11. august 2013, i Arendal korps
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjerde kapittel, fra vers 27 til 30 og fra vers 39 til 43; i Jesu navn:
«I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. (…) Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»
Slik lyder Herrens ord!
Artisten Inger Lise Rypdal har i flere år besøkt norske kirker med en forestilling som heter «Kvinnen ved brønnen». Det er en forestilling der hun presenterer fortellingen fra evangeliene, sett fra et kvinneperspektiv, om møter mellom Jesus og mennesker. Utgangspunktet er den fortellingen som vår tekst er en del av, om kvinnen som opplevde å møte en mann som «har fortalt meg alt jeg har gjort» – men uten å stemple henne; uten å fordømme henne.
Jeg har sett denne forestillingen en gang i Askim kirke. Det var en fin, lavmælt og respektfull framføring av de bibelske fortellingene. Det er tøffe kvinneskjebner hun presenterer: Den utstøtte kvinnen med det frynsete ryktet. Den urene kvinnen som har hatt blødninger i 12 år. Den handikappete kvinnen som har gått tvekroket i 18 år. Den unge jenta som blir gravid etter et besøk av en engel – hvem vil vel tro på en slik forklaring? Den gamle ufruktbare konen som etter et langt ekteskap plutselig venter sitt første barn. Den dødsdømte, hun som ble tatt på fersk gjerning i utroskap. Den grenseløse «synderinnen» - «offentlig fruentimmer», sa man tidligere - som gråter og kysser Jesu føtter, som vasker dem med sine tårer og tørker dem med sitt hår. De stigmatiserte, de som har mistet fasadene, de som lever på kanten av det aksepterte, de som lider under folkemeningen, de som ikke har holdt mål.
Vår «kvinne ved brønnen» er kanskje ikke den verst stilte i dette selskapet?
Teksten vi har lest, er et utdrag av fortellingen om møtet mellom henne og Jesus. Det er en lang fortelling. Johannes-evangeliet har i hvert fall to slike forholdsvis lange referater av samtaler som Jesus hadde på tomannshånd med personer han møtte: Nikodemus er én, den samaritanske kvinnen en annen.
Men Nikodemus var en skriftlærd. Samtalen mellom ham og Jesus fulgte kjente, formelle lover. Kvinnen ved brønnen var en helt vanlig kvinne, ikke spesielt skolert.
Nikodemus nærmet seg Jesus med ærbødighet; kvinnen ved brønnen svarte ham egentlig litt nebbete da han ba om vann. En jøde som ba en samaritansk kvinne om vann? Jødene betraktet jo samaritaner som urene – pr. definisjon. Jesus gikk inn i dette kompliserte forholdet mellom jøder og samaritaner med sin liknelse om den barmhjertige – ja, nettopp: samaritan. En prest og en levitt gikk forbi; den ene stanset tilmