Andakt for første søndag i advent
”(Jesus) kom også til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» Alle roste ham og undret seg over de nådens ord som kom fra hans munn (Luk 4, 16 – 22a).
La oss begynne med begynnelsen. Det er et råd man ofte får, og som er klokt å følge. Det er første søndag i advent – det kirkelige nyttår. Og prekenteksten handler om Jesu første offentlige framtreden. Det vi leser om her var begynnelsen til Jesu offentlige virke.
Alle de tre synoptiske evangeliene forteller om det som vår tekst forteller, men det er Lukas som har den mest detaljerte fortellingen om Jesu besøk i Nasaret. Matteus og Markus forteller helt kort, i notisform, om hendelsen.
Teksten Jesus leste var fra profeten Jesaia, og deretter sier han: "I dag har dette gått i oppfyllelse mens dere hørte på". Jesaia-teksten var en profeti om Messias. Når Jesus sier at teksten er oppfylt, sier han også at det er han som er Messias.
Han kommer rett og slett med en programerklæring. Og Jesu program er å forkynne et gledesbudskap, å forkynne evangeliet, å sette syndens fanger fri og gjøre menneskene seende igjen. Og han avrunder med å proklamere ”et nådens år” for Herren. Det er en messiansk proklamasjon. Nå er Messias kommet til verden og Guds nåde skal utøses over menneskene.
Spenningen må ha vært til å ta og føle på, der i synagogen. Teksten var kjent, men Jesu erklæring må ha kommet som et sjokk. Jesus sa om seg selv at han var oppfyllelsen av de gamle løftene Gud hadde gitt folket. En slik erklæring kan bare leses på to måter: Enten som galskap eller rett og slett sannhet.
Vi har lagt bak oss en høst med mange programerklæringer. Når politikere blir valgt, når en regjering tiltrer, når et nytt styre overtar, da er det aktuelt med programerklæringer. Jesu program, ved innledningen til kirkeåret, er dette, fordelt på tre ”prioriterte områder” som en politiker ville si.
Det første er dette: Å rope ut at fanger skal settes fri! Ordet ”fanger” får oss til å tenke på fengsler. Jeg har holdt andakt i fengsler noen ganger. Jeg er kanskje litt forsiktig med å bruke uttrykk som ”sette i frihet” og slikt når jeg er der. Det kan kanskje oppleves som at man gnir salt i såret. Men fangenskap er så mange ting. Det kan være frykt for ting – fobier. Mørkredd. Redd for hunder. Redd for torden og uvær. Man kan være fanget av sitt eget humør, sitt temperament. Man kan være fanget av sykdom, man kan være fanget av sorg, man kan være fanget av synd. Det er disse Jesus taler til når han sier at fanger skal få frihet!
Det andre punktet i Jesu programerklæring er: Å rope ut at blinde skal få syn. Mange av oss kjenner organisasjonen Kristent Arbeid Blant Blinde – den holder til i vårt eget nærmiljø. ”Blinde skal få syn,” sier Jesus. Da snakker han ikke om helbredelse fra fysisk blindhet. Han snakker om å kunne se Gud, se Guds lys, se Guds vilje.
Det tredje punktet er at undertrykte skal settes fri. Er det noen forskjell mellom det å være fange, og det å være undertrykt? Jeg tror vi skjønner at det er en forskjell. Et fangenskap kan være noe vi har ført oss selv inn i, men undertrykkelse er noe andre påfører oss. Andre mennesker. Andre strukturer. Andre maktforhold. Jesus har et ord til de undertrykte. De skal settes fri! Gud er ingen undertrykkende Gud, han er en frigjørende Gud. Evangeliet er ikke et budskap om undertrykkelse, det er et budskap om frigjøring.
Dette kan skje fordi Jesus roper ut et nådens år fra Herren! Et nytt kirkeår – ja. Et nytt kaldenderår om noen uker – ja til det også. Men først og sist dette: Et nådens år fra Herren! Det er her sprengkraften og dynamikken i evangeliet ligger.
Evangeliet er et ord om nåde. Det er sprengkraften! Den sprengkraft som kan bryte opp fengselsmurer. Den sprengkraft som kan fjerne mørke og blindhet. Den sprengkraft som fjerne undertrykkende strukturer. Den sprengkraften heter nåde.
Jesus roper ut et nådens år fra Herren.
Jesus legger fram sitt program og han oppfyller det.
Han leverer! Nådeåret er her!
(Avisandakt i Smaalenenes Avis lørdag 28. november 2009)
En sangtekst basert på denne bibelteksten finnes på bloggen "Nye dikt" her på dette området.
lørdag 28. november 2009
lørdag 21. november 2009
PÅ DEN HØYRE OG VENSTRE SIDE
Preken i Sandvika korps søndag 22. november 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!
For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.
Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.
Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.
Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.
Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”
Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn: "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»
Slik lyder Herrens ord!
For kort tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domsstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i de fleste av anklagepunktene. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene.
Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen. Den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for ”domssøndagen”. Prekenteksten er en tekst om dommens dag. Men lesetekstene, som vi også har hørt, peker ut over dommen. De taler om alle tings gjenopprettelse – en ny himmel og en ny jord.
Domssøndagen. Den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: ”Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff.”
Dommens dag – den dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper. Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk. Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.
Hva er det som utløser enten refsen eller anerkjennelsen?
Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.
Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?
Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.
Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: ”Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil.”
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske. Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.
Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide. Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.
Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen. Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om ”Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.
Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.
Eller H.A. Tandberg:
”Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer…”
Eller Jesus selv: Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham. De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det. De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.
For Dommen har en dobbelt utgang. Den handler om frelse eller fortapelse. Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.
Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse. Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er ”å likne med”. Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke er referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene vil falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domsscenen.
Jeg har brukt ordet ”dom” mange ganger i denne talen. Det begynte med min egen opplevelse som dommer i tingretten på Mysen, og det har fortsatt gjennom tankene fra Guds ord. Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er ”dømmende”. Men budskapet på domssøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.
For ikke så lenge siden leste jeg en bok som det har vært sagt og skrevet en del om: ”Mors bok” av forfatteren Margaret Skjelbred. Hun skriver om sin oppvekst i et vestfoldsk haugianerhjem i etterkrigstiden. Der fikk hun med seg mange av de bibelske fortellingene. Men det var fortellinger fra Det gamle testamente – om da Abraham ofret Isak, om konflikten mellom Isak og Ismael, om Davids kamp mot Goliat.
Jeg vokste også opp med de bibelske fortellingene, men det var fortellingene om Jesus. Ikke med fortellingene om helvete, men om himmelen. Det er et evangelium også i budskapet om dommen. Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag er i Norge. Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien. For et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime. En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.
Det er siste søndag i kirkeåret. Neste søndag er første søndag i advent. Et nytt kirkeår begynner. Et nytt nådens år fra Herren.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
søndag 11. oktober 2009
Mannen på taket
Søndagsbetraktning for 20. søndag etter pinse
Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: 'Dine synder er tilgitt', eller: 'Stå opp, ta båren din og gå'? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett» (Mark 2,1-12).
Fortellingen om den lamme mannen som ble firt ned gjennom taket og plassert foran Jesu føtter, er en klassiker fra søndagsskolen. Det er en fortelling som har ”alt”: Drama, spenning, overraskelser og en god slutt.
Dette skjedde i Jesu hjemby, Kapernaum i Galilea. Jesus var født i Betlehem og vokste opp i Nasaret, men det er Kapernaum som kalles for hjembyen hans. På Jesu tid var det en stor by, og en viktig by, der den lå ved nordenden av Genesaretsjøen. Det var denne sjøen Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde i tankene da han ble spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham da han besøkte Israel første gang: - Att se min søndagsskolesjø, svarte han.
I denne byen var det altså det skjedde: Huset der Jesus talte, var så stappfullt at det var umulig å komme inn. Og der sto disse fire vennene med femtemann mellom seg. Han som lå på båren. Han som var lam. Men denne venneflokken var ikke tapt bak en vogn, for ikke å si en folkemengde. De gikk opp på taket, laget et hull i det og firte mannen ned.
Fortellingen om mannen på taket rommer to drama: Et menneskelig og et åndelig. Det menneskelige drama er det som handler om at mannen ble helbredet. Det er sterkt nok, men samtidig nokså likt mange andre av fortellingene om de helbredelser Jesus gjorde. Men fortellingen formidler også et annet drama. Det utspiller seg i ordvekslingen mellom Jesus og de skriftlærde. Det dramaet begynner når Jesus sier til den syke: - Sønn, dine synder er tilgitt!
Det fikk de skriftlærde til å reagere. Dette var blasfemi i deres ører. Det er bare Gud kan tilgi synd, og så står denne Jesus og deler ut syndstilgivelse sånn uten videre?
Både teologisk og sjelesørgerisk synes jeg fortellingen om mannen på taket er en krevende fortelling. Den er utfordrende. Den er utfordrende fordi den kan leses som om det er en sammenheng mellom sykdom og uoppgjort synd. Da er det lett å feilkoble, og tenke at sykdom skyldes synd. Det var en vanlig måte å tenke på, også på Jesu tid. Disiplene spurte en gang Jesus direkte om hva som var årsaken til at en mann var født blind: Var det han selv eller foreldrene som hadde syndet? Ingen av dem, svarte Jesus. Det svaret står seg fremdeles.
”Dine synder er deg forlatt!” Det er det viktigste budskapet Jesus kom med til menneskene. Kristendom handler ikke først og fremst om å bli helbredet fra sykdommer, eller om ikke å være syk. Kristendom handler om å bli frelst. Kristendom handler om å få sin synd tilgitt. At sykdom og lidelse er en konsekvens av syndefallet, er det liten uenighet om blant kristne. Men det skyldes ikke individuell synd – det skyldes at hele menneskeslekten lever med konsekvensene av syndefallet. Derfor blir det like meningsløst å tro at de sykdommer og smerter den enkelte møter, skyldes individuell synd, som at en god helse og fravær av sykdom i et liv, betyr at vedkommende lever under en særlig velsignelse og nåde.
Så selv om jeg tror at Gud også helbreder sykdom, og tror at det skjer også ved troende menneskers forbønn, tror jeg først og sist at han tilgir synd. Det gjør han fordi Jesus har levd, har dødd og sto opp igjen.
Slik er evangeliet.
søndag 4. oktober 2009
DET DU HAR TRO FOR
Preken for 18. søndag etter pinse
Frelsesarmeen, Askim, søndag 4. oktober 2009
Prekenteksten for denne søndagen finner vi i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Roma, kapittel 14, versene 1 til 8; i Jesu navn:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens ord!
- Du skal gjøre det du har tro for!
Jeg husker situasjonen meget godt. Den unge frelsesoffiseren sto ved et veikryss i livet, og hadde vel også gjort et valg. I kongressens offisersmøter la jeg merke til at den ene etter den andre snakket med henne, argumenterte med henne, prøvde å overbevise henne.
Jeg tror ikke om meg selv at jeg har som gave eller kall å skulle gå bort til alle og enhver og meddele dem hva som er Guds vilje. Men akkurat der og da kom det veldig sterkt for meg: Du skal gi henne en hilsen fra meg. Du skal gi henne et ord fra Herren.
Jeg kan ikke si jeg kjente henne, og hun kjente vel ikke meg heller, men begge visste hvem den andre var. Og jeg gjorde som jeg hadde kjent meg minnet om. Jeg gikk bort til henne og sa: - Kan jeg få gi deg et ord fra Herren?
Og ordet jeg ga henne var dette: Du skal gjøre det du har tro for!
Og jeg kunne se at den hilsenen sank inn i henne. Den gjorde at hun senket skjoldet. Jeg tror den setningen løste noe i henne. Til sjuende og sist er det deg og ditt forhold til Gud det handler om. – Du skal gjøre det du har tro for!
Det er mange år siden dette hendte, men denne opplevelsen dukket opp i minnet mitt da jeg satte meg ned og begynte å arbeide med denne prekenen. På en eller annen måte føler jeg den opplevelsen oppsummerer prekenteksten; ja, alle tekstene som er satt opp for denne søndagen.
Jesaia-teksten: Krass, streng, formanende. Kom ikke til meg med de fromme øvelsene deres, sier Herren til folket. Kom til meg med hjertene deres. Kom til meg med syndene deres, og la meg få rense dere.
Markus-teksten: Mennesket ble ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.
Og nå prekenteksten: Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.
Hva har de felles, disse tekstene?
Den fellesnevneren jeg ser, er det som Herren sa til profeten Samuel da han skulle salve en av Isais sønner til ny konge over Israel. Vi husker historien: Isai hadde åtte sønner; her var det nok å ta av, for å si det slik. Vi kan lese fortellingen om dette i 1 Sam 16. Vi skal bare ta med hva som skjedde da den eldste av disse åtte sønnene trådte fram for profeten: Da de kom, og han(Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: «Her står den Herren vil salve, foran Herren.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v. 6-7).
Fortellingen fortsetter, og til slutt måtte Isai hente den yngste av alle sønnene sine, gjetergutten David, fra markene der han gjette sauene sine. Han var den utvalgte. Han var den Herren ville sette til konge over Israel. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.
Vi har lagt bak oss en valgkamp. Ett av de innslagene i den valgkampen som jeg synes det var vanskelig å forholde seg til, uaktet om man var enig i sak eller ikke, var det som ei gruppe som kalte ”Kristenfolket.no” sto for. De ønsket å kartlegge hva kandidater fra ulike partier sto for – det er en naturlig prosess i en valgkamp. Men de forlangte svar som ikke ga noe rom for den fleksibiliteten som også er en del av politisk arbeid, og de stemplet som ikke troverdige politikere som prøvde å ha to tanker i hodet samtidig.
Og man opplevde også at noen på bakgrunn av disse svarene gikk ut og erklærte at den-og-den eller de-og-de politikerne var ikke skikkelig kristne, for de ga ikke nøyaktig det svaret som de selv ville ha gitt, eller som de ønsket å høre.
Og dermed er vi tilbake i prekenteksten og den historiske bakgrunnen for at Paulus skrev som han gjorde.
Bare så det er sagt: Paulus skrev ikke om den norske valgkampen i 2009. Derimot skrev han om en debatt som gikk blant de kristne i Roma rundt år 60.
Bakgrunnen var at det hadde vokst fram en praksis blant en del av de troende med en asketisk livsførsel. Blant annet spiste de ikke kjøtt, og de drakk ikke vin. De var vegetarianere, og de drakk kun vann.
Det er ikke noe galt i å være vegetarianer. Det er ikke noe galt i at man bare drikker vann. Det er heller ikke noe galt i en asketisk livsførsel. Alt dette kan argumenteres for, og argumenteres godt for. Men dette askesepartiet i menigheten gikk lenger enn bare å leve slik selv. De gjorde disse spørsmålene til salighetssak. De ble gjort til troens lakmustester. De som ikke levde som dem, ble stemplet som mindreverdige kristne. Askesen var ikke begrunnet med hygiene eller med sunnhet. Den ble gjort til salighetssak. En kristen som spiste kjøtt, var ikke rett kristen. En kristen som drakk vin, var ikke rett kristen. De var ”svake” – det var ordet som ble brukt om dem, og denne beskrivelsen var det Paulus tok fatt i. Men han snur den på hodet, i forhold til hvordan den ble brukt innad i menigheten: ”Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham”, skriver han.
Som jøde og skriftlærd var Paulus godt kjent med de jødiske spisereglene: Ikke spise svin, ikke spise blod, ikke spise noe som er kvalt. Dette er regler som millioner av jøder praktiserer den dag i dag. De er en del av den gamle loven. Men nå er lovens tidsalder forbi. Vi lever i nådens tidsalder. Vi lever i nådens husholdning; et uttrykk som passer særlig godt til dagens tekst.
Hva er det så dagens tekst dypest sett handler om?
Den handler ikke å føre renslige debatter. Den handler heller ikke om kosthold. Den handler om dette dyrebare: Den kristne frihet!
Da jeg arbeidet med denne teksten, fant jeg fram en bok jeg har stående i hylla mi: Øyvind Andersens kommentar til Romerbrevet fra en bokserie som heter ”Bibelverket”. Han skriver: ”Formaningen i dette verset rammer en farlig tendens hos oss kristne. Det er å kreve at andre kristne skal ha det samme syn på tingene som vi selv har. Og hvis de ikke har det, er fristelsen der, enten til å ringakte dem, eller til å dømme dem.” Og så kommer det: ”Men i alle spørsmål der Guds ord verken påbyr eller for noe, kan det være kristen frihet.”
Men, skriver Øyvind Andersen videre: Paulus nøyer seg ikke med å konstatere dette. Han understreker at både de som er sterke og de som har svake, har et gjensidig ansvar for hverandre, og i dette ansvaret er det den kristne kjærligheten skal praktiseres.
Ikke den kristne kritikken!
Ikke den kristne fordømmelsen!
Heller ikke det kristne hovmodet!
Men den kristne kjærligheten.
”Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe”, skriver apostelen.
Vi har kanskje hørt det bli sagt i denne typen diskusjonen kristne imellom: ”Men problemet er ikke at du er uenig med meg. Problemet er at du er uenig med Gud!”
Jeg tror Gud vil ha seg frabedt slike støtteerklæringer!
Den kristne frihet, praktisert innenfor rammen av den kristne kjærligheten.
Den kristne kjærlighet, praktisert innenfor rammen av kristen frihet.
Der hvor Guds ord verken påbyr noe eller forbyr noe, der skal den kristne friheten råde.
”Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”
Du skal gjøre det du har tro for!
Jo, jeg tror faktisk det var et ord fra Herren jeg fikk nåde til å gi den gangen for mange år siden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
Frelsesarmeen, Askim, søndag 4. oktober 2009
Prekenteksten for denne søndagen finner vi i apostelen Paulus sitt brev til menigheten i Roma, kapittel 14, versene 1 til 8; i Jesu navn:
Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe.
Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.
Slik lyder Herrens ord!
- Du skal gjøre det du har tro for!
Jeg husker situasjonen meget godt. Den unge frelsesoffiseren sto ved et veikryss i livet, og hadde vel også gjort et valg. I kongressens offisersmøter la jeg merke til at den ene etter den andre snakket med henne, argumenterte med henne, prøvde å overbevise henne.
Jeg tror ikke om meg selv at jeg har som gave eller kall å skulle gå bort til alle og enhver og meddele dem hva som er Guds vilje. Men akkurat der og da kom det veldig sterkt for meg: Du skal gi henne en hilsen fra meg. Du skal gi henne et ord fra Herren.
Jeg kan ikke si jeg kjente henne, og hun kjente vel ikke meg heller, men begge visste hvem den andre var. Og jeg gjorde som jeg hadde kjent meg minnet om. Jeg gikk bort til henne og sa: - Kan jeg få gi deg et ord fra Herren?
Og ordet jeg ga henne var dette: Du skal gjøre det du har tro for!
Og jeg kunne se at den hilsenen sank inn i henne. Den gjorde at hun senket skjoldet. Jeg tror den setningen løste noe i henne. Til sjuende og sist er det deg og ditt forhold til Gud det handler om. – Du skal gjøre det du har tro for!
Det er mange år siden dette hendte, men denne opplevelsen dukket opp i minnet mitt da jeg satte meg ned og begynte å arbeide med denne prekenen. På en eller annen måte føler jeg den opplevelsen oppsummerer prekenteksten; ja, alle tekstene som er satt opp for denne søndagen.
Jesaia-teksten: Krass, streng, formanende. Kom ikke til meg med de fromme øvelsene deres, sier Herren til folket. Kom til meg med hjertene deres. Kom til meg med syndene deres, og la meg få rense dere.
Markus-teksten: Mennesket ble ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten ble til for menneskets skyld.
Og nå prekenteksten: Ta imot den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham.
Hva har de felles, disse tekstene?
Den fellesnevneren jeg ser, er det som Herren sa til profeten Samuel da han skulle salve en av Isais sønner til ny konge over Israel. Vi husker historien: Isai hadde åtte sønner; her var det nok å ta av, for å si det slik. Vi kan lese fortellingen om dette i 1 Sam 16. Vi skal bare ta med hva som skjedde da den eldste av disse åtte sønnene trådte fram for profeten: Da de kom, og han(Samuel) fikk se Eliab, tenkte han: «Her står den Herren vil salve, foran Herren.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Gud ser ikke på det som menneskene ser på. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet» (v. 6-7).
Fortellingen fortsetter, og til slutt måtte Isai hente den yngste av alle sønnene sine, gjetergutten David, fra markene der han gjette sauene sine. Han var den utvalgte. Han var den Herren ville sette til konge over Israel. Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.
Vi har lagt bak oss en valgkamp. Ett av de innslagene i den valgkampen som jeg synes det var vanskelig å forholde seg til, uaktet om man var enig i sak eller ikke, var det som ei gruppe som kalte ”Kristenfolket.no” sto for. De ønsket å kartlegge hva kandidater fra ulike partier sto for – det er en naturlig prosess i en valgkamp. Men de forlangte svar som ikke ga noe rom for den fleksibiliteten som også er en del av politisk arbeid, og de stemplet som ikke troverdige politikere som prøvde å ha to tanker i hodet samtidig.
Og man opplevde også at noen på bakgrunn av disse svarene gikk ut og erklærte at den-og-den eller de-og-de politikerne var ikke skikkelig kristne, for de ga ikke nøyaktig det svaret som de selv ville ha gitt, eller som de ønsket å høre.
Og dermed er vi tilbake i prekenteksten og den historiske bakgrunnen for at Paulus skrev som han gjorde.
Bare så det er sagt: Paulus skrev ikke om den norske valgkampen i 2009. Derimot skrev han om en debatt som gikk blant de kristne i Roma rundt år 60.
Bakgrunnen var at det hadde vokst fram en praksis blant en del av de troende med en asketisk livsførsel. Blant annet spiste de ikke kjøtt, og de drakk ikke vin. De var vegetarianere, og de drakk kun vann.
Det er ikke noe galt i å være vegetarianer. Det er ikke noe galt i at man bare drikker vann. Det er heller ikke noe galt i en asketisk livsførsel. Alt dette kan argumenteres for, og argumenteres godt for. Men dette askesepartiet i menigheten gikk lenger enn bare å leve slik selv. De gjorde disse spørsmålene til salighetssak. De ble gjort til troens lakmustester. De som ikke levde som dem, ble stemplet som mindreverdige kristne. Askesen var ikke begrunnet med hygiene eller med sunnhet. Den ble gjort til salighetssak. En kristen som spiste kjøtt, var ikke rett kristen. En kristen som drakk vin, var ikke rett kristen. De var ”svake” – det var ordet som ble brukt om dem, og denne beskrivelsen var det Paulus tok fatt i. Men han snur den på hodet, i forhold til hvordan den ble brukt innad i menigheten: ”Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Den som spiser, skal ikke se ned på den som ikke gjør det. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme den som spiser. Gud har jo tatt imot ham”, skriver han.
Som jøde og skriftlærd var Paulus godt kjent med de jødiske spisereglene: Ikke spise svin, ikke spise blod, ikke spise noe som er kvalt. Dette er regler som millioner av jøder praktiserer den dag i dag. De er en del av den gamle loven. Men nå er lovens tidsalder forbi. Vi lever i nådens tidsalder. Vi lever i nådens husholdning; et uttrykk som passer særlig godt til dagens tekst.
Hva er det så dagens tekst dypest sett handler om?
Den handler ikke å føre renslige debatter. Den handler heller ikke om kosthold. Den handler om dette dyrebare: Den kristne frihet!
Da jeg arbeidet med denne teksten, fant jeg fram en bok jeg har stående i hylla mi: Øyvind Andersens kommentar til Romerbrevet fra en bokserie som heter ”Bibelverket”. Han skriver: ”Formaningen i dette verset rammer en farlig tendens hos oss kristne. Det er å kreve at andre kristne skal ha det samme syn på tingene som vi selv har. Og hvis de ikke har det, er fristelsen der, enten til å ringakte dem, eller til å dømme dem.” Og så kommer det: ”Men i alle spørsmål der Guds ord verken påbyr eller for noe, kan det være kristen frihet.”
Men, skriver Øyvind Andersen videre: Paulus nøyer seg ikke med å konstatere dette. Han understreker at både de som er sterke og de som har svake, har et gjensidig ansvar for hverandre, og i dette ansvaret er det den kristne kjærligheten skal praktiseres.
Ikke den kristne kritikken!
Ikke den kristne fordømmelsen!
Heller ikke det kristne hovmodet!
Men den kristne kjærligheten.
”Gud har jo tatt imot ham. Hvem er du som dømmer en annens tjener? Om han står eller faller, er hans herres sak. Og han skal bli stående, for Herren har makt til å holde ham oppe”, skriver apostelen.
Vi har kanskje hørt det bli sagt i denne typen diskusjonen kristne imellom: ”Men problemet er ikke at du er uenig med meg. Problemet er at du er uenig med Gud!”
Jeg tror Gud vil ha seg frabedt slike støtteerklæringer!
Den kristne frihet, praktisert innenfor rammen av den kristne kjærligheten.
Den kristne kjærlighet, praktisert innenfor rammen av kristen frihet.
Der hvor Guds ord verken påbyr noe eller forbyr noe, der skal den kristne friheten råde.
”Én gjør forskjell på dager, en annen holder alle dager for like. La enhver være fullt overbevist om sitt syn. Den som legger vekt på bestemte dager, gjør det for Herren, og den som spiser, gjør det for Herren, for han takker Gud. Og den som ikke spiser, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.”
Du skal gjøre det du har tro for!
Jo, jeg tror faktisk det var et ord fra Herren jeg fikk nåde til å gi den gangen for mange år siden.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen
lørdag 5. september 2009
DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN
Preken på Frelsesarmeen i Askim søndag 6. september 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. "Mester," sa han, "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" "Hva står skrevet i loven?" sa Jesus. "Hva leser du der?" Han svarte: " Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv." Da sa Jesus: "Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve." Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: "Hvem er så min neste?" Jesus tok dette opp og sa:
"En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?" Han svarte: "Den som viste barmhjertighet mot ham." Da sa Jesus: "Gå du og gjør som han".
Slik lyder Herrens ord!
Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.
Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?
For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han ”ville sette Jesus på prøve”, leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. ”Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?”
La oss gjøre et lite opphold her.
Er det ikke noe kjent med det spørsmålet? Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus? Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet? Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller ”den rike, unge mann”. Vi leser fra Lukas 18:
”Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (v.18 – 26).
En lovkyndig – et medlem av rådet. To menn med det samme spørsmålet. To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite. Men to ulike måter å spørre på. Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve. Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.
Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:
Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han ”ville rettferdiggjøre seg selv”, heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!
Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
”Hvem er min neste? – Hvem er det som egentlig er min neste?”
Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.
For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette riket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble nordriket erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.
Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som ”helt” i sin fortelling? Var det for å provosere? Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret.
”Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.”
Lukas-evangeliet er på mange måter ”samaritansevangeliet” i Det nye testamente. Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby ”fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem”. Vi kan ta med litt av den fortellingen: ”Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby (kap. 9, v. 54-56).
Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: ”På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (kap 17, v. 11 – 19).
Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!
La oss vende tilbake til ham nå.
Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?» Samaritan var et skjellsord. Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.
Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen. Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse. Det behøver han ikke. De var jøder. Ja, ikke bare det, men de var knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.
De var begge jøder. De kjente begge loven. De var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt. Han som var overfalt, var også jøde. Han var en av dem. En av deres egne. Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi. De så ham, men de gjorde ikke noe.
Den gjorde derimot den tredje. Samaritanen. Den fremmede. Den foraktede. Den utstøtte.
Kjente han loven? Det vet vi ingenting om. Men han handlet i pakt med lovens forventninger. Han stilte opp for et menneske i nød. Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske. Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast. Derfor stilte han opp. Derfor tok han ansvar.
Det er på mange måter hele fortellingen. Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan. Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik. Ingen henvisninger til loven. Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg, men også om medmenneskelig ansvar fra en kant man ikke skulle vente det.
Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: ”Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?”
Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto. Jesus hadde avslørt ham. ”Hvem ER min neste?” var spørsmålet han hadde stilt. ”Hvem VISTE seg som en neste?” er Jesu motspørsmål. Jo, han var nok brydd. Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. ”Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham."
Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen? At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?
Jo, slik kan liknelsen leses. Det er en del av Jesu budskap. Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker. Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.
La meg fortelle en liten anekdote. Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine. Men da alle hadde gått til sine ”flokker”, sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen. Da skal en liten, kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.
Hva var det hun sa? Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike. Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere. For vi tilhører alle Gud og Guds rike.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen!
tirsdag 25. august 2009
FARISEEREN OG TOLLEREN - TO MENNS BØNN
Preken for søndag 23. august 2009 på Frelsesarmeen i Askim
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!
"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.
De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.
Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.
Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.
Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?
To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.
Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.
Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.
Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.
Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?
Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.
Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!
"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.
De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.
Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.
Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.
Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?
To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.
Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.
Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.
Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.
Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?
Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.
Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.
søndag 26. juli 2009
Å FORDELE DET HIMMELSKE BRØDET
En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem (Mark 8, 1-9).
Dette er den ene – og minst kjente – av de to fortellingene vi har i Det nye testamente der det fortelles om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små ”matpakker”. Tusenvis fikk det de trengte, til tross for at utgangspunktet var forholdsvis beskjedent. Det kunne være fristende å sammenlikne de to fortellingene – for det er to ulike fortellinger om to ulike begivenheter, men la det ligge nå, og la oss konsentrere oss om denne teksten og det den sier.
Først og fremst er det en tekst om Jesu omsorg. Det gjelder begge de fortellingene vi har om dette. Det er fortellinger om Jesu omsorg, og denne omsorgen er total. Den omfatter hele menneskets tilværelse, og ikke bare deler av den. Den som tror at Jesu omsorg bare omfatter den åndelige delen av menneskelivet, har oppfattet like lite som den som tror den bare omfatter den legemlige. Få visste bedre enn nettopp Jesus at om mennesket ikke lever av brød alene, lever det slett ikke uten brød. Derfor angår det Jesus om mennesket har brød eller ikke, og det er mot hans vilje dersom noen sulter. Det var ikke bare denne dagen ute i ørkenen han var opptatt av dette – det er han fremdeles.
Da Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen rett etter sin dåp, var dette en av fristelsene han møtte: Ble han sulten, kunne han jo bare gjøre steinene til brød. Det kunne han gjort nå også. Og nå ville det jo ikke være for seg selv og sine egne behov, men det ville være for folket. Det ville være for de tusenvis av menneskene som der og da trengte brød.
Men han gjorde det ikke. I stedet for å gjøre steiner til brød, brukte han det brødet som allerede var der. Sju brød. Sju brød? Tusenvis av mennesker? Han tok dem, ba takkebønnen og så begynte han å bryte det opp for at disiplene skulle begynne å dele ut. Han forvaltet ressursene – han fordelte dem, og det ble mat til alle.
Kan man lære noe av det – i et valgår? Kan man lære noe av det – under en finanskrise? Kan man lære noe av det – i en verden der millioner av mennesker sulter, og dør av sult hver eneste dag? Heller ikke i vår tid ønsker Jesus at mennesker skal bli sendt sultne av gårde. Det brødet disiplene hadde – og litt fisk, viste deg seg – var fellesskapets ressurser som ble bragt til Jesus, som ble forvaltet og fordelt, og som viste seg ikke bare å være tilstrekkelig, men ga overskudd.
Det himmelske brødet har vi allerede. Vår oppgave er å fordele det. Som enkeltmennesker. Som kirke. Som samfunn.
Det er som det heter i den bønnen vi finner i salmen ”Å, Jesus, åpne du mitt øye”. Der sier vi til Herren ”…at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt”.
(Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. juli 2009
søndag 19. juli 2009
SLIK LYDER HERRENS ORD...
Preken ved felleskristen gudstjeneste -
Frelsesarmeen, Askim søndag 19. juli 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra vers 20 til 25, i Jesu navn: "Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien".
Slik lyder Herrens ord!
Jeg avsluttet denne lesningen med den gamle formuleringen "Slik lyder Herrens ord!" Dere som har hørt meg preke noen ganger, vet at jeg pleier å avslutte lesningen av bibelteksten med den setningen. Det er en formulering jeg er blitt glad i. Den forteller meg at teksten vi har delt sammen, er ikke en hvilken som helst tekst. Det er en tekst fra Guds ord. Teksten vi har lest, er Guds ord. "Slik lyder Herrens ord!" Nå har Herren talt!
Teksten vi har lest kan være en "god" tekst; en tekst som får oss i godt humør. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som oppmuntrer oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som skaper ettertanke. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som refser oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst vi ikke skjønner. Og likevel: "Slik lyder Herrens ord!"
Jeg har noen ganger hørt uttrykket, at man leste "et slikt velsignet ord". Men hvis vi tror at det som står i Bibelen er Guds ord, så er vel alt som står "et velsignet ord"? Å bli velsignet er jo ikke bare å få en god følelse? Hvis velsignelse bare er en god følelse, ble ikke jeg velsignet av dagens prekentekst. Men velsignelse handler om å stå foran Guds trone og høre hva han har å si.
Slik lyder Herrens ord!
Jeg er ikke der, rent teologisk, at jeg tror alt som står i Bibelen skal leses like bokstavelig. Når det i åpenbaringen snakkes om "de fire verdenshjørner", er det en poetisk formulering, ikke en geografisk. Men ord fra Jesu munn stiller i en kategori for seg. Derfor har en av sangene i denne gudstjenesten vært Mattias Orheim sin sang: "Ved Jesu føter ei stille stund - når orda kjem frå hans eigen munn".
Og prekenteksten denne søndagen er ord fra Jesu egen munn. Teksten er hentet fra Bergprekenen, denne sterke oppsummeringen av Jesu lære og forkynnelse som er plassert nesten helt først i Matteus-evangeliet.
Mye av det Jesus sier i Bergprekenen er et flammende oppgjør med datidens religiøse establishment, med fariseerne og de skriftlærde. Ja, dagens prekentekst åpner med et slikt oppgjør: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Her kunne jeg gjort det lett for meg selv, og holdt en preken om de sider ved samtiden, både når det gjelder det religiøse, det åndelige og andre sider ved samtiden som jeg ikke liker, og anvendt Jesu ord på det. Men så slår det meg - og det er her den eventuelt gode følelsen blir borte: Sånn kan sikkert noen anvende Jesu ord på meg også. På det jeg sier. På det jeg skriver. På det jeg representerer.
Da er det knapt Herrens ord som lyder - da er det mine; eventuelt dine.
Hva er det så dagens tekst handler om?
Den handler ikke om hvilke skjellsord vi bør unngå. Den handler om vårt forhold til vår neste, og gjennom det: Vårt forhold til Gud.
Vi har lest to andre tekster også i dette møtet. En fra Det gamle testamente og en fra brevene. La oss bruke dem til å navigere i forhold til prekenteksten. Fra moseloven først, denne oppsummeringen av budene som Moses ga før folket gikk i landet og Moses ble igjen på fjellet: ”Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det”.
Hvordan skal dette forstås? Jeg forstår dem slik: Budene er noe som gjelder i hverdagen. Kristendom er hverdagsliv. Budene er ikke noe vi skal lete høyt og lavt etter. De finnes. De er gitt oss. De er en del av den arven vi har.
Dessuten: Evangeliet forteller at denne arven er en gave som er gitt oss. De er gitt av nåde. Det er det evangeliet handler om. Paulus skriver derfor: ”Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi er stolte av Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre. Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins ætt, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven. Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap”.
Paulus kunne vise til mer enn de fleste: Han hadde en opprinnelse å være stolt av; de religiøse ritene var ivaretatt i hans liv, hans status i samfunnet var på plass. Han hadde vært lydhør for de politiske signalene i samtiden – ”uklanderlig i min rettferdighet etter loven”, skriver han. Men så oppdager han at ikke noe av dette fører fram. Det saken gjelder, er å ”vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.
Samme dag som jeg begynte å arbeide på denne prekenen, fikk jeg melding om at en vi har kjent i noen år var gått bort. En som var på min alder, en som hadde gått på mange nederlag i livet. Jeg kunne sikkert laget en liste der jeg sammenliknet meg selv med vedkommende, det være seg som samfunnsborger, som forelder eller noen av de andre funksjonene vi har som mennesker. Jeg ville antakelig fått flere poeng på de fleste av de parametrene.
Og så da? Jeg vil, like lite som Paulus, kunne levere et poengkort ved himmelporten og tro at det vil være adgangstegnet. ”Hva skal jeg med det?” vil Herren spørre. ”Hvorfor har du drevet og notert disse tingene?”
Hva blir det spørsmål om den dagen? Det blir spørsmål om man har vunnet Kristus og blitt funnet i ham, ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.
Kan vi bruke et så enkelt ord som ”barnetro”? Vedkommende jeg har nevnt, hadde barnetroen. Den var enkel. Den var trygg. Den lå fast. Så var det ikke uten en baktanke at også barnetroen – begrepet og sangen – også har vært tema i denne gudstjenesten.
La oss vende tilbake til prekenteksten. Det er en tekst om vårt forhold til Gud og vårt forhold til hverandre. ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien.”
Hører vi ikke en etterklang av Fadervår i denne teksten? "Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere”?
Bergprekenen er en interessant tekst på mange måter. For her gjør Jesus noe han ikke gjør andre steder, han setter opp noen kontraster. ”Dere har hørt det er blitt sagt – men jeg sier dere”. Dagens prekentekst er den første av disse kontrasteringene. Så følger det flere – i alt er det fem slike kontraster i forhold til kravene i den gamle moseloven. Og legg merke til dette: Jesus opphever ikke kravene fra moseloven – han forsterker dem; han utdyper dem. Han får fram at synd ikke først og fremst er et spørsmål om konkrete handlinger, men om å være i sannhet, være i oppriktighet, være i kjærlighet.
Synd er ikke først og fremst handlinger vi klarer å holde oss borte fra, det er noe vi må frelses fra. Ikke den ytre rettferdighet, men hjertets renhet. Frelst av nåde. Renset i Jesu blod. Så var det ikke uten grunn at vi sang, før prekenen, Ole Brattekaas sin mektige lovsang i moll: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig”.
Ordet forkynner – at mine synder – kommer han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi – Sønnen har gjort meg virkelig fri.
Fri i fra nøden, dommen og døden. Amen! Halleluja!
Slik lyder Herrens ord!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
Frelsesarmeen, Askim søndag 19. juli 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra vers 20 til 25, i Jesu navn: "Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien".
Slik lyder Herrens ord!
Jeg avsluttet denne lesningen med den gamle formuleringen "Slik lyder Herrens ord!" Dere som har hørt meg preke noen ganger, vet at jeg pleier å avslutte lesningen av bibelteksten med den setningen. Det er en formulering jeg er blitt glad i. Den forteller meg at teksten vi har delt sammen, er ikke en hvilken som helst tekst. Det er en tekst fra Guds ord. Teksten vi har lest, er Guds ord. "Slik lyder Herrens ord!" Nå har Herren talt!
Teksten vi har lest kan være en "god" tekst; en tekst som får oss i godt humør. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som oppmuntrer oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som skaper ettertanke. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som refser oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst vi ikke skjønner. Og likevel: "Slik lyder Herrens ord!"
Jeg har noen ganger hørt uttrykket, at man leste "et slikt velsignet ord". Men hvis vi tror at det som står i Bibelen er Guds ord, så er vel alt som står "et velsignet ord"? Å bli velsignet er jo ikke bare å få en god følelse? Hvis velsignelse bare er en god følelse, ble ikke jeg velsignet av dagens prekentekst. Men velsignelse handler om å stå foran Guds trone og høre hva han har å si.
Slik lyder Herrens ord!
Jeg er ikke der, rent teologisk, at jeg tror alt som står i Bibelen skal leses like bokstavelig. Når det i åpenbaringen snakkes om "de fire verdenshjørner", er det en poetisk formulering, ikke en geografisk. Men ord fra Jesu munn stiller i en kategori for seg. Derfor har en av sangene i denne gudstjenesten vært Mattias Orheim sin sang: "Ved Jesu føter ei stille stund - når orda kjem frå hans eigen munn".
Og prekenteksten denne søndagen er ord fra Jesu egen munn. Teksten er hentet fra Bergprekenen, denne sterke oppsummeringen av Jesu lære og forkynnelse som er plassert nesten helt først i Matteus-evangeliet.
Mye av det Jesus sier i Bergprekenen er et flammende oppgjør med datidens religiøse establishment, med fariseerne og de skriftlærde. Ja, dagens prekentekst åpner med et slikt oppgjør: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.
Her kunne jeg gjort det lett for meg selv, og holdt en preken om de sider ved samtiden, både når det gjelder det religiøse, det åndelige og andre sider ved samtiden som jeg ikke liker, og anvendt Jesu ord på det. Men så slår det meg - og det er her den eventuelt gode følelsen blir borte: Sånn kan sikkert noen anvende Jesu ord på meg også. På det jeg sier. På det jeg skriver. På det jeg representerer.
Da er det knapt Herrens ord som lyder - da er det mine; eventuelt dine.
Hva er det så dagens tekst handler om?
Den handler ikke om hvilke skjellsord vi bør unngå. Den handler om vårt forhold til vår neste, og gjennom det: Vårt forhold til Gud.
Vi har lest to andre tekster også i dette møtet. En fra Det gamle testamente og en fra brevene. La oss bruke dem til å navigere i forhold til prekenteksten. Fra moseloven først, denne oppsummeringen av budene som Moses ga før folket gikk i landet og Moses ble igjen på fjellet: ”Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det”.
Hvordan skal dette forstås? Jeg forstår dem slik: Budene er noe som gjelder i hverdagen. Kristendom er hverdagsliv. Budene er ikke noe vi skal lete høyt og lavt etter. De finnes. De er gitt oss. De er en del av den arven vi har.
Dessuten: Evangeliet forteller at denne arven er en gave som er gitt oss. De er gitt av nåde. Det er det evangeliet handler om. Paulus skriver derfor: ”Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi er stolte av Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre. Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins ætt, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven. Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap”.
Paulus kunne vise til mer enn de fleste: Han hadde en opprinnelse å være stolt av; de religiøse ritene var ivaretatt i hans liv, hans status i samfunnet var på plass. Han hadde vært lydhør for de politiske signalene i samtiden – ”uklanderlig i min rettferdighet etter loven”, skriver han. Men så oppdager han at ikke noe av dette fører fram. Det saken gjelder, er å ”vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.
Samme dag som jeg begynte å arbeide på denne prekenen, fikk jeg melding om at en vi har kjent i noen år var gått bort. En som var på min alder, en som hadde gått på mange nederlag i livet. Jeg kunne sikkert laget en liste der jeg sammenliknet meg selv med vedkommende, det være seg som samfunnsborger, som forelder eller noen av de andre funksjonene vi har som mennesker. Jeg ville antakelig fått flere poeng på de fleste av de parametrene.
Og så da? Jeg vil, like lite som Paulus, kunne levere et poengkort ved himmelporten og tro at det vil være adgangstegnet. ”Hva skal jeg med det?” vil Herren spørre. ”Hvorfor har du drevet og notert disse tingene?”
Hva blir det spørsmål om den dagen? Det blir spørsmål om man har vunnet Kristus og blitt funnet i ham, ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.
Kan vi bruke et så enkelt ord som ”barnetro”? Vedkommende jeg har nevnt, hadde barnetroen. Den var enkel. Den var trygg. Den lå fast. Så var det ikke uten en baktanke at også barnetroen – begrepet og sangen – også har vært tema i denne gudstjenesten.
La oss vende tilbake til prekenteksten. Det er en tekst om vårt forhold til Gud og vårt forhold til hverandre. ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien.”
Hører vi ikke en etterklang av Fadervår i denne teksten? "Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere”?
Bergprekenen er en interessant tekst på mange måter. For her gjør Jesus noe han ikke gjør andre steder, han setter opp noen kontraster. ”Dere har hørt det er blitt sagt – men jeg sier dere”. Dagens prekentekst er den første av disse kontrasteringene. Så følger det flere – i alt er det fem slike kontraster i forhold til kravene i den gamle moseloven. Og legg merke til dette: Jesus opphever ikke kravene fra moseloven – han forsterker dem; han utdyper dem. Han får fram at synd ikke først og fremst er et spørsmål om konkrete handlinger, men om å være i sannhet, være i oppriktighet, være i kjærlighet.
Synd er ikke først og fremst handlinger vi klarer å holde oss borte fra, det er noe vi må frelses fra. Ikke den ytre rettferdighet, men hjertets renhet. Frelst av nåde. Renset i Jesu blod. Så var det ikke uten grunn at vi sang, før prekenen, Ole Brattekaas sin mektige lovsang i moll: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig”.
Ordet forkynner – at mine synder – kommer han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi – Sønnen har gjort meg virkelig fri.
Fri i fra nøden, dommen og døden. Amen! Halleluja!
Slik lyder Herrens ord!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.
torsdag 11. juni 2009
DEN RIKE MANN OG LASARUS
Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag. Men utenfor porten hans lå det en fattig mann som het Lasarus, full av verkende sår. Han ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans. Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang. Den rike døde også og ble begravd. Da han slo øynene opp i dødsriket, der han var i pine, så han Abraham langt borte og Lasarus tett inntil ham. 'Far Abraham,' ropte han, 'forbarm deg over meg og send Lasarus hit, så han kan dyppe fingertuppen i vann og svale tungen min. For jeg pines i denne flammen.' Men Abraham svarte: 'Husk, mitt barn, at du fikk alt det gode mens du levde, og Lasarus fikk det vonde. Nå trøstes han her, mens du er i pine. Dessuten er det lagt en dyp kløft mellom oss og dere, slik at de som vil komme herfra og over til dere, ikke skal kunne det, og ingen kan gå over fra dere til oss.' Da sa den rike: 'Så ber jeg deg, far, at du sender ham til mine fem brødre hjemme hos min far for å advare dem, så ikke de også skal komme til dette pinestedet.' Men Abraham sa: 'De har Moses og profetene, de får høre på dem.' Han svarte: 'Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.' Abraham sa: 'Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde'» (Luk 16, 19 – 31).
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus står i en særklasse blant Jesu mange liknelser. Lukas er den eneste av evangelistene som refererer denne liknelsen. Det er den eneste liknelsen der noen av personene opptrer med et eget navn. I de andre hører vi om ”en enke”, ”en dommer”, ”en far som hadde to sønner”, ”den eldste sønnen”, den yngste sønnen”, ”en gjeter”, ”en samaritan”. Den ene personen det fortelles om i denne liknelsen omtales også slik: ”En rik mann”. Motstykket hans er ”en fattig mann”, men den fattige mannen får også et navn. Han het Lasarus. Navnet betyr ”han som Gud hjelper”.
Men Lasarus var ikke et tilfeldig navn i Jesu bevissthet. Lasarus var navnet på en av Jesu venner, Han var den tredje i søskenflokken i byen Betania der Jesus etter tradisjonen oppholdt seg en del. Han var bror til de to søstrene Marta og Maria. I Joh 11, 5 står det om disse: ”Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus”.
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus er tilsynelatende lett å forstå. Det er tilsynelatende en fortelling om at de som er rike og lever i luksus her nede på jorden, kommer til ”pinens sted” etter døden. Og de som sultet og led her nede, skal få det godt og bli frelst og salig etter døden.
Jaha? Men er dét evangeliet, da?
De fleste av oss vet at det er det ikke. Evangeliet er ikke budskapet om at alle rike går fortapt, og det er heller ikke budskapet om at alle fattige blir frelst. Det må derfor være noe i denne fortellingen som Jesus ikke sier eksplisitt, men som tilhørerne forsto. Dette ”noe” har ikke med forholdet mellom rikdom og fattigdom å gjøre, men det har med forholdet mellom Gud og mennesker å gjøre, og det forhold at fordi vi alle er Guds barn, har vi også et ansvar for hverandre. Lasarus var en fattig tigger, og den rike mannen overså ham. Det var et brudd på de religiøse forpliktelsene han hadde som jøde overfor de fattige. Det er først etter døden, når Lasarus sitter i nærheten av deres felles stamfar Abraham at den rike mannen blir oppmerksom på ham.
Hva var altså den rike mannens synd? Ikke at han var rik. Kanskje heller ikke det at han forsømte de religiøse pliktene sine i og for seg. Men ved å forsømme dem, viste han at rikdommen var viktigere for ham enn Guds lov.
Jesus fortalte også andre liknelser som handler om dette. Liknelsen i Luk 12, 16 - 21 om den rike bonden er en av disse: ”Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?' Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Kanskje er disse liknelsene inspirert av det møtet vi leser om i Matt 19, møtet mellom Jesus og hans om gjerne kalles ”den rike unge mannen”?
Da det gikk opp for den rike mannen i denne liknelsen at han hadde kastet bort sine muligheter, begynte han å tenke på brødrene sine. Og igjen er det Lasarus han appellerer til, tiggeren som han hadde oversett et helt liv: Om ikke han kunne dra tilbake og vitne for brødrene hans, så i hvert fall de kunne bli frelst?
Men det er ikke gjennom spektakulære hendelser evangeliet skal forkynnes. Det er gjennom Guds ord. Det er gjennom vitnesbyrdet. Også det vitnesbyrdet som det er å være til stede for de av våre medmennesker som trenger oss. ”Forkynn evangeliet på alle måter”, skal den hellige Frans av Assisi ha sagt. ”Om nødvendig, også med ord.”
Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 13. juni 2009
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus står i en særklasse blant Jesu mange liknelser. Lukas er den eneste av evangelistene som refererer denne liknelsen. Det er den eneste liknelsen der noen av personene opptrer med et eget navn. I de andre hører vi om ”en enke”, ”en dommer”, ”en far som hadde to sønner”, ”den eldste sønnen”, den yngste sønnen”, ”en gjeter”, ”en samaritan”. Den ene personen det fortelles om i denne liknelsen omtales også slik: ”En rik mann”. Motstykket hans er ”en fattig mann”, men den fattige mannen får også et navn. Han het Lasarus. Navnet betyr ”han som Gud hjelper”.
Men Lasarus var ikke et tilfeldig navn i Jesu bevissthet. Lasarus var navnet på en av Jesu venner, Han var den tredje i søskenflokken i byen Betania der Jesus etter tradisjonen oppholdt seg en del. Han var bror til de to søstrene Marta og Maria. I Joh 11, 5 står det om disse: ”Jesus var glad i Marta og hennes søster og Lasarus”.
Liknelsen om Den rike mann og Lasarus er tilsynelatende lett å forstå. Det er tilsynelatende en fortelling om at de som er rike og lever i luksus her nede på jorden, kommer til ”pinens sted” etter døden. Og de som sultet og led her nede, skal få det godt og bli frelst og salig etter døden.
Jaha? Men er dét evangeliet, da?
De fleste av oss vet at det er det ikke. Evangeliet er ikke budskapet om at alle rike går fortapt, og det er heller ikke budskapet om at alle fattige blir frelst. Det må derfor være noe i denne fortellingen som Jesus ikke sier eksplisitt, men som tilhørerne forsto. Dette ”noe” har ikke med forholdet mellom rikdom og fattigdom å gjøre, men det har med forholdet mellom Gud og mennesker å gjøre, og det forhold at fordi vi alle er Guds barn, har vi også et ansvar for hverandre. Lasarus var en fattig tigger, og den rike mannen overså ham. Det var et brudd på de religiøse forpliktelsene han hadde som jøde overfor de fattige. Det er først etter døden, når Lasarus sitter i nærheten av deres felles stamfar Abraham at den rike mannen blir oppmerksom på ham.
Hva var altså den rike mannens synd? Ikke at han var rik. Kanskje heller ikke det at han forsømte de religiøse pliktene sine i og for seg. Men ved å forsømme dem, viste han at rikdommen var viktigere for ham enn Guds lov.
Jesus fortalte også andre liknelser som handler om dette. Liknelsen i Luk 12, 16 - 21 om den rike bonden er en av disse: ”Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: 'Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!' Men Gud sa til ham: 'Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?' Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.»
Kanskje er disse liknelsene inspirert av det møtet vi leser om i Matt 19, møtet mellom Jesus og hans om gjerne kalles ”den rike unge mannen”?
Da det gikk opp for den rike mannen i denne liknelsen at han hadde kastet bort sine muligheter, begynte han å tenke på brødrene sine. Og igjen er det Lasarus han appellerer til, tiggeren som han hadde oversett et helt liv: Om ikke han kunne dra tilbake og vitne for brødrene hans, så i hvert fall de kunne bli frelst?
Men det er ikke gjennom spektakulære hendelser evangeliet skal forkynnes. Det er gjennom Guds ord. Det er gjennom vitnesbyrdet. Også det vitnesbyrdet som det er å være til stede for de av våre medmennesker som trenger oss. ”Forkynn evangeliet på alle måter”, skal den hellige Frans av Assisi ha sagt. ”Om nødvendig, også med ord.”
Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 13. juni 2009
torsdag 28. mai 2009
PINSE GJØR DET LETTERE Å VÆRE KRISTEN
Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (…)Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14, 15 – 21; 26).
Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.
Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.
Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Han gjør det lettere å være en kristen gjennom den utrustning han gir, de åndelige gaver, nådegavene. Han gjør det lettere å være kristen gjennom det fellesskapet vi er satt inn i; fellesskapet med Gud og med hverandre.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.
Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.
Den beste pinsepreken jeg har hørt, er fremdeles svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.
Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.
Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?
Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.
Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Han gjør det lettere å være en kristen gjennom den utrustning han gir, de åndelige gaver, nådegavene. Han gjør det lettere å være kristen gjennom det fellesskapet vi er satt inn i; fellesskapet med Gud og med hverandre.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.
Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.
Den beste pinsepreken jeg har hørt, er fremdeles svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.
søndag 3. mai 2009
NOW YOU SEE ME - NOW YOU DON'T
PREKEN I ASKIM KORPS – TREDJE SØNDAG ETTER PÅSKE - 3. mai 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!
Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?
Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.
”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.
Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.
Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.
Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!
Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.
Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!
Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?
Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.
”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.
Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.
Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.
Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!
Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.
Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
fredag 10. april 2009
KORSET - GUDS ADRESSE
Preken i Golgatamøte på Frelsesarmeen i Askim
Langfredag 10. april 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).
Slik lyder Herrens ord!
Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.
Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.
Langfredag 10. april 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).
Slik lyder Herrens ord!
Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.
Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.
Og derfor har jeg valgt å lese en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.
Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.
En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.
Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.
En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.
Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.
Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.
Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.
Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.
Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.
Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.
Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.
Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).
Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.
Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.
Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.
Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.
Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.
Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).
Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.
Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.
Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.
Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
onsdag 18. mars 2009
HANS NAVN SKAL VÆRE JESUS
Maria budskapsdag:
HANS NAVN SKAL VÆRE JESUS
Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne (Luk 1, 26 – 38).
På Maria Budskapsdag er det to temaer man kan fokusere på. Det ene er jomfrufødselen. Få tema innen kristen tro, tanke og teologi er så kontroversielt, så omdiskutert og så latterliggjort som nettopp dette. Graffiti av typen ”Josef har tilstått – julen er avlyst” dukker opp med jevne mellomrom, og alle tror det er like originalt hver gang, og noe de selv har funnet på. Ved å gjøre jomfrufødselen til tema, retter man fokus – i hvert fall tilsynelatende – mot Maria.
Men det er et annet fokus som er vel så viktig. Det er ikke den unge kvinnen Maria, men barnet hun skulle bære fram. Når vi leser teksten, ser vi at Maria selv kom dit forholdsvis raskt. Først en undring rundt henne selv – «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» - men så var det oppgaven og barnet som var det viktigste: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.»
Man tenker gjerne at både Josef og Maria hørte til den lille gruppen som kaltes ”de stille i landet”. Det var de som ventet på at Messias skulle komme. Messias – Frelseren som Gud hadde lovet å sende allerede på syndefallets dag i Eden. Løftet om Messias var av de få ting menneskeslekten fikk med seg ut fra Edens hage. Løftet ble gitt inne i hagen, før menneskene ble drevet ut av den. Løftet om Messias var en urfortelling i den jødiske kulturen. Fortellingen om løftet hadde fulgt folket gjennom alle tider, og hadde fått ulike former. Det fantes ganske sikkert Messias-forventninger i folket også under den romerske okkupasjonen, men de var mer politiske enn de var teologiske. Men en liten gruppe mennesker ventet på en Messias som skulle være et Guds sendebud. De hadde nok ingen klar oppfatning av hvordan han ville framstå, bare at han ville framstå. De visste ikke når han skulle komme eller hvordan han skulle komme, bare at han skulle komme.
Maria var den første som fikk vite både tid og form, var ei ung jente fra Nasaret: Han skal bli født som et lite barn, og du er den som skal bære ham fram: ”Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus”.
Navnet Jesus var ikke noe nytt navn som dukket opp i historien første gang med denne meldingen til Maria. Det var et gammelt og hederskront navn i den jødiske kulturen. Vi finner det i Det gamle testamente også, hos hærføreren Josva. Det er nemlig det samme navnet. Begge er dannet av det hebraiske Jeshúa som betyr «Gud frelser». I spansktalende land er det fremdeles mange barn som får dette navnet. Men når navnet nevnes, vil det for de aller fleste være bare én person som dukket opp i tanken. Det er han som i dette øyeblikk ble lagt under Marias hjerte, og som hun bar fram og fødte.
For snart 100 år siden satt en ung frelsesoffiser og reflekterte over denne fortellingen. Tankene hans utkrystalliserte seg i noen vers som fremdeles synges: ”Hans navn skal være Jesus, det er et frelsernavn” heter det i det første verset av Bernhard Fjærestrands salme fra 1913. I det neste verset synger han: ”Hans navn skal være Jesus, for verden er i nød”. I det tredje verset heter det: ”Hans navn skal være Jesus, for han av Gud er sendt, å knuse syndens velde”.
Alle disse tingene fanges opp av dette ene navnet. Derfor vil dette navnet både engasjere, begeistre og provosere så lenge navnet huskes og nevnes, og så lenge det finnes en kristen kirke som snakker om dette navnet. Derfor heter det i en annen salme, som en annen ung frelsesoffiser skrev noen år senere: ”Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann. Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan.”
Søndagsbetraktning for lokalavisa, 2009
HANS NAVN SKAL VÆRE JESUS
Men da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.»Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som ble kalt ufruktbar, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne (Luk 1, 26 – 38).
På Maria Budskapsdag er det to temaer man kan fokusere på. Det ene er jomfrufødselen. Få tema innen kristen tro, tanke og teologi er så kontroversielt, så omdiskutert og så latterliggjort som nettopp dette. Graffiti av typen ”Josef har tilstått – julen er avlyst” dukker opp med jevne mellomrom, og alle tror det er like originalt hver gang, og noe de selv har funnet på. Ved å gjøre jomfrufødselen til tema, retter man fokus – i hvert fall tilsynelatende – mot Maria.
Men det er et annet fokus som er vel så viktig. Det er ikke den unge kvinnen Maria, men barnet hun skulle bære fram. Når vi leser teksten, ser vi at Maria selv kom dit forholdsvis raskt. Først en undring rundt henne selv – «Hvordan skal dette kunne skje, når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» - men så var det oppgaven og barnet som var det viktigste: «Se, jeg er en tjener for Herren. La det skje med meg som du har sagt.»
Man tenker gjerne at både Josef og Maria hørte til den lille gruppen som kaltes ”de stille i landet”. Det var de som ventet på at Messias skulle komme. Messias – Frelseren som Gud hadde lovet å sende allerede på syndefallets dag i Eden. Løftet om Messias var av de få ting menneskeslekten fikk med seg ut fra Edens hage. Løftet ble gitt inne i hagen, før menneskene ble drevet ut av den. Løftet om Messias var en urfortelling i den jødiske kulturen. Fortellingen om løftet hadde fulgt folket gjennom alle tider, og hadde fått ulike former. Det fantes ganske sikkert Messias-forventninger i folket også under den romerske okkupasjonen, men de var mer politiske enn de var teologiske. Men en liten gruppe mennesker ventet på en Messias som skulle være et Guds sendebud. De hadde nok ingen klar oppfatning av hvordan han ville framstå, bare at han ville framstå. De visste ikke når han skulle komme eller hvordan han skulle komme, bare at han skulle komme.
Maria var den første som fikk vite både tid og form, var ei ung jente fra Nasaret: Han skal bli født som et lite barn, og du er den som skal bære ham fram: ”Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus”.
Navnet Jesus var ikke noe nytt navn som dukket opp i historien første gang med denne meldingen til Maria. Det var et gammelt og hederskront navn i den jødiske kulturen. Vi finner det i Det gamle testamente også, hos hærføreren Josva. Det er nemlig det samme navnet. Begge er dannet av det hebraiske Jeshúa som betyr «Gud frelser». I spansktalende land er det fremdeles mange barn som får dette navnet. Men når navnet nevnes, vil det for de aller fleste være bare én person som dukket opp i tanken. Det er han som i dette øyeblikk ble lagt under Marias hjerte, og som hun bar fram og fødte.
For snart 100 år siden satt en ung frelsesoffiser og reflekterte over denne fortellingen. Tankene hans utkrystalliserte seg i noen vers som fremdeles synges: ”Hans navn skal være Jesus, det er et frelsernavn” heter det i det første verset av Bernhard Fjærestrands salme fra 1913. I det neste verset synger han: ”Hans navn skal være Jesus, for verden er i nød”. I det tredje verset heter det: ”Hans navn skal være Jesus, for han av Gud er sendt, å knuse syndens velde”.
Alle disse tingene fanges opp av dette ene navnet. Derfor vil dette navnet både engasjere, begeistre og provosere så lenge navnet huskes og nevnes, og så lenge det finnes en kristen kirke som snakker om dette navnet. Derfor heter det i en annen salme, som en annen ung frelsesoffiser skrev noen år senere: ”Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann. Navnet Jesus, det er evig, ingen det utslette kan.”
Søndagsbetraktning for lokalavisa, 2009
mandag 2. februar 2009
SÅMANNSSØNDAGEN - Andakt over Luk 8, 4-15
SÅMANNSARVEN
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse: "En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd." Da han hadde sagt dette, ropte han ut: "Den som har ører å høre med, hør!"
Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se og høre, men ikke forstå. Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men på veien gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt (Luk 8, 4 – 15).
Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse: "En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd." Da han hadde sagt dette, ropte han ut: "Den som har ører å høre med, hør!"
Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde. Han svarte: "Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se og høre, men ikke forstå. Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord. De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot og tror bare en tid; når de blir satt på prøve, faller de fra. Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men på veien gjennom livet kveles de av bekymringer og rikdom og nytelser og bærer ikke fullmoden frukt. Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt (Luk 8, 4 – 15).
Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut – sår det ut – sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det har nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde – han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen. Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket.
Vi har god dekning for å si at det også sto sterkt i Jesu bevissthet. Han må ha vært glad i såmannsmotivet. Under sine vandringer på kryss og tvers i Det hellige land må han ha sett mange så menn. Synet av dem må ha truffet en streng i Jesu eget hjerte og i Jesu egen tanke: Det er jo det samme jeg driver med! Kanskje var det i forlengelsen av disse refleksjonene at bilder som "det levende brød" dukket opp? Tre ganger leser vi i Det nye testamente at Jesus fortalte liknelser om så menn. Tre ganger leser vi at han forklarte disiplene hvordan liknelsen skal forstås, og han gir i hvert fall to forskjellige tolkninger av den. Såmannsmotivet må ha fascinert Jesus sterkt!
Det bør fascinere fremdeles, og ikke bare kristne. Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.
"Såkornet er Guds ord", sier Jesus i sin forklaring til disiplene. Samtidig ser vi at resultatet av såmannsarbeidet ble veldig forskjellig. Noe "falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt", forteller Jesus. Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig. Derfor ble også resultatet forskjellig.
Liknelsen om såmannen kan leses som en enkel, hverdagslig fortelling om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød. Men den kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror? Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det. Han var også en som gikk ut for å så.
Amen
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det har nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde – han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen. Såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket.
Vi har god dekning for å si at det også sto sterkt i Jesu bevissthet. Han må ha vært glad i såmannsmotivet. Under sine vandringer på kryss og tvers i Det hellige land må han ha sett mange så menn. Synet av dem må ha truffet en streng i Jesu eget hjerte og i Jesu egen tanke: Det er jo det samme jeg driver med! Kanskje var det i forlengelsen av disse refleksjonene at bilder som "det levende brød" dukket opp? Tre ganger leser vi i Det nye testamente at Jesus fortalte liknelser om så menn. Tre ganger leser vi at han forklarte disiplene hvordan liknelsen skal forstås, og han gir i hvert fall to forskjellige tolkninger av den. Såmannsmotivet må ha fascinert Jesus sterkt!
Det bør fascinere fremdeles, og ikke bare kristne. Som mennesker driver vi såmannsarbeid noen hver av oss, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Vi sår tanker, vi sår holdninger, vi så gjerninger.
"Såkornet er Guds ord", sier Jesus i sin forklaring til disiplene. Samtidig ser vi at resultatet av såmannsarbeidet ble veldig forskjellig. Noe "falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp. Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte. Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det. Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt", forteller Jesus. Kvaliteten på såkornet var den samme, men jordsmonnet det falt i og omstendighetene rundt det var forskjellig. Derfor ble også resultatet forskjellig.
Liknelsen om såmannen kan leses som en enkel, hverdagslig fortelling om en av de menneskelige grunnaktiviteter: Arbeidet for det daglige brød. Men den kan også leses som en utfordring både til enkeltmennesker, kirke og samfunn: Hva kan man gjøre for at jordsmonnet skal bli så godt så såkornet spirer og gror? Jo, Jesus hadde god grunn til å være fascinert av såmannsmotivet.Han så sprengkraften i det. Han så utfordringen i det. Han var også en som gikk ut for å så.
Amen
Abonner på:
Innlegg (Atom)