DEN TRANGE DØR

Preken på Frelsesarmeen i Hokksund søndag 31. oktober 2010 (Bots- og bededag)

Dette hellige evangelium for bots- og bededag finner vi hos evangelisten Lukas, det 23. kapittel, fra vers 23 til vers 30; i Jesu navn: ”Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder Herrens ord!

Bot og bedring!
Vi kjenner uttrykket, og det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for. Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring. I moderne språkbruk snakker man heller om ”å skjerpe seg”, men innholdet er det samme. Det forteller om at det er et område i livet der man har bommet. Eller flere. Og så skal man ”skjerpe” seg. Man lover ”bot og bedring”.

Å ”gjøre bot” i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. ”En botsøvelse.”

”Bots- og bededag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse”, leser vi på nettleksikonet Wikipedia. Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port,” sier Jesus.
Jesaia sa noe av det samme, flere hundre år før Jesus. Det er også en av tekstene for denne søndagen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse” (kap. 55, 6-7).

Utgangspunktet for det Jesus sier om den trange dør, er et spørsmål han får: Er det få som blir frelst? Svarer Jesus egentlig på det spørsmålet? Slik jeg leser teksten, gjør han ikke det. I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig. Er det få som blir frelst? Ikke tenk så mye på det, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen. Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide synge: ”To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!”

Den smale vei – den trange port. Det er flere slike bilder i Bibelen. Nåløyet er et slikt; det er jo gått inn i dagligspråket vårt – ”passere nåløyet”. Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort ”for han var meget rik”. Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. Velg den smale vei.
Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!” ”Mange skal prøve og ikke klare det.” Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært ”siste ordet”, eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver. Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike. Og det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
Jeg tar toget to ganger hver dag – til og fra jobb. Når toget åpner dørene sine, for eksempel på Oslo S, ”flommer” folk ut, eller de presser seg inn. Det kan være både trangt og ubehagelig. Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt. Lapp-Lisa hadde en sang der det het: ”Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.”
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.
Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn. Hvordan skal det forstås? Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der. At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det. At noen ikke slipper inn som alle trodde bare kunne seile inn. De første skal bli de siste.
Det tredje punktet han nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Flyreiser – begrensninger. Ett kolli håndbagasje.
Her: Ikke det en gang.
Alt må stå igjen. Alt vi har samlet. Alt vi har høstet. Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.
Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om ”Våre små søsken”, om de ”med mindre håndbagasje/enn vi er utstyrt med”.
Her skriver hun:
”Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all baggasje stå”.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det. Og bibelteksten vår handler ikke om døden. Den handler om Guds rike. Den handler om å komme inn i Guds rike. Om å bli Guds barn. Om å bli frelst.
Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme ”som vi er”, som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

”De kommer fra øst og vest
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

JESUS ELSKER ALLE BARNA…

Preken i Askim korps
søndag 17. oktober 2010

Dette hellige evangelium leser vi hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, fra vers 13 til 16; i Jesu navn: ”De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Slik lyder Herrens ord!

”Jesus elsker alle barna;
alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dette er den første litterære teksten jeg er meg bevisst at jeg lærte utenat. Jeg vet ikke hvor jeg plukket den opp; kanskje var det på Frelsesarmeens søndagsskole i Holmestrand. Det har versert en historie i familiemytologien om at jeg skal ha stått på en stol – også det i Holmestrand – og sunget ”Guds ark, den kommer denne vei”. Det har jeg i så fall fortrengt. Men teksten om at Jesus elsker alle barna; den festet seg.

