Elia og enken i Sarepta

Preken for 16. søndag etter pinse i Tønsberg korps søndag 2. oktober 2011

Teksten for dagens preken henter vi fra første kongebok, det 17. kapittel og versene fra sju til 16; og vi leser i Jesu navn:


”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så: «Dra av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og gi deg til der! Jeg har sagt fra til en enke som bor der, at hun skal sørge for mat til deg.»
Elia drog av sted til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Slik lyder Herrens ord!

Jeg har valgt å bruke leseteksten fra Det gamle testamente som prekentekst. Evangelieteksten er blitt lest før, og vi kjenner den godt. Det er fra Jesu bergpreken; disse kjente ordene om ikke å være bekymret verken for mat eller klær. ”Se på fuglene under himmelen”, sa Jesus – ”se på liljene på marken.” Noen ting er viktigere enn andre. Bergprekenen er undervisning. Det er formaning, det er veiledning.

Den teksten vi har lest, er en fortelling.
Jeg er glad i fortellingen. Jeg tror på fortellingen som virkemiddel, som pedagogikk, som – undervisning.
Jesus brukte mye fortellinger. Tenk på alle liknelsene. ”Himmelens rike er å likne med…”, sa han, og så ga han oss fortellingene. Om kongesønnens bryllup. Om de ti jomfruene. Andre fortellinger som sitter spikret er den om den barmhjertige samaritan eller om den fortapte sønn.

Den teksten vi har lest, er ikke en lignelse. Det er fortellingen om noe som skjedde. Profeten Elia, som holdt til i det som gjerne ble kalt Nordriket eller Tistammeriket, etter at kong Davids rike ble splittet. Sørriket, som besto av de to stammene Juda og Benjamin, hadde Jerusalem til hovedstad. De hadde kong Salomos tempel; det han hadde bygget til Herrens ære. Nordriket hadde Samaria som hovedstad og de hadde et tempel på fjellet Garizim; bygd av kong Jeroboham, den første av kongene i Tistammeriket.
Splittelsen av riket kom som en straff over folket fordi kong Salomo, som hadde begynt så godt og var regnet for å være så vis, hadde åpnet landet for fremmede guder. Herren hadde sagt til Salomo at riket skulle bevares så lenge han levde, men så skulle det tas fram ham og hans ætt. Det var det som skjedde da de ti nordligste stammene gjorde opprør mot Salomos sønn, Rahabeam.

Det var i templet i Jerusalem at Guds paktkiste befant seg, men Gud hadde ikke forkastet tistammeriket. Han talte fremdeles til folket i det nordlige riket. Han sendte dem profeter. Og en av disse profetene – kanskje den største av dem? – var Elia. Døperen Johannes, han som beredte veien for Messias, ble sammenliknet med Elia. Da Jesus ble forklaret på berget foran øynene på Peter, Jakob og Johannes, var Elia en av dem som viste seg sammen med Jesus. Moses og Elia – to av de virkelig store profetskikkelsene i den gamle pakt.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Der er det vi er, denne søndag formiddag. Elia fikk en instruks. Han skulle dra til byen Sarepta. Der ville en enke ta seg av ham. Grunnen til at Elia fikk beskjed om å reise til Sarepta, var at han var på flukt fra kong Akab. I det hele tatt er det mye dramatikk i fortellingene om profeten Elia. Konflikten mellom profeten på den ene siden og kongen og dronningen på den andre – Akab og Jesabel. Vi har kampen på Karmel mellom Guds ene profet og de 400 Baals-prestene. Vi har Elia under gyvelbusken, dit han hadde søkt, umattet av å være på flukt, og hvor han nærmest ba om å få dø. Og vi har finalen – der Elia blir hentet til himmelen i en ildvogn.
Fortellingen om Elia og enken i Sarepta er som en liten roman. Den handler om profeten, enken og enkens sønn. Denne romanen har to hoveddeler. Vi har lest den ene. Den andre er en av de få – jeg tror faktisk den eneste - fortellingen vi har i Det gamle testamente der noen vekkes opp fra de døde.

”Herrens ord kom til Elia, og det lød så…”
Elia hadde i en periode holdt seg i live ved mat som ravner hadde brakt til ham og ved å drikke vann fra en bekk. Men så går bekken tom for vann. Den tørker inn, for det er tørke i landet som en Guds straffedom over kongen. Da er det Herren sier til profeten at i Sarepta er det en kvinne – en enke – som vil ta seg av ham; skaffe ham mat og drikke.
Det er selvsagt denne fortellingen som er opprinnelse til uttrykket ”Sareptas krukke”. Det er gått inn i dagligtalen; det brukes som et ordspråk. Mange er sikkert ikke klar over opprinnelsen til uttrykket, at det er denne bibelske fortellingen. Krukken som aldri blir tom. Kilden som aldri blir tørr. Det står ikke noe om at det var overskudd verken av mel eller olje, men det var alltid nok. Det var som med mannaen i ørkenen - den var også bare for én dag. Tok man mer enn man trengte for en dag, ble den ødelagt. For neste morgen hadde Herren ny manna klar. ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.”

Evangelieteksten for denne søndagen er i slekt med denne fortellingen. Begge handler om Guds omsorg; om at Gud sørger for sine.
Stemmer det alltid med vår egen erfaring? Er vår erfaring slik at vi kan si: Jeg bekymrer meg ikke for hvor maten min skal komme fra – jeg bekymrer meg ikke hvor klærne mine skal komme fra?
Min erfaring er stort sett slik – men det er fordi jeg har vært i arbeid siden jeg var 19 år og jeg har lært meg å klare meg med det jeg til enhver tid har. Men er det dette Jesus snakker om?

Eller for å vende tilbake til fortellingen om Elia: Hvis jeg var i den situasjonen at jeg visste det samme som denne moren: Jeg har råvarer nok til ett måltid til, og så er det slutt. Når det måltidet er slutt, kan vi legge oss ned og dø. Da tror jeg nok jeg hadde vært bekymret…
Hadde det dessuten kommet en fremmed og bedt om å få av det lille jeg hadde, ville jeg kanskje blitt irritert i tillegg.
Men så sier denne fremmede noe: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»

Kjente denne kvinnen noe til Herren? Forsto hun at det ikke var en hvilken som helst vandringsmann som ba henne, men rett og slett et Guds sendebud? Sarepta var ingen jødisk by; det var en fønikisk by. Fønikerne var et folk som ofte var i konflikt med Israel. Byen lå mellom Tyrus og Sidon, og der ligger den fremdeles. Nå ligger den i Libanon og heter Khirbet Sarfend. Det er vel grunn til å tro at fønikerne visste noe om jødenes religion, akkurat som jødene visste noe om fønikernes. Det som heter ”religionssynkretisme” med et fint ord, er ikke noe nytt fenomen. Det var faktisk ett av nordrikets største problem, for alle kongene i dette riket hadde åpnet for dette gjennom de dronningene de hadde hentet fra andre folk. Kong Akab og dronning Jesabel representerte på mange måter toppunktet av denne utviklingen. Og dronning Jesabel var faktisk en fønikisk prinsesse! Så dronningen som sto profeten etter livet og enken som ga ham mat hørte til det samme folket!

Kjente hun den Gud Elia tjente? Hadde hun hørt om ham? Trodde hun på ham?
Jeg nevnte det religiøse mangfoldet som hadde fått utvikle seg i Israel på den tiden. Det hadde jo også spredd seg til områdene rundt. Så hun hadde nok hørt om Israels Gud og må ha visst noe om ham, for hun godtok det når Elia talte med den autoritet som Guds ord gir. Med profetisk autoritet.

I mitt bakhode hører jeg en fisker, mange hundre år senere: ”Mester, vi har fisket hele natten, og ikke fått noe.” Og så en tilføyelse: ”Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnet en gang til.”
Vi kjenner historien: Peters fiskefangst.
Peter visste ikke at det var Jesus som talte. Han kjente ikke igjen mannen på stranden. Men det må ha vært en autoritet i det som ble sagt – en kraft – som gjorde at han kom med den tilføyelsen. Peter handlet på det som ble sagt ham. Enken handlet på det som ble sagt henne. Og da profeten hadde talt på Herrens vegne, gikk hun og gjorde som han hadde sagt, ”og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Jesus sier noe om denne kvinnen i Lukas 4, versene 25 til 27: ”Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Na’aman».

La oss vende tilbake til utgangspunktet enda en gang: ”Herrens ord (kom) til Elia, og det lød så…”.
Herren ord kom til profeten – og han adlød det.
Herrens ord kom også via profeten – og det ble oppfylt. ”For så sier Herren, Israels Gud”, sa profeten: ”Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.” Og fortellingen fortsetter: ”Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia”.

Hvordan skal vi beskrive det som skjedde her?
Jeg kommer bare på ett ord for å beskrive det: Det var Guds velsignelse.
Det er ingen rasjonell forklaring.
Det er ingen ”fornuftig” forklaring.
Det er troens forklaring. Mer enn så: Det er troens erfaring.
Er det min egen erfaring?
Faren min hadde et uttrykk han av og til brukte: ”Gud hjelper den som hjelper seg selv.” Det er ikke hentet fra Bibelen, som noen faktisk tror. Men det har noe sant i seg likevel. La oss anvende dette ordspråket på den fortellingen vi har lest. Enken ”hjalp seg selv” på den måten at hun laget mat til profeten, sin sønn og seg selv. Og det utløste – Guds hjelp. Det utløste velsignelsen. Det utløste miraklet.

Har vi en parallell fortelling i Det nye testamente?
Jeg vil hevde det. Vi har faktisk to parallelle fortellinger i Det nye testamente. De to bespisningsundrene. Det ene – det vi nok kjenner best – er den med de fem brød og to fisker: det som ga mat til mer enn fem tusen mennesker. Gud hjelper den som hjelper seg selv – en gutts nistepakke, forvaltet gjennom Herrens hender.

Hva kan vi si om denne fortellingen fra Det gamle testamente hvis vi nå skal forsøke oss med en oppsummering?
Vi kan i hvert fall si dette: Det er en av mange fortellinger om Guds omsorg, både når det gjelder Bibelen, historien og erfaringen. La oss ta med litt av det som står om Elia også før vår tekst begynner: ”Elia fra Tisjbe, en av innflytterne i Gilead, sa til Akab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.» Da kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg i Krit-dalen, øst for Jordan! Der kan du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.» Så drog Elia av sted og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til Krit-dalen, øst for Jordan, og gav seg til der. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.”

Dette er innledningen til det kapitlet vi har lest fra. Gud sørget for profeten gjennom de naturressursene som var tilgjengelig. Men så tørket bekken ut. Og Gud førte profeten videre – førte ham sammen med mennesker – en enke og hennes sønn – mennesker som på den måten ble Guds medarbeidere; mennesker som fikk del i Guds omsorg på samme måte som profeten.

”…hun og folket i hennes hus”, står det i teksten.
Kanskje var de flere enn henne og sønnen. Kanskje hadde dette ringvirkninger utover det vi umiddelbart tenker oss. Velsignelsen befinner seg aldri i et tomrom. Den får ringvirkninger.

Jeg sa tidlig i denne prekenen – som kanskje har vært mer av en bibeltime enn en andakt – at fortellingen om Elia og enken også har en fortsettelse. Det er der hvor Elia vekker opp enkens sønn fra de døde. Gutten ble syk og døde. Moren ble fortvilt og lette etter en årsak. Kunne det være denne fremmede profetens skyld? «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet for å minne meg om min synd, så gutten min skal dø.»
Profeten svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin. Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så vondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?» Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La barnet få livet tilbake!» Herren hørte Elias bønn. Gutten fikk livet tilbake; han livnet til igjen. Elia tok barnet og bar det fra loftet ned i stuen. Han gav det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!» Da sa kvinnen til Elia: «Nå vet jeg at du er en gudsmann, og at Herren virkelig taler gjennom deg.»

Herren talte gjennom Elia. Herren talte – og taler – gjennom Jesus. Herren talte – og taler – gjennom sitt eget, hellige ord.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen