De søkte samme tempel

Preken for 12. søndag etter pinse, 4. september 2011 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, versene fra 9 til 14; i Jesu navn: Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.
Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Slik lyder Herrens ord!


Vi har lest en av Jesu mest kjente liknelser: Fariseeren og tolleren.
Som litterært fyrtårn står den i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre ”fariseersk” – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for ”hyklersk”? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som ”den tolleren der”. Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?

Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. En parallell fra litteraturen: Bjørnsons drama ”Sigurd Slembe”, med stoff fra Norgeshistorien, åpner med at den unge Sigurd kommer inn i kirken, kaster seg ned ved alteret og sier: - Nå skal du høre, hellig Olav! I dag vant jeg på Beintein. Beintein var den sterkeste i landet. Nå er jeg!
Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker…

Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – ”en toller og synder”. Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Fariseeren og tolleren.
To menn. To typer. Egentlig innbyr de begge – men særlig fariseeren – til en slags karikatur. Det pompøse blir fort komisk. La oss prøve å legge fra oss den måten å betrakte dem på. La oss prøve å se på fortellingen en gang til, helt forfra.
Hva ser vi da?
Vi ser to menn som er på vei inn i templet.
De søker det samme tempel. De søker den samme Gud.
La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker!
La oss stanse litt der. ”Jeg takker deg, Gud, at jeg ikke er som andre mennesker!” Det var for så vidt en grei tanke. Ingen av oss er ”som andre mennesker”. Det er noe av det som er så spennende med Guds skaperverk. En Gud som har fantasi nok til å gjøre hvert eneste snøfnugg forskjellig fra andre, skulle han ikke ha fantasi nok til å gjøre oss mennesker like forskjellige – vi som er det ypperste han har skapt? Tolleren kunne for så vidt også ha sagt det: Jeg er ikke som andre mennesker.
Men fariseeren gjorde et poeng av dette, og brukte det poenget til å framheve seg selv: Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

Vi kan si at begge ba en bønn om seg selv, for seg selv. Men det hvor fariseeren ba en bønn for å fortelle Gud hvor storartet han – fariseeren – var, ba tolleren en bønn som tok utgangspunkt i hvor syndig han var.
Eller: ”Hvor syndig”. Jeg tror ikke det har noe for seg å gradere folks syndighet; at noen er så mye større syndere enn andre; er så mye verre enn andre. Vi kan kanskje tenke på den måten, rent menneskelig, men Gud tenker ikke slik. Dette med ”store” og ”små” syndere, er et språk Gud ikke skjønner. I Guds øyne er vi syndere – punktum. Foran Guds trone blir det bare stillet ett eneste spørsmål: Søkte du tilgivelse for din synd. Ikke ”dine synder”, men ”din synd” – ikke de ulike handlingene, men din syndige natur; den vi må frelses fra.
”Er du ren i hans blod?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din kledning renset;
er den hvit som sne?
Er du renset i Frelserens blod?”

Eller i siste verset:
Når vår Frelser kommer, vil du da bli glad?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din sjel beredt for himlens skjønne stad?
Er du renset i Frelserens blod?

De søkte det samme tempel.
De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.
Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.
Når jeg har tenkt på denne fortellingen og det jeg skulle dele med dere i formiddag, er det en annen bibelsk fortelling som har dukket opp i tankene mine. Det er en fortelling fra Det gamle testamente.

Det er også en fortelling om to menn som søkte den samme Gud. De søkte ham for så vidt i det samme tempel også, i det store tempel, den store katedralen som heter ”Guds frie natur”.
Jeg snakker om Kain og Abel.
De to eldste sønnene til de første menneskene på jorden. Vi leser i 1 Mos 4,1-2: ”Adam levde sammen med sin hustru Eva. Hun ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: «Jeg har fått en gutt av Herren.» Siden fødte hun Abel, hans bror. Abel ble sauegjeter, Kain ble jordbruker.”

Vi kjenner den fortelling, ikke sant? Vi leser i de neste versene: ”Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av markens grøde. Abel bar også fram offer; han gav av de førstefødte lammene i saueflokken sin og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og hans offergave, men Kain og hans gave enste han ikke. Da ble Kain brennende harm og stirret ned for seg.”

Egentlig er dette en underlig fortelling.
Jeg har hørt flere forsøk på å forklare hvorfor Gud tok imot Abels offer, men ikke Kains. Det skulle være fordi Abels lam var en slags pekefinger mot Jesus – mot Guds offerlam. Det skulle være fordi Gud hadde mer behag i fedrift enn jordbruk.
Jeg synes ikke det er gode nok forklaringer. Og derfor er jeg kommet til – og det er en erkjennelse jeg har kommet til nå mens jeg har arbeidet med liknelsen om Fariseeren og tolleren – eller den har arbeidet med meg: Fortellingen om Kain og Abel velger jeg å lese i lys av liknelsen om Fariseeren og tolleren.

To menn som søkte samme Gud, men med hvert sitt sinnelag.
Hva er alternativet? En Gud som gjør forskjell på folk? En lunefull Gud?
Når Gud ikke enset Kains offer, var det ikke fordi det var noe galt med offeret. Men det var noe galt med det sinnelaget som Kain bar fram offeret med. Derfor skriver Hebreerbrevets forfatter i det som ofte kalles ”troskapitlet”: ”I tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Fordi Abel trodde, fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, det vitnet Gud om da han ofret. Og med sin tro taler han ennå etter sin død” (Hebr 11, 2).

Eller apostelen Johannes: ”For dette er det budskap dere hørte fra begynnelsen av: Vi skal elske hverandre. Vi må ikke ligne Kain: Han var av den onde og drepte sin bror. Og hvorfor drepte han broren? Fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige” (1 Joh 3, 11-12).

Et annet eksempel på to som var i samme situasjon: Røverne på korset. De som ble korsfestet sammen med Jesus. ”Er ikke du Guds Sønn?” sa den ene – ”Frels deg selv og oss!” Men den andre sa: ”Frykter du ikke engang for Gud?” Og til Jesus sa han: ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”
Vi kjenner også Jesu svar: ”I dag skal du være med meg i Paradis.”

Ikke så lenge før dramaet på Golgata hadde Jesus talt til disiplene sine om de siste tider: ”Som det var i Noahs dager, slik skal det være ved Menneskesønnens komme. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal Menneskesønnens komme være. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen” (Matt 24, 37 – 40).

Igjen dette bildet: To personer. To kategorier. To resultater.

To menn gikk opp i templet for å be.
En scene fra musikalen ”Glory” – den henter handlingen sin fra Frelsesarmeens pionertid i England. I et møte kommer uteliggeren Jimmy fram til botsbenken. Det samme gjør en såkalt ”fin frue”. De havner ved siden av hverandre, og korpslederen sier: - Flytt deg litt, Jimmy…
- Nei, sier kvinnen, - vi søker jo samme Frelser.

De søkte samme tempel. De søkte samme Gud. De søkte samme alter. De søkte samme Frelser.
Templet er åpent for alle.
Gud tar imot alle.
Alteret er der for alle.
Jesus døde for alle.
Han døde for alle som ber: ”Gud, vær meg synder nådig.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen