Va det du, Jesus?

Betraktning for fjerde søndag i advent
”Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. De spurte: «Er du profeten?» «Nei,» sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett, som profeten Jesaja har sagt.» Noen av de utsendte var fariseere. De spurte ham: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias og heller ikke Elia eller profeten?» Johannes svarte: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for» (Joh 1, 19-27)

”Å, va det du Jesus? Va det dæ vi mista igjen? Å, va det sjansen te livet vi lemlesta no igjen?”
Det er Åge Aleksandersen som stiller dette spørsmålet i en av sine sanger. Spørsmålet går rett i det som døperen Johannes sier i denne søndagens prekentekst: ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Å kjenne Gud, eller å kjenne Jesus er en viktig del av kristentroen. Slik er det også i mellommenneskelige forhold. Det er viktig å kjenne hverandre, enten man er foreldre/barn, mann/kone eller rett og slett venner. Å kjenne hverandre, er noe annet og mer enn å kjenne til hverandre. Det er noe mer enn å ha hørt om hverandre. Det er noe mer enn å vite om hverandre. Å kjenne noen, er langt mer enn å vite hvem vedkommende er.
Jeg har i det jeg skriver dette 421 venner på Facebook. Det er en forholdsvis eksklusiv gjeng – det er de som har tusenvis av slike venner. Noen av dem er svært nære venner. Noen er slike som jeg kjente for mange år siden, og var venn med da, og så har ”boka” gjenopprettet kontakten. Det har for det meste vært hyggelig. Men kjenner vi hverandre, selv om vi er venner på Facebook? Eller om vi arbeider sammen? Eller om vi vet om hverandre?
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner”, sa døperen Johannes til fariseerne. Mannen han snakket om, er kjent i historien som Jesus fra Nasaret. Det er et navn de fleste av oss har et forhold til – på godt og vondt, kan man kanskje si iblant. Vi forbinder stort sett bare én person med navnet Jesus. Men faktum er at det er ett av de mest brukte mannsnavn i verden. Selv her i Norge er det 52 menn som heter Jesus til fornavn; 15 av dem har bare det ene navnet som fornavn, ifølge Statistisk Sentralbyrå. På Facebook finner jeg ikke mindre enn to som heter Jesus Hansen – jeg er riktignok ikke venn med noen av dem.
”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.”
Hva vil det si å kjenne Gud? Hva vil det si å kjenne Jesus? Profeten Hoesa i Det gamle testamente var opptatt av det: ”La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden”(Hos 6,3).
Så er det én måte å kjenne Gud på: Kjenne ham gjennom skaperverket – ”det klassiske gudsbevis”, som det ofte kalles.
Andre synes de kjenner ham – eller aner noe om ham – gjennom gode gjerninger. ”De gode gjerninger frelser verden” – det var tittelen på et dikt Bjørnstjerne Bjørnson begynte å skrive på i Paris våren 1910. Han kom aldri lenger enn til tittelen. Kjenne Gud gjennom de gode gjerninger? Det er en krevende tanke. Luther sa det slik: ”Gode gjerninger gjør ikke en mann god, men en god mann gjør gode gjerninger.”
Å kjenne Jesus er først og fremst å vite om å tro på det som er kjernen i all kristen tro: At han er menneskenes frelser. At han ved sitt liv, sin lidelse, død og oppstandelse åpnet veien til Gud for alle som tror på ham.
Frelsesoffiseren H.A. Tandberg skrev en lang rekke sanger som synges i kristne kirker og forsamlinger over hele landet: ”Jeg er en seiler på livets hav”, ”I den stille, klare morgen”, ”Jesus har bedt oss å komme”, ”Å, Herre, til hvem skulle vi dog gå hen”. Han ble en gammel mann, og alderen for hardt fram med ham. Mot slutten av sitt liv kjente han ikke noen. Men da en spurte ham om han kjente Jesus, lyste han opp: - Skulle jeg ikke kjenne Jesus? Han er jo min beste venn!
Va det du, Jesus? ”Midt iblant dere står en dere ikke kjenner.” Men han ønsker å bli kjent med oss.

Jordens salt og verdens lys

Søndagsbetraktning for Alle Helgens Dag:
”Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen” (Matt 5, 13 – 16)!

Det er en innholdsmettet tekst som møter de kristne på Alle Helgens Dag. Det er to korte lignelser som begge, hver for seg, kan gi stoff til mange og lange prekener. I en avisandakt må man derfor gjøre et nesten brutalt valg. Hva skal man gi videre og hva skal man legge til side?

Saltet først!
Jeg er neppe den eneste som på ett eller annet tidspunkt i sin kjøkkenkarriere har tatt feil av to ting som har en overfladisk likhet med hverandre, nemlig salt og sukker.
Resultatet er alltid ille. Enten du har tatt sukker der du skulle hatt salt, eller salt der du skulle hatt sukker, er konsekvensen den samme: Retten er ødelagt.
Moderne mennesker kan nok ikke forstå den betydningen saltet hadde på Jesu tid, da han brukte det som et bilde på kirken og de kristne. Det var ett av de få konserveringsmidlene man kjente – det hindret forråtnelse. Derfor var det også et verdifullt stoff. Det var rett og slett et betalingsmiddel. Fra vår egen historie kjenner vi til hvordan Hans Nielsen Hauge fikk slippe midlertidig ut av fengslet for å lære folk å utvinne salt av sjøvann under den engelske blokaden av Danmark-Norge tidlig på 1800-tallet.
Det er et sterkt bilde Jesus bruker her. Og utfordrende! Både som enkeltkristne og menighet er det lignelsen nesten ubehagelig nærgående. Er vi salt i dagens verden? Som kirke? Som troende? Har vi den kraften i oss som motvirker forråtnelse i samfunnet? I kulturen? Er vi – salt eller sukker?

Den andre liknelsen er det nok lettere å bli lyrisk over. Lys er noe positivt. Spre mørket! Det er oss, det! Skinne for menneskene!
Men også lyset bærer i seg noe utfordrende og krevende. For lyset avslører. Når sola skinner rett på vinduet, kommer det fram, både støv og fingermerker. ”En by som ligger på et fjell kan ikke skjules,” sier Jesus – den er den samme effekten.
I mange år var Frelsesarmeens uniform mitt arbeidsantrekk. Jeg hadde på meg den hver eneste dag, enten jeg var i byen, satt på toget eller sto på plattformen. Det er vel litt pompøst å si at man dermed var ”en by på et fjell”, men uansett innebar antrekket at alle så hvem man representerte og hva man sto for – sånn noenlunde, da. Det førte til mange kontakter og samtaler – noen gode og verdifulle, og noen man godt kunne vært foruten.

I vår protestantiske verden er Alle Helgens Dag den dagen da vi minnes de som er døde; de som ”gikk foran oss”. Man fokuserer ofte på himmelen på en slik dag. Denne teksten fokuserer på livet her nede – på det kall og den utfordring vi har som kirke og som troende mennesker. Kallet til å være lys i verden. Utfordringen til å være salt.

Nils-Petter Enstad
Frelsesarmeen, Askim
Søndagsbetraktning for lokalavisa i Askim,
publisert lørdag 6. november 2010

DEN TRANGE DØR

Preken på Frelsesarmeen i Hokksund søndag 31. oktober 2010 (Bots- og bededag)

Dette hellige evangelium for bots- og bededag finner vi hos evangelisten Lukas, det 23. kapittel, fra vers 23 til vers 30; i Jesu navn: ”Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»
Slik lyder Herrens ord!

Bot og bedring!
Vi kjenner uttrykket, og det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for. Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring. I moderne språkbruk snakker man heller om ”å skjerpe seg”, men innholdet er det samme. Det forteller om at det er et område i livet der man har bommet. Eller flere. Og så skal man ”skjerpe” seg. Man lover ”bot og bedring”.

Å ”gjøre bot” i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. ”En botsøvelse.”

”Bots- og bededag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse”, leser vi på nettleksikonet Wikipedia. Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange port,” sier Jesus.
Jesaia sa noe av det samme, flere hundre år før Jesus. Det er også en av tekstene for denne søndagen: ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til Herren, så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse” (kap. 55, 6-7).

Utgangspunktet for det Jesus sier om den trange dør, er et spørsmål han får: Er det få som blir frelst? Svarer Jesus egentlig på det spørsmålet? Slik jeg leser teksten, gjør han ikke det. I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig. Er det få som blir frelst? Ikke tenk så mye på det, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen. Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide synge: ”To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!”

Den smale vei – den trange port. Det er flere slike bilder i Bibelen. Nåløyet er et slikt; det er jo gått inn i dagligspråket vårt – ”passere nåløyet”. Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort ”for han var meget rik”. Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør. Velg den smale vei.
Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten. ”Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!” ”Mange skal prøve og ikke klare det.” Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært ”siste ordet”, eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver. Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet: «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike. Og det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
Jeg tar toget to ganger hver dag – til og fra jobb. Når toget åpner dørene sine, for eksempel på Oslo S, ”flommer” folk ut, eller de presser seg inn. Det kan være både trangt og ubehagelig. Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt. Lapp-Lisa hadde en sang der det het: ”Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.”
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.
Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn. Hvordan skal det forstås? Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der. At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det. At noen ikke slipper inn som alle trodde bare kunne seile inn. De første skal bli de siste.
Det tredje punktet han nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Flyreiser – begrensninger. Ett kolli håndbagasje.
Her: Ikke det en gang.
Alt må stå igjen. Alt vi har samlet. Alt vi har høstet. Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.
Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om ”Våre små søsken”, om de ”med mindre håndbagasje/enn vi er utstyrt med”.
Her skriver hun:
”Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all baggasje stå”.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det. Og bibelteksten vår handler ikke om døden. Den handler om Guds rike. Den handler om å komme inn i Guds rike. Om å bli Guds barn. Om å bli frelst.
Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme ”som vi er”, som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

”De kommer fra øst og vest
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

JESUS ELSKER ALLE BARNA…

Preken i Askim korps
søndag 17. oktober 2010

Dette hellige evangelium leser vi hos evangelisten Markus, i det tiende kapittel, fra vers 13 til 16; i Jesu navn: ”De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”
Slik lyder Herrens ord!

”Jesus elsker alle barna;
alle barna på vår jord.
Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Dette er den første litterære teksten jeg er meg bevisst at jeg lærte utenat. Jeg vet ikke hvor jeg plukket den opp; kanskje var det på Frelsesarmeens søndagsskole i Holmestrand. Det har versert en historie i familiemytologien om at jeg skal ha stått på en stol – også det i Holmestrand – og sunget ”Guds ark, den kommer denne vei”. Det har jeg i så fall fortrengt. Men teksten om at Jesus elsker alle barna; den festet seg.

Og jeg var heller ikke så veldig gammel – 12 år kanskje? – da jeg oppdaget at dette kan være en tekst med sprengkraft i. Jeg hadde lest om land der folk ble forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Det var nok mer sørstatene i USA enn Sør-Afrika jeg hadde hørt om, men i den sammenhengen oppdaget jeg for første gang noe av den sprengkraften som ligger i evangeliet.
”Rød og gul og hvit og svart
er det samme, har han sagt – Jesus elsker alle barna på vår jord.”

Dagens prekentekst er også en av de eldste fortellingene jeg kan huske både at jeg hørte og lærte. Fortellingen om den inkluderende Jesus. Fortellingen om en som ikke bare så de voksne, men som så barna. Som ikke bare så dem, men som var opptatt av dem. Som velsignet dem.
”…for Guds rike hører sådanne til”. Slik lød ordene i den versjonen av fortellingen som jeg hørte og husket. Kanskje var ordet litt vanskelig – ”sådanne” – men budskapet var til å begripe. Det bidro til å løfte en opp. Guds rike hører barna til. Ja, enda mer: ”Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.”

Vi tenker gjerne: Tar imot like tillitsfullt som et lite barn. Like betingelsesløst som et lite barn. Like betingelsesløst som et barn strekker armene ut mot en voksen som de enten vet eller har grunn til å tro vil dem godt.
”Guds rike hører barna til – og jeg får være med!”
Her popper de opp – tekstene vi lærte som barn. Tekster som sier noe om barnevennen Jesus.

I forrige uke leste jeg en bok. Den heter ”Vi som elsket Jesus”, og er skrevet av Levi Fragell. Han forteller om sin oppvekst i et predikanthjem innen pinsebevegelsen, sin ungdomstid som predikant og hvordan han så fjernet seg fra kristendommen. I fjor leste jeg en nær sagt tilsvarende bok, nemlig en Margaret Skjelbred skrev om sin oppvekst. Den heter ”Mors bok”. Det er mange paralleller i de to fortellingene – en oppvekst i et kristent, kanskje litt sekterisk hjem, og et brudd med den tro de vokste opp med.
”Vi som elsket Jesus”? Kanskje den like gjerne skulle hett ”Vi som fryktet Jesus”? For hva slags fortellinger er det de husker fra oppveksten?
Det er de dramatiske fortellingene – det er de dramatiske bildene. Kanskje hadde man et annet pensum på de søndagsskolene jeg gikk. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus. Jeg husker fortellingene om Jesus barna. Jeg ser for meg flanellografbildet av Jesus som sitter på en stein mens mange barn står rundt ham, henger over ham, sitter på fanget hans og hører på at han forteller.
La de små barn komme til meg – for Guds rike hører slike til.

Denne søndagen kalles iblant for ”Familiesøndagen” i Kirkeåret. Lesetekstene, både fra 1. Mosebok – fra urhistorien! – og fra brevene – fra urmenigheten! – handler om familie og ekteskap. Forholdet mellom mann og kvinne – forholdet mellom foreldre og barn. Og så sier Paulus noe i slutten av teksten fra Efeserbrevet; han beskriver dette fellesskapet som ”et mysterium”, og han sammenlikner det med forholdet mellom Kristus og den kristne kirke. At kirken er ”Kristi brud” er et uttrykk vi har hørt før. Og skal vi holde oss i det bildet, om så bare for et øyeblikk, er det naturlig å tenke at barn er en naturlig konsekvens av dette mysteriet, av samlivet mellom mann og kvinne.

Og da er vi tilbake i prekenteksten: La de små barna komme til meg. Guds rike tilhører barna.
Jeg nevnte Levi Fragells bok.
For et par år siden var jeg invitert til et møte som ble arrangert av Human-Etisk Forbund i Indre Østfold. Vi var på Askim kulturhus. Jeg husker ikke hva temaet var, men det var samtale etterpå. En av dem som tok ordet, var veldig opptatt av at man ikke skulle velge for ungene, at de skulle få velge selv, for eksempel dette med tro. Derfor var det feil å døpe barn, mente han – da ble de jo medlemmer i kirka og foreldrene hadde valgt for dem.
Jeg ba ham se det fra den andre synsvinkelen: Hvis man ikke lar barna for eksempel gå på søndagsskolen eller høre om Jesus – da treffer man også et valg. Som foreldre er det for så vidt både vår rett og plikt, men det er altså det vi gjør.
Vi gir dem en ballast med, en bagasje, som de så må forholde seg til.
Eller vi lar være å gi dem det, og så må de i neste omgang klare seg uten.

Det blir mye boksnakk nå, men det får våge seg. Jeg vil nevne en bok jeg ikke har lest også. Den er skrevet av Nina Karin Monsen; kjent filosof, kjent samfunnsdebattant; en dame som er glad i de store bokstavene. Hun har også kommet med en bok i år. Der forteller hun om sin oppvekst. Det var ikke i et kristent hjem, men et humanetisk. Ikke barnedåp, ikke søndagsskole, borgerlig konfirmasjon. Boka heter ”Inn i virkeligheten”, og her forteller Nina Karin Monsen om sin barndom og oppvekst i en familie der moren som humanetiker bestemte familiens livssynsmessige fundament. Gjennom hendelser, erfaringer og refleksjoner blir barnet mer og mer utilfreds med de svar – eller mangel på svar – som hun fikk. Det ble starten på en vandring som både innebar et oppbrudd og en oppdagelsesreise inn i en ny virkelighet der troen på Gud spilte en større og viktigere rolle.

Det er ikke noe galt i å treffe valg på barnas vegne. Det er vår oppgave som foreldre. Men i denne prosessen er det at Jesu ord når oss. Som et råd, som en befaling.

”La de små barna komme til meg.”
Hvem sier han det til?
Til disiplene, selvsagt.
Men også til de voksne som sto rundt. De som hadde kommet til ham med barna for at han skulle velsigne dem.
De fikk et anerkjennende ord fra Jesus – slik leser jeg det han sier til disiplene.
Og så skal ikke vi deles opp i noen grupper her i formiddag. Mange av oss er foreldre, mange av oss er disipler. Vi møtes med den samme utfordringen fra Jesus: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.»
Men han gjorde mer enn det. ”Han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

REGNBUEN OG KORSET

Preken i Tønsberg korps søndag 10. oktober 2010

Prekenteksten for denne 20. søndag etter pinse henter vi fra 1 Mos 9, 8-17, der vi leser i Jesu navn:
”Så sa Gud til Noah og sønnene hans: «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
Og Gud sa: «Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for de kommende ætter i alle tider: Jeg setter min bue i skyene; og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Når jeg samler skyer over jorden, og buen blir synlig i skyene, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og dere og hver levende skapning. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt liv. Buen skal komme i skyene; jeg skal se den og minnes den pakten som alltid skal bestå mellom Gud og hver levende skapning, alt som lever på jorden.»
Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Slik lyder Herrens ord!

Det er ikke mange dagene siden jeg så en flott regnbue. Jeg fotograferte den, og det ble et brukbart bilde av det. Samtidig vet jeg at regnbuen egentlig er et optisk bedrag. Regnbuen ”finnes” ikke i fysisk forstand. Den oppstår når sollys og vann brytes – for eksempel etter et regnvær.

Få naturfenomener har appellert så sterkt til fantasien som regnbuen. Mange av oss har sikkert hørt at dersom man finner enden av regnbuen, vil man bli rik. Der vil det ligge en gryte som er full av gullmynter. Men ingen har selvsagt funnet enden av regnbuen, for den ”ender” ikke noe sted. Regnbuen ”finnes” ikke som fysisk tilstand – bare som optisk fenomen.

Teksten vi har lest er hentet fra urhistorien. Forut for denne teksten kan vi lese om den store flommen – ”syndfloden”, kalles den gjerne. Vi har lest om Noa og sønnene hans. Vi har lest om den store arken som ble bygget, der ett par av alle verdens dyr ble ført inn for at de skulle berges fra den store ødeleggelsen.
Da flommen var over, da Noa, familien hans og alle dyrene var kommet ut igjen, må Gud ha sagt til seg selv: Dette gjør jeg ikke en gang til.
Det formidlet han videre til Noa og sønnene hans: ”Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.” Og som et tegn på dette, viste Gud dem regnbuen. ”Paktens bue”.

Regnbuen som naturfenomen hadde selvsagt eksistert også før storflommen. Regnbuen viser seg når sollys og vann brytes. Men etter storflommen må regnbuen ha vært spesielt synlig. Denne pekte Gud ut for menneskene, og så sa han: Dette er tegnet på den pakt vi har inngått. Gud skulle ikke flere ganger sende en slik katastrofe som straff for menneskenes synd. Det har vi hans løfte på. Det skal regnbuen minne oss om.

Hva forbinder vi så med en bue?
De av oss som hadde Robin Hood som en av våre helter i guttedagene, er fortrolige med buen. Jeg har ikke tall på alle de buer jeg laget i guttedagene – alle de kvistene jeg har bøyd og bundet en tråd i – en buestreng. Det var en leke, men en leke med en alvorlig opprinnelse. For buen var et våpen. Bueskytterne var viktige i et slag eller en krig. Da Einar Tambarskjelves bue brakk under slaget ved Svolder, spurte Olav Tryggvasson: Hva brast så høyt?
- Norge av din hånd, svarte bueskytteren. Kongen ga ham sin egen bue i stedet. Men den dudde ikke: - For veik, for veik er kongens bue…

Buen var et våpen man brukte både i krig og på jakt. Nå ga Gud den også en annen funksjon. Den ble et symbol, ikke på død, men på liv. Den ble en påminning om den pakten Gud opprettet med menneskene. Aldri mer skulle Gud sende en slik ødeleggelse over menneskene.

Aldri mer?
Hvor var så Gud romjulen 2004 da den såkalte tsunamien rammet store deler av Asia, og 300.000 mennesker mistet livet?
Hadde han glemt regnbuepakten? Og hvor var han alle de andre gangene mennesker ble rammet av jordskjelv, oversvømmelser og naturkatastrofer?
Flommen i Bangladesh på 1970-tallet?
Jordskjelvet på Haiti for mindre enn et år siden?

Jeg blar tilbake i Bibelen; jeg finner fortellingen om storflommen og – jo: Det står der ennå: ”Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.”

Hvordan skal dette forstås?
Holder Gud oss for narr? Har han ombestemt seg?

Slik jeg leser denne teksten, er den en forsikring fra Guds side om at det ikke er han som står bak når ulykker eller naturkatastrofer rammer.

Hva er det jeg prøver å si?
Jeg prøver å si: Jeg tror ikke på en Gud som straffer!
Jeg tror ikke på en Gud som sender naturkatastrofer.
Jeg tror ikke på en Gud som straffer med sykdom.
Jeg tror ikke på det, for Jesus sier oss at slik er ikke Gud.
Jeg nevnte tsunamien. Etter den katastrofen var det forkynnere som gikk ut og sa: Ja, Gud måtte jo sende noe slikt over et område der det er så mye synd – vedkommende nevnte Thailand spesielt – og hedenskap.
Etter jordskjelvet på Haiti hørte vi det samme: Gud måtte jo straffe et land der det er så mye okkultisme og trolldom.
De av oss som leser Vårt Land, har i den siste uka lest noe av det samme: Sykdom skyldes synd. Får noen et funksjonshemmet barn, skyldes det synd hos foreldrene.
Jeg vil si det så sterkt jeg kan: Slik er ikke Gud.
Og jeg behøver ikke engang å si det med mine ord; jeg kan velge Jesu ord. En av lesetekstene for denne søndagen, Joh 7, 1-7 er helt klar og tydelig på dette: ”Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. Så sa han: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.”

Slik lyder Herrens ord!
Er det noe som er ”gudsens sannhet”, er det dette: ”Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.”

Jeg tror ikke på en hevngjerrig og straffende Gud. Jeg tror på en Gud som kan gråte med de gråtende. Jeg tror på en Gud som kan sørge med de sørgende. Jeg tror på en Gud som kan lide med de lidende – og som gjør det!

Hvorfor sendte han Jesus? For at vi skulle bli frelst! Det er derfor korset er et så viktig vitnesbyrd for den kristne kirke.
Korset, ja!
Er det en sammenheng mellom regnbuen og korset?
Er det en forbindelse mellom regnbuen og korset?

Buen – krigssymbolet som ble fredssymbol.
Hva var korset?
Et enda verre symbol. Ikke et våpen, men et torturredskap.
En pil fra en bue dreper vanligvis raskt og effektivt.
Korset representerte den verste og groveste pine et menneske kunne utsettes for.Men ved sin lidelse og død ga Jesus korset et nytt innhold, en ny betydning.
Vi tror ikke på en Gud som straffer, men på en Gud som frelser.
Vi tror ikke på en Gud som forkaster, men en Gud inkluderer – som berger.
Regnbuen og korset forteller oss det.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

STERKERE ENN DØDEN

Preken i Askim korps 17. søndag etter pinse, 17. september 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel og fra det ellevte til det syttende vers; i Jesu navn:
Kort tid etter gav Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde drog sammen med ham. Som han nå nærmet seg byporten, ble en død båret ut for å begraves. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.
Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle ”håpløse tilfeller”. Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra.
De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene. Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at ”frøken” kunne hengde dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kropsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus. Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Men Jesus ble likevel ved hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet. Det var den første gangen. En død pike ble vekket til live mens hun lå på likstrå.
Den neste beretningen er den som er dagens tekst – fortellingen om enkens sønn i Nain. Den skal vi gå grundigere inn i etter hvert, men la meg også nevne den tredje fortellingen; det er fortellingen om Lasarus.
Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken.
”Herre! Han du elsker, er blitt syk.” Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med. ”Herre, han som du er så glad i er blitt syk.”
Det er en sterk fortelling. En fortelling om vennskap; vennskapet mellom Jesus og de tre søskenene i Betania. Det er Marta og Maria vi hører mest om. Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre. Jeg har stor sympati for Lasarus. Jeg kan identifisere meg med ham. En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro. Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre. Dødens overmann.

De to andre fortellingene i denne gruppen er annerledes.
De er annerledes, blant annet ved det at Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene, mens Lasarus var en nær venn.
De er annerledes gjennom georgrafien. Jairus bodde i Jeriko . Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel. Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet. Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.
Endelig er de annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tre gang hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe? Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem? Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke. Men vi som kjenner vår Bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som ble vekket opp fra de døde, var det Jesus selv som sto opp. Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble. Han brøt gravens segl selv. De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – ”prøveballonger” er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.
Peter sier om dette i sin store pinsepreken: ”Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.” Det lot seg ikke gjøre. Livskreftene i Jesus var for sterke. ”Helvete bever” – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen ”Påskemorgen slukker sorgen”.

La oss gå litt inn under huden på den fortellingen som er dagens tekst.
Jesus og disiplene hans kom til en liten by som het Nain. Det var en liten by. Nærmest en landsby. Den lå om lag 30 km utenfor Kapernaum, på et høydedrag. Den lå pent til og med vakker utsikt.
Hit kom Jesus og disiplene. Jeg vet ikke om Nain lå naturlig i Jesu reiserute, eller om det var en omvei. Men da de kom hit, møtte de et følge. En ung mann som skulle følges til graven. En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne. En enke. En mor. En mor som hadde mistet sitt eneste barn. Sin eneste sønn. En ung mann. En gutt. En som burde ha livet foran seg. Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen.

Dette var en kvinne som hadde vært i sorg før.
Hun var enke – det vil si at hun hadde mistet sin mann. Han hun skulle dele livet med, var dødd fra henne. Men han hadde gitt henne en sønn. Var det hennes eneste barn? Teksten sier det ikke rett ut, men det er vel naturlig å lese den slik: Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke.
Jeg minnes en replikkveksling fra romanen ”Kristin Lavransdatter” – romanen som ga Sigrid Undset Nobelprisen i litteratur. Da Kristin hadde fått enda en av sine mange sønner, var det en som kommenterte dette: - Du har mange sønner nå, Kristin!
- Men jeg har ingen å miste, svarte Kristin da – nokså skarpt.
Vi kjenner oss igjen i den følelsen, vi som har barn. Tapet vil være uopprettelig, uansett hvor mange barn man har.

En enke som hadde mistet sitt eneste barn.
En tragisk fortelling, men ikke enestående. Mange enker har opplevd det samme. Når akkurat denne fortellingen lever videre, er det fordi det skjedde noe: Hun fikk sønnen sin tilbake. Den unge mannen ble ikke ført til graven – han ble ført hjem igjen til sin mor. Han fikk leve videre.

Likevel sitter vi med noen spørsmål etter å ha lest denne fortellingen – og de andre fortellingene om mennesker som Jesus vekket opp fra de døde.
Disse spørsmålene kan være omtrent slik:
Når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?
Det må være lov å stille slike spørsmål. Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.

Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.
Det skjer ikke – det vet vi alle sammen. Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden ”for bestandig”. Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
For en del år siden satte Det Norske Teater i Oslo opp skuespillet ”Ordet” av den danske presten og dramatikeren Kaj Munk. Jeg var og så det skuespillet. Det er en sterkt drama. Det er et underlig drama. Munk skrev det i 1925, da han var 27 år gammel. Dramaet er et slags svar på Bjørnstjerne Bjørnssons drama ”Over Ævne”, der temaet nettopp er at mirakler ikke skjer. Men i Kaj Munks drama skjer et mirakel. Den unge kvinnen Inger er død, men Johannes, en ung mann som omgivelsene oppfatter som ikke så lite ”rar”, går inn til den døde – og hun står opp igjen. Slik slutter stykket. Kaj Munk ønsket å tro på mirakler. Jeg tror også på mirakler. Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene? Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster? Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.
Jeg har nevnt noe om progresjonen i disse fortellingene: Det som gikk på geografi og det som gikk på tid.
En jente i Jeriko, kalt tilbake til livet fra den samme sengen som hun nettopp har dødd i.
En ung mann i Nain som kalles tilbake til livet fra båren han ligger på mens han blir ført til graven.
En mann i Betania som kalles ut av graven der han alt har ligget i flere dager.

Alt dette peker fram mot den begivenheten der han som kalte dem ut av graven selv går ut av graven. Da Lasarus kom ut av graven, var det andre som måtte rulle steinen til side. Da Jesus gikk ut av graven, var det oppstandelseskraften selv om veltet stenen til side.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.
Det er Jesus vi setter vår lit til. Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede. Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.

Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor. Alle ble da grepet av ærefrykt, og de priste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Mer enn mange spurver

Preken på fellesmøte i Askim korps søndag 18. juli 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tiende kapittel, fra vers 28 til 31; i Jesu navn:
”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.
Slik lyder Herrens ord!

To av de tekstene vi har delt med hverandre her i kveld handler om trøst. Teksten fra profeten Jesaia, som vi hørte lest tidligere, er en slik tekst. Den er egentlig satt opp som prekentekst for denne søndagen, men jeg har valgt å la evangelieteksten være utgangspunktet for de tankene vi skal dele sammen. Dere vil antakelig forstå hvorfor, etter hvert som prekenen går videre.

Men noen ord om Jesaia-teksten også:
Profeten Jesaia, slik han framstår fra kapittel 40 og utover, kalles for ”Trøsteprofeten” i Det Gamle Testamente. Jeg skal ikke bruke mye tid på dette skriftets tilblivelseshistorie – det er et spennende felt, og det er skrevet flere doktoravhandlinger om det. Det vi må kunne si, er at fra og med kapittel 40 hos profeten Jesaia, skjer det en forandring i dette skriftet. Domsprofeten blir trøsteprofeten. Budskapet får et annet perspektiv over seg – det blir en annen himmel over det, kan vi godt si.
Det lyder en annen tone. Domstonen erstattes med den trøstende tonen. For kapittel 40 begynner med et trøstens ord: ”Trøst, trøst mitt folk, sier Herren!” Han trøster folket – han forsikrer dem om at han har ikke forlatt dem. Ja, de har vært trassige. Ja, de har gått sine egne veier. Men de er hans folk. De er hans barn. De hører ham til. Denne trøsten lyder i den teksten vi har lest tidligere i møtet.

Og det er den samme trøsten Jesus vil gi i det som jeg har valgt å bruke som prekentekst. Bakgrunnen for teksten er at Jesus sender ut disiplene. De skal forkynne at Guds rike er kommet. Og samtidig advarer Jesus disiplene: Det er ikke alle som vil være glade for dette budskapet. Og her er det at trøstens ord kommer inn: For Herren ser disiplene, uansett hvordan situasjonen deres er. Det er ikke sykdom og død som er den største trusselen mot Jesu Kristi kirke, eller mot hans disipler. Skaperverket er hans eiendom. Kirken er hans eiendom. Disiplene tilhører ham. Dette er det Jesus vil si til disiplene. Dette er det Jesus vil si til oss.

Men dette har vi da hørt før, alle sammen?
Dette har vi da sagt før, enhver av oss som måtte ha stått på en talerstol en eller flere ganger?
Men når vi går ned fra prekestolen, når vi går ut i livet, da er det vi møter de utfordringene som disse tekstene representerer.
Erfaringens utfordringer.
Troens utfordringer.
Livets utfordringer.

En slik utfordring har jeg selv møtt denne sommeren:
En venn gjennom mange år, tidligere kollega, setter seg på sin motorsykkel. Hun skal, sammen med venner og likesinnede, delta på en samling for kristne MC-ere på Island, der hun bor og arbeider. Dagen før har hun og mannen vært ute og feiret deres 33-års bryllupsdag. En time tidligere har hun lagt ut en hilsen på sin facebookside; en filmsnutt med en sang om det kristne håpet.
Underveis skjer det så. En bilist som ikke overholder vikeplikten. Et sammenstøt. En livstråd som klippes over. En tjeneste – langt fra fullført – avsluttes.

Ikke en spurv til jorden?
Jeg vokste opp med bibeloversettelsen fra 1930. Den oversettelsen som har ligget under huden min når det gjelder teksten om spurven til jorden, er denne: ”Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil”.
Men det var ikke det som ble lest i begynnelsen av prekenen.
Det som ble lest, var dette: Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far ER der.
Og det er til det jeg kan si med frimodighet: ”Slik lyder Herrens ord!”
Vi skal få slippe å tro at det er Guds vilje som kommer til uttrykk når det meningsløse skjer. Men vi kan tro – og vi kan vite – at han er til stede når det meningsløse skjer. Han ser det. Han vet om det.
Slik lyder Herrens ord! Slik er Gud. Slik er evangeliet.
Min gamle klassekamerat Bjørn Eidsvåg har skrevet en salme som fanger opp dette. Den heter ”Eg ser”. Der synger han, på Sauda-dialekt:
Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg - Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg - Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
men eg vil leva med deg- Eg vil leva med deg
Ser at du er redd
men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg - Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Ikke en spurv til jorden – uten at han ser det. Uten at han er der.

En annen salmist - Ingeborg Prytz Fougner - sier det slik:
Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.

Ikke en spurv til jorden – dere er mer enn mange spurver.

Spurven er en del av Guds skaperverk. Den ble skapt med omhu, med kjærlighet og med plan, akkurat som alt annet i skaperverket, fra det enkleste, encellede dyr og til det mest avanserte. Jeg tror Gud hadde det gøy da han skapte verden. Tenk bare på giraffen! Vitner ikke den om skaperglede? Om humor?
Jeg kan ikke nok om biologi til å hevde at mennesket er det mest avanserte Gud har skapt. Det kan saktens være andre skapninger som er mer avanserte, mer teknisk finurlige enn mennesket er. Men det er bare om mennesket Gud sa: La oss skape det i vårt bilde.
Verken spurven eller giraffen er skapt i Guds bilde, men det er mennesket. Derfor kunne Jesus si: Dere er mer verd enn mange spurver.

Hva er det så som har skjedd når verden er blitt som den er blitt, når livet er blitt som det er blitt, med sykdom, lidelse og død som en del av livet? Mennesket er skapt i Guds bilde. Er det slik Gud er? Krig? Drap? Overgrep?
Vi vet hva både troen og teologien sier om dette, som forklaring: Det skjedde noe. I Frelsesarmeens troslære, den femte trosartikkel, sies det slik: Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede.
Syndefallet. Noe skjedde som gjorde at bildet av Gud i oss ble forkludret. Det ble skadet. Det ble ødelagt.
Men det var noe som ikke ble forkludret: Guds kjærlighet til det han hadde skapt. Guds omsorg for det han hadde skapt. Ikke en spurv til jorden uten at Gud ser det. Dere er mer verd enn mange spurver.
Sangene i denne gudstjenesten har handlet om å være trygge i Gud; om Guds omsorg for oss.

Lina Sandells kjente tekst:
Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.

La du merke til ordvalget her? Ikke ”trygg FOR fare” eller ”FRA fare”, men I fare.
I det tredje verset gjentas dette poenget: Herren er der når noe skjer; det gode eller det smertefulle:
Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blandt venner,
sine barns bekymring kjenner.

Ikke en spurv til jorden uten at Gud er der, uten at Gud ser det. Dere er mer enn mange spurver.

Men det kristne håpet og den kristne troen stanser ikke med en litt uklar tanke om at Guds øye ser oss og at Gud er til stede sammen med oss når livet er vanskelig. Det har også en annet og større mål. Et høyere mål. Gjenopprettelsen.

En ny himmel og ny jord.
En ny himmel og en ny jord der ingen spurv skal falle til jorden. En ny himmel og en ny jord der løven og lammet skal hvile side om side. En ny himmel og ny jord der vi alltid skal være sammen med Jesus.
Skal vi der få svar på alle de spørsmålene vi hadde her nede?
Jeg tror heller det vil være slik at vi ikke har noen spørsmål lenger. Svaret er å være sammen med Jesus. ”Jesus er svaret”, som var et uttrykk vi brukte i min ungdom –noen gang fulgt opp med ”hva var spørsmålet?”.

Evangelieteksten denne søndagen er en hilsen til en kristen kirke i kamp. Det er ikke en tekst for koseprat. Det er en tekst for de tøffeste utfordringene vi kan møte, både som menighet og som mennesker. I disse utfordringene er det en som står og sier til oss: ”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.

Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

Se også tekster på bloggen "Tro og tanke"

Hvem sier vi Jesus er?

Søndagsbetraktning for sjette søndag etter pinse - «Aposteldagen»

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias (Matt 16, 13 – 20).

Mange bibeltekster er kjent gjennom de overskrifter man har gitt dem.
Slike overskrifter gir gjerne essensen i det som er bibelteksten, men samtidig kan slike overskrifter gjøre at en del nyanser blir borte.
Det gjelder også denne teksten, som gjerne omtales som «Peters bekjennelse».
Teksten forteller nemlig om mer enn at Peter avla en bekjennelse og så hvem han trodde Jesus var. Ikke minst forteller den om de visjoner Jesus hadde for den disippel som var den mest synlige i disippelflokken, og kanskje den som sto ham nærmest: «Salig er du, Simon - du er Peter, og på denne klippe skal jeg bygge min menighet».

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
Dette var spørsmålet Jesus stilte.
Vi kjenner oss sikkert igjen i dette spørsmålet: Et behov for å vite hva folk mener og synes om oss som mennesker, om det vi står for, om det vi representerer. Hva synes folk om meg? Hva sier de om meg? Hva synes de om jobben jeg gjør? Hva sier de om den?
«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»
Det var ulike meninger om Jesus også mens han levde her nede, men alle de meningene som disiplene refererte for Jesus tilsa at Jesus ikke var noen hvemsomhelst.
"Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en annen av profetene."
Folk hadde grepet fatt i at Jesus måtte være en lærer fra Gud.
Allerede Nikodemus hadde sagt det til Jesus da han oppsøkte ham sent en kveld, en natt: "Vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham."
Om det så var en foraktet og utstøtt samaritansk kvinne, så forsto hun dette: "Herre, jeg ser at du er en profet!"
"Men dere," sa Jesus til disiplene. "Hvem sier dere at jeg er?"
Da er det Simon Peter tar ordet, og taler, kanskje på alles vegne, og i hvertfall på egne: "Du er Messias, den levende Guds Sønn."

Du er Messias!
Troen på Messias var noe reelt og virkelig for en jøde. Messias var den frelser og redningsmann som Gud hadde lovet å sende, og som jødene hadde ventet på i hundrevis av år.
Messias-forventningene hadde fått forskjellige former, fra en åndelig redningsmann som skulle frelse folket fra deres synd, til en politisk redningsmann som skulle kaste okkupantene i landet - i den aktuelle situasjonen var det romerne som skulle kastes ut. Det var denne forestillingen som dominerte på Jesu tid.
"Men hvem sier dere at jeg er?" spurte Jesus.
Peter så ikke bare at han så på Jesus som en messias-skikkelse, men som Messias - Den levende Guds sønn.
"Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i Himmelen," utbrøt Jesus. Dette har du ikke tenkt ut på egen hånd, Simon! Dette er ikke noe din forstand har vist deg! Dette er blitt åpenbart for deg ved Den Hellige Ånd.

Man kan ikke lese denne beretningen uten å gripes av den begeistringen Jesus legger for dagen. Det er åpenbart at han fryder seg over Peters svar. Med sin bekjennelse satte Peter som den første i disippelflokken ord på dette: Jesus er Messias. Peter, anføreren i disippelflokken, var den første i flokken som så dette.

Disippelen sa noe om Mesteren - Mesteren sa noe om disippelen: "Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden skal være bundet i himmelen og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Disse to utsagnene henger nøye sammen.
Peters bekjennelse og Peters utnevnelse kan ikke ses isolert fra hverandre.
De hører sammen.
Hadde ikke Peter bekjent sin tro på Jesus som Messias, kunne ikke Jesus sagt at han - Peter - skulle bli den klippe han ville bygge sin menighet på.
Når Jesus kalte Peter en klippe, var det langt mer enn et ordspill. Ordet "Peter" betyr nemlig "Klippe". Jesus ga Peter en lederrolle i urmenigheten og i kirkens historie. Vi kan si det slik: Simon Peter var den første av disiplene som ble utnevnt til apostel, pionértjenesten i Guds rike, de som Gud kaller til helt spesielle oppgaver, de som går foran når Guds rike er i vekst.
Teksten sier også noe om hvordan Jesus ser på de som følger ham og tror på ham.
Han ser de kvaliteter som bor i et slikt menneske.
Han ser ikke bare hva du ER, men hva du kan BLI.
Som Simon.
Litt skrytete, litt brautende. Snar til å ta ordet. Litt for snar, noen ganger.
Slik ble han nok oppfattet av mange. Jesus så lenger enn dette. Skapte deg, Simon - dannet deg, Peter.
Hvem sier vi at Jesus er?
Har vi svart på det spørsmålet, vil han kunne si oss hvem og hva han vil at vi skal være.

Publisert i Smaalenenes Avis 3. juli 2010

FADEREN, SØNNEN OG DEN HEMMELIGE ÅND

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15 – 21).

Han skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, en gutt på åtte-ni år. Han visste svaret: Det er Faderen, Sønnen og Den Hemmelige Ånd, kunne han fortelle.
Som så ofte ligger det også her en dyp sannhet og en spennende erkjennelse i det som i første omgang virker som en forsnakkelse eller en misforståelse. Det er mange som har problemer med å forklare hvem og hva Den hellige Ånd, den tredje personen i guddommen eller i treenigheten, er eller hva hans oppgave er. ”Det med Faderen og Sønnen er greit, men det med Ånden får jeg ikke tak på.” Jeg er neppe den eneste som har dels tenkt slik selv, dels hørt andre dele slike tanker med seg. Uttrykket ”Den hemmelige ånd” treffer kanskje bedre enn vi tenker i øyeblikkets litt skjeve smil over en liten gutts fonetiske misforståelse.
Den Hellige Ånd og pinsefestens dag er uløselig knyttet sammen. I julen fokuserer vi på Jesus i barnets skikkelse, i påsken på hans lidelse og død. Pinsen er Den Hellige Ånds høytid og hans fest. Da Den Hellige Ånd kom, ble det fellesskapet disiplene utgjorde til en kristen kirke. Fram til da hadde det vært bare ett av flere liknende fellesskap rundt en rabbi eller lærer. Når rabbien døde, gikk fellesskapene i oppløsning. Men med fellesskapet rundt Jesus ble det annerledes. For Jesus ikke bare døde, men han sto opp igjen, og han fór opp til himmelen. Og før han forlot disiplene, ga han dem et løfte: De skulle få ”en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn”. Og litt lenger ut i den samme talen sier han: ” Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere” (v 26).
Den Hellige Ånd er en hjelper og veileder. Han hjelper den kristne til kjenne det rette og leve rett. Han minner oss om de ord Jesus hadde sagt, han underviser og han gir kraft til å være vitner. Han gir utrustning gjennom sine gaver – nådegavene; Åndens gaver, som de også kalles. Den Hellige Ånd er kjennetegnet på de kristne. Han er den kristnes identitetsbevis. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen. Han ville ikke etterlate disiplene farløse og hjelpeløse.
Den Hellige Ånd kan ikke ”bevises”, men han kan erfares, gjennom bønnen, gjennom bibellesningen, gjennom fellesskapet med andre kristne. En hemmelig ånd? Kanskje, men først og fremst en kraft og en ressurs til alle som tror på Jesus som sin frelser.

Søndagsbetraktning i lokalavisa 22. mai 2010

VED SØNDAGSSKOLESJØEN

Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere fått noe, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (Joh 21, 1-14).

Det fortelles at da Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde besøkt Israel for første gang, ble han spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. - Att se min söndagsskolasjö, svarte han. Sjøen han snakket om var Genesaretsjøen; sjøen der Jesus vandret på bølgene. Sjøen der Jesus stillet stormen. Sjøen der Peter gjorde sin store fiskefangst. Søndagsskolesjøen. Kanskje en av de mest omtalte innsjøer i hele verden?
En sommerdag for snart ti år siden svømte jeg i søndagsskolesjøen. Det var sommer, det var varmt og jeg husker vannet som svært behagelig. Etter svømmeturen satt vi en gruppe på stranden og sang kristne sanger. En av dem var ”I den stille, klare morgen”, og jeg fikk et lite flashback til en av min barndoms første fonetiske opplevelser: Jeg var overbevist om at man i ett av versene skulle synge: ”Jeg har hørt hans trette trinn på Gallileas fjell og vann…”.
Jeg var ved sjøen der Jesus hadde vandret, hvilt og undervist. Jeg var ved søndagsskolesjøen.
Denne søndagens tekst er fortellingen om da Jesus åpenbarte seg for disiplene for tredje gang etter at han var stått opp fra de døde. Vi vet ikke noe mer nøyaktig om når det skjedde, men det må ha vært en stund etter påske – litt ut i perioden på 40 dager mellom påske og Kristi Himmelfart. Jesus kan ikke ha vært fysisk sammen med disiplene i hele denne perioden – ”døgnet rundt”, for så si det slik. Han åpenbarte seg for dem – først én gang, så en gang til, og så denne tredje gangen. Disiplene var samlet ved sjøen. Flere av dem hadde vært fiskere før de møtte Jesus, og nå er det plutselig som om Peter vil gjenoppfriske gamle kunnskaper: ”Jeg drar ut og fisker,” sier han. ”Vi blir med deg,” sa de andre. ”Men den natt fikk de ingenting,” sier teksten.
Neste morgen sto Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Likevel gjorde de som han sa da han ga dem det litt meningsløse rådet om å kaste ut garnet på den andre siden. Kanskje var det noe i stemmen hans som vakte til live minner om en annen opplevelse; noe som var blitt sagt dem i en liknende situasjon? ”Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.”
Fortellingen om Peters fiskefangst blir gjerne tolket symbolsk. Den blir lest som et frampek mot det som skulle bli både Peters og kirkens kall og oppgave framover: Å være menneskefiskere. Å vinne mennesker for Guds rike. Det er skapt mye god metaforbruk rundt dette, og det er et mye brukt tema i kristen sang og musikk.
For disiplene var nok opplevelsen med fiskefangsten først og fremst en bekreftelse på at Jesus var stått opp fra de døde, at han var i virksomhet og at han fremdeles var den de hadde fulgt gjennom tre år og som de hadde sett helbrede syke, bryte brødet, vekke opp døde og undervise om Guds rike. De behøvde ikke spørre hvem han var – de visste det. De kjente ham igjen. De var ved søndagsskolesjøen.

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis for første søndag etter påske

TENK, DET VAR ALLTING FOR MEG

Preken i Askim korps langfredag 2. april 2010

Vi er kommet til langfredag. Denne begivenhetsrike, komprimerte dagen som på mange måter er kjernen i vår tro. Den, sammen med påskedagen. Disse to dagene som henger så nøye sammen, med alle sine kontraster. Uten langfredag, ingen påskemorgen. Men uten påskemorgen – seierens dag! - ville langfredagen vært nederlagets dag. Vi skal lese noe av det som er prekenteksten for denne langfredagen. I utgangspunktet er det en svært lang tekst som er dagens tekst, men jeg har valgt å lese et utsnitt. Kanskje vi kan reise oss mens teksten blir lest:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, det 15. kapittel, fra 6. til 15. vers; i Jesu navn:
”Hver høytid pleide Pilatus å gi en fange fri, den folket ba om. En som gikk under navnet Barabbas, satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret. Da mengden møtte opp og begynte å be Pilatus gjøre som han pleide, svarte han: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» For han visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus. Men overprestene egget opp folkemengden, så de ba ham gi Barabbas fri i stedet. Pilatus tok på ny til orde: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» «Korsfest ham!» skrek de tilbake. Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest ham!» Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.”
Slik lyder Herrens ord!”

Jeg har satt en overskrift på det jeg har tenkt å dele med dere her i formiddag. Overskriften vil nok si noe om hva som er prekenens tema. Det er et kjent tema en langfredag på Frelsesarmeen. Det er hentet fra en sang vi allerede har sunget: ”Se mengden til Golgata iler.” Igjen og igjen lød disse ordene mens sangen ble sunget: ”Tenk, det var allting for meg.”

Sangen er skrevet av brigadér Hjalmar Hansen – en av Frelsesarmeens pionerer som levde fra 1873 til 1952. Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. ”Møt ham hver en morgen” er en av dem. ”Herligste navn som er uttalt på jord” er en annen. Men den aller første sangen han skrev, ble også den mest kjente: ”Se, mengden til Golgata iler”. Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo. Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene. Dette ble veldig alvorlig for løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove. Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham? ”Ja, Herre”, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir. I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: ”Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord”. Det er ikke noe vers i Bibelen som lyder slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: ”Å, tenk det var allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg.” Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger. Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død. Han ble Golgata-sangeren framfor noen, ikke bare i Frelsesarmeen, men i norsk kristenhet.

Tenk det var allting for meg!
William Booth ble en gang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi? Og han svarte med fire korte ord: ”Det blødende Guds Lam”.
Den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay leste i en avis i 1912 at William Booth var død. Han satte seg og begynte å skrive et dikt: ”General William Booth enters into Heaven”. Det er oversatt til norsk av Sigmund Skard: ”William Booth dreg inn i himlen”. Gjennomgangstemaet i dette diktet er en sangstrofe: ”Er du ren i hans blod? Er du renset i Gudslammets blod?”

Det blødende Guds lam!
Tenk, det var allting for meg!
Hva var så dette ”allting”? Hva innebar en korsfestelse? Hva innebar hudstrykingen? Hva innebar det å bli kronet med en tornekrone?
Jeg har ikke tenkt å gå altfor detaljert inn på det. Det er ikke relevant. Det er ikke volumet av fysisk smerte som gjør at Jesu lidelse og død er til menneskenes frelse. Det er ikke piskeslagene, tornekronen, timene på korset, tørsten, angsten – verken sammen eller hver for seg er det disse tingene som frelser menneskene. Rent nøkternt vurdert er det helt sikkert mennesker som har lidd mer enn det mennesket Jesus fra Nasaret gjorde. Den amerikanske predikanten Moody skal ha sagt det slik: ”Det er mange som lidd mer enn Jesus led, men de var ikke den Jesus var.”
Hvem var Jesus?
Guds enbårne sønn, sier vi i bekjennelsen. ”Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”, heter det i en av de eldste trosbekjennelsene kirken har – den nikenske. ”Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd”, heter det i en annen, oldkirkelig bekjennelse, nemlig den athanasianske.
”Han som ikke visste av synd, har han (Gud, Faderen) gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet”, skriver Paulus til menigheten til Korint.

”Tenk, det var allting for meg!”

Jeg skal ikke spørre hvor mange av dere som har lest krim i påsken, eller har sett krim på fjernsyn. Krim og påske er en norsk greie som aldri er blitt fullt ut forklart, tror jeg. Noen har tenkt at det er fordi påskebudskapet også kan leses som et kriminaldrama. Det kan det vel egentlig ikke, men et rettsdrama – ja! Den tilfangetatte Jesus som slepes fra Pilatus til Herodes og tilbake til Pilatus. Dommen som avsies. Dommen som fullbyrdes.

Kanskje er det kombinasjonen kriminalmysterium og livsmysterium som fengsler slik? For det er jo et mysterium, at det faktisk kunne skje. At Jesus lot det skje. At Gud lot det skje. At Jesus ikke bare avbrøt det hele. Det kunne han ha gjort. At ikke Gud grep inn. Det kunne han ha gjort. ”Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi,” ba Jesus. Men den gikk ikke forbi. Jesus tømte den, og han tømte den til bunn.
Tenk, det var allting for meg!
Biskop Per Lønning ble en gang spurt: ”Hvem er egentlig skurken i påskedramaet?” -Det er meg, det, svarte biskopen.
Tenk, det var allting for meg.

Skurken i påskedramaet?
En av de mest tragiske ting som har skjedd i kirkehistorien stemplingen av jødene som ”Kristi mordere” – at det var jødene, som folk, som drepte Jesus. Det var menneskeslektens synd som drepte Jesus. ”Tenk, det var allting for – meg!” For deg! For hver enkelt av oss!
I år er det 90 år siden Johan Falkberget skrev sin novelle ”Naglene – eller jernet fra Norden”. Det er en sterk og gripende fortelling om smeden Ela fra Jerusalem. Han har en vissen arm, og den gjør at han ikke lenger er i stand til å utføre arbeidet sitt. Så møter han profeten fra Nasaret, og han helbreder armen til Ela. ”Gå tilbake til din smie og gjør din gjerning”, sier han til ham. To år går. Ela har glemt profeten som helbredet armen hans. En dag står han og arbeider med et materiale som det er nesten umulig å få så varmt at han kan bearbeide det. Han får høre hvor det kommer fra – det er jern fra Norden, fra et land der det alltid er is og snø. Men Ela gir seg ikke, og omsider har han fått laget det han skulle: Noen lange, grove nagler. Og Ela slår inn sitt buemerke på naglene.
Samme påske blir Jesus fra Nasaret korsfestet. Også Ela er i folkemengden. Da det hele er over, blir Jesus tatt ned fra korset. Naglene han var korsfestet med blir trukket ut og slengt til side. Ela ser, som den fagmann han er, at det er fine nagler – godt håndverk. Han tar dem opp. Og han kjenner igjen sitt eget buemerke. Det er naglene han smidde av jernet fra Norden. Han smidde dem med den hånden som Jesus helbredet. Og han husker hva Jesus sa til ham.
”Tenk, det var allting for meg!”

Har jeg sagt noe om bibelteksten vår så langt?
I det enorme, bibelske persongalleriet, er Barabbas en av dem som virkelig fascinerer. Han er blitt symbolet på Jesu stedfortredende død. Det er laget filmer om ham. Den svenske forfatteren Pär Lagerkvist skrev en av sine mest kjente romaner om ham. Hva vet vi om ham? Praktisk talt ikke noe som helst. Men fortellingen om ham står sterkt – han nevnes i alle de fire evangeliene. Det fortelles at han var en opprører, men Lukas legger til: Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Og Johannes, som er den av evangelistene som var nærmest inn på begivenhetene i tid; ja, som var til stede da dette skjedde, skriver bare at Barabbas var en røver.
Man kan sikkert trekke noen paralleller til moderne opprørere og deres arbeidsmetoder – det er både ran og mord der også! – men her og nå skal vi nøye oss med det vi i hvert fall vet: Barabbas skulle ha vært den som hang på korset i midten, men i stedet hang Jesus der.
Ingen historisk person har som Barabbas konkret opplevd og sett det som er kjernen i evangeliet: Jesu stedfortredende død. At han led og døde for det enkelte menneskes skyld. ”Å, tenk, det var allting for meg!”
Det er en alminnelig oppfatning at Barabbas var en opprører, og at de to som ble korsfestet sammen med Jesus var Barabbas sine medskyldige. Jesus hang der Barabbas skulle hengt!
Da jeg var på påskeleir på Flesberg for mange år siden ble det vist en film som het ”Barabbas”. Den var laget med tanke på evangelisering, og munnet ut i at Barabbas selv kom til den konklusjon at ”Jesus døde for meg – da må jeg leve for ham.”
Vi hører ikke mer om den bibelske Barabbas, om det var slik han konkluderte. Vi vet mer om de to som skulle dødd sammen med ham. ”Røverne på korset”, som vi ofte kaller dem.
Men det er da heller ikke så viktig å vite hva som skjedde med Barabbas og hvordan han konkluderte. Viktigere er det å vite hva vår egen konklusjon blir. Han døde for meg – da må jeg leve for ham. Da må jeg tro på ham.
For tenk, det var all ting for meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Røsten fra himmelen

Preken i Tønsberg korps
Søndag før faste, 14. februar 2010

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal igjen herliggjøre det.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide (Joh 12,24-33).

Slik lyder Herrens ord!

Få replikker fra et skuespill er blitt så gjennomdiskutert og så gjennom-analysert som sluttreplikken i Henrik Ibsens skuespill ”Brand”. Det er en dramatisk sluttscene der et snøras fyller hele dalen. Hovedpersonen i dramaet – presten Brand – har hele livet vært en streng og kompromissløs prest, men har ikke klart å vinne noen med sin strenghet og med sitt nær sagt ”viljens evangelium”. ”Det er viljen som det gjelder; viljen frigjør eller feller”, er et sitat som er hentet fra dette dramaet.
Idet raset går, roper Brand ut: ”Svar meg Gud, i dødens Slug; - gjelder ei et frelsens fnug manneviljens qvantum satis?” (Det betyr ”tilstrekkelig mengde”). Men idet snøen fyller dalen og begraver den strenge presten, lyder en røst fra himmelen: Han er deus caritatis! Han er nådens Gud!
I tankene mine vender jeg gang på gang tilbake til denne dramatiske slutten på et av Ibsens mest kjente skuespill.
Det er skrevet bøker om denne replikken. Hva betyr den? Hvordan skal den forstås? Er den en dom over Brand? Er den et løfte om frelse? Eller er det en litterær bekreftelse på den evangeliske sannhet: Mennesket kan ikke frelse seg selv! Han er nådens Gud! Gud er nådens Gud.
En Gud som lar sin røst lyde fra himmelen! Guds røst! Guds stemme!

Vi leser om det i Bibelen. I skapelsesberetningen, slik vi kjenner den fra Bibelens aller første blad, leser vi at Gud talte, og så skjedde det. Var det en røst fra himmelen? En røst som runget ut over all dentomhet, all den intethet som må ha vært?
”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet.  Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og han skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag” (1 Mos 1, 1-5).
Gud sa! Gud talte!
Og så skjedde det. Og slik fortsetter skapelsesberetningen. ”Gud sa” – ”Gud sa”. Røsten fra himmelen.
Hvorfor tror jeg det må ha lydt en røst over den intetheten som må ha rådet? Fordi jeg tror det er en skaper-kraft i det uttalte ordet. En kreativ kraft – eller en destruktiv kraft. Men en kraft. En makt. Det uttalte ordet uttretter noe – det fører til noe. Derfor skriver Paulus til menigheten i Roma om troen: ”Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner” (10, 8).
Også i evangeliene leser vi om røsten fra himmelen. Tre ganger leser vi om denne røsten, og hver gang er det i situasjoner rundt Jesus. Det er ikke sånn at Guds røst lyder fra himmelen ”i tide og utide”, hadde jeg nær sagt. Vanligvis bruker Gud mennesker som sine talerør – et par ganger leser vi om de himmelske utsendingene som vi kaller engler. Ved Maria bebudelse. Da Jesus var stått opp. Da Jesus hadde fart opp til himmelen.
Men tre ganger leser vi i evangeliene at Herren lot sin egen røst lyde.
Den første gangen var etter at Jesus var blitt døpt av Johannes. Den andre gangen var i forbindelse med den sterke – kanskje litt merkelige? – fortellingen som vi gjerne kaller ”forklarelsen på berget”, der Peter, Jakob og Johannes så Jesus tale med Moses og Elia. Så kom en sky og dekket dem, og en røst lød ut fra skyen. Den tredje gangen er ved den anledningen vi har lest om her. Hver gang sa stemmen omtrent det samme: ”Dette er min sønn!” Røsten fra himmelen pekte på Jesus som Guds sønn.

La oss vende tilbake til dagens tekst: Det hadde skjedd mye forut for det vi leser om i teksten. Jesus hadde vakt opp Lasarus fra de døde. Han hadde gjort sitt inntog i Jerusalem. Så er det en gruppe grekere som oppsøker Jesus, og han taler med dem og til dem. Han forteller liknelsen om hvetekoret. ”Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det bare med det ene kornet.”
Men så er det som om noe går opp Jesus – kan vi si det slik? Et alvor. Et drama. Og han blir grepet av angst. Ja, han blir grepet av angst; det er jo det han sier selv. Og han roper til sin far i himmelen: ”La ditt navn blir herliggjort!”
Da er det svaret lyder. ”Jeg har herliggjort det, og jeg skal igjen herliggjøre det!”Jeg er herlighetens Gud. Jeg er all herlighets Gud!
Ibsen - for å vende tilbake til ham – kjente disse bibelske fortellingene. Han kjente sin bibel. I perioder av livet var Bibelen det eneste han leste – ”den er sterk og klar”, skrev han til Bjørnson ved en anledning: ”Nu leser jeg bare i Bibelen – den er sterk og klar.”
Den finnes to motpoler i Ibsens forfatterskap. Det er Peer Gynt og det er Brand. Ibsen selv skal ha sagt at Peer Gynt var ham selv i hans verste stunder, og Brand i hans beste. Selv har jeg mer sans for Peer Gynt enn for Brand. Peer Gynt er litt som apostelen Peter. Han er mer slik jeg selv er. Litt glad i de store ordene – litt rask på labben.
Brand er bare streng. Han er konsekvens. ”Det du er – vært det fullt og helt, ikke stykkevis og delt.” Man kan kanskje beundre en type som Brand, men det nytter ikke å like ham.
Denne konsekvente, strenge mannen er som står der på fjellet og skjønner at hans liv straks er slutt. Raset kommer til å innhente ham. Og han roper til Gud: Har ikke den sterke viljen min, strengheten, den konsekvente linja jeg har stått for – har den ikke bidratt en liten smule til min frelse?
Røsten fra himmelen sier noe annet: Han er Deus Caritatis! Han er nådens Gud!
Røsten fra himmelen. Når Ibsen – kanskje den største dramatiker som noen gang har levd – skulle gjøre et så uvanlig teaterteknisk grep som å la en overnaturlig røst lyde på scenen, var det dette en slik røst måtte formidle: Han er nådens Gud! Han er Deus Caritatis!

I dag er det søndag før faste, eller fastelavnssøndag, som vi også sier. Åpenbaringstiden i kirkeåret er slutt – vi er på vei inn i fastetiden – nedtellingen mot påske. En nedtelling mot tiden da hvetekornet skal legges i jorden og dø, for så å stå opp igjen og skape nytt liv.
Liknelsen om hvetekornet, er en liknelse om Jesu lidelse og død. Det var et bilde fra naturen som alle som hørte var fortrolige med. Det skjer noe når et frø, et korn eller en frukt blir lagt i jorden, blir plantet, slik at det skal gi ny vekst, nytt korn eller nye busker og trær. De av oss som har vært med og tatt opp poteter, har sett hva det er igjen av den første poteten – settepoteten – den som ble ”mor” til kanskje åtte, ti andre poteter under det samme riset.
Jesus brukte dette som en liknelse på det han nå gikk i møte.
- Nå er min sjel fylt av angst, sier han så. Og vi følger de kvalene han gjennomgår. Skal han be om å få slippe unna denne smerten, lidelsen, utslettelsen? Nei, det er jo derfor han er kommet.
Og ut fra denne erkjennelsen er det ropet stiger opp til hans himmelske Far: - Herliggjør ditt navn! Far! La ditt navn bli herliggjort!
Og så lyder røsten fra himmelen!
En røst fra himmelen – det var ikke hverdagskost. Ikke for folkemengden. Ikke for disiplene. Ikke for Jesus selv en gang!Og folkemengden reagerte på forskjellige måter. Noen trodde det var torden.Andre trodde det var en engel som hadde talt.De hørte en røst, men skjelnet de ordene? Noen må ha gjort det, for ellers ville vi ikke fått dem referert.
Jeg får assosiasjoner til da Jesus skrev i sanden, i fortellingen om kvinnen som var grepet i hor. Jeg er vel ikke den eneste som har gått og tenkt: Hva var det han skrev? Hva var det han skrev, som gjorde at alle de selvrettferdige trakk seg unna? Kanskje var det de samme ordene som han sa høyt: ”Den som er ren, kast den første stein!”
Det kan vi bare spekulere på i den fortellingen. Men her vet vi hva som ble sagt. Og Jesus lar det ikke råde noen tvil, verken om hvem som talte, eller hvorfor det ble talt: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
Det er som Jesus vil si: Nå er det alvor! Nå har Herren talt. Nå er frelsesverket i ferd med å bli virkeliggjort. Nå er tiden inne for å gjøre et valg.

Herren har talt!
Guds røst har lydt. Den lød fra skyene. Den lød gjennom Jesu virke.
Hvordan lyder den i dag? Hvordan taler Gud i dag? For røsten fra himmelen er ikke blitt taus.
Taler han gjennom forkynnelsen?
Det er den store utfordringen for oss som stiller oss opp på en talerstol, åpner en bibel og sier: Slik lyder Herrens ord! At det skal være Herrens ord som lyder, og ikke bare våre egne.
Taler han gjennom bibelordet?
Det er vel vår bønn og vårt ønske når vi åpner bibelboka – at han skal tale til oss gjennom det vi leser.
Taler han til oss gjennom det kristne fellesskapet? Gjennom andre mennesker? Gjennom den måten han leder oss på i hverdagen?
Herren taler på utallige måter, og vi kan få be denne bønnen: ”Tal om igjen, Gud. Jeg vil lytte til din røst. Tal til meg igjen, Gud” (820 i Frelsesarmeens sangbok).
Han taler. Ikke for sin egen skyld, men for vår skyld. Røsten fra himmelen lyder fremdeles.
Vi må lytte. Ikke for hans skyld, men for vår egen skyld. For Guds rikes skyld. Det er derfor røsten fra himmelen lyder.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

FRA JA MEN TIL AMEN

Andakt over Joh 4, 5 - 26
”(Jesus kom) til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre,» sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen, og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din, og kom så hit.» «Jeg har ingen mann,» svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann,» sa Jesus, «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet,» sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer,» sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg».

Vi er i den tiden av kirkeåret som kalles ”åpenbaringstiden”. Forrige søndag handlet prekenteksten om den erklæring døperen Johannes ga om Jesus: Se det Guds lam som bærer verdens synd. Denne søndagen er prekenteksten fortellingen om ”kvinnen ved Sykars brønn”, fortellingen om en kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv, en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested. Fra vår egen skjønnlitterære historie kjenner vi en boktittel som spiller på dette, nemlig Knut Hamsuns roman ”Konerne ved Vandposten” fra 1920.
Johannesevangeliet refererer flere av de samtalene Jesus hadde med enkeltmennesker. Samtalen med Nikodemus er kanskje best kjent, med denne som en god nummer to. Det er store forskjeller på de to samtalene. Nikodemus kom om natten – kvinnen ved Sykars brønn kom ved høylys dag. Nikodemus var en respektert mann i samfunnet – kvinnen ved Sykars brønn var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Men samtalen mellom henne og Jesus og Jesus og Nikodemus har noen felles trekk. Begge hadde de noen innvendinger til det Jesus sa. Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var. Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer – kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Først når Jesus sier noe om henne som han – en fremmed – umulig kunne vite på forhånd, forstår hun at det er ingen hvem som helst som har satt seg ved brønnen denne dagen. Det er en Guds mann. ”Herre, jeg ser at du er en profet!” Og en profet må kunne svare på det spørsmålet som mer enn noe annet skilte jøder og samaritanere: Hvor er det riktig å tilbe? I Jerusalem eller på fjellet Garizim?
Men Jesus lar seg ikke lure av et slikt spørsmål. Det er ikke stedet som er avgjørende. Det er hjertet. Troende mennesker har alltid vært flinke til å sette opp slike ”problemer”: Hvor er det riktig å tilbe? Hvordan skal man stå? Hvordan skal man sitte? Det er spørsmål som nok kan ha vært fromme i utgangspunktet, men som i realiteten skygger for det som all fromhet skulle rette seg mot: Troen på Jesus Kristus som Frelser og Herre. Det er spørsmål som sier ”ja men” i stedet for ”amen”.
Denne fortellingen har en epilog som ikke er med i søndagens prekentekst: Da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen. Teksten forteller tilmed uttrykkelig at hun lot vannkrukka stå. Hun som hadde gått til brønnen ved høylys dag for å unngå andre mennesker, løp nå inn i byen og fortalte de som bodde der hvem hun hadde møtt: ”Han skulle vel ikke være Messias?” Han som Gud skulle sende, og som skulle fortelle hele sannheten: Han satt ved brønnen utenfor byen, og hadde snakket med henne.
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er.
”Ja men” blir til ”amen”.

AMEN