Preken for andre søndag i treenighetstiden, 14. juni 2020, i Arendal korps
Dagens prekentekst henter vi fra 1 Kongebok, det attende kapittel, og vi leser fra vers 21 til 24; i Jesu navn:
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!»
Men folket svarte ham ikke et ord.
Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»
Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»
Slik lyder Herrens ord!
Det er en lang og dramatisk fortelling vi har lest fra her.
De fleste av oss har hørt om profeten Elia og hvordan han sto som den siste på skansen i en periode da frafallet var stort i folket og mørket var dypt.
Det er sikkert de som vil trekke paralleller mellom den tida Elia levde i og den tida vi lever i, men det skal jeg la ligge.
Det er ikke derfor jeg har valgt denne teksten i dag.
Det har jeg gjort på grunn av denne ene setningen i den talen profeten holdt til folket, der han sa: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud».
Han som svarer med ild!
Jeg vet ikke hvorfor det er blitt slik, men denne setningen – og denne fortellingen – er den bibelteksten som definerer pinse for meg.
Han som svarer med ild – «den guden som da svarer med ild, han er Gud».
Søndagen i dag er andre søndag i treenighetstiden.
Treenighetstiden – den starter med pinse. Treenighetstiden er også den lengste «bolken» i kirkeåret – mer enn 20 søndager har denne betegnelsen: Søndag sånn-og-sånn i treenighetstiden.
Men treenighetstiden er ikke bare x antall søndager i kirkeåret, uansett hvor mange de er.
Treenighetstiden er den tiden vi som kristen kirke lever i, og vil leve i helt til den dagen Jesus kommer igjen.
Ilden, eller ildtunger, blir ofte brukt som symbol på Den hellige ånd.
Pinsen er «ildens høytid» i kirkeåret.
Til jul ser vi for oss stall, krybbe eller stjerne som symboler for det som skjedde.
I påsken er det korset og den tomme graven.
I pinsen er det ilden.
Vi har allerede lest bibeltekster om ilden her i formiddag.
Døperen Johannes sine ord om Jesus, om ham som døper med Den hellige ånd og ild.
Fortellingen fra ørkenvandringen, om hvordan Herren førte folket i skikkelse av en skystøtte, men også en ildstøtte.
Vi har sunget Lina Sandells sang: «Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke/skystøtte vær meg når dagen er het», og vi har sunget John Lawlys flotte sang: «Hjerter er det verden trenger! Rene hjerter! Døpt med ild».
Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».
Noen annen forklaring hadde han ikke.
Noen annen forklaring trengte han ikke.
Han hadde tatt imot Jesus – og det ble så varmt i hjertet hans.
Han som svarer med ild!
På veggen i dette lokalet, i Frelsesarmeens emblem, kan du se tre ord: «Blod og ild».
Mange synes det høres så dramatisk ut – hvordan skal de forstås?
De peker på to helt sentrale ting i vår tro: Jesu blod og Den hellige ånds ild.
På mange metodistkirker kan du se emblemer med den samme symbolikken: Et kors og en flamme.
Han som døper med Den hellige ånd og ild – han som svarer med ild!
Fra dagligtalen kjenner vi uttrykket «ilddåp» - det bruker vi gjerne om en særlig tøff prøve som man kan bli utsatt for.
I Lukas 12 leser vi at Jesus sa til disiplene: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført» (v. 49-50).
Men ilden har to funksjoner, både i dagens tekst og i Det nye testamente: Dåpen i ild utruster til tjeneste, men ilden er også det som fjerner alt rusk og rask; alt som ikke kan bli stående.
La oss vende tilbake til den bibelteksten vi har lest.
Det er bare et bruddstykke av en forholdsvis lang og dramatisk fortelling.
Profeten Elia hadde sitt virke i det som ble kalt «Nord-riket» eller «Ti-stammeriket» etter at Davids kongedømme raknet under hans sønnesønn Rehabeam.
Elia levde omkring 850 år før Jesu fødsel, og han som var konge i Samaria på den tiden var Ahab, eller «Akab», som vi sa før. Han var gift med den fønikiske prinsessen Jesabel; den kanskje mest hatede kvinneskikkelsen vi finner omtalt i hele Bibelen; verre enn Dalila, Herodias og Salome til sammen.
En viljesterk dronning og en svak, ettergivende konge.
Dette fikk blant annet som konsekvens at avgudsdyrkelsen blomstret i Nordriket, og at troen på den sanne Gud – Jahve – ble motarbeidet og forfulgt.
Og der er vi med dagens tekst og den fortellingen som den er en del av.
Mens avgudene Ba’al og Astarte hadde 450 prester i riket, var det bare én profet som tjente Jahve, og det var Elia.
Han hadde vært på flukt; han hadde gått i dekning, men nå konfronterte han både kongen og avgudsdyrkerne. Han utfordret dem nærmest til en duell.
Hvordan begynte teksten vår?
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.» Og profeten fortsatte: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»
Han som svarer med ild!
I 1915 ga lyrikeren og predikanten Edin Holme ut en diktsamling som heter «Ildprofeten».
Tekstene i den samlingen handler om profeten Elia.
Ett av diktene heter «På Karmel». Det er et langt dikt; det går over 16 sider i den minneutgaven jeg har av Edin Holmes diktsamlinger.
Dramatikken er hvert fall ikke noe mindre i Holmes dikt enn i bibelteksten, og vi kan se det for oss.
Utfordringen til kongen:
«Rapp deg, kong Ahab! Jag dine gangere.
Vi møtes på Karmel, ved Kisoms dal.
Folket skal velge: Jahve eller Baal!»
Responsen over hele landet når det ryktes at profeten er tilbake:
«Det går over landet som knitrende ild:
Elia er kommet! – De sløve vekkes,
enkelte gleder seg, andre forskrekkes;
men alle som kan, kvinner som menn,
strømmer i hast til Karmel hen!»
Så er de der, og spenningen er høy:
«Plutselig går der et rykk gjennom massen:
På den eldgamle offerhøy midt på plassen,
en mann treder frem, hans grove drakt
betegner hans stilling og viser hans makt.
Ensom og rolig for folket han står.
Profeten Elia! Over berget det går
som et dempet hvin – han løfter staven
og på Karmel med ett er det tyst som i graven».
Han som svarer med ild!
De fleste av oss kjenner resten av fortellingen.
Vi husker hvordan de 450 baalprofetene ropte og skrek fra morgen til kveld; hvordan Elia kommenterte at Baal kanskje var på reise, eller at han lå og sov.
Til slutt ga de opp, og det var Elia sin tur.
Han helte vann over veden, over offeret og i grøfta rundt alteret.
Så ba han – og så falt ilden.
Herren hadde svart!
Han svarte med ild!
«Etter meg», sa Johannes, «kommer han er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild».
Det går flere tråder fra profeten Elia til døperen Johannes.
Johannes sa om seg selv at han var «en røst som roper i ørkenen» - men det ble også sagt om profeten Elia.
Johannes levde ute i ødemarken, men også Elia dro ut i ødemarken og gikk i dekning.
Johannes kritiserte kong Herodes for måten han levde på – på samme måte som Elia refset kong Ahab og dronning Jesabel.
Johannes pekte på ham som døper i ild – Elia slo fast at det er han som svarer med ild som er Gud.
For to søndager siden sang vi en sang av William Booth: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn, send din ild». På engelsk har denne sangen litt flere vers enn den har på norsk.
Ett av de versene som ikke er med i den norske sangboka, er slik, i en oversettelse som Jostein Nielsen har gjort:
«Elias Gud, se på vår nød!
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død!
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor,
den bringer lyset fra ditt ord,
forvandler livet her på jord.
Send din ild.»
Jeg nevner det, ikke fordi jeg mener vi skal ha med flere vers i den sangen, men fordi jeg tror at denne koblingen mellom profeten og ilden fra Herren faktisk er viktig.
Han som døper i ild – han som svarer med ild.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!
