Preken for Palmesøndag, 25. mars 2018, Frelsesarmeen, Arendal
Dagens prekentekst og evangelium henter vi fra Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; i Jesu navn:
«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Slik lyder Herrens ord!
Det er palmesøndag.
Når man hører det ordet, tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også for den som skal preke denne søndagen.
Så slår man opp dagens tekst i kirkeårets tekstrekke, og så handler den om noe helt annet. Ikke om inntoget i Jerusalem, men om et selskap der Jesus er gjest og hvor en kvinne kommer inn og gjør en mer eller mindre oppsiktsvekkende handling.
Men vi er fremdeles på palmesøndagen, og denne fortellingen ser ut til å være noe som skjedde etter at Jesus hadde gjort sitt inntog i Jerusalem – kanskje på ettermiddagen eller kvelden den samme dagen?
Alle de fire evangelistene har en fortelling om at Jesus er gjest hos noen, og der skjer det noe litt spektakulært.
Samtidig er det helt tydelig at det er snakk om i hvert fall to forskjellige hendelser.
Den mest kjente er nok den vi finner i Lukas-evangeliet, der det fortelles om en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som dukket opp mens Jesus var gjest hos fariseeren Simon.
Hun ble stående og gråte der Jesus satt, så bøyde hun seg ned, vasket føttene hans med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.
Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.
Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.
Alle de tre andre evangelistene bortsett fra Lukas, har med denne fortellingen.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.
Også i denne fortellingen, i dagens tekst, er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske». Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.
Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes. Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.
Hos Johannes er festen hjemme hos Lasarus, Marta og Maria. Hendelsen skjer etter at Lasarus er blitt vekket opp fra de døde, men før inntoget i Jerusalem.
Kanskje var det en fest som skulle vise gleden over at Lasarus var stått opp fra de døde?
Marta gjør som hun pleier, hadde jeg nær sagt, hun serverer Jesus. Lasarus ligger til bords, sammen med Jesus.
Og så er det Maria som kommer inn med alabastkrukken. Og hos Johannes heller ikke hun ikke salven over Jesu hode og kropp, som hos Matteus og Markus; hun salver føttene hans med den.
Men hos alle tre evangelistene er omgivelsenes reaksjon den samme: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Hos Matteus er det disiplene som blir forarget, hos Markus «noen som var der».
Igjen er Johannes mest detaljert: Han presiserer at det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen.
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».
Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
En dagslønn var én denar. Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.
Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord. Markus opererer også med et beløp på 300 denarer, men sier samtidig at de som kritiserte kvinnen var «noen som var der» - ikke nødvendigvis disiplene.
En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke for å få gjort dette.
Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?
I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.
Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.
I historisk tid, faktisk helt fram til vår egen tid, har en slik handling vært en del av kroningsritualet i eksempelvis England.
I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.
I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.
I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.
Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.
Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.
Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.
Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om å ha kjærlighet.
Når Johannes gjengir denne hendelsen, skriver han at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.
«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».
Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er i Betania. Jesus har ridd inn i Jerusalem og er blitt hyllet av menneskemengden.
Jesus visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham.
Men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».
Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.
Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.
Ennå kunne død og grav virke langt borte. Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.
Men Jesus visste og kanskje Maria ante at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.
Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.
Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest.
Slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.
Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse.
Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.
Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham nær sagt på forskriftsmessig måte før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.
Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.
Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.
Det er Palmesøndagens evangelium i år: Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