Og jeg var heller ikke så veldig gammel – 12 år kanskje? – da jeg oppdaget at dette kan være en tekst med sprengkraft i. Jeg hadde lest om land der folk ble forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Det var nok mer sørstatene i USA enn Sør-Afrika jeg hadde hørt om, men i den sammenhengen oppdaget jeg for første gang noe av den sprengkraften som ligger i evangeliet.
”Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt – Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Dagens prekentekst er også en av de eldste fortellingene jeg kan huske både at jeg hørte og lærte. Fortellingen om den inkluderende Jesus. Fortellingen om en som ikke bare så de voksne, men som så barna. Som ikke bare så dem, men som var opptatt av dem. Som velsignet dem.
”…for Guds rike hører sådanne til”. Slik lød ordene i den versjonen av fortellingen som jeg hørte og husket. Kanskje var ordet litt vanskelig – ”sådanne” – men budskapet var til å begripe. Det bidro til å løfte en opp. Guds rike hører barna til. Ja, enda mer: ”Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.”

Vi tenker gjerne: Tar imot like tillitsfullt som et lite barn. Like betingelsesløst som et lite barn. Like betingelsesløst som et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem godt.
”Guds rike hører barna til – og jeg får være med!”
Her popper de opp – tekstene vi lærte som barn. Tekster som sier noe om barnevennen Jesus.

I forrige uke leste jeg en bok. Den heter ”Vi som elsket Jesus”, og er skrevet av Levi Fragell. Han forteller om sin oppvekst i et predikanthjem innen pinsebevegelsen, sin ungdomstid som predikant og hvordan han så fjernet seg fra kristendommen. I fjor leste jeg en nær sagt tilsvarende bok, nemlig en Margaret Skjelbred skrev om sin oppvekst. Den heter ”Mors bok”. Det er mange paralleller i de to fortellingene – en oppvekst i et kristent, kanskje litt sekterisk hjem, og et brudd med den tro de vokste opp med.
”Vi som elsket Jesus”? Kanskje den like gjerne skulle hett ”Vi som fryktet Jesus”? For hva slags fortellinger er det de husker fra oppveksten?
Det er de dramatiske fortellingene – det er de dramatiske bildene. Kanskje hadde man et annet pensum på de søndagsskolene jeg gikk. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus barna. Jeg ser for meg flanellografbildet av Jesus som sitter på en stein mens mange barn står rundt ham, henger over ham, sitter på fanget hans og hører på at han forteller.
La de små barn komme til meg – for Guds rike hører slike til.

Denne søndagen kalles iblant for ”Familiesøndagen” i Kirkeåret. Lesetekstene, både fra 1. Mosebok – fra urhistorien! – og fra brevene – fra urmenigheten! – handler om familie og ekteskap. Forholdet mellom mann og kvinne – forholdet mellom foreldre og barn. Og så sier Paulus noe i slutten av teksten fra Efeserbrevet; han beskriver dette fellesskapet som ”et mysterium”, og han sammenlikner det med forholdet mellom Kristus og den kristne kirke. At kirken er ”Kristi brud” er et uttrykk vi har hørt før. Og skal vi holde oss i det bildet, om så bare for et øyeblikk, er det naturlig å tenke at barn er en naturlig konsekvens av dette mysteriet, av samlivet mellom mann og kvinne.

Og da er vi tilbake i prekenteksten: La de små barna komme til meg. Guds rike tilhører barna.
Jeg nevnte Levi Fragells bok.
For et par år siden var jeg invitert til et møte som ble arrangert av Human-Etisk Forbund i Indre Østfold. Vi var på Askim kulturhus. Jeg husker ikke hva temaet var, men det var samtale etterpå. En av dem som tok ordet, var veldig opptatt av at man ikke skulle velge for ungene, at de skulle få velge selv, for eksempel dette med tro. Derfor var det feil å døpe barn, mente han – da ble de jo medlemmer i kirka og foreldrene hadde valgt for dem.
Jeg ba ham se det fra den andre synsvinkelen: Hvis man ikke lar barna for eksempel gå på søndagsskolen eller høre om Jesus – da treffer man også et valg. Som foreldre er det for så vidt både vår rett og plikt, men det er altså det vi gjør.
Vi gir dem en ballast med, en bagasje, som de så må forholde seg til.
Eller vi lar være å gi dem det, og så må de i neste omgang klare seg uten.

Det blir mye boksnakk nå, men det får våge seg. Jeg vil nevne en bok jeg ikke har lest også. Den er skrevet av Nina Karin Monsen; kjent filosof, kjent samfunnsdebattant; en dame som er glad i de store bokstavene. Hun har også kommet med en bok i år. Der forteller hun om sin oppvekst. Det var ikke i et kristent hjem, men et humanetisk. Ikke barnedåp, ikke søndagsskole, borgerlig konfirmasjon. Boka heter ”Inn i virkeligheten”, og her forteller Nina Karin Monsen om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar – eller mangel på svar – som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle.

Det er ikke noe galt i å treffe valg på barnas vegne. Det er vår oppgave som foreldre. Men i denne prosessen er det at Jesu ord når oss. Som et råd, som en befaling.

”La de små barna komme til meg.”
Hvem sier han det til?
Til disiplene, selvsagt.
Men også til de voksne som sto rundt. De som hadde kommet til ham med barna for at han skulle velsigne dem.
De fikk et anerkjennende ord fra Jesus – slik leser jeg det han sier til disiplene.
Og så skal ikke vi deles opp i noen grupper her i formiddag. Mange av oss er foreldre, mange av oss er disipler. Vi møtes med den samme utfordringen fra Jesus: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Men han gjorde mer enn det. ”Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

REGNBUEN OG KORSET

Preken i Tønsberg korps søndag 10. oktober 2010

Prekenteksten for denne 20. søndag etter pinse henter vi fra 1 Mos 9, 8-17, der vi leser i Jesu navn:
”Så sa Gud til Noah og sønnene hans: «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
Og Gud sa: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider: Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt liv. Buen skal komme i skyene; jeg skal se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden.»
Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens ord!

Det er ikke mange dagene siden jeg så en flott regnbue. Jeg fotograferte den, og det ble et brukbart bilde av det. Samtidig vet jeg at regnbuen egentlig er et optisk bedrag. Regnbuen ”finnes” ikke i fysisk forstand. Den oppstår når sollys og vann brytes – for eksempel etter et regnvær.

Få naturfenomener har appellert så sterkt til fantasien som regnbuen. Mange av oss har sikkert hørt at dersom man finner enden av regnbuen, vil man bli rik. Der vil det ligge en gryte som er full av gullmynter. Men ingen har selvsagt funnet enden av regnbuen, for den ”ender” ikke noe sted. Regnbuen ”finnes” ikke som fysisk tilstand – bare som optisk fenomen.

Teksten vi har lest er hentet fra urhistorien. Forut for denne teksten kan vi lese om den store flommen – ”syndfloden”, kalles den gjerne. Vi har lest om Noa og sønnene hans. Vi har lest om den store arken som ble bygget, der ett par av alle verdens dyr ble ført inn for at de skulle berges fra den store ødeleggelsen.
Da flommen var over, da Noa, familien hans og alle dyrene var kommet ut igjen, må Gud ha sagt til seg selv: Dette gjør jeg ikke en gang til.
Det formidlet han videre til Noa og sønnene hans: ”Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.” Og som et tegn på dette, viste Gud dem regnbuen. ”Paktens bue”.

Regnbuen som naturfenomen hadde selvsagt eksistert også før storflommen. Regnbuen viser seg når sollys og vann brytes. Men etter storflommen må regnbuen ha vært spesielt synlig. Denne pekte Gud ut for menneskene, og så sa han: Dette er tegnet på den pakt vi har inngått. Gud skulle ikke flere ganger sende en slik katastrofe som straff for menneskenes synd. Det har vi hans løfte på. Det skal regnbuen minne oss om.

Hva forbinder vi så med en bue?
De av oss som hadde Robin Hood som en av våre helter i guttedagene, er fortrolige med buen. Jeg har ikke tall på alle de buer jeg laget i guttedagene – alle de kvistene jeg har bøyd og bundet en tråd i – en buestreng. Det var en leke, men en leke med en alvorlig opprinnelse. For buen var et våpen. Bueskytterne var viktige i et slag eller en krig. Da Einar Tambarskjelves bue brakk under slaget ved Svolder, spurte Olav Tryggvasson: Hva brast så høyt?
- Norge av din hånd, svarte bueskytteren. Kongen ga ham sin egen bue i stedet. Men den dudde ikke: - For veik, for veik er kongens bue…

Buen var et våpen man brukte både i krig og på jakt. Nå ga Gud den også en annen funksjon. Den ble et symbol, ikke på død, men på liv. Den ble en påminning om den pakten Gud opprettet med menneskene. Aldri mer skulle Gud sende en slik ødeleggelse over menneskene.

Aldri mer?
Hvor var så Gud romjulen 2004 da den såkalte tsunamien rammet store deler av Asia, og 300.000 mennesker mistet livet?
Hadde han glemt regnbuepakten? Og hvor var han alle de andre gangene mennesker ble rammet av jordskjelv, oversvømmelser og naturkatastrofer?
Flommen i Bangladesh på 1970-tallet?
Jordskjelvet på Haiti for mindre enn et år siden?

Jeg blar tilbake i Bibelen; jeg finner fortellingen om storflommen og – jo: Det står der ennå: ”Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.”

Hvordan skal dette forstås?
Holder Gud oss for narr? Har han ombestemt seg?

Slik jeg leser denne teksten, er den en forsikring fra Guds side om at det ikke er han som står bak når ulykker eller naturkatastrofer rammer.

Hva er det jeg prøver å si?
Jeg prøver å si: Jeg tror ikke på en Gud som straffer!
Jeg tror ikke på en Gud som sender naturkatastrofer.
Jeg tror ikke på en Gud som straffer med sykdom.
Jeg tror ikke på det, for Jesus sier oss at slik er ikke Gud.
Jeg nevnte tsunamien. Etter den katastrofen var det forkynnere som gikk ut og sa: Ja, Gud måtte jo sende noe slikt over et område der det er så mye synd – vedkommende nevnte Thailand spesielt – og hedenskap.
Etter jordskjelvet på Haiti hørte vi det samme: Gud måtte jo straffe et land der det er så mye okkultisme og trolldom.
De av oss som leser Vårt Land, har i den siste uka lest noe av det samme: Sykdom skyldes synd. Får noen et funksjonshemmet barn, skyldes det synd hos foreldrene.
Jeg vil si det så sterkt jeg kan: Slik er ikke Gud.
Og jeg behøver ikke engang å si det med mine ord; jeg kan velge Jesu ord. En av lesetekstene for denne søndagen, Joh 7, 1-7 er helt klar og tydelig på dette: ”Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.”

Slik lyder Herrens ord!
Er det noe som er ”gudsens sannhet”, er det dette: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.”

Jeg tror ikke på en hevngjerrig og straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende. Jeg tror på en Gud som kan sørge med de sørgende. Jeg tror på en Gud som kan lide med de lidende – og som gjør det!

Hvorfor sendte han Jesus? For at vi skulle bli frelst! Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.
Korset, ja!
Er det en sammenheng mellom regnbuen og korset?
Er det en forbindelse mellom regnbuen og korset?

Buen – krigssymbolet som ble fredssymbol.
Hva var korset?
Et enda verre symbol. Ikke et våpen, men et torturredskap.
En pil fra en bue dreper vanligvis raskt og effektivt.
Korset representerte den verste og groveste pine et menneske kunne utsettes for.Men ved sin lidelse og død ga Jesus korset et nytt innhold, en ny betydning.
Vi tror ikke på en Gud som straffer, men på en Gud som frelser.
Vi tror ikke på en Gud som forkaster, men en Gud inkluderer – som berger.
Regnbuen og korset forteller oss det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen