Preken i Arendal korps søndag 8. september 2018 - 13. søndag i treenighetstiden
Prekenteksten denne søndagen finner vi i Apostlenes gjerninger, det sjette kapittel og de sju første vers; i Jesu navn:
«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.
Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen».
Slik lyder Herrens ord!
Denne teksten gir oss et av de svært få innblikkene vi har i ur-menighetens indre liv.
Vi er i den aller første, kristne menighet, den som oppsto i Jerusalem etter pinsedagen der mer enn tre tusen hadde tatt imot Jesus. Mange av disse var tilreisende, men mange bodde i Jerusalem og de begynte å komme sammen til lov, lovprisning og undervisning.
Hvor langt ut i menighetens historie er vi kommet når det skjedde som vi leser om i dagens prekentekst?
Noen måneder? Et år? Litt mer enn et år?
I hvert fall hadde menigheten fått en slags organisasjonsstruktur, men denne var ennå i begynnerfasen og hadde ennå noen utfordringer.
Hvem besto denne menigheten av?
Først og fremst besto den av jøder som hadde tatt imot Jesus.
Men den må også ha bestått av proselytter; mennesker av annen herkomst enn det jødiske, men som hadde sluttet seg til den jødiske tro.
Hvis vi tenker tilbake på pinsefestens dag, så heter det i Apg 2, 7-11: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»
En rekke folkegrupper var tilstede på pinsedagen, og de samme folkegruppene fant man i menigheten i Jerusalem.
Og mellom to av disse gruppene hadde det oppstått en konflikt: Mellom de gresk-talende jødene og de som snakket hebraisk; landets «egentlige» språk.
Konflikten handlet om hvordan utdelingen av mat til enkene i de to gruppene ble organisert.
Dette måtte ledelsen i menigheten ta tak i.
Det vi kan se så langt er altså at det hadde oppstått en form for diakonalt arbeid i menigheten, og nå måtte dette få en struktur. Derfor valgte menigheten selv en gruppe på sju som fikk dette ansvaret.
Vi leste i teksten: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene» - dette er det apostlene som sier. Og de fortsetter: «Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.»
Blant de sju finner vi både Stefanus og Filip, og begge disse hører vi mer om senere.
Stefanus, den første martyr, og Filip, han som førte den etiopiske hoffmannen til Kristus.
La oss kaste et blikk på en tekst som ble lest tidligere i gudstjenesten.
Det var en tekst fra Det gamle testamente, om Moses som var så opptatt av å løse uenigheter folk i mellom at det åt opp all tida hans.
Da kom svigerfaren hans, den gamle presten Jetro, med gode råd:
«Det er ikke bra, det du gjør. Både du og folket som er hos deg, vil bli helt utslitt. Dette er altfor tungt for deg. Du kan ikke gjøre det alene. Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket og legge sakene deres fram for ham. Du skal forklare dem forskriftene og lovene og gjøre dem kjent med den veien de skal gå, og de gjerningene de skal gjøre! Men du skal se deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning. Du skal sette dem til å være førere over tusen, hundre, femti og ti. De skal skifte rett blant folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de dømme selv. Slik skal du lette byrden for deg og la dem bære den sammen med deg. Hvis du gjør slik og dette er Guds vilje, kan du holde ut, og da kan alt folket her vende hjem i fred» (v. 17-23).
Ser dere parallellen?
Det handler om å fordele oppgaver – det handler om å ta i bruk de ressursene som er i menigheten og som er i folket.
«Alle kan ikke gjøre alt», heter det i et gammelt utsagn.
Er det ett sted hvor dette stemmer, er det i Guds rike.
I kirken.
I det kristne fellesskapet.
Paulus sier om dette: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12, 4-5), og videre, og nå leser jeg litt forskjellige utdrag av teksten fra vers 12 til 26 i det samme kapitlet:
«Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. (...) For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. (…) Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig. (…) Alle lemmene (skal) ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham».
Jeg skal vende tilbake til dagens tekst, men bare en setning om nådegaver først.
«Det er forskjellige nådegaver, men Herren er den samme», skrev Paulus.
Ordet «nådegaver» får mange til straks å tenke på ting som tungetale og tydning, profetisk tale eller helbredelse av syke.
Men nådegaver er langt mer enn det.
Paulus snakker også om gaver til å styre og til å lede – altså rett og slett den administrative siden ved menighetsdriften.
Og gjestfrihet omtales også som en nådegave i Det nye testamente. Parentes slutt.
Dagens tekst igjen:
Av den kan vi lese at apostlene hadde noen forventninger til de som skulle organisere matutdelingen.
De skulle ha et godt ord på seg – være respektert.
Og de skulle være «fylt av Ånd og visdom».
Det er sånne ord som gjør oss litt sjenert.
Hvem tør vel si det om seg selv? «Jeg er fylt av ånd og visdom, jeg!»
Hva mente apostlene å si?
Jeg tror det var dette: Den praktiske tjenesten i Guds rike er også en åndelig tjeneste. Matutdelingen – andre praktiske oppgaver. Det er også en åndelig tjeneste. Ja, mer enn det: Det er en måte å forkynne på. Det er en måte å evangelisere på.
Den hellige Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord, om det er nødvendig!»
Selvfølgelig er Ordets tjeneste viktig.
Selvfølgelig er bønnens tjeneste viktig.
Men like selvfølgelig er diakoniens tjeneste viktig.
Men alle skal ikke gjøre alt.
Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Og Paulus fortsetter: «Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode» (vers 6-7).
Jeg sa at denne teksten gir oss et av de første glimtene inn i urmenighetens indre liv.
Den forteller også om en beslutning som har fulgt den kristne kirke siden den gang: Kombinasjonen av forkynnelse og sjelesorg på den ene siden og barmhjertighetsarbeid, diakoni, sosialt arbeid på den andre.
Nå skal jeg være varsom med å sette likhetstegn mellom urmenigheten og Frelsesarmeen; da kan man fort komme til å havne i spagat.
Og likevel: Da Frelsesarmeen startet sitt arbeid, både i London i 1865 og i Kristiania i 1888, var det dette som skjedde: Man begynte med forkynnelse, vekkelse og sjelesorg, og man innså fort i forlengelsen av dette måtte man trå til med hjelp til de grunnleggende, menneskelige, fysiske behovene: Mat, klær, husly.
«Det nytter ikke å forkynne evangeliet for en der magen skriker av sult», skal William Booth ha sagt. Og videre: «Ingen kan bli helliggjort dersom han fryser på beina!»
Kall det gjerne spissformuleringer – William Booth var god på dem.
Men det er langt mer enn det.
Det er kristen livsvisdom.
Det var en profetisk handling og en profetisk holdning.
Ved tidens ende skal menneskene deles i to grupper som blir stilt på hver sin side av Herrens trone. Vi leser om dette i Matt 25. «Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’» (vers 34 – 40).
De som står på den andre siden av Herrens trone konfronteres med den samme historikken, men de handlet stikk motsatt.
Og de skal være like forundret.
Og Jesu svar skal være: «Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv» (vers 45 – 46).
Jeg tror det gis en dobbelt utgang på dette liv.
Jeg tror det finnes en frelse og jeg tror det finnes en fortapelse.
Bibelen lærer det; Frelsesarmeens trosartikler sier det.
Men det er ikke hva jeg har ment om dette eller hint som avgjør det spørsmålet.
Det gjør mitt forhold til Jesus.
Om jeg trodde på ham, om jeg tok på alvor de utfordringene som ligger i begrepet: «Disse mine minste».
Apostlene gjorde en prioritering.
Oppgavene ble fordelt.
Noen ble satt til å gjøre tjeneste ved bordene; andre fikk oppgaver knyttet til Ordet og bønnen.
Hva førte dette til?
Vi leste det i teksten: «Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen!
