Preken i Askim korps søndag 30. oktober 2011 – Bots- og bededag
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus,
i det tredje kapittel, fra vers sju til 12; i Jesu navn:
Men da (Johannes) så at mange av fariseerne og saddukeerne kom for å bli døpt, sa han til dem: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal slippe unna den kommende vrede? Bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si til dere selv: 'Vi har Abraham til far.' For jeg sier dere: Gud kan reise opp barn for Abraham av disse steinene. Øksa ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner».
Slik lyder Herrens ord!
Vi har nettopp fått en ny bibeloversettelse.
Det er snart 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, en såkalt ”skolebibel” som jeg fikk i gave til min tiårsdag. Det var en gave jeg hadde ønsket meg. Jeg har ikke noen klar forestilling om hvorfor jeg ønsket meg akkurat en bibel til tiårsdagen, men det gjorde jeg altså, og det fikk jeg altså. Oversettelsen av 1930. Jeg hadde et ambisiøst prosjekt om å lese den fra perm fra perm, og begynte med skapelsesberetningen. Det var kjent stoff. Noas ark – Abraham – Josef i Egypt. 1 Mosebok gikk greit. 2 Mosebok – om blant annet Moses – gikk også bra. Lenge. Men så kom de 40 årene i ørkenen. Der datt jeg av på et tidspunkt. Jeg gikk meg vill i ørkenen, tror jeg – så å si bokstavelig talt.
Denne Bibelen fra 1930 har på mange måter definert det bibelske språket for meg. Derfor sier jeg ennå ”helliget vorde ditt navn” når jeg ber Fadervår (ja, jeg kaller Herrens bønn ”Fadervår”!). Som storforbruker av det norske språket tenker jeg også at det sakrale språket godt kan være annerledes enn hverdagsspråket. Det kan være mer sakralt; mer opphøyd. Det skal være mer sakralt; mer opphøyd.
Hva har så dette med dagens tekst å gjøre?
Ikke det minste! Men jeg sjekket denne teksten, hvordan den har lydt, ikke første gang den lød, men i hvert fall første gang jeg møtte den – for snart 50 år siden: "Men da (Johannes) så mange av fariseerne og sadduseerne komme til hans dåp, sa han til dem: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at I kan si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden. Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer efter mig, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild; han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild."
Hvor befinner vi oss i Jesus-fortellingen med denne teksten?
Vi er helt i forkant av at Jesus begynner sitt virke; vi er i det vi kan kalle ”stafettvekslingen” mellom Døperen Johannes og Jesus. Døperen Johannes var han som skulle berede veien for Messias. Døperen Johannes er den siste av de gammeltestamentlige profetene. Døperen Johannes er han som sa om forholdet mellom seg og Jesus: Han skal vokse, jeg skal avta.
Døperen Johannes er han som pekte på Jesus og sa: Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd.
Døperen Johannes var en refser. En domsprofet.
Han refset myndighetene – han refset presteskapet – han refset samtiden. I teksten vår leser vi at de kom til ham for å bli døpt, og så refset han dem. Han utfordret dem. ”Bær frukt som er omvendelsen verdig!” Det forplikter å omvende seg! Det er kjernen i det Johannes sier.
Døperen Johannes var, som jeg alt har sagt, den siste av de gammeltestamentlige profetene. Derfor kan ikke det han sier i denne teksten uten videre flyttes over i vår tid og brukes om vår samtid. Det kunne ellers være fristende – det er nok av fenomener som kunne trenge en refsende profetrøst også i våre dager.
Døperen Johannes peker derfor i to retninger med sin tjeneste. Han peker framover, mot Jesus, som han er forløperen for. Han bereder veien for Jesus. Han peker på ”Guds lam, som bærer verdens synd”. Men han peker også bakover. Han går inn i en tradisjon. Profettradisjonen. Refsertradisjonen. Tradisjonen fra profeter som Elia og Amos. Han gikk også inn i en annen tradisjon; la oss kalle den martytradisjonen. Han ble en av de mange profetene som måtte betale med sitt liv fordi de valgte å stå i Herrens tjeneste.
I det såkalte ”troskapitlet” i Hebr 11 leser vi: ”Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene. Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.”
Denne tradisjonen var det Døperen Johannes ble en del av. Etter at han var død, sa Jesus dette om ham: ”Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han. Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elia som skulle komme. Den som har ører, hør!” (Matt 11, 7-15).
Men så pekte han også framover. Mot han som skulle komme. Mot det Guds Lam som bar verdens synd. Også det kan vi lese i dagens tekst: ”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.”
Dermed er vi over i Det nye testamente. Vi er over i evangeliet. Vi er over i pinsedagens budskap og gave.
I dag er det bots- og bededag. Vi har tidligere i gudstjenesten sett litt på hva denne dagen er ment å være; en dag for bønn og syndserkjennelse. Men i kristen sammenheng peker all sann syndserkjennelse videre – mot tilgivelsen; mot nåden; mot frelsen. Dette går klart fram i en av de andre tekstene for denne søndagen, hos profeten Jesaia: ”Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre”, sier profeten der, og legger til: ”Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.”
Og dermed er vi tilbake til det Johannes sa om Jesus: ”Se der er Guds Lam – som bærer verdens synd.”
Så er det et evangelium også i budskapet fra refseren Johannes. Det lyder en nådetone også i domsbasunen. Øksen ligger allerede ved foten av treet, sa Johannes, men han sa ikke at treet var dødt. Derfor heter det i Åpenbaringsboken: «Men en av de eldste sa til meg: - Gråt ikke! For løven av Judas stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar