Prekenteksten for denne Allehelgensdag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; de 12 første versene. Vi leser i Jesu navn: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).
Slik lyder Herrens ord!
En av mine første kulturopplevelser var da vi så Fjernsynsteaterets framføring av Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt». Boka kom ut i 1923 og innspillingen skjedde i 1960. Vi fikk ikke fjernsyn før i 1964, så forestillingen må ha blitt sendt som reprise den gang.
En sterk forestilling for en 11-åring, som jeg var da.
En kulturopplevelse.
Noen år senere hadde vi boka som tema i norsk-undervisningen på realskolen, så da leste jeg boka.
Vi hadde Bokklubbens utgave av den stående i hylla hjemme.
«Den fjerde nattevakt» er fortellingen om presten Benjamin Sigesmund som kom til Bergstaden for å være prest; vi er tidlig på 1800-tallet. Noe av det første den nye presten blir bedt om, er å komme i sognebud til en ung, samisk kvinne som ligger for døden. Han drar og tar med seg klokkeren Ol’Kanelsla som kjentmann. De kommer fram og den døende får sakramentet av presten.
Før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart 'a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørd’ englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket: - Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den delen av fortellingen.
«Vart ‘a salig?» - Ble hun frelst?
Ordet «salig» går igjen i den teksten vi har lest.
Det er ikke et ord som vi bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her.
Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?
Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen.
Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.
I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig».
Jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.
Det var nok ikke i en slik betydning Jesus brukte det.
Vi kjenner også ordet fra salmeskatten. Hver eneste påske synger vi en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».
Vi kjenner ordet fra Salmenes bok i Bibelen.
Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».
– Salme 33, 12: «Salig er det folk som har Herren til Gud» eller Salme 32, 1-2: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd».
«Vart’a salig?» spurte den gamle samen på vidda utenfor Røros.
Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra en engelsk bibeloversettelse, hadde ordet som gikk igjen sannsynligvis vært dette: «Blessed».
Velsignet!
Da jeg bodde på Island lærte jeg at den vanlige måten å hilse hverandre på når man møttes, er denne: «Komtu sæll og blessaður».
«Vær salig og velsignet». Ikke bare et «mår’n, mår’n», men en velsignelse.
Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da vi på fjernsynet i 1978 kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste de to statslederne, den ene muslim og den andre jøde, med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God».
Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.
«Vart ‘a salig?» spurte den gamle samen presten og klokkeren der ute på vidda.
Dagens tekst handler ikke om hvem som blir salige, men om hvem som er det.
Jesus har åtte – skal vi kalle dem «punkter»? – når han presenterer saligprisningene.
De fire første har en slags negativ klang: De fattige i ånden, de sørgende, de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdighet – de som savner noe; men de skal få det de trenger, lover Jesus.
De fire siste saligprisningene er mer offensive; mer på hugget: De barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.
Stillingen blir 4:4, kan vi kanskje si? Fire ydmyke egenskaper og fire offensive.
Ikke at de opphever hverandre; de supplerer hverandre.
Når vi hører snakk om «Jesu bergpreken», ser vi fort for oss et slags folkemøte; en stor skare samlet rundt Jesus.
Jeg har vært på det stedet i Israel der man mener Jesus holdt denne prekenen; det er et stort område. Og kanskje har vi tenkt: Hvordan kunne så mange mennesker bli nådd med Jesu ord når han holdt denne talen?
Men dersom vi leser teksten nøye – behøver ikke være så veldig nøye, heller! – ser vi fort at det ikke nødvendigvis var så veldig mange der.
For hva leser vi? Jo: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham».
Jesus trakk seg unna folkemengden, men disiplene hans; kanskje bare de 12; kanskje de rundt 70 som vi leser om i andre sammenhenger at de fulgte Jesus.
Denne egentlig nokså oversiktlige gruppen var det Jesus underviste.
Og når Jesus bruker et pronomen som «dere» i hele talen, men kanskje særlig i det som er dagens tekst, er det disiplene han snakker til.
Det er de som er målgruppe for denne undervisningen.
Etter å ha snakket om de åtte saligprisningene, er det som om Jesus spisser det litt til; han blir målrettet i hvem det er han henvender seg til: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Seks ganger bruker han det personlige pronomenet – andre person, flertall: Dere.
Dette er ikke en henvendelse til et folkemøte; dette er en henvendelse til en relativt liten og oversiktlig gruppe: Disiplene.
Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus ga viktig undervisning i små grupper.
Johannes 3 – samtalen med Nikodemus; kanskje en av de viktigste samtalene som er referert i hele Det nye testamente: én tilhører.
Samtalene med Peter – noen av dem skjedde nok i «plenum», men de fleste var på tomannshånd. Som når Jesus sier til Peter: Jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte.
Det er ikke noe man sier i manges påhør; det sier man i enerom.
-Vart ‘a salig? spurte den gamle samen i Falkbergets flotte fortelling.
Hvem er salig? Kanskje kan vi snu litt på spørsmålet og si: Hvem er hellig?
Hvem er de salige? Hvem er de hellige?
I flere av Paulus sine brever leser vi at han henvender seg «til de hellige» - til disiplene i menigheten; i byen, på stedet.
For mange år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
Det sto ikke noe navn på konvolutten; bare dette: «Til den hellige på Krokstadelva».
Postkontoret visste hvem som skulle ha brevet. For på Krokstadelva bodde en pensjonert slumsøster som het Lydia Monsen; elsket av alle.
«Den hellige på Krokstadelva»!
En disippel.
En som tjente Herren!
Hvem er de hellige? Hvem er de salige?
Johannes fikk svar på dette:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. Og solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7, 13 – 17).
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen
