor gruppe gratis arbeidskraft på den måten. ”Skal jeg la dem fare, sier du, Moses? Ja, hvis du sier det så…”.
Moses visste bedre. – Hvem er jeg som skal gå til farao og si dette?
Da svarte Herren: Jeg vil være med deg!
Jaha, må Moses ha tenkt. Men hvem er så du? Hva skal jeg svare dersom noen spør hvem du er og hva du heter.
Da svarte Gud: Du skal si Jeg Er har sendt meg.
Jeg Er. Jahve. ”Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.”

Å kjenne Gud…
Kjenne ham som den Gud som førte Abraham til det lovede landet. Kjenne ham som den Gud Isak tjente. Kjenne ham som den Gud Jakob tjente – Jakob som fikk navnet Israel, for du har kjempet med Gud og vunnet. Han som hadde gitt folket sitt navn – Israels folk. Nå skulle de føres tilbake til Israels land. Abraham, Isak og Jakobs land. De som hadde bygd altere for Herren i dette landet.
Mange alter, men til ære for én Gud. Til ære for Jahve – himmelens og jordens skaper. Senere kom det mange altre og til mange guder. Også i Israels folk – Guds utvalgte folk – fikk dette innpass. Profeten Jeremia refset dette: ”Herren sa til meg: Det er en sammensvergelse blant mennene i Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til syndene til sine første fedre, de som nektet å adlyde mine ord. De fulgte andre guder og tjente dem. Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttet med fedrene deres.
Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem. Da skal byene i Juda og de som bor i Jerusalem, gå og rope til gudene de tenner offerild for. Men de kan ikke berge dem i ulykkens tid. For du har like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere tenner offerild for Baal (Jer 11, 9-13).

Og da er vi snart der hvor Paulus var mens han vandret rundt i Athen.
Han så at folks lengsel etter det guddommelige ga seg mange utslag. Mange guder. Mange religioner. Romerriket – som også Hellas var en del av – var et slags religionspluralismens – jeg hadde nær sagt ”Mekka”, men i Mekka dyrker man jo bare én Gud. Men midt i dette konglomerat av guddommer og trosretningen, dukket det altså opp et alter som skilte seg ut fra de andre: ”Til en ukjent Gud”.
Mange guddommer, og så midt i dette: Et alter til en ukjent Gud. Hva tenker vi om det? En slags helgardering?

Paulus gjør et pedagogisk grep: Han bruker dette alteret som en innfallsvinkel for det han har på hjertet. ”Dette som dere dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg,” sier han.

Denne ukjente Gud – hvem er han?
Han må jo være han som skapte himmel og jord. Han må jo være den står over alt og alle. Dette er det Paulus taler om når han står der på Areopagos-høyden og underviser de greske mennene. Og de lytter. De lytter lenge. Jeg tror de nikker. Ikke dumt, det der! Det er noe i det han sier!
De lytter – til et visst punkt! Helt til Paulus sier: ” Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.”
Der sa det stopp!
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Oppstandelsen fra de døde – det ble det kritiske punktet. Omtrent som når man i møtet med dagens religiøse mangfold sier: - Det finnes bare én Frelser.
Barnet i krybben og Mannen fra Nasaret er greie nok å forholde seg til. Barnet har sjarm og mannen har mye fint å si; er et stort eksempel. Frelseren på korset er mer utfordrende. Og den tomme graven enda mer.
Vi har hørt en tekst fra Johannes-evangeliet også i dag. ”Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Den som ser meg, ser han som har sendt meg.”

Hva mener Jesus med dette?
Jeg tror han mener at troen på Gud Faderen og troen på Guds Sønn henger sammen. Mannen fra Nasaret kan ikke ses adskilt fra Frelseren på korset. ”Jeg er ikke kommet for å dømme verden,” sier Jesus – han er kommet for å frelse verden. ”Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.”
En ukjent Gud?
Hva er ditt navn?
Første trinn til å bli kjent med noen, er som oftest å bli kjent med navnet. Dersom noen ikke vil si hva han eller hun heter, er det lett å tenke at vedkommende har noe å skjule. Man behøver ikke ta ansvar.
Hva slags autoritet ville Moses hatt om han kom til folket og sa: ”Jeg har hørt en stemme si sånn-og-sånn.” Hvilken stemme da? Nei, bare en stemme.
I stedet kunne han si: Slik lyder Herrens ord!
Eller Paulus: ”Jeg ser dere har et alter til en ukjent gud. Det er interessant...”. Og så kan man tillegge denne ukjente gud en masse fine meninger og holdninger.

En ukjent Gud? Nei, en kjent Gud, sa Paulus. Herren! Skaperen. Frelseren.
Å kjenne Gud…
Filosofen, forfatteren og søndagsskolelæreren Henrik Syse – det er han selv som bruker den siste tittelen – fikk nylig Bibelprisen for 2011 fra Det norske bibelselskap. Jeg var ansatt i Bibelselskapet da den første Bibelprisen ble delt ut. Den gikk til Edvard Hoem.
På Vårt Lands nettsider leste jeg deler av et intervju Henrik Syse hadde gitt til en serie Vårt Land holder på med. Der sier han: - Jeg tror ikke på Bibelen.
Umiddelbart er det en uttalelse som mange sikkert reagerer på. Men jeg tenkte: Hvor står det at det er Bibelen vi skal tro på? Står det i Bibelen, for å si det sånn?
Og ut fra en slik punsjline trekker Syse så et resonnement om at det er den Bibelen forteller om han tror på: Gud og Jesus.
Hva sier vi i trosbekjennelsen:
* Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
* Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
* Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.
Dette er en gammel tekst – kanskje like gammel som Bibelen selv. Kanskje eldre. Da jeg var i Betlehem i 1995, møtte vi biskopen av Fødselskirken. Han sa noe jeg ofte har tenkt på siden: - Nå er dere der hvor kirken er eldre enn Bibelen.
En kirke som bekjente og bekjenner troen på Gud Fader, den allmaktige, himmelens og jordens skaper. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere, sa Paulus.
Ingen ukjent Gud, med andre ord, men en Gud som har gitt seg til kjenne. En Gud som har åpenbart seg i Jesus Kristus; han som også kalles Ordet. Johannes-prologen – et mesterstykke både i poesi og visdom:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det (…). Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Ingen ukjent Gud. Ingen skjult Gud. En Gud som åpenbarer seg. En Gud som manifisterer seg. En Gud som har tatt sin bolig iblant oss.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Øksen ligger ved foten av treet

Preken i Askim korps søndag 30. oktober 2011 – Bots- og bededag

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus,
i det tredje kapittel, fra vers sju til 12; i Jesu navn:

Men da (Johannes) så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den kommende vrede? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si til dere selv: 'Vi har Abraham til far.' For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksa ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner».

Slik lyder Herrens ord!



Vi har nettopp fått en ny bibeloversettelse.

Det er snart 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, en såkalt ”skolebibel” som jeg fikk i gave til min tiårsdag. Det var en gave jeg hadde ønsket meg. Jeg har ikke noen klar forestilling om hvorfor jeg ønsket meg akkurat en bibel til tiårsdagen, men det gjorde jeg altså, og det fikk jeg altså. Oversettelsen av 1930. Jeg hadde et ambisiøst prosjekt om å lese den fra perm fra perm, og begynte med skapelsesberetningen. Det var kjent stoff. Noas ark – Abraham – Josef i Egypt. 1 Mosebok gikk greit. 2 Mosebok – om blant annet Moses – gikk også bra. Lenge. Men så kom de 40 årene i ørkenen. Der datt jeg av på et tidspunkt. Jeg gikk meg vill i ørkenen, tror jeg – så å si bokstavelig talt.

Denne Bibelen fra 1930 har på mange måter definert det bibelske språket for meg. Derfor sier jeg ennå ”helliget vorde ditt navn” når jeg ber Fadervår (ja, jeg kaller Herrens bønn ”Fadervår”!). Som storforbruker av det norske språket tenker jeg også at det sakrale språket godt kan være annerledes enn hverdagsspråket. Det kan være mer sakralt; mer opphøyd. Det skal være mer sakralt; mer opphøyd.

Hva har så dette med dagens tekst å gjøre?
Ikke det minste! Men jeg sjekket denne teksten, hvordan den har lydt, ikke første gang den lød, men i hvert fall første gang jeg møtte den – for snart 50 år siden: "Men da (Johannes) så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild."

Hvor befinner vi oss i Jesus-fortellingen med denne teksten?
Vi er helt i forkant av at Jesus begynner sitt virke; vi er i det vi kan kalle ”stafettvekslingen” mellom Døperen Johannes og Jesus. Døperen Johannes var han som skulle berede veien for Messias. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetene. Døperen Johannes er han som sa om forholdet mellom seg og Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.
Døperen Johannes er han som pekte på Jesus og sa: Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd.

Døperen Johannes var en refser. En domsprofet.
Han refset myndighetene – han refset presteskapet – han refset samtiden. I teksten vår leser vi at de kom til ham for å bli døpt, og så refset han dem. Han utfordret dem. ”Bær frukt som er omvendelsen verdig!” Det forplikter å omvende seg! Det er kjernen i det Johannes sier.

Døperen Johannes var, som jeg alt har sagt, den siste av de gammeltestamentlige profetene. Derfor kan ikke det han sier i denne teksten uten videre flyttes over i vår tid og brukes om vår samtid. Det kunne ellers være fristende – det er nok av fenomener som kunne trenge en refsende profetrøst også i våre dager.
Døperen Johannes peker derfor i to retninger med sin tjeneste. Han peker framover, mot Jesus, som han er forløperen for. Han bereder veien for Jesus. Han peker på ”Guds lam, som bærer verdens synd”. Men han peker også bakover. Han går inn i en tradisjon. Profettradisjonen. Refsertradisjonen. Tradisjonen fra profeter som Elia og Amos. Han gikk også inn i en annen tradisjon; la oss kalle den martytradisjonen. Han ble en av de mange profetene som måtte betale med sitt liv fordi de valgte å stå i Herrens tjeneste.
I det såkalte ”troskapitlet” i Hebr 11 leser vi: ”Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.”

Denne tradisjonen var det Døperen Johannes ble en del av. Etter at han var død, sa Jesus dette om ham: ”Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme. Den som har ører, hør!” (Matt 11, 7-15).

Men så pekte han også framover. Mot han som skulle komme. Mot det Guds Lam som bar verdens synd. Også det kan vi lese i dagens tekst: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.”
Dermed er vi over i Det nye testamente. Vi er over i evangeliet. Vi er over i pinsedagens budskap og gave.

I dag er det bots- og bededag. Vi har tidligere i gudstjenesten sett litt på hva denne dagen er ment å være; en dag for bønn og syndserkjennelse. Men i kristen sammenheng peker all sann syndserkjennelse videre – mot tilgivelsen; mot nåden; mot frelsen. Dette går klart fram i en av de andre tekstene for denne søndagen, hos profeten Jesaia: ”Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre”, sier profeten der, og legger til: ”Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.”
Og dermed er vi tilbake til det Johannes sa om Jesus: ”Se der er Guds Lam – som bærer verdens synd.”

Så er det et evangelium også i budskapet fra refseren Johannes. Det lyder en nådetone også i domsbasunen. Øksen ligger allerede ved foten av treet, sa Johannes, men han sa ikke at treet var dødt. Derfor heter det i Åpenbaringsboken: «Men en av de eldste sa til meg: - Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Dersom du tror, skal du se Guds herlighet

Preken i Askim korps 16. søndag etter pinse, 9. oktober 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, kapittel 11, versene fra 11 til 27 og fra 37 til 44; i Jesu navn:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» (…)Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!
Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle ”håpløse tilfeller”. Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra. De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene. Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at ”frøken” kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Det første bildet - den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus. Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Men Jesus ble likevel ved hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet. Det var den første gangen. En død pike ble vekket til live mens hun lå på likstrå. Jeg ser for meg Jesus der han står ved en seng og ei jente reiser seg opp, litt forundret, som om noen nettopp har vekket henne fra en drøm. Moren kaster seg mot datteren i glede; faren bare står der, som om han er vitne til en eller annen form for absurd teater.

Den neste beretningen er fortellingen om enkens sønn i Nain. Jesus og disiplene hans kom til denne vesle byen Nain. Nærmest en landsby. Og da de kom hit, møtte de et følge. En ung mann som skulle følges til graven. En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne. En enke. En mor. En mor som hadde mistet sitt eneste barn. Sin eneste sønn. En ung mann. En gutt. En som burde ha livet foran seg. Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen. Og Jesus gikk bort, dyttet nærmest i den unge mannen. – Hei! Nå må du stå opp!
Slik er bildet jeg ser for meg: De som bærer båren har den ennå på skuldrene. Jesus strekker seg litt opp og snakker til ham som ligger på båren. Han sitter halvveis opp – det er nesten så han gnir seg litt i øynene.
Og han sto opp og begynte å snakke, står det i bibelteksten, og at Jesus gav ham tilbake til hans mor.

Så er det den tredje fortellingen; fortellingen om Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken. Vår fortelling i dag. Vår tekst.
I forkant av vår tekst, leser vi at det ble sendt bud til Jesus. ”Herre! Han du elsker, er blitt syk.” Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med. ”Herre, han som du er så glad i er blitt syk.”

Det er en sterk fortelling. En fortelling om vennskap; vennskap mellom Jesus og tre søsken der i Betania. Det er Marta og Maria vi hører mest om. Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre. Jeg har stor sympati for Lasarus. Jeg kan identifisere meg med ham. En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro. Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre. Dødens overmann.

Fortellingen om Lararus er annerledes enn de to første jeg nevnte.
Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene; Lasarus var en nær venn.

De er annerledes gjennom geografien. Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel. Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet. Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.

De er annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gang hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe? Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem? Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke. Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som sto opp fra de døde, var det Jesus selv det gjaldt. Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble. Ingen rørte ved hans hånd, som den vesle piken eller den unge mannen. Jesus brøt gravens segl selv. De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – ”prøveballonger” er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: ”Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.” Det lot seg ikke gjøre. Livskreftene i Jesus var for sterke. ”Helvete bever” – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen ”Påskemorgen slukker sorgen”.

Døden er det eneste sikre i dette livet. Den kommer til oss alle. Man kan nesten si at døden er enda sikrere enn livet. Livet kan vi miste eller beholde. Døden møter vi. Vi har lagt bak oss en sommer der døden fikk en særlig aktualitet. Datoen 22. juli har etset seg inn i hukommelsen vår.
Men det er jo ikke bare den.

Til neste år er det 100 år siden det som ble kalt historiens største skipskatastrofe skjedde. Luksusdamperen Titanic som gikk på et isfjell og sank. ”Skipet som ikke kunne synke” klarte ikke å fullføre sin første tur. Et sted mellom 1200 og 1500 mennesker omkom.
I fjor var det 20 år siden brannen på Scandinavian Star. 159 personer omkom. 136 av dem var norske. Noen var her fra Askim.
I år er det 17 år siden Estonia-forliset. 852 mennesker omkom. Jeg husker da listen med navnene over de norske ble lest i radio. Det var en lang liste. To reportere måtte skifte på å lese. Man kunne høre hvordan det slet på dem å lese de mange navnene.

Jeg har vært to ganger i Jerusalem. Begge gangene besøkte jeg Yad Vashem – holocaustmuseet. Det sterkeste der er barnehallen, hvor man leser navnene på alle de barna som omkom i holocaust. Den leses kontinuerlig, og det tar tre år å lese alle navnene én gang.
Mange navn – mange mennesker. Døden er alltid brutal. Den er alltid smertefull. Selv der hvor man får en fredelig død, omgitt av sine kjære, oppleves den ofte som brutal og smertefull. Så definitiv. Så endelig, sett fra det perspektivet som livet her nede gir.

Og da kommer dette stadig tilbakevendende spørsmålet: Hva så? Etter døden – hva da?
Da er det ingenting, sier mange. Kjente mennesker som står fram i intervjuer og sier dette – men samtidig sier det at de skulle ønske det var noe mer; at de savner troen på at det er noe mer.

I visa om ”Tanta til Beate” er Lillebjørn Nilsen innom dette. Tanta til Beate hun som mater duene på Harald Hårdrådes plass – jeg har bodd på Harald Hårdrådes plass. Tanta til Beate – hun som spiller den eneste plata hun har fra gamle dager: En plate med sigøynermusikeren Django Reinart.
Men en dag, synger Lillebjørn,
”… må Tanta til Beate forlate oss,
og duene må finne maten sjæl.
Da si’r St. Peter ”her har vi savna deg”,
og hu får en klem mens Django stemmer gitar’n.”

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Slik spurte Jesus søsteren til Lasarus. Marta, som han kjente så godt. Marta som han hadde måttet ta litt i skole da hun kritiserte søsteren for at hun først satte seg ned for å lytte til Jesu ord. «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Snakker de forbi hverandre? Både Marta og Maria tror at Jesus snakker om en annen oppstandelse, om den som alle som tror skal få del i. Og han gjør nok det også. Men så skjer det umulige: Jesus beordrer steinen rullet vekk, og han roper på Lasarus. Og Lasarus kommer ut.

I 1925 ga den danske teologen og dramatikeren Kaj Munk ut et skuespill. Det het ”Ordet”. Jeg så den forestillingen for mange år siden med Svein Tindberg i rollen som Johannes – sønn av storbonden Mikkel Borgen. Men det har rablet for Johannes – han tror han er Jesus. Så blir hans svigerinne Inger syk. Og hun dør. Men så kommer Johannes inn til den døde og gjør slik vi også leser om i fortellingen om Jairus’ datter – rører ved henne og ber henne stå opp.
Slik slutter stykket.

Det er et av de mest omdiskuterte skuespill i litteraturhistorien. Var Inger virkelig død? Kanskje hun bare var bevisstløs? Slike spekulasjoner har vært brukt om Lasarus også. Og om Jesus.
Mange har ment at Kaj Munk skrev ”Ordet” som et svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnson ga ut i 1883. Det het ”Over Ævne I”, og handlet også om miraklet. Her er det prestefruen Klara Sang som er syk. Hun sliter med tvil mens mannen hennes har en sterk tro. Han ber om hennes helbredelse og hun reiser seg fra sengen, men faller så død om. Troen var ”over evne”…
Men la oss se bort fra både Kaj Munk og Bjørnstjerne Bjørnson og heller konsentrere oss om bibelteksten. Det er en fortelling som utfordrer tanken vår. Den utfordrer våre tanker om døden. Den utfordrer også våre tanker om Gud, kanskje tilmed vår tro på Gud.

For når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?

Det må være lov å stille slike spørsmål. Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.

Det skjer ikke – det vet vi alle sammen. Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden ”for bestandig”. Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
Jeg nevnte Kaj Munks drama – det han skrev for å vise at han trodde på mirakler. Jeg tror også på mirakler. Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene? Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster? Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.

Det er Jesus vi setter vår lit til. Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede. Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Elia og enken i Sarepta

Preken for 16. søndag etter pinse i Tønsberg korps søndag 2. oktober 2011

Teksten for dagens preken henter vi fra første kongebok, det 17. kapittel og versene fra sju til 16; og vi leser i Jesu navn:


”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så: «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»
Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å bruke leseteksten fra Det gamle testamente som prekentekst. Evangelieteksten er blitt lest før, og vi kjenner den godt. Det er fra Jesu bergpreken; disse kjente ordene om ikke å være bekymret verken for mat eller klær. ”Se på fuglene under himmelen”, sa Jesus – ”se på liljene på marken.” Noen ting er viktigere enn andre. Bergprekenen er undervisning. Det er formaning, det er veiledning.

Den teksten vi har lest, er en fortelling.
Jeg er glad i fortellingen. Jeg tror på fortellingen som virkemiddel, som pedagogikk, som – undervisning.
Jesus brukte mye fortellinger. Tenk på alle liknelsene. ”Himmelens rike er å likne med…”, sa han, og så ga han oss fortellingene. Om kongesønnens bryllup. Om de ti jomfruene. Andre fortellinger som sitter spikret er den om den barmhjertige samaritan eller om den fortapte sønn.

Den teksten vi har lest, er ikke en lignelse. Det er fortellingen om noe som skjedde. Profeten Elia, som holdt til i det som gjerne ble kalt Nordriket eller Tistammeriket, etter at kong Davids rike ble splittet. Sørriket, som besto av de to stammene Juda og Benjamin, hadde Jerusalem til hovedstad. De hadde kong Salomos tempel; det han hadde bygget til Herrens ære. Nordriket hadde Samaria som hovedstad og de hadde et tempel på fjellet Garizim; bygd av kong Jeroboham, den første av kongene i Tistammeriket.
Splittelsen av riket kom som en straff over folket fordi kong Salomo, som hadde begynt så godt og var regnet for å være så vis, hadde åpnet landet for fremmede guder. Herren hadde sagt til Salomo at riket skulle bevares så lenge han levde, men så skulle det tas fram ham og hans ætt. Det var det som skjedde da de ti nordligste stammene gjorde opprør mot Salomos sønn, Rahabeam.

Det var i templet i Jerusalem at Guds paktkiste befant seg, men Gud hadde ikke forkastet tistammeriket. Han talte fremdeles til folket i det nordlige riket. Han sendte dem profeter. Og en av disse profetene – kanskje den største av dem? – var Elia. Døperen Johannes, han som beredte veien for Messias, ble sammenliknet med Elia. Da Jesus ble forklaret på berget foran øynene på Peter, Jakob og Johannes, var Elia en av dem som viste seg sammen med Jesus. Moses og Elia – to av de virkelig store profetskikkelsene i den gamle pakt.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Der er det vi er, denne søndag formiddag. Elia fikk en instruks. Han skulle dra til byen Sarepta. Der ville en enke ta seg av ham. Grunnen til at Elia fikk beskjed om å reise til Sarepta, var at han var på flukt fra kong Akab. I det hele tatt er det mye dramatikk i fortellingene om profeten Elia. Konflikten mellom profeten på den ene siden og kongen og dronningen på den andre – Akab og Jesabel. Vi har kampen på Karmel mellom Guds ene profet og de 400 Baals-prestene. Vi har Elia under gyvelbusken, dit han hadde søkt, umattet av å være på flukt, og hvor han nærmest ba om å få dø. Og vi har finalen – der Elia blir hentet til himmelen i en ildvogn.
Fortellingen om Elia og enken i Sarepta er som en liten roman. Den handler om profeten, enken og enkens sønn. Denne romanen har to hoveddeler. Vi har lest den ene. Den andre er en av de få – jeg tror faktisk den eneste - fortellingen vi har i Det gamle testamente der noen vekkes opp fra de døde.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Elia hadde i en periode holdt seg i live ved mat som ravner hadde brakt til ham og ved å drikke vann fra en bekk. Men så går bekken tom for vann. Den tørker inn, for det er tørke i landet som en Guds straffedom over kongen. Da er det Herren sier til profeten at i Sarepta er det en kvinne – en enke – som vil ta seg av ham; skaffe ham mat og drikke.
Det er selvsagt denne fortellingen som er opprinnelse til uttrykket ”Sareptas krukke”. Det er gått inn i dagligtalen; det brukes som et ordspråk. Mange er sikkert ikke klar over opprinnelsen til uttrykket, at det er denne bibelske fortellingen. Krukken som aldri blir tom. Kilden som aldri blir tørr. Det står ikke noe om at det var overskudd verken av mel eller olje, men det var alltid nok. Det var som med mannaen i ørkenen - den var også bare for én dag. Tok man mer enn man trengte for en dag, ble den ødelagt. For neste morgen hadde Herren ny manna klar. ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.”

Evangelieteksten for denne søndagen er i slekt med denne fortellingen. Begge handler om Guds omsorg; om at Gud sørger for sine.
Stemmer det alltid med vår egen erfaring? Er vår erfaring slik at vi kan si: Jeg bekymrer meg ikke for hvor maten min skal komme fra – jeg bekymrer meg ikke hvor klærne mine skal komme fra?
Min erfaring er stort sett slik – men det er fordi jeg har vært i arbeid siden jeg var 19 år og jeg har lært meg å klare meg med det jeg til enhver tid har. Men er det dette Jesus snakker om?

Eller for å vende tilbake til fortellingen om Elia: Hvis jeg var i den situasjonen at jeg visste det samme som denne moren: Jeg har råvarer nok til ett måltid til, og så er det slutt. Når det måltidet er slutt, kan vi legge oss ned og dø. Da tror jeg nok jeg hadde vært bekymret…
Hadde det dessuten kommet en fremmed og bedt om å få av det lille jeg hadde, ville jeg kanskje blitt irritert i tillegg.
Men så sier denne fremmede noe: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»

Kjente denne kvinnen noe til Herren? Forsto hun at det ikke var en hvilken som helst vandringsmann som ba henne, men rett og slett et Guds sendebud? Sarepta var ingen jødisk by; det var en fønikisk by. Fønikerne var et folk som ofte var i konflikt med Israel. Byen lå mellom Tyrus og Sidon, og der ligger den fremdeles. Nå ligger den i Libanon og heter Khirbet Sarfend. Det er vel grunn til å tro at fønikerne visste noe om jødenes religion, akkurat som jødene visste noe om fønikernes. Det som heter ”religionssynkretisme” med et fint ord, er ikke noe nytt fenomen. Det var faktisk ett av nordrikets største problem, for alle kongene i dette riket hadde åpnet for dette gjennom de dronningene de hadde hentet fra andre folk. Kong Akab og dronning Jesabel representerte på mange måter toppunktet av denne utviklingen. Og dronning Jesabel var faktisk en fønikisk prinsesse! Så dronningen som sto profeten etter livet og enken som ga ham mat hørte til det samme folket!

Kjente hun den Gud Elia tjente? Hadde hun hørt om ham? Trodde hun på ham?
Jeg nevnte det religiøse mangfoldet som hadde fått utvikle seg i Israel på den tiden. Det hadde jo også spredd seg til områdene rundt. Så hun hadde nok hørt om Israels Gud og må ha visst noe om ham, for hun godtok det når Elia talte med den autoritet som Guds ord gir. Med profetisk autoritet.

I mitt bakhode hører jeg en fisker, mange hundre år senere: ”Mester, vi har fisket hele natten, og ikke fått noe.” Og så en tilføyelse: ”Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnet en gang til.”
Vi kjenner historien: Peters fiskefangst.
Peter visste ikke at det var Jesus som talte. Han kjente ikke igjen mannen på stranden. Men det må ha vært en autoritet i det som ble sagt – en kraft – som gjorde at han kom med den tilføyelsen. Peter handlet på det som ble sagt ham. Enken handlet på det som ble sagt henne. Og da profeten hadde talt på Herrens vegne, gikk hun og gjorde som han hadde sagt, ”og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Jesus sier noe om denne kvinnen i Lukas 4, versene 25 til 27: ”Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman».

La oss vende tilbake til utgangspunktet enda en gang: ”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så…”.
Herren ord kom til profeten – og han adlød det.
Herrens ord kom også via profeten – og det ble oppfylt. ”For så sier Herren, Israels Gud”, sa profeten: ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.” Og fortellingen fortsetter: ”Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Hvordan skal vi beskrive det som skjedde her?
Jeg kommer bare på ett ord for å beskrive det: Det var Guds velsignelse.
Det er ingen rasjonell forklaring.
Det er ingen ”fornuftig” forklaring.
Det er troens forklaring. Mer enn så: Det er troens erfaring.
Er det min egen erfaring?
Faren min hadde et uttrykk han av og til brukte: ”Gud hjelper den som hjelper seg selv.” Det er ikke hentet fra Bibelen, som noen faktisk tror. Men det har noe sant i seg likevel. La oss anvende dette ordspråket på den fortellingen vi har lest. Enken ”hjalp seg selv” på den måten at hun laget mat til profeten, sin sønn og seg selv. Og det utløste – Guds hjelp. Det utløste velsignelsen. Det utløste miraklet.

Har vi en parallell fortelling i Det nye testamente?
Jeg vil hevde det. Vi har faktisk to parallelle fortellinger i Det nye testamente. De to bespisningsundrene. Det ene – det vi nok kjenner best – er den med de fem brød og to fisker: det som ga mat til mer enn fem tusen mennesker. Gud hjelper den som hjelper seg selv – en gutts nistepakke, forvaltet gjennom Herrens hender.

Hva kan vi si om denne fortellingen fra Det gamle testamente hvis vi nå skal forsøke oss med en oppsummering?
Vi kan i hvert fall si dette: Det er en av mange fortellinger om Guds omsorg, både når det gjelder Bibelen, historien og erfaringen. La oss ta med litt av det som står om Elia også før vår tekst begynner: ”Elia fra Tisjbe, en av innflytterne i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» Så drog Elia av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til Krit-dalen, øst for Jordan, og gav seg til der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.”

Dette er innledningen til det kapitlet vi har lest fra. Gud sørget for profeten gjennom de naturressursene som var tilgjengelig. Men så tørket bekken ut. Og Gud førte profeten videre – førte ham sammen med mennesker – en enke og hennes sønn – mennesker som på den måten ble Guds medarbeidere; mennesker som fikk del i Guds omsorg på samme måte som profeten.

”…hun og folket i hennes hus”, står det i teksten.
Kanskje var de flere enn henne og sønnen. Kanskje hadde dette ringvirkninger utover det vi umiddelbart tenker oss. Velsignelsen befinner seg aldri i et tomrom. Den får ringvirkninger.

Jeg sa tidlig i denne prekenen – som kanskje har vært mer av en bibeltime enn en andakt – at fortellingen om Elia og enken også har en fortsettelse. Det er der hvor Elia vekker opp enkens sønn fra de døde. Gutten ble syk og døde. Moren ble fortvilt og lette etter en årsak. Kunne det være denne fremmede profetens skyld? «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet for å minne meg om min synd, så gutten min skal dø.»
Profeten svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så vondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. Elia tok barnet og bar det fra loftet ned i stuen. Han gav det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herren virkelig taler gjennom deg.»

Herren talte gjennom Elia. Herren talte – og taler – gjennom Jesus. Herren talte – og taler – gjennom sitt eget, hellige ord.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

De søkte samme tempel

Preken for 12. søndag etter pinse, 4. september 2011 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, versene fra 9 til 14; i Jesu navn: Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Slik lyder Herrens ord!


Vi har lest en av Jesu mest kjente liknelser: Fariseeren og tolleren.
Som litterært fyrtårn står den i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre ”fariseersk” – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for ”hyklersk”? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som ”den tolleren der”. Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. En parallell fra litteraturen: Bjørnsons drama ”Sigurd Slembe”, med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!
Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – ”en toller og synder”. Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Fariseeren og tolleren.
To menn. To typer. Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur. Det pompøse blir fort komisk. La oss prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på. La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.
Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. ”Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!” Det var for så vidt en grei tanke. Ingen av oss er ”som andre mennesker”. Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk. En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt? Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.
Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv: Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.
Eller: ”Hvor syndig”. Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik. Dette med ”store” og ”små” syndere, er et språk Gud ikke skjønner. I Guds øyne er vi syndere – punktum. Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke ”dine synder”, men ”din synd” – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.
”Er du ren i hans blod?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din kledning renset;
er den hvit som sne?
Er du renset i Frelserens blod?”

Eller i siste verset:
Når vår Frelser kommer, vil du da bli glad?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din sjel beredt for himlens skjønne stad?
Er du renset i Frelserens blod?

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.
Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.
Når jeg har tenkt på denne fortellingen og det jeg skulle dele med dere i formiddag, er det en annen bibelsk fortelling som har dukket opp i tankene mine. Det er en fortelling fra Det gamle testamente.

Det er også en fortelling om to menn som søkte den samme Gud. De søkte ham for så vidt i det samme tempel også, i det store tempel, den store katedralen som heter ”Guds frie natur”.
Jeg snakker om Kain og Abel.
De to eldste sønnene til de første menneskene på jorden. Vi leser i 1 Mos 4,1-2: ”Adam levde sammen med sin hustru Eva. Hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: «Jeg har fått en gutt av Herren.» Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”

Vi kjenner den fortelling, ikke sant? Vi leser i de neste versene: ”Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enste han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg.”

Egentlig er dette en underlig fortelling.
Jeg har hørt flere forsøk på å forklare hvorfor Gud tok imot Abels offer, men ikke Kains. Det skulle være fordi Abels lam var en slags pekefinger mot Jesus – mot Guds offerlam. Det skulle være fordi Gud hadde mer behag i fedrift enn jordbruk.
Jeg synes ikke det er gode nok forklaringer. Og derfor er jeg kommet til – og det er en erkjennelse jeg har kommet til nå mens jeg har arbeidet med liknelsen om Fariseeren og tolleren – eller den har arbeidet med meg: Fortellingen om Kain og Abel velger jeg å lese i lys av liknelsen om Fariseeren og tolleren.

To menn som søkte samme Gud, men med hvert sitt sinnelag.
Hva er alternativet? En Gud som gjør forskjell på folk? En lunefull Gud?
Når Gud ikke enset Kains offer, var det ikke fordi det var noe galt med offeret. Men det var noe galt med det sinnelaget som Kain bar fram offeret med. Derfor skriver Hebreerbrevets forfatter i det som ofte kalles ”troskapitlet”: ”I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebr 11, 2).

Eller apostelen Johannes: ”For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre. Vi må ikke ligne Kain: Han var av den onde og drepte sin bror. Og hvorfor drepte han broren? Fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige” (1 Joh 3, 11-12).

Et annet eksempel på to som var i samme situasjon: Røverne på korset. De som ble korsfestet sammen med Jesus. ”Er ikke du Guds Sønn?” sa den ene – ”Frels deg selv og oss!” Men den andre sa: ”Frykter du ikke engang for Gud?” Og til Jesus sa han: ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”
Vi kjenner også Jesu svar: ”I dag skal du være med meg i Paradis.”

Ikke så lenge før dramaet på Golgata hadde Jesus talt til disiplene sine om de siste tider: ”Som det var i Noahs dager, slik skal det være ved Menneskesønnens komme. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal Menneskesønnens komme være. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen” (Matt 24, 37 – 40).

Igjen dette bildet: To personer. To kategorier. To resultater.

To menn gikk opp i templet for å be.
En scene fra musikalen ”Glory” – den henter handlingen sin fra Frelsesarmeens pionertid i England. I et møte kommer uteliggeren Jimmy fram til botsbenken. Det samme gjør en såkalt ”fin frue”. De havner ved siden av hverandre, og korpslederen sier: - Flytt deg litt, Jimmy…
- Nei, sier kvinnen, - vi søker jo samme Frelser.

De søkte samme tempel. De søkte samme Gud. De søkte samme alter. De søkte samme Frelser.
Templet er åpent for alle.
Gud tar imot alle.
Alteret er der for alle.
Jesus døde for alle.
Han døde for alle som ber: ”Gud, vær meg synder nådig.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

DE FALSKE PROFETENE

Søndagsbetraktning for 14. august 2011

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene (Matt 7, 15 – 21).

Dagens bibeltekst er hentet fra den siste delen av det som gjerne kalles Jesu bergpreken. I denne delen av teksten kommer Jesus med en rekke fyndord og advarsler. Det er her vi finner ”den gylne regel”, og her advares det både mot falske profeter og falske disipler. Hele prekenen munner ut i en formaning om å bygge på fjell, og ikke på sand.
Når Jesus advarte mot ”falske profeter”, var det en formulering som ga mening for de som hørte ham. Fenomenet var kjent, for å si det slik. De falske profetene var et fenomen fra gammeltestamentlig tid. De ga seg gjerne ut for å være Guds sendebud, men for det meste snakket de myndighetene og opinionen etter munnen. Stod valget mellom det profetiske og det populære, behøvde man aldri å tvile på hvor en falsk profet ville lande.

I løpet av kirkehistorien har det vært gjort mange forsøk på å definere og artsbestemme falske profeter. I ettertid er noen av dem samtiden kalte ”falske profeter” blitt vurdert blant kirkehistoriens mest lysende skikkelser.
Det er til dels frisk bildebruk Jesus viser oss i denne teksten. I tillegg til å advare mot de falske profetene, beskriver han noen kjennetegn på dem. De seiler under falsk flagg, må man kunne si – er ulver og kler seg ut som sauer. Men viktigere enn forkledningen, er konsekvensene. Dere skal kjenne dem på fruktene, sier Jesus. Dersom det som skulle være en drueranke viser seg å ha torner, eller det som skulle være et fikentre viser seg å bære tistler – da bør man ta et hint. ”Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt”, slår Jesus fast.

Mot slutten av Matteus-evangeliet, når Jesus snakker om de siste tider, kommer han tilbake til de falske profetene. ”Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste”, sier Jesus her (Matt 24, 11-12), og han forsterker dette ytterligere: ”Om noen da sier til dere: 'Se her er Messias', eller: 'Der er han', så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill” (v. 23-24).
To av Jesu disipler, apostlene Johannes og Peter, kommer med de samme advarslene i sine brev til de hedningekristne menighetene. Peter knytter tråden tilbake til Israelsfolkets historiske erfaringer med falske profeter når han skriver: ”Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere. De skal lure inn vranglære som fører i fortapelsen, og til og med fornekte den Herre som har kjøpt dem fri” (2 Pet 2,1).

Her får vi det viktigste kjennetegnet på hvordan en falsk profet skal kjennes igjen: Ved at Jesus blir fornektet som frelser. Man kan si mange fine og store ord om Jesu eksempel, om hans betydning og det verdifulle i hans undervisning. Det er først når Jesus blir anerkjent som menneskenes frelser, han som kom for å forsone menneskene med Gud, at vi snakker om kristendom. Apostelen Johannes sier det slik: ”Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud” (1 Joh 4,1b-3).

Slik lyder Herrens ord!


Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 13. august 2011

Amazing Grace...

Preken for fjerde søndag etter pinse – fellesmøte i Frelsesarmeen i Askim 10. juli 2011


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 15. kapittel, der vi leser de ti første versene i Jesu navn:
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om».

Slik lyder Herrens ord!


Tidlig på 1970-tallet ble en salmemelodi en verdensslager. Et kjent, skotsk sekkepipeorkester hadde spilt inn melodien ”Amazing Grace”, og den ble rett og slett en slager. I kjølvannet av den instrumentale suksessen kom også teksten fram igjen – den var sikkert ikke glemt, men den fikk ny aktualitet. Fikk nytt liv. Den var allerede oversatt til norsk minst en gang, av Trygve Bjerkheim i 1966, nå ble det laget flere norske versjoner.
Salmen ble skrevet av John Newton i 1773 og ble publisert i 1779. John Newton levde et mangfoldig liv, blant annet som slavehandler, men mesteparten av sitt liv var han prest i den engelske kirke. Den er blitt kåret som verdens mest avholdte salme, og den som synges mest, tett fulgt av ”Å, store Gud”.

Hvorfor denne salmehistoriske innledningen? Av en eneste grunn: Det som står i salmens første vers, i den opprinnelige versjonen:

Amazing grace! How sweet the sound
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found;
Was blind, but now I see.

Jeg var en gang fortapt, men nå er jeg funnet! Det er dagens prekentekst. Det er dagens episteltekst også. I once was lost, but now I’m found.

Det ene lammet – den ene mynten. To liknelser fra Jesu munn der han forteller den samme historien – historien om at Jesus er opptatt av den enkelte. Også fra Jesu eget liv finnes det mange fortellinger som bekrefter dette. Midt i en stor folkemengde merket han at noen rørte ved klærne hans. ”Hvem rørte ved meg?” spurte han. Disiplene ble vel nesten litt oppgitte. ”Hallo; her er det folk som trenger seg på fra alle kanter og spør du hvem som rører ved deg?” Men Jesus visste at denne berøringen ikke var noen dult; det var en målrettet, bevisst handling. ”Får jeg bare røre ved det ytterste av klærne hans, blir jeg frisk!” I den store forsamlingen var det en kvinne som hadde tenkt slikt. Og som hadde handlet slik. Og det hadde gått en kraft ut fra Jesus som hadde helbredet henne. Den ene!

Prekenteksten denne søndagen handler imidlertid ikke bare om ”den ene”; den handler om ”den ene som er kommet bort”. Det ene fåret – av de hundre. Den ene mynten – av de ti.
Jesus har ingen å miste. Jesus har ingen han kan avse eller ofre – det var derfor han ofret seg selv.

Hva var bakgrunnen for at Jesus fortalte disse lignelsene?
Det var en kritikk som ble rettet mot Jesus: En kritikk av det selskapet Jesus omga seg med: ”Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: - Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.”

Vi er sikkert kjent med denne formen for sosial dynamikk, noen hver av oss. Kjent med at det finnes oppfatninger av ”passende” og ”upassende” selskap.

Tidligere i sommer hadde jeg en interessant samtale med en spennende dame. Hun heter Marit Myklebust, og i en alder av 49 år ble hun nylig ordinert til tjeneste som offiser i Frelsesarmeen. Hun er daglig leder for Frelsesarmeens gatehospital i Oslo, et lavterskeltilbud til syke rusmisbrukere i Oslo. Jeg skulle intervjue henne, og spurte slik: Hadde du tenkt du skulle bli frelsesoffiser når du ble stor?
Da fortalte hun noe som hun selv hadde glemt i mange år, men som noen hadde minnet henne på: Som 18-åring var hun en kort tid frelsessoldat i hjembyen Egersund. Da var hun på Frelsesarmeens årskongress i Oslo. En morgen da hun og noen venninner skulle av gårde fra sitt flatsenglosji i Frelsesarmeens lokale på Grønland til møtet i Ekeberghallen, holdt de på å komme for sendt fordi Marit ble opptatt av å snakke med noen menn som tydelig var alkoholmisbrukere. – Jeg husker det ikke selv, men senere er jeg blitt fortalt at jeg etter den samtalen hadde sagt at jeg ville bli frelsesoffiser, forteller hun i dag.

Hva prøver jeg å peke på?
Jeg tror det må være dette: En ung frelsessoldat som så at viktigere enn de mange – ”vellykte”? – som samlet seg til gudstjeneste var ”tollere og syndere” som ikke oppsøkte dette fellesskapet.

Hva var Jesu svar på kritikken?
Det var å fortelle tre lignelser. To av dem har vi lest her – de er dagens prekentekst. Den tredje er kanskje den mest kjente av alle Jesu liknelser – en fortelling som står som en påle i verdenslitteraturen: Liknelsen om den fortapte sønn! Jeg skal ikke falle for fristelsen til å snakke om den her i kvelden, men i stedet holde fast ved de to lignelsene som er vår tekst: Den ene sauen – den ene mynten.

Sauen først!
Denne liknelsen kan til forveksling minne om en annen, kjent liknelse fra Jesus, nemlig fortellingen om Den gode hyrde. Motivet er det samme: Hyrden som ikke skyr noen anstrengelse for å finne det ene fåret han har mistet. Alt annet må ligge – det er det tapte fåret som har prioritet.
Samtidig er det en forskjell: I liknelsen om den gode hyrde handler det bare om hyrden og fåret. I den liknelsen vi har lest i dag – den om det bortkomne fåret – handler det også om de 99. Hyrden – det ene fåret – og de 99. De som hyrden forlater for å finne det ene.

Betyr det at de 99 blir forsømt mens det blir lett etter den ene? ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?” Er ikke dét en sjanse å ta? Hva om de 99 er spredd for alle vinder når man kommer tilbake med det ene?

Jeg tror Jesus har tenkt: De 99 har hverandre. Liknelsen om det bortkomne fåret er også en liknelse om kirken. Om menigheten.

Vi synger i en kjent sang:
”Jesus vil ha alle.
Selv om ni og nitti var
trygt i folden i forvar,
mangler ett, ei nok han har.
Jesus vil ha alle.”

De 99 har hverandre. De troende har hverandre. Men så lenge det mangler noen, er ikke huset fullt. Så lenge det mangler noen, er det et hull i veggen, en stol som er tom. Husker dere lignelsen om det store gjestebudet? Den står i Luk 1, 14, 15-24 og handler om en mann som innbød til et stort gjestebud. Vi tar den fortellingen med oss:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.' Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.»
Mitt hus skal bli fullt! ”Slik lyder Herrens ord”, kan det være nærliggende å si!

Hva var utgangspunktet vårt igjen?
Jo, det var den kritikken fariseerne og de skriftlærde rettet mot Jesus for den sosiale omgangen hans. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Skjønte de liknelsen han fortalte dem? Jesus tilhørte en tradisjon der fortellingen var både undervisning og argumentasjon. Derfor svarte han ikke: - Ja, men hør nå her… I stedet fortalte han en historie. Han ga dem en liknelse. Men han ga dem også en konklusjon: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Mange har nok stusset over denne setningen. ”Nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse” – hvem er det? Er Jesus ironisk? Jeg velger å tro at han gir oss en påminning: Du var også på villstrå en gang. Du var også utenfor. Men du ble hentet inn. På samme måte som hyrden hentet inn deg, henter han nå inn andre. ”Jesus må ha alle”. ”Mitt hus skal bli fullt.”

De 99 var ikke overlatt til seg selv – de var overlatt til hverandre. Til det fellesskapet som heter kirken, det fellesskapet som heter menigheten.

Vi har hørt to andre tekster bli lest her i kveld. Hva var budskapet til profeten Mika?
Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd for resten av sitt eget folk? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.
Eller fra apostelen Paulus: Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
De tre tekstene for denne gudstjenesten utgjør en helhet.
Mika-teksten peker framover – den er et løfte
Jesus-teksten er på nåtidsplanen – Jesus sier hvem han er, hva han gjør og hvorfor han gjør det.
Paulus-teksten er undervisning. Undervisning om Jesu liv, hans lidelse og død og både hva vi har i Jesus, og hva Guds vilje med våre liv er: For av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Lete etter det bortkomne fåret – lete etter den tapte mynten. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

En samtale i natten

Preken i Askim korps
Treenighetssøndagen 19. juni 2011


Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det tredje kapittel og de 15 første vers, i Jesu navn:
Det var en mann som het Nikodemus. Han var fariseer og en av jødenes rådsherrer. Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.» «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i sin mors mage igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitneutsagn. Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske? Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Slik lyder Herrens ord!


Se for deg situasjonen: To menn sitter og snakker sammen.
Den ene er Nikodemus, en lærd, velutdannet mann. Han tilhører samtidens elite, både politisk, religiøst og kulturelt. Den andre er Jesus. Slik samtiden kjente ham, var han sønn av en tømmermann fra Nasaret. Han var en av samtidens kjendiser, en mann ”alle” hadde hørt om og hadde en mening om. Han gikk omkring og snakket om Guds rike. Dessuten skjedde det så mye rundt ham. Folk som hadde vært syke, var blitt friske etter å ha møtt Jesus. Dette gjorde at Nikodemus oppsøkte Jesus og ga ham en honnør som mange andre i hans omgangskrets ville vært tilbakeholdne med: ”Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.”
Det var utgangspunktet for samtalen – en samtale som dreide seg om Gud som Far og Skaper, om Den Hellige Ånd og om Frelseren Gud hadde lovet å sende.

Samtalen foregikk om natten, og mange har hengt seg opp i dette. De har ment at Nikodemus må ha vært litt feig. Han våget ikke å komme til Jesus i dagslys. Han er nesten blitt et ordtak på den måten: Å si at noen ”kommer som Nikodemus om natten” er ikke akkurat noe kompliment.
Det spørs om man ikke gjør Nikodemus urett med en slik konklusjon. Han hørte til i en kultur der natten var tidspunktet for denne typen samtaler, med spørsmål og svar, argument og respons, påstand og konklusjon. Da var det svalt og kjølig, da kunne man tenke klarere og mer logisk enn om dagen. Leser man samtalen nøye, ser man hvordan den til å begynne med er bygget opp etter et slags logisk mønster med spørsmål og svar; spørsmål og svar.

Nikodemus var en skriftlærd. Han kunne denne formen for samtale. Det var en samtale mellom likemenn; en samtale der begge som deltok i samtalen hadde respekt for hverandre.
Og det er en interessant side ved denne samtalen.
Nikodemus var så langt fra den eneste skriftlærde som oppsøkte Jesus. Det leser vi om flere steder. Men som regel er det en tilføyelse i disse tekstene: ”Dette sa de fordi de ville prøve ham” eller ”de ville fange ham i ord”. Nikodemus hadde ikke noe slikt ønske. Han var nysgjerrig på Jesus. Han hadde respekt for Jesus. Han kalte ham ”rabbi” – han kalte ham ”lærer”. «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»

Det er to lærere som sitter og snakker sammen i denne første delen av samtalen. Men i vers 9 brytes dette mønsteret, etter at Jesus har snakket om å bli født på ny. Da faller Nikodemus ut av rollen han har hatt til da, som den ene av to likeverdige samtalepartnere som har utvekslet synspunkter. ”Hvordan kan dette skje?” spør han.
Jesu svar kan nesten virke litt skarpt: ”Du er en lærer for Israel og vet ikke det?” Deretter fortsetter han, og nå spør ikke Nikodemus mer. Heretter er han eleven som sitter ved lærerens føtter. Nå får han svar på de spørsmålene som han har båret på og kanskje ikke helt vært i stand til å sette ord på: Hvem er denne Jesus – utover det at han er en lærer sendt fra Gud? Og hva betyr det å bli født på ny? Hvordan blir man frelst? Så lærd og livserfaren var Nikodemus at han visste det ikke ville være nok å holde loven og budene. Det ga ikke de svarene han lette etter. Han må ha hatt mye å tenke på da samtalen i natten var slutt.

Jesus underviser Nikodemus i denne samtalen.
Ellers når vi leser om Jesu undervisning, er det i form av taler. ”Bergprekenen” er det mest kjente eksemplet på dette. Om dette var én lang tale Jesus holdt eller om evangelisten har redigert sammen flere av Jesu taler til den teksten vi kjenner i dag, er det ulike oppfatninger om. Jeg synes ikke det er viktig om det var det ene eller det andre. Jeg ser liksom ikke for meg at noen sto og stenograferte det Jesus sa. Samtidig må vi huske at dette var en tid og en kultur der det å memorere ting var den viktigste formen for overlevering. Det var på samme måte i sagatiden i Norge, tusen år senere. Man memorerte taler, man memorerte fortellinger. Noen av oss gikk på skole i en tid da det var greit å pugge. Det vi pugget den gang, sitter ennå. Jeg kan ennå komme opp med tekster jeg pugget for 50 år siden. Tekster jeg memorerte for 50 år siden. Slik overlevde fortellingene, slik overlevde sangene, kvadene, salmene. Slik levde også Jesu ord videre.

For mange år siden så jeg en film som het ”Fahrenheit 451”. Filmen er fra 1966, jeg så den vel åtte-ti år senere. Det er en film om et totalitært framtidssamfunn der bøker er forbudt. Myndighetene vet, ut fra historien, at kritiske tanker, opprørske tanker og farlige tanker har en tendens til å overleve i bøker. Så alle bøker i dette samfunnet samles inn og brennes. Hovedpersonen i filmen jobber som ”brannmann”, men oppgaven hans er ikke å slukke branner, men å brenne bøker. Men så blir han nysgjerrig på det han brenner. Han stikker noen av dem unna. Han begynner å lese. Så blir han oppdaget og må flykte. Han flykter ut i ødemarken og kommer til en koloni av mennesker som alle sammen har memorert én bok hver, og når den dagen kommer at bøker igjen er tillatt, skal ”deres” bok skrives ned. Blir en bok gammel og syk, overfører han teksten til en ungdom – siterer den for den unge, som gjentar den, pugger den, lærer dem. Slik overlevde litteraturen i århundrer. Slik ble Bibelen ført videre. Slik ble Jesu undervisning ført videre.

Hvordan har vi fått kjennskap til samtalen mellom Jesus og Nikodemus?
Jeg tror det er Nikodemus selv som er kilden. Han husket denne samtalen. Han memorerte den. Han gjenfortalte den.
To ganger til kan vi lese om Nikodemus i Johannes-evangeliet. Den ene gangen er i forbindelse med at jødenes Høye Råd, der Nikodemus var medlem, drøftet hva de skulle gjøre med ham. Noen ville gjøre kort prosess, og Nikodemus opponerer så forsiktig, så forsiktig: ”Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er forhørt, og en vet hva han har gjort?” Han får bare et hånlig svar fra de andre i rådet. Først da Jesus var død, sto Nikodemus fram som en av Jesu tilhengere, og deltok i begravelsen av den døde.
Så hører vi ikke mer om Nikodemus i Det nye testamente, men i følge gamle tradisjoner sluttet han seg til den kristne menigheten etter pinse, og han skal ha lidd martyrdøden. De siste ordene i søndagens tekst ble dermed en realitet for Nikodemus: ”…for at hver den som tror på ham (Jesus), skal ha evig liv”.

Denne søndagen kalles ”Treenighetssøndagen”. Det er søndag etter pinse. Pinse, som også kalles ”kirkens fødselsdag”. Pinse, da Den Hellige Ånd kom til disiplene, og dermed til kirken.
Å være født på ny, er å være født av Den Hellige Ånd. Det er dette Jesus forklarer Nikodemus. Det er dette Nikodemus synes er så vanskelig å fatte. Nikodemus var en jødisk lærd. Han satte sin lit til loven. Derfor forsto han ikke dette med å bli født på nytt. ”Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: 'Dere må bli født på ny.' Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.”

Hva er det Jesus sier til Nikodemus her? Den lærde jøden som har satt sin lit til loven; hva er det han får høre?
Han får høre at loven er ikke nok. Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

Loven – Gud selv; Skaperen; Faderen
Nåden – Sønnen; Jesus Kristus.
Kirken – de hellige samfunn; fellesskapet av alle som er født på ny ved Den Hellige Ånd.
Trenighetssøndagen – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»

I sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!