fredag 13. oktober 2017

«Gjør det lille du kan» - om enkens skjerv



Andakt på Frelsesarmeen i Drammen søndag 8. oktober 2017
- Prekentekst for søndag 15. oktober

Bibeltekst: Mark 12, 41 - 44

Få beretninger er så utfordrende som den om enkens skjerv. Den er ikke en liknelse, slik vi av og til hører noen si, men en faktisk opplevelse som Jesus hadde. Han var øyenvitne til den, og den må ha gjort inntrykk på ham. Han må selv ha fortalt den til disiplene, og fortalt også det han sa, men som kanskje ikke noen andre visste: Gaven som ble gitt var alt denne enken eide og hadde av kapital.


«Enkens skjerv» er blitt et begrep og en talemåte som brukes langt utenfor kristne kretser. Det brukes gjerne for å betegne en liten gave til et kristelig eller humanitært arbeid.
- Det er ikke så mye, det er bare en liten skjerv, blir det av og til sagt når slike gaver blir gitt.
Eller: - Det er ikke så mye, men husk på enkens skjerv.
Det grenser til juks å bruke uttrykket på denne måten.
Enkens skjerv var ikke en «en liten slant» som ble gitt fordi den nå tilfeldigvis var blitt til overs, eller fordi den gikk til et godt formål. Enken som ga skjerven, ga ikke av sin overflod. Hun ga alt hun hadde.

Beretningen om enkens skjerv er dermed det kanskje sterkeste vitnesbyrdet om et trosprosjekt, om å vise Gud total tillit, som vi har i hele Det nye testamente.
Men det var et trosprosjekt for henne som ga, ikke for de som mottok. Velsignelsen kom over henne som ga, og ikke tørst og fremst over de som mottok.
Kanskje hadde Jesus denne kvinnen spesielt i tankene når han sa at det er saligere å gi enn å få.
Det følger mer velsignelse med å være den som gir, enn med å være den som mottar.
Men det forutsetter at man gir med det rette sinn.
Det forutsetter at man erkjenner at det er Gud som er den egentlige eier av alt vi har og forvalter, og ikke vi selv.
Det forutsetter en erkjennelsen av «...at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt», som vi synger i en sang.

«Gud måler ikke vare gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», heter det i et sitat.
Jesus sa det samme: Den som sår karrig, skal høste karrig.
Men Bibelen forteller også at det som sås med tårer, skal høstes med lovsang.

Den svenske salmeskalden Lina Sandell skrev en sang som fremdeles brukes i kristne sammenhenger over hele Norden.
Foranledningen til at den ble skrevet, var at det skulle holdes en innsamlingsaksjon til et misjonsprosjekt.
Lina Sandell innbød til en samling i sitt hjem, og på innbydelseskortet som ble sendt ut skrev hun disse linjer:
«Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt
Stå ei ledig mens dagene flyr.
Etter vår kommer høst og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr».


Det fortelles at offeret under denne samlingen ble rekordstort, og det fortelles at de fleste sa da de leverte sine bidrag: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».
Det utfordrende ved beretningen om enkens skjerv er ikke at en kvinne kom til Guds hus og la to øre i tempelkisten.
Utfordringen ligger i at hun ga alt hun hadde.

Amen

søndag 24. september 2017

«Lukk deg opp»




Preken i Arendal korps 16. søndag i treenighetstiden, søndag 24. september 2017 (Den internasjonale Døves Dag)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjuende kapittel og versene fra 31 til 37; i Jesu navn.

«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!



Det er et kor som er slik:
«Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd setter fanger fri.
Døve hører og blinde ser og lamme går igjen.
Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd og setter fanger fri.»


«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien.
Det gjaldt ikke bare døve, forresten.
I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre.
De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå.
Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff.
Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14).
Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.

I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster.
Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog.
De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde.
Den mest kjente er den vi har lest her i dag.
Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert.
Da blir det som er lukket åpnet.
Det som var mørkt, blir lyst.
Det som var taust, får en stemme.
Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Noen av oss husker kanskje de intervjuene som var med en far som skrev en bok om det å miste et barn i en meningsløs trafikkulykke. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned mens hun og venninnen drev med en hobby de begge elsket: Hest. Begge ble drept.
«Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen følte han ikke hadde fått svar på, ikke da, og kanskje ikke senere heller. I forskjellige sammenhenger sa han det slik: Jeg er sint på Gud! Jeg er ikke på talefot med ham.

Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei».

Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Tidligere i år møtte jeg biskop Erling Pettersen, nå pensjonert, og intervjuet ham.
Han er en av de mange prestene som noen juli-dager i 2011 møtte foreldre og andre pårørende etter Utøya, og jeg spurte han: - Hva svarer du, som prest, når en far eller mor som har mistet et barn, kommer til deg og sier: «Nå er jeg forbanna på Gud!»
- Da svarer jeg: Det forstår han at du er, svarte biskopen.
En Gud som lider med oss – som sørger med oss – som gråter med oss. En Gud som deler vår fortvilelse.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man?
Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse?
Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk.
Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang. Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8. Dette er en av denne søndagens lesetekster, og her heter det: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog.
Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet.
I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler.
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har sett det skje.
Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk.
Når noen reiste seg.
Når noen ble frelst.
Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen.
I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer.
Han åpner øyne og ører.
Han løser tunger.
Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve.
I stedet brukte han fingrene.
Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen.
Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet.
En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd.

Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da.

Ikke mange ord.
Ikke ett ord, en gang.
Bare en gest.
En hilsen.

Sånn også i bønnelivet.
Ikke mange ord.
Kanskje bare en gest – korsets tegn.
Eller et sukk.

Sukket uten ord.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 6. mai 2017

En liten stund


Preken for fjerde søndag i påsketiden, Arendal korps 7. mai 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, versene 16 til 22; i Jesu navn:
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» og: «Jeg går til Far»? Hva mener han med «om en liten stund»? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg»? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh 16, 16 – 22).

Slik lyder Herrens ord!


Jeg vet ikke hvor mange av dere som følger med på serien «Nytt liv i East End» på fjernsynet. Den handler om en gruppe jordmødre og sykepleiere knyttet til et sykehus på Londons østkant – «Nonnatus House». På engelsk heter serien «Call the Midwife» - kontakt jordmoren.
Fødsler er jo en viktig del av en jordmors arbeid, og det er det også i denne serien.
Men hvorfor snakker jeg om denne serien – som for øvrig er en fin serie som både Greta og jeg følger med på?

Svaret ligger i hvert fall delvis i teksten vi har lest: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Jesus holder en slags avskjedstale med disiplene i denne teksten. Men det er en betinget avskjed; en foreløpig avskjed.

Vi som er foreldre har nok opplevd at barna våre, når man skulle reise bort eller kanskje bare dra på jobb, spurte: -Du kommer vel igjen?
Når vi leverte dem i barnehagen: - Du kommer vel igjen?

Det var dette Jesus ville forberede disiplene på: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»

Dette klarte ikke disiplene å tyde. Hva mener han? Hva betyr dette at så ser vi ham ikke og så skal vi se ham igjen? Og hva mener han med «en liten stund»?

Hva er «en liten stund» i Guds rike?

Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har dette vært tidsperspektivet vi har hatt: Jesus kommer snart!
Man kan fort komme til å tenke, som en frelsessoldat i et korps jeg var leder for, og som sa det slik: «Dette at Jesus kommer snart; det snakket de om da jeg var ung også!»
Hva mener han med «en liten stund»?

La oss se litt på hvor Jesus og disiplene var da denne samtalen fant sted.
Men la oss først se på hvor vi selv er.

Det er fjerde søndag etter påske.
Vi er med andre ord i oppstandelsestiden.
Vi er i perioden mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart; disse 40 dagene som vi vet praktisk talt ingenting om. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om; vi vet ikke hva Jesus underviste dem om; vi vet ikke om det skjedde noen mirakler i denne tiden, noen helbredelser eller andre mektige gjerninger.
Vi leser om et par episoder der Jesus åpenbarte seg for disiplene. Den mest kjente av disse er vel den som iblant kalles «Peters konfirmasjon». Om den står det at dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde. Han var med andre ord ikke sammen med disiplene «dag og natt» i denne perioden.

Den samtalen som er dagens tekst fant sted på skjærtorsdag.

Den fant sted mens Jesus og disiplene satt sammen rundt bordet og Jesus holdt det som gjerne kalles hans avskjedstale til disiplene. I neste kapittel kan vi lese den bønn han ba for dem – Jesu yppersteprestlige bønn, som den ofte kalles, og som begynner slik: «Far! Timen er kommet!»

Men her og nå – i det øyeblikket som teksten vår fanger opp – heter det: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Og disiplene undrer seg: Hva mener han med det? Hva mener han med «en liten stund»?

Hva er det Jesus sier?
Han forbereder dem på avskjeden – men han forbereder dem også på gjensynet.
Vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen.
Disiplene hadde ikke fått se dette lyset ennå der de satt rundt bordet og hørte på Jesus.
En avskjed og et gjensyn.
En midlertidig avskjed, men et varig gjensyn.

Og så bruker Jesus dette eksistensielle bildet, dette eksistensielle poenget: Han sammenlikner det som skal skje med en fødsel:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Jeg vet ikke mye om hvordan det oppleves å være en fødende kvinne, men jeg har da vært til stede ved en fødsel.
Jeg har sett det på nært hold: Smerten mens det sto på – gleden da det var over.
Gleden!
Takknemligheten!
Undringen!

Der var du jo!
Der var barnet som hun hadde båret under hjertet i mange måneder!
Der lød skriket – livstegnet – som alle ventet på.

En forbigående smerte som gir en varig glede!

Oppstandelsen var det som lå og ventet på disiplene, etter adskillelsen

Adskillelsen ved Jesu lidelse og død, men så: Oppstandelsen!

Den neste adskillelsen var ved Jesu himmelfart.
Da leser vi ikke om noen angst eller sorg; da var det forventning.
Forventning til at han skulle sende Den Hellige Ånd, slik han hadde lovet, og til at han skal komme igjen, som han også har lovet.

Og der er vi i dag.
Vi lever i denne forventningen.
Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund».

Han skal se oss og vi skal se ham. «…og hjertet vårt skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra oss».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

torsdag 9. mars 2017

Å mase på Gud


Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden, 12. mars 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 15. kapittel, fra vers 21 til 28; i Jesu navn:
«Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
«Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund».

Slik lyder Herrens ord!


Sist jeg var i London, det er noen år siden nå, var jeg innom Frelsesarmeens handelsavdeling for å se om de hadde noe jeg ville kjøpe med meg hjem. Kanskje som et minne?
I en hylle så jeg noen bånd av den typen som var mye brukt en periode, og som kristne mennesker hadde rundt håndleddet. «W.W.J.D» var kanskje det mest populære av disse. «What would Jesus do?» - Hva ville Jesus gjøre?
Det jeg falt for, og som jeg kjøpte, hadde bokstavene «P.U.S.H».
Uttaler man de bokstavene som et ord, blir det «push», som kan bety «mas» eller «press».
Samtidig var de en forkortelse for dette: «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.

En av lesetekstene for denne søndagen handler om Jakobs kamp med Gud før han skulle møte sin bror Esau.
Kampen varte hele natten, men i det morgenen grydde, grep Jakob fatt i den ukjente mannen han hadde kjempet med, og sa: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Jakob og kvinnen som ikke lot seg avvise av Jesus hadde noe til felles: De ville ikke slippe taket i Herren.
Hun ville ikke slippe Jesus før det hadde skjedd noe med datteren hennes; Jakob ville ikke la den andre gå før han hadde velsignet ham.

PUSH – be til noe hender.

Jeg har satt som overskrift for disse tankene «å mase på Gud».
Fortellingen om denne kvinnen og datteren hennes står både hos Matteus og Markus.
Men i Markus-versjonen står det at da Jesus kom til Tyrus-området «tok han inn i et hus og ønsket ikke at noen skulle få vite det» (Mark 7, 14).
Det synes jeg er en interessant tilføyelse.
Hvorfor ønsket han ikke det? Var Jesus rett og slett sliten?
Men som det står videre hos Markus: «… men det kunne ikke holdes skjult».
Det er nesten en preken i seg selv: Det kan ikke holdes skjult når Jesus er til stede!

Jesus svarte ikke på kvinnens tilrop. Disiplene gjør ham oppmerksom på henne. «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Ikke: Du må jo hjelpe henne, men: Se nå å bli ferdig med henne.
Sånn kan jo mas fungere: Den som maser får viljen sin, slik at man slipper mer mas.
Men disiplenes svar kan også oversettes på en annen måte.
I bibeloversettelsen fra 1930 er disiplene gjengitt slik: «Skill deg av med henne!» - Bli kvitt henne.

Men så vender Jesus seg mot henne og gir henne et svar: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus».
Hva slags svar var det?

Da må vi først se litt på hvem hun var, hun som ba Jesus om hjelp.
Teksten sier at hun var «en kanaaneisk kvinne fra disse traktene».

«Disse traktene» var områdene omkring Tyrus og Sidon. Det lå nord og vest for Gallilea, i det som tilsvarer våre dager Libanon.
At hun var en kanaaneisk kvinne betyr også at hun tilhørte det folket som bodde i dette området da Israels folk kom tilbake fra Egypt, ledet an av først Moses og så Josva. Det kanaaneiske folk hadde vært Israels hovedfiender helt fram til kong Davids tid. Etter tradisjonell, jødisk forståelse var hun en hedning.

Alt dette må vi ta med i betraktningen når vi ser på denne teksten.
Det var sikkert kvinnen klar over også. Likevel kaster hun seg på kne for Jesus og sier enda en gang: «Herre, hjelp meg!»

Det er en mor som ber ham.
En fortvilet mor.
Datteren hennes er syk.
Hun plages av «en ond ånd», sier hun. Jesus problematiserer ikke diagnosen.
Han prøver verken å trøste henne eller berolige henne.
I stedet avviser han henne med en krass kommentar: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene».

Hvem er «hundene» her?
Det kan ikke forstås annerledes enn at det er kvinnen. Det er de som ikke omfattes av uttrykket «de bortkomne sauene i Israels hus».

Da jeg arbeidet med denne prekenen, søkte jeg på nettet etter hvordan andre hadde sett på den.
En av dem, en prest i Den norske kirke, sier det slik: «Dette er en fæl historie!»
Og han fortsetter: «Det er to måter å reagere på denne teksten. Enten kan vi glatte over de verste kantene for å forsvare Jesu gode navn og rykte, - eller så kan vi bevare teksten som den er, for dem som trenger den akkurat slik».

Men hvem er det som «trenger» en tekst om en avvisende Jesus?
Hvem er det som trenger en tekst om at Jesus ikke tar imot en mor som ber for sitt syke barn?

I Matt 8 leser vi også om en fremmed som ba Jesus om hjelp: Offiseren i Kapernaum.
Han ba ikke for sitt barn, men for en tjener.
Og Jesus er velvilligheten selv: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Men offiseren sier: Nei-nei! Jeg er ikke verdig at du kommer under mitt tak. Bare si et ord, så blir tjeneren min frisk!
Og Jesus blir – kan vi si imponert? «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sier han – og uttaler det ordet som offiseren ber om. Tjeneren blir frisk.

Så hvem «trenger» en Jesus-fortelling der Jesus er avvisende, ja, nesten hånlig?

Den presten jeg henviste til, sier det slik: «Det er mennesker i blant oss, kanskje bare en eller to av oss, som er blitt så intenst skuffet. «Han hører jo ikke på meg! Kan det finnes noen verre nød enn min? Jeg ber for et barn, og så hører han ikke! Kom ikke og si at han bare later som! Han hører jo ikke! Jeg har prøvd og prøvd. Jeg har bedt og bedt. Hvorfor kan han ikke høre? Er det meg som er annerledes enn alle andre? Nei, Gud-skje-lov! Han hørte ikke på den kanaaneiske kvinne heller. Jeg er ikke alene. Men han skal ikke få fred! Jeg skal stå på, helt til han blir nødt til å høre på meg!» - Slik lyder troens trass!», konkluderer denne presten.

Troens trass!
Troens mas!
PUSH!
Pray untill something happens!
Be til det skjer noe!
Be til noe skjer!

Det fortelles at Trygve Bjerkrheim, mannen bak nær sagt utallige sanger, en dag fikk besøk på sitt kontor.
Den som besøkte ham var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen. Jens Linderud, het han.
Han hadde noe på hjertet: Han skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldre som ber for barna sine, at de skal bli frelst, at de skal ta imot Jesus, men så føler man at man ikke er blitt bønnhørt.

Kanskje var det noe av sin egen smerte han viste med den henvendelsen?

Kort tid senere skal Bjerkrheim ha skrevet et vers til i sangen «Det er makt i de follede hender»:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud,
om det drøyer, de fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg og du hjelpen skal få.»


Du som ber – du som maser på Gud: Ikke gi deg!

Den kanaaneiske kvinnen ga seg ikke!
Selv ikke etter å ha fått et svar som ville fått de fleste til å kaste inn håndkleet, ga hun opp.
Kaller du meg en hund?
Ja vel, så er jeg en hund – «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres».

Og da er det som om noe går opp for Jesus: Her er det troen som taler!
«Din tro er stor», sier han – på samme måte som han hadde sagt i Kapernaum: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel!»

Å mase på Gud – be til det skjer noe!

Det handler om tro. Det handler om tillit.

Akkurat som offiserens tjener ble helbredet i samme stund, selv om Jesus befant seg langt unna, rent fysisk, så skjedde det også med den kanaaneiske kvinnens datter. Hun ble helbredet fra samme stund.

Hun tilhørte et annet folk enn det Jesus og disiplene tilhørte.
Det var tilsynelatende lett å avvise henne. Hun er ikke en av oss. Send henne vekk!
Men hun lot seg ikke avvise.
Troen krevde sin rett – troen krevde sitt svar.

Hun ba til det skjedde noe. Hun viser oss at det nytter å mase på Gud.
Som Jakob, nektet hun å slippe Herren før han hadde velsignet henne.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen


søndag 19. februar 2017

«Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn»



Preken i Arendal korps og Kristiansand korps søndag 19. februar 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 17. kapittel, fra vers 1 til vers 9; i Jesu navn:
«Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: - Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde».

Slik lyder Herrens ord!


«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».



Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger.
Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om i denne teksten, er godt kjent.
Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet.
I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han «ble forvandlet for øynene på dem». Videre heter det: «Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset».
Det fortelles om dette i alle de tre synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen.

I en av lesetekstene for denne søndagen, fra Johannes’ Åpenbaring, forteller Johannes om hvordan Jesus åpenbarte seg for Johannes på Patmos: «Jeg vendte meg om for å se ham som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i fotsid kjortel og med et belte av gull rundt brystet. Hans hode og hår var hvitt som ull eller som snø, og øynene som flammende ild…» (Åp 1, 12-14).
Og han fortsetter: «Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende…» (v. 17-18).

«Frykt ikke!»
Kanskje Johannes kjente igjen denne hilsenen fra opplevelsen på fjellet?
Opplevelsen der Jesus åpenbarte seg, sammen med Moses og Elia?

Moses, ja!
I Det gamle testamente kan vi lese at Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, strålte det av ansiktet hans. Det er den andre av lesetekstene for denne søndagen. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.
Den andre var profeten Elia.

Moses og Elia. Hva har de til felles?
Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6).
Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11).

Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet.
Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde.
Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia: «Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn: Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).

Tabor og Karmel!
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Galilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse.
Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på.
De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg.
Det var Peter, Jakob og Johannes.
De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
De var en slags indre kjerne i disippelflokken; et «arbeidsutvalg», kan man kanskje si?

Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham».
I Lukas-evangeliets versjon av denne hendelsen står det også Moses og Elia snakket med Jesus om: «De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem».

Lukas forteller også at disiplene falt «i dyp søvn», mens Matteus skriver at de kastet seg til jorden, «grepet av stor frykt».

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet.
Det er en fortelling om ham i Det gamle testamente, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen.
Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene?
Mange av oss husker Simon & Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence».
En lyd av stillhet.
Lyden av en skjør stillhet.
Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale.
Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...

Moses og Elia snakket med Jesus, og nå tok også Peter ordet: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia». Igjen har Lukas en detalj som Matteus ikke har. Han skriver om Peter at «han visste ikke selv hva han sa».
Så kom den lysende skyen som skygget over de tre, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Røsten fra himmelen!
Det er et tema det kunne skrives avhandlinger om.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler.
Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel.
Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Også i verdenslitteraturen finnes det i hvert fall ett slikt eksempel på en røst som lyder fra himmelen.
Sluttreplikken i Ibsens drama «Brand». Når raset går og fyller hele dalen, og presten Brand står alene der på fjellet og blir tatt med i raset. Da roper han:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

«Qvantum satis» er latin og betyr «passende mengde».
Jeg har lest at det var et uttrykk Ibsen kunne ha lært den gang han var apotekerlærling i Grimstad og skulle blande medisiner utfra resepter. Dette uttrykket lar han Brand gripe til «i dødens sluk».
Så er det rollefiguren «En røst» trår til; det er den eneste replikken denne rollen har i det lange dramaet: «Han er deus caritatis»! Han er nådens Gud!

Knapt noen replikk i verdenslitteraturen har vært analysert så ofte som denne. Den er komplisert og enkel på samme tid. Når vi mennesker har anstrengt oss til det maksimale, og mer enn det. Når man, som Brand, har ofret både kone og barn på pliktens alter; hva kan vi da påberope oss?
«Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud!

Nå lød røsten for disiplene: «Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»

Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret.
Men det er noen.

Og noen husker vi kanskje bedre enn andre?
Fra Det gamle testamente husker vi kanskje hendelsen med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli?
Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og som så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.

I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet.
Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte.
De forsto at det var Herren.
De forsto det når røsten omtalte Jesus som sin sønn.

Og de kastet seg ned, med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. «Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.»

Dette gjentas også hos de to andre evangelistene som forteller om dette: Da de så opp, så de ingen andre en Jesus. Verken Moses eller Elia var å se.
Moses - han som kom med loven.
Elia – profeten som ble oppfattet som en slags forløper; en som Døperen Johannes sammenliknet seg selv med.

I 2 Kor 3 skriver Paulus om da Moses hadde sett Herren ansikt til ansikt. Det er en lang tekst, så jeg leser bare noen utdrag, fra vers 2: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod (…). Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt (…). Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt (…). Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort».

I en sang heter det: «Sløret dro han fra mitt øye, viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans.

Røsten fra himmelen; røsten som talte ut fra skyen.
Hva er det den formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort!
Lovens tid er til ende.
Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende.
«Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»
Den utvalgte.
Den salvede.
Messias.
«Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere.
Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats.
Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»
Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.

Kristen tro handler ikke først og fremst om at Guds rike skal komme en dag, men om at det allerede er kommet.
Det har skjedd!
Guds rike er kommet.
Frelseren er kommet.
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag.
Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes.
Den herlighet som han har åpenbart for oss.
Som han åpenbarte på korset.
Som han åpenbarte med den tomme graven.
Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.
Som han åpenbarer den dagen han kommer igjen.

Det er noe – hvilket ord skal man bruke? – «veldig» ved å være vitne til at Guds herlighet åpenbares. Det kan være sterkt. Det kan være – vidunderlig. Og det kan være skremmende.

Profesten Jesaia ble skremt. «Det er ute med meg!» utbrøt han. «Jeg er en mann med urene lepper og jeg bor midt blant et folk med uredde lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud!»

«Da falt jeg som død til jorden», skrev apostelen Johannes. Men Jesus svarte: «Frykt ikke!»

For mange år siden skrev jeg en liten tekst; du kan kanskje kalle det et dikt. Den het «På fjellet».
«Jeg vil være her
på fjellet med deg»,
sa jeg til Jesus.
«Jeg har en bedre idé.
Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen,»
svarte han.


Der er vi nå.

I dalen, men sammen med Jesus. Og vi lytter etter lyden av hans trinn…

For:
«Se, han kommer, Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Vår forløsningstime kommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn!»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

søndag 29. januar 2017

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»


Preken for fjerde søndag i åpenbaringstiden,
29. januar 2017, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, og teksten er fra vers 35 til 43; i Jesu navn:

«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud».

Slik lyder Herrens ord!


I mer enn 30 år bodde jeg i en by som heter Askim.
Den ligger i Østfold, og svært mange ganger har jeg hørt, når jeg fortalte hvor jeg bodde: «Askim, ja! Den har jeg kjørt gjennom på vei til Sverige!»
Da jeg skulle begynne å arbeide med dagens tekst, var det et annet bynavn som meldte seg.
Det var Jeriko.
Slik jeg leser evangeliene var Jeriko en by som Jesus bare besøkte én gang, men samtidig var det et besøk som har satt flere spor etter seg i evangeliene. Ja, det var nesten ikke et besøk en gang; det var en gjennomreise. En av Jeriko-fortellingene i evangeliene begynner slik: «Han (Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen».
Han var på gjennomreise.

Jeg skal ikke ta noen håndsopprekning på hvor mange her som har vært i Jeriko, men jeg har vært der engang.
Jeg var ansatt i Det norske bibelselskap, og vi var på en studietur i det som ble kalt «de bibelske land» - Egypt, Jordan og Israel.
I Jeriko stanste vi ved et morbærtre, og jeg hadde fornøyelsen av å lære – eller i hvert fall gjenoppfriske - for en busslast med prester og andre kirkelige ansatte en kjent sang fra søndagskolen:
«Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann;
han klatret opp i et morbærtre;
for han ville gjerne Jesus se.
Han ville gjerne Jesus se!»


Sakkeus!
Det er en av Jeriko-fortellingene fra evangeliene; en av dem Jesus møtte der han var på gjennomreise denne dagen.

Jeriko er kanskje verdens eldste by, i hvert fall en av de eldste.
Det har vært gjort utgravninger som tyder på den var bebodd allerede for 15 tusen år siden.
Den har vært ødelagt flere ganger, men er blitt bygget opp igjen.
Utgravninger har avdekket lag på lag som vitner som svært gamle sivilisasjoner som har vært her.

En av de mest dramatiske fortellingene fra Det gamle testamente er lagt til Jeriko: Fortellingen fra Josva 6 om at Herren ga Jeriko i israelittenes hender. Marsjen rundt murene; dag etter dag, og så den siste dagen: Da de blåste i hornene de hadde laget, og murene falt.

I hebreerbrevet 11, «troskapitlet», er denne hendelsen omtalt som en av de store troshandlingene og trosbekreftelsene i den gamle pakt: «Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager» (v. 30).

Jeriko er også en av de få byene som er nevnt i en av Jesu lignelser.
Disse lignelsene har nesten aldri navn eller stedsangivelser.
Den eneste gangen Jesus gir en av sine skikkelser et navn, er i lignelsen om den rike mann og Lasarus; da brukte Jesus navnet til sin venn fra Betania.
Og den eneste som har en stedsangivelse, er den om den barmhjertige samaritan: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko…».

Jesus kom altså til Jeriko én gang.
Her møtte han Sakkeus, og tok inn hos ham, og så leser vi om to ulike hendler der han helbredet blinde.

I Matteus 20 leser vi om hva som skjedde da han var på vei ut av byen. Mange fulgte ham, leser vi, og videre: «Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte: «Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham» (v. 30-34).

Dagens tekst – dagens Jeriko-fortelling – er lagt til begynnelsen av dagen, mens Jesus var på vei inn i byen. Men det som skjedde i denne teksten, er svært likt det som skjedde i den fortellingen Matteus gir oss. Den blinde ropte etter Jesus her også, og Jesus stilte det samme spørsmålet: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Det spørsmålet fikk ikke Sakkeus.
Kanskje fordi det var så tydelig hva han ønsket, og hva Jesus kunne gjøre for ham?
Sakkeus var en rik mann; de andre var tiggere.
Kanskje ville Jesus utfordre dem til å sette ord på det som var deres egentlige og dypeste behov: Ikke bare en gave til en tigger, men å bli helbredet fra sin blindhet.
Vi kan møte den samme utfordringen i sjelesorgen av og til.
Hva er det man dypest sett trenger hjelp til?

Ofte er det dette: Å erkjenne sin synd! Sette ord på sin blindhet. Be om at Guds herlighet skal åpenbare seg.
Det heter i en sang: «Sløret dro han fra mitt øye – viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans».

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Jesus stilte dette spørsmålet, ikke bare én, men to ganger i løpet av denne dagen i Jeriko. Og begge gangene stilte han det til personer som ropte etter ham. De ropte på Jesus!
Og der er vi også ved noe som er interessant når det gjelder denne Jesu dag i Jeriko: Jesus må jo ha vært en snakkis der i byen.

Sakkeus hadde hørt om ham; denne blinde, som ifølge Markus het Bartimeus, hadde hørt om ham; de to som Jesus helbredet da han var på vei ut av byen; de hadde også hørt om ham.
Hva hadde de hørt?

De måtte ha hørt at han helbredet syke, men Sakkeus feilte det jo ikke noe? De måtte ha hørt at Jesus var noe mer enn en som helbredet syke.
Og så kan vi lese at han som det fortelles om i dagens tekst, ba: «Herre, la meg få synet igjen!»
Med andre ord: La meg få synet tilbake. Det synet jeg en gang hadde. La meg få det igjen!
De andre to, som også ble helbredet fra blindhet denne dagen, og som vi kan lese om i Matteus-evangeliet, ba litt annerledes. De ba slik: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Kanskje hadde de aldri kunnet se.

Og så skal jeg ikke jeg gjøre noe stort poeng av denne forskjellen, men kan likevel ikke la være å nevne den: Noen har en gang sett lyset; sett Jesus, men mistet det synet. De ser ham ikke lenger.
Andre har aldri sett ham.

Men Jesu spørsmål er det samme: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Neste år er det 70 år siden en 25 år gammel amerikansk countryartist skrev en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden. Sangeren het Hank Williams og sangen han skrev, heter «I saw the Light».
Jeg fikk se lyset.

Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man kan høre det avlagt på Frelsesarmeen, Evangeliesenteret eller på bedehuset:
«Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre.
Men Jesus kom som en fremmed om natten, og pris skje Gud, jeg fikk se lyset».

I det andre verset sammenlikner han seg selv med nettopp den blinde Bartimeus, han som måtte klare seg alene da han levde i mørket, men så ga Jesus ham synet. – «I saw the light»!

I det siste verset tar han et oppgjør med seg selv fordi han levde borte fra Gud, men nå er den tiden forbi, for han har sett lyset.

«I saw the Light!»

Både Sondre Bratland og Veronica Akselsen har sunget den inn på norsk:
«No ser eg ljos, no ser eg ljos
sola steig opp og månen gjekk ned.
No kan eg smile, no kan eg le,
Gud væra lova; no kan eg se.»


En av lesetekstene for denne søndagen er en lovsang – Salme 146, alle ti versene. Den begynner slik: «Halleluja! - Lovsyng Herren, min sjel!
Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til».


Og etter å ha beskrevet menneskers tilkortkommenhet, lovpriser salmisten Gud.
Jeg hørte en gang lovsang bli definert som «å skryte av Gud».
Å synge lovsang, er å skryte av Gud! Og det gjør salmisten!

Hør bare: «Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet».
Og det er mer: «Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett».

«Herren gir de blinde syn»! – «I saw the Light».

Jesus spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Noen vil svare: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Andre vil svare: «Herre! La meg få synet igjen!»

Alle kan vi be:
«Gi meg troens klare blikk på Jesus,
så jeg ser det blødende Guds Lam.
For jeg vet at alt i denne verden
blekner når jeg får et blikk på ham.
Ja, jeg vet fra dine dype sår
Livets rike strømmer går»
(674 i FAs sangbok).



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen