Jesus - Ordet - Lyset

Preken 1. juledag 2019 i Frelsesarmeen, Arendal
Dagens evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det første kapittel og de 14 første vers; i Jesu navn:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest, og som er prekentekst denne første juledag, kalles «Johannes-prologen».
Det er en av de mange poetiske tekstene vi har i Bibelen; ikke bare i de bøkene som gjerne kalles «de poetiske»: Salmenes Bok, Klagesangene eller Høysangen.
Spredt rundt, både i profetbøkene og i brevene finner vi slike tekster som helt åpenbart har hatt en liturgisk funksjon, først i synagogene, senere i urmenigheten.
Men i evangeliene finner vi få slike tekster; jeg kan i farten ikke komme på andre enn denne.
«Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13, kan ha vært en slik tekst.
Mange betrakter det som en av de flotteste tekstene i Det nye testamente, ja, kanskje i hele Bibelen.

Min favoritt er ikke apostelen Paulus; det er evangelisten og apostelen Johannes.
Det er den teksten vi nettopp har lest:
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
Og videre: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til».
Og dessuten dette: «Han var i begynnelsen hos Gud».

I begynnelsen!
La oss kaste et lite blikk tilbake til skapelsesberetningen; til nettopp begynnelsen.
Der leser vi «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jord».

Hvordan skjedde det? Hva var Guds verktøy når han skapte?
Det var ordet.
Tar du for deg 1 Mos 1 vil du finne 11 vers som begynner med ordene «Gud sa».
Det er versene 3, 6, 9, 11, 14, 20, 22, 24, 26, 28 og 29.

Denne kunnskapen om at det var når Gud talte at ting skjedde, den satt dypt i Israels folk.
Derfor kunne salmisten si det slik: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33, 9).

I begynnelsen var Ordet!
Det er første juledag i dag.
I mange land er det denne dagen som er den egentlige juledagen.
Det er da gavene deles ut, og det skjer om morgenen.
Tradisjonene er ulike, men kjernen i julebudskapet er den samme: Fortellingen om at Jesus ble født; fortellingen om at Gud sendte sin sønn; fortellingen om at Guds egen sønn steg ned til oss, ble en av oss; ikke som en av oss, som vi kanskje sier iblant, men faktisk ble en av oss.
Det er fortellingen om at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.

Et nyfødt barn på et primitivt leie, i et primitivt husvære.
Kanskje var det ikke såpass som et husvære en gang.
Vi snakker gjerne om krybben i stallen, og krybben står nevnt i jule-evangeliet, men ikke stallen.

I Selma Lagerlöfs fortelling om «Den hellige natten» var stallen en grotte.
Kanskje var det ikke en grotte, engang. Kanskje ble Jesus-barnet født under åpen himmel.
Han var sikkert ikke det eneste barnet som ble født i Betlehem den natten.
Kanskje var han ikke den eneste som ble født i en stall, eller i en grotte eller under åpen himmel heller.
Jeg synes Jakob Sande har fanget inn dette bildet på en fin og troverdig måte:
«Han låg der med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng».

Et barn som mange andre.
Et barn som trengte tørr bleie – var det derfor han gråt?
Eller var han sulten? Og den unge Maria måtte ta ham opp og legge ham til brystet.

Den svenske artisten Carola har laget et julealbum som heter «Jul i Betlehem».
En av sangene på dette heter «Himlen i min famn», og teksten er hennes egen.
Den skrev hun etter at hun selv var blitt mor, og i teksten prøver hun å sette seg inn i Marias situasjon der hun sitter med det nyfødte Jesus-barnet i armene.

Omkvedet er slik:
«Är du en av tusen små?
Är du han de väntar på?
Du mitt lilla barn
En ängel givit namn
Är du jordens dolda skatt
Jag fått skydda denna natt?
Är det själva himlen
Som jag gungar i min famn?»

Dette barnet som hun skriftet bleie på og som var avhengig av henne for å få mat – var det selve himlen?
Selve himmelen – selve guddomen – her i Marias fang?
Julaftens budskap er på en måte enkelt og greit – et barn blir født, omstendighetene er som de er. Juledag kan virke mer krevende. Da er vi over i det som kalles inkarnasjonen. Mysteriet i julen; underet – Gud ble menneske.
Ordet ble menneske og tok sin bolig blant oss.

«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.
Ordet var blitt menneske og hadde tatt bolig i blant oss.

Men ikke bare i skikkelse av Ordet.
Han kom også i skikkelse av lyset.

«Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» og dessuten: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lys er noe vi forbinder med julen.
På Lucia-dagen ble jeg intervjuet av Sørlandssendinga om Lucia-tradisjonen og om bakgrunnen for tradisjonen med lyskransen rundt hodet som er en del av vårt Lucia-bilde.
Dersom den tradisjonen har en historisk bakgrunn, er den kanskje av det praktiske slaget: En av Lucia-fortellingene er at hun kom med mat til de kristne som skjulte seg i katakombene. For å kunne ha to hender å bære med, laget hun en krans med lys som hun satte på hodet, ikke ulikt de hodelyktene mange bruker når de er ute en mørk vinterkveld i vår tid.

Men hun representerte lyset. Navnet Lucia betyr lys.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» - «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lyset og Ordet.
Vi har et omkved i sangboka vår; det er en tekst av Herbert Booth:
«Ordets lys, ordets lys har bragt dag i min sjel,
det har fjernet min synd og min skam.
Nå jeg frykter ei mer, kun på Jesus jeg ser,
all min salighet eier jeg i ham».

Ordet og Lyset – Lyset og Ordet.
Ordet er Lyset.

Natt til 1. januar 1953; det er 67 år siden om noen dager, var countrysangeren Hank Williams på vei fra en konsert til en annen. Han skal ha vært god og full, og hadde fått en ung gutt til å kjøre seg. Selv sov han i baksetet på bilen. Så ble de stanset av en politikontroll og da politimannen prøvde å få liv i han som sov i baksetet, oppdaget de at han var død. Hank Williams – 29 år gammel.

Hvorfor nevner jeg ham nå?
Det er fordi at en av de sangene han huskes best for, handlet nettopp om Lyset. Den heter «I saw the light», og er blitt sunget inn av mange artister.
Han skal ha skrevet sangen i 1947, og bakgrunnen skal ha vært at han var på vei hjem fra en konsertturné. Det var moren som kjørte, og Hank sov i baksetet på bilen denne gangen også. Så våknet han et øyeblikk og lurte på om det var langt igjen. – Nei, svarte moren, - I just saw the light.
Hun hadde sett lyset fra et eller annet kjennemerke som tydet på at nå var de snart framme.
Hun hadde sett lyset fra målet. Dette inspirerte sønnen til å skrive denne sangen; en sang om at han hadde vandret rundt mer eller mindre på måfå. Men så hadde Jesus vist seg for ham: «Praise the Lord; I saw the light».
Sangen er blitt et slags minnesmerke over Hank Williams, enten det er bøker som er skrevet om ham eller filmer som er blitt laget. De heter stort sett «I saw the light».

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».
Det er mye man kan si om Hank Williams liv og skjebne. Ikke alt får en til å tenke på lyset. Men det er en sang om lyset som først og fremst lever etter ham.

Jeg nevnte Lucia og lyset.
Det er en annen del av julefortellingen som også handler om lys.
Det er fortellingen om vismennene som kom fra et land langt borte og ville hylle og tilbe Jesus-barnet. Det skjedde nok ikke i sånn umiddelbar tidsnærhet av Jesu fødsel; de hadde lang vei. Vi hører gjerne at det var tre vise menn som kom – vi vet egentlig ikke antallet, men det er heller ikke viktig.

Hvordan hadde de funnet fram?
Og igjen er det lyset som er nøkkelen. De hadde sett en stjerne vise seg. Alf Prøysen synger om den stjerna – «hu er så snill, den stjerna, ho blonke, kæin du sjå?» Vi kjenner den visa, noen hver: «Å såmå å som hender er stjerna like stor – du ser a over taket der a jordmor-Matja bor».

«Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys», skrev evangelisten. Hvor skulle vel stjernen som fortalte dette stanse, om ikke over taket der hun bodde som hadde hjulpet så mange inn i livet? For det var jo stjerna som hadde vist vei for de vise mennene – «så ingen ta dem gikk bort seg og aille tre fekk sjå».

Lyset som viste vei. Lyset som viser vei.
Lyset og Ordet – de to i fellesskap.

Derfor kan vi synge:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå,
vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå».

Ja, vi er framme nå.
Lyset har vist oss vei.
Ordet har vist oss vei.

Da er det godt å kunne stå her, rundt krybben, og vite dette: At vi er fremme nå.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Huset med de mange rom - og mye mer

Preken i Arendal korps søndag 8. desember 2019 – 2. søndag i advent

Dette hellige evangelium står hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel; de 11 første vers:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest sammen, er ikke prekenteksten for denne søndagen, men fortellingsteksten.
Og samtidig er de fire første versene i teksten det som er satt opp som prekentekst.
Hadde vi nøyd oss med å lese disse fire versene, kunne vi for eksempel satt som overskrift for de tanker vi skal dele med hverandre: Huset med de mange rom.

Når vi leser hele teksten blir perspektivet utvidet til å gjelde mye mer.
Nå gjelder det ikke bare huset som sådan og rommene som sådan, men også om hvordan vi finner fram til dette huset og hvem det er som bor der.
Og utgangspunktet for det hele er en kjent setning som er både en trøst og en formaning: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Teksten vår er hentet fra det som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
Det er en lang tekst, den går over tre kapitler i Johannes-evangeliet.
Og den begynner med det vi har lest nå. Og den begynner med dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Hvis noen begynner en samtale eller en meddelelse med å si «nå må ikke du bli redd, altså», eller «nå må ikke du bli sint»; da er vi på vakt.
Hva kommer nå?
Og det Jesus har å melde, er dette: Han skal forlate dem. Men likevel sier han: Bli ikke redde. Stol på meg. Stol på Gud og stol på meg.

Jesus bruker «hjertet» her på en måte vi sikkert kan kjenne oss igjen.
Vi tenker at hjertet er et slags senter for både tanker og følelser.
Rent medisinsk stemmer nok ikke det.
Hjertet er en knyttnevestor muskel som sitter midt i brystkassa vår, om enn litt til venstre, som har til oppgave å frakte blodet vårt rundt i resten av kroppen.
Men det gjør jo at hjertet er en viktig del av hele maskineriet.
Det er – nåvel: «hjertet» - i menneskekroppen.
De bibelske forfatterne tok dette på alvor.
Derfor heter det i visdomslitteraturen: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).
Og hos profeten Esekiel heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (36, 26).

Noen av oss husker kanskje Astrid Lindgrens barnebok-klassiker «Mio, min Mio», der prins Mio skal kjempe mot den onde ridder Cato?
Og hva er det som gjør at denne Cato er så ond?
Det er fordi han har et hjerte av stein – bokstavelig talt.

Vi tenker på hjertet som et sete for kjærligheten.
Men det kan også være et sete for angsten.
Jesus vil ikke at det skal være det.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder han denne talen til disiplene der han forbereder dem på det som skal komme.

Og så er vi over i dette neste han sier: «I Fars hus er det mange rom».
Mange har tenkt at denne setningen er en erklæring om mangfoldet i Guds rike, og det tror jeg det godt kan være.

For snart 20 år siden var jeg i Jerusalem.
En av de kirkene vi besøkte, var Gravkirken.
En stor kirke, men mange flotte kapeller.
Noen store og noen små.
Ett av dem, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg ikke tror man finner utenfor Jerusalem.
Da alle de andre retningene i kristenheten fikk tildelt sine områder, ble dette vesle kapellet «til overs».

Her søkte vi inn, en gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Et lite rom, men med god akustikk, virket det som.
Og uten at jeg hadde tenkt over det eller planlagt det, foreslo jeg at vi skulle synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».
Og det gjorde vi.
Det var mye lyd i den store kirken; folk snakket og de bad.
Og vi sto der, en gruppe på 10-12 norske, og sang: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

«I min Fars hus er det mange rom» - «Tro på Gud og tro på meg».
Mange mener at Gravkirken står på det stedet der Jesus ble gravlagt.
De tror dermed at det også var herfra han sto opp igjen fra de døde.
Her passet det å synge: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann!»

«I min Fars hus».
I den eneste beretningen vi har fra Jesu barndom, som skjedde 20 år tidligere enn denne begivenheten, bruker også Jesus uttrykket «min Fars hus».
Vi kjenner den fortellingen – Jesus som 12-åring i templet; gutten som ble igjen da foreldrene dro hjemover igjen til Nasaret etter å ha feiret påske i Jerusalem.
Da de fant ham, var Maria oppskjørtet. Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har jo lett etter deg!
Og Jesus som svarte, som det var den selvfølgeligste ting i verden: Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?

«Min Fars hus» - det er en henvisning til templet, men også til den himmelske bolig, eller kanskje vi kan si «de himmelske boliger».
Der hvor Jesus i følge vår norske bibelutgave snakker om «rom», bruker andre bibeloversettelser ord som tilsvarer «bolig» eller kanskje tilmed «hus».
Og når Jesus nå måtte forlate disiplene, var det for å gå i forveien og gjøre i stand «et sted for dere» - et rom; en bolig. «Og dit jeg går, vet dere veien».

«Vet du veien?» er et spørsmål vi enten har stilt eller blitt stilt, de fleste av oss.
Man avtaler å møtes «der og der» - «vet du veien?»
Å ta feil av veien kan få dramatiske konsekvenser noen ganger; og iblant er det at man blir forsinket den minste av disse.
Kanskje kommer vi rett og slett ikke fram.

«Dit jeg går, vet dere veien», sa Jesus.
Da reagerte Tomas. «Å? Gjør vi det?» spurte han. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Og så er det Jesus gir dette svaret som vi kjenner så godt: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Hvordan kan en person være en vei?
I tidligere oversettelser het det at ingen kommer til Far uten «gjennom Jesus» - «ved meg; ved Jesus» er en bedre formulering.
Jesus viser oss veien – ved å følge ham finner vi veien.

Igjen en opplevelse mange av oss har hatt.
Vi er på et ukjent sted; i en ukjent by.
Så spør vi noen etter veien dit vi skal, og så viser vedkommende oss den.
Noen ganger sier de kanskje tilmed: «Jeg skal samme veien selv».

Når noen følger en, er det mye lettere å finne fram enn om de sier «tre gater den veien, første kryss til venstre, tredje kryss til høyre og så rett fram…».

Vi sang tidligere i gudstjenesten:
«Der du går skal din vei/åpnes for deg/ Steg for steg».

Dit jeg går, sier Jesus, vet dere veien.
Denne første delen av Jesu avskjedstale til disiplene er mer en samtale enn en tale eller monolog.
Nå melder Filip seg på.
«Behøver det å være så komplisert, da?» kan det virke som om han har tenkt. «Vis oss Far», foreslår han. Det vil være nok.
Og Jesus svarer at den som har sett ham, har også sett Far.

Den som vil vite hvordan Gud er, får vite det ved å på Jesus.
Når Jesus taler, er det Gud som taler.
Når Jesus handler, er det Gud som handler.
Når Jesus viser vei, er det Gud som viser vei.

I en av de eldste, kristne trosbekjennelsene som finnes, den nikenske, heter det:
«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

«Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud» – når Jesus taler og når han handler, er det Gud som taler og det er Gud som handler.

Jesus er «Gud av Gud» - «Jeg er i Far og Far i meg».

Så er det nærliggende å tenke at dette er en tekst for påske.
Og det er det vel.
Men det er også en tekst for advent.
Det er en tekst for den tida da vi forbereder oss på at Jesus skal bli født – på hans komme.

Men det er også en tekst for den tida vi lever i nå, da vi ikke bare skal se bakover mot det som skjedde i Betlehem, men vi skal se framover mot det som skal skje når Jesus kommer igjen; når boligene og rommene i Fars hus er gjort klare og han skal hente sine for at de – vi! – skal få være sammen med ham.

Det lover han i dagens tekst: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Jesus som konge og dommer

Preken i Risør Frikirke - Domssøndagen/Kristi kongedag, 24. november 2019

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det niende kapittel, fra vers 39 til 41; i Jesu navn:

«Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående».

Slik lyder Herrens ord!



Denne søndagen har et dobbelt navn.
Den kalles «domssøndagen», men den kalles også «Kristi kongedag».
Prekenteksten, som vi har lest, handler om dom, mens fortellingsteksten, som jeg kommer til å streife innom, handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge?
Jo, sa Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

La oss se på domsperspektivet ved denne søndagen først.
De relativt strenge ordene fra Jesus i dagens tekst ble ikke sagt i et vakuum.
De bibelske tekstene henger alltid sammen med andre bibelske tekster.
Så også med denne.

Den kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind, og de få versene som utgjør dagens tekst må ses i sammenheng med denne hendelsen.
En mann som var født blind, og som ble helbredet av Jesus. Det er flere slike fortellinger i evangeliene. Det spesielle ved denne er at helbredelsen skjedde på en sabbat.
Det førte til – eller ble brukt som påskudd – for at både Jesus og han som var blitt helbredet ble kritisert av fariseerne.

Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne er mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn de er av å anerkjenne at Jesus måtte være sendt av Gud når han kunne gjøre slike mektige gjerninger.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han forsto nok at han ikke kunne vinne noen debatt med fariseerne. Ikke tror jeg han hadde noe ønske om det heller.

Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (v. 25).

Mange av oss kjenner igjen dette vitnesbyrdet fra den kjente salmen «Amazing Grace». Her heter at en gang var jeg fortapt, men nå er jeg frelst; jeg var blind, men nå ser jeg.

«Amazing grace! – how sweet the sound -
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see».

En liten parentes her:
Neste år, i 2020, er det 100 år siden Frelsesarmeen i Norge begynte sitt arbeid blant fanger i norske fengsler. Slikt arbeid har man i mange land. Fra et av disse fortelles det at det en gang kom en melding fra en av cellene. «Syng sangen om vraket».
Sangen om vraket?
Det var «Amazing Grace» - om nåden «that saved a wretch like me».
Parentes slutt.

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst, er dommen over de som ikke vil tro på ham.
Ikke over de som ikke har forstått alle teologiens irrganger og krinkelkroker.
Ikke over de som ikke har kontroll på alle de riktige ordene.
Ikke over de som ikke har hørt om evangeliet.
Det er ikke noen disse som rammes av Jesu dom i dagens tekst; det er de som ikke vil tro på ham. De som har hørt, men ikke vil tro.

Jeg føler jeg vil si noe om dette med «de riktige ordene».
Da vil jeg nevne en av de første bøkene som Alfred Hauge ga ut.
Jeg mener at Alfred Hauge var den viktigste, kristne forfatteren Norge har hatt, kanskje med unntak av Johan Falkberget.
Mange av Alfred Hauges bøker står i våre bokhyller hjemme på Lindtveit.
En av dem heter «Tuntreet blør», og det er den andre av de romanene han ga ut.
Den kom i 1942, og har lagt handlingen til 1920-tallet.

Den handler blant annet om kjærligheten mellom to unge mennesker: Øyvind, som kommer fra et strengt, pietistisk miljø, og Elise, som kommer fra et mer kulturåpent, grundtvigiansk miljø.
For Øyvind var det å være en kristen knyttet til anger, tårer og knefall på bedehuset.
For Elise handlet det om å sette sin lit til Jesus.
Når Øyvind prøver å utfordre Elise med formuleringer som om hun er «vasket i Jesu blod», forstår hun ikke hva han mener, men i samtalens løp ender de likevel på samme sted: Å være frelst handler om å stole på Jesus!

Denne litt semantiske diskusjonen er kanskje ikke så veldig aktuell i dag.
Vi bruker ikke uttrykk som «vasket ren i Jesu blod» så veldig ofte verken i forkynnelse eller sjelesorg.
Det kunne vi godt gjøre.
Selv kommer jeg fra en sammenheng der vi fremdeles har en sang i sangboka vår der omkvedet er slik:
«Er du ren i hans blod?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din kledning renset, er den hvit som sne?
Er du renset i Frelserens blod?»

Er vi noenlunde fortrolig med kristen språkbruk, er også dette et uttrykk som gir mening.
Men det gjør også uttrykk som «å sette sin lit til Jesus» og enda mer: Tro på Jesus.
Så la ikke slike språklige forskjeller bli barrierer, verken mellom kristne eller mellom mennesker og Gud; mennesker og Jesus.
For det handler om å tro på Jesus!
Fariseerne gjorde ikke det.
Derfor sier Jesus disse strenge ordene som vi har lest i teksten.

Fariseerne visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom.
Men de ville ikke godta det, de nektet å akseptere det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Dette var den blindhet Jesus refset. Den valgte blindheten.

Jeg sa innledningsvis at de bibelske tekstene alltid henger sammen med hverandre.
Fortellingen om den blindfødte mannen fra Joh 9 er en nokså lang fortelling.
Fariseerne var tydeligvis blitt veldig provosert av at mannen plutselig kunne se. De nektet å anerkjenne at det her hadde skjedd et guddommelig under, en guddommelig inngripen.
Egentlig er de hårfint fra å påstå at dette må ha en demonisk forklaring.
Fariseerne krangler med mannen og de krangler med foreldrene hans.
Så møtes den blindfødte og Jesus. Da har fariseerne jaget ham fra seg, etter at han hadde sagt dette til dem: «Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe» (vers 32-33).
Så møter han Jesus igjen, og nå bryter nær sagt troen hans fram. «-Jeg tror, Herre, sa mannen. Og han tilba ham» (v. 38).
Men fariseerne var like harde. Like negative.
De som kjente profetiene om Messias.
De som visste at Frelseren skulle komme.
Men de ville ikke tro.

Det finnes et uttrykk for dette: De forherdet seg.
Det er den typen blindhet som rammes av Jesu dom.

Disse var de blinde, men de som trodde – og de som tror – er de som ser.
Disse er det som er borgere av Jesu kongedømme.

Og da er vi over i konge-dimensjonen ved denne søndagen.
Fortellingsteksten for denne søndagen er om da Jesus sto foran Pilatus under påskedramaet.
Pilatus var politikeren i dette dramaet. Hans jobb var å holde ro og orden. Hans jobb var å sikre det romerske herredømmet i landet.
Og nå sto han foran ham, denne mannen som ble kalt for «jødenes konge».

Hva tenkte Pilatus om dette?
Hva slags tonefall valgte han da han spurte «Er du jødenes konge?»
Var han hånlig?
Var han undrende?
Jesus svarte med å utfordre ham. Er dette noe du har tenkt ut selv, eller har andre sagt det til deg?

Og Pilatus bare trakk på skuldrene.
Er vel jeg jøde? Men ditt eget folk har bragt deg fram for meg. De vil at jeg skal dømme deg. Så hva har du gjort?

Og så får vi denne samtalen mellom Jesus og Pilatus om Jesu kongedømme som står i Joh 18: «Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Domssøndag – kongssøndag.
Hører disse to sammen?
Hva er sammenhengen mellom Jesus som dommer og Jesus som konge?

Jeg nevnte denne sangen om å være ren i hans blod.
I et av versene i den sangen, heter det:
«Når vår Frelser kommer, vil du da bli glad?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din sjel beredt for himlens skjønne stad?
Er du renset i Frelserens blod?»

Der har du sammenhengen.
Jesus som dommer – Jesus som konge.
Dommeren som selv tok straffen på seg. Kongen som selv bar våre lidelser.
Er du renset i Frelserens blod?
Tror du på Jesus? Ser du ham som din Frelser?

Det er utfordringen denne søndagen.
En utfordring til å svare ja – ja, jeg ser ham; ja, jeg tror på ham.

«-Jeg tror, Herre, sa mannen. Og han tilba ham» (v. 38).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen