Amazing Grace...

Preken for fjerde søndag etter pinse – fellesmøte i Frelsesarmeen i Askim 10. juli 2011


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 15. kapittel, der vi leser de ti første versene i Jesu navn:
Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om».

Slik lyder Herrens ord!


Tidlig på 1970-tallet ble en salmemelodi en verdensslager. Et kjent, skotsk sekkepipeorkester hadde spilt inn melodien ”Amazing Grace”, og den ble rett og slett en slager. I kjølvannet av den instrumentale suksessen kom også teksten fram igjen – den var sikkert ikke glemt, men den fikk ny aktualitet. Fikk nytt liv. Den var allerede oversatt til norsk minst en gang, av Trygve Bjerkheim i 1966, nå ble det laget flere norske versjoner.
Salmen ble skrevet av John Newton i 1773 og ble publisert i 1779. John Newton levde et mangfoldig liv, blant annet som slavehandler, men mesteparten av sitt liv var han prest i den engelske kirke. Den er blitt kåret som verdens mest avholdte salme, og den som synges mest, tett fulgt av ”Å, store Gud”.

Hvorfor denne salmehistoriske innledningen? Av en eneste grunn: Det som står i salmens første vers, i den opprinnelige versjonen:

Amazing grace! How sweet the sound
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found;
Was blind, but now I see.

Jeg var en gang fortapt, men nå er jeg funnet! Det er dagens prekentekst. Det er dagens episteltekst også. I once was lost, but now I’m found.

Det ene lammet – den ene mynten. To liknelser fra Jesu munn der han forteller den samme historien – historien om at Jesus er opptatt av den enkelte. Også fra Jesu eget liv finnes det mange fortellinger som bekrefter dette. Midt i en stor folkemengde merket han at noen rørte ved klærne hans. ”Hvem rørte ved meg?” spurte han. Disiplene ble vel nesten litt oppgitte. ”Hallo; her er det folk som trenger seg på fra alle kanter og spør du hvem som rører ved deg?” Men Jesus visste at denne berøringen ikke var noen dult; det var en målrettet, bevisst handling. ”Får jeg bare røre ved det ytterste av klærne hans, blir jeg frisk!” I den store forsamlingen var det en kvinne som hadde tenkt slikt. Og som hadde handlet slik. Og det hadde gått en kraft ut fra Jesus som hadde helbredet henne. Den ene!

Prekenteksten denne søndagen handler imidlertid ikke bare om ”den ene”; den handler om ”den ene som er kommet bort”. Det ene fåret – av de hundre. Den ene mynten – av de ti.
Jesus har ingen å miste. Jesus har ingen han kan avse eller ofre – det var derfor han ofret seg selv.

Hva var bakgrunnen for at Jesus fortalte disse lignelsene?
Det var en kritikk som ble rettet mot Jesus: En kritikk av det selskapet Jesus omga seg med: ”Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: - Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.”

Vi er sikkert kjent med denne formen for sosial dynamikk, noen hver av oss. Kjent med at det finnes oppfatninger av ”passende” og ”upassende” selskap.

Tidligere i sommer hadde jeg en interessant samtale med en spennende dame. Hun heter Marit Myklebust, og i en alder av 49 år ble hun nylig ordinert til tjeneste som offiser i Frelsesarmeen. Hun er daglig leder for Frelsesarmeens gatehospital i Oslo, et lavterskeltilbud til syke rusmisbrukere i Oslo. Jeg skulle intervjue henne, og spurte slik: Hadde du tenkt du skulle bli frelsesoffiser når du ble stor?
Da fortalte hun noe som hun selv hadde glemt i mange år, men som noen hadde minnet henne på: Som 18-åring var hun en kort tid frelsessoldat i hjembyen Egersund. Da var hun på Frelsesarmeens årskongress i Oslo. En morgen da hun og noen venninner skulle av gårde fra sitt flatsenglosji i Frelsesarmeens lokale på Grønland til møtet i Ekeberghallen, holdt de på å komme for sendt fordi Marit ble opptatt av å snakke med noen menn som tydelig var alkoholmisbrukere. – Jeg husker det ikke selv, men senere er jeg blitt fortalt at jeg etter den samtalen hadde sagt at jeg ville bli frelsesoffiser, forteller hun i dag.

Hva prøver jeg å peke på?
Jeg tror det må være dette: En ung frelsessoldat som så at viktigere enn de mange – ”vellykte”? – som samlet seg til gudstjeneste var ”tollere og syndere” som ikke oppsøkte dette fellesskapet.

Hva var Jesu svar på kritikken?
Det var å fortelle tre lignelser. To av dem har vi lest her – de er dagens prekentekst. Den tredje er kanskje den mest kjente av alle Jesu liknelser – en fortelling som står som en påle i verdenslitteraturen: Liknelsen om den fortapte sønn! Jeg skal ikke falle for fristelsen til å snakke om den her i kvelden, men i stedet holde fast ved de to lignelsene som er vår tekst: Den ene sauen – den ene mynten.

Sauen først!
Denne liknelsen kan til forveksling minne om en annen, kjent liknelse fra Jesus, nemlig fortellingen om Den gode hyrde. Motivet er det samme: Hyrden som ikke skyr noen anstrengelse for å finne det ene fåret han har mistet. Alt annet må ligge – det er det tapte fåret som har prioritet.
Samtidig er det en forskjell: I liknelsen om den gode hyrde handler det bare om hyrden og fåret. I den liknelsen vi har lest i dag – den om det bortkomne fåret – handler det også om de 99. Hyrden – det ene fåret – og de 99. De som hyrden forlater for å finne det ene.

Betyr det at de 99 blir forsømt mens det blir lett etter den ene? ”Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den?” Er ikke dét en sjanse å ta? Hva om de 99 er spredd for alle vinder når man kommer tilbake med det ene?

Jeg tror Jesus har tenkt: De 99 har hverandre. Liknelsen om det bortkomne fåret er også en liknelse om kirken. Om menigheten.

Vi synger i en kjent sang:
”Jesus vil ha alle.
Selv om ni og nitti var
trygt i folden i forvar,
mangler ett, ei nok han har.
Jesus vil ha alle.”

De 99 har hverandre. De troende har hverandre. Men så lenge det mangler noen, er ikke huset fullt. Så lenge det mangler noen, er det et hull i veggen, en stol som er tom. Husker dere lignelsen om det store gjestebudet? Den står i Luk 1, 14, 15-24 og handler om en mann som innbød til et stort gjestebud. Vi tar den fortellingen med oss:
«Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: 'Kom, for nå er alt ferdig!' Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: 'Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' En annen sa: 'Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.' Og en tredje sa: 'Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.' Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: 'Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.' Tjeneren kom tilbake og sa: 'Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.' Da sa herren til tjeneren: 'Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.»
Mitt hus skal bli fullt! ”Slik lyder Herrens ord”, kan det være nærliggende å si!

Hva var utgangspunktet vårt igjen?
Jo, det var den kritikken fariseerne og de skriftlærde rettet mot Jesus for den sosiale omgangen hans. «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Skjønte de liknelsen han fortalte dem? Jesus tilhørte en tradisjon der fortellingen var både undervisning og argumentasjon. Derfor svarte han ikke: - Ja, men hør nå her… I stedet fortalte han en historie. Han ga dem en liknelse. Men han ga dem også en konklusjon: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

Mange har nok stusset over denne setningen. ”Nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse” – hvem er det? Er Jesus ironisk? Jeg velger å tro at han gir oss en påminning: Du var også på villstrå en gang. Du var også utenfor. Men du ble hentet inn. På samme måte som hyrden hentet inn deg, henter han nå inn andre. ”Jesus må ha alle”. ”Mitt hus skal bli fullt.”

De 99 var ikke overlatt til seg selv – de var overlatt til hverandre. Til det fellesskapet som heter kirken, det fellesskapet som heter menigheten.

Vi har hørt to andre tekster bli lest her i kveld. Hva var budskapet til profeten Mika?
Hvem er en Gud som du, som tar bort skyld og tilgir synd for resten av sitt eget folk? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.
Eller fra apostelen Paulus: Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen under Guds vrede, vi som de andre.
Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
De tre tekstene for denne gudstjenesten utgjør en helhet.
Mika-teksten peker framover – den er et løfte
Jesus-teksten er på nåtidsplanen – Jesus sier hvem han er, hva han gjør og hvorfor han gjør det.
Paulus-teksten er undervisning. Undervisning om Jesu liv, hans lidelse og død og både hva vi har i Jesus, og hva Guds vilje med våre liv er: For av nåde er vi frelst, ved tro. Det er ikke vårt eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.
Lete etter det bortkomne fåret – lete etter den tapte mynten. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen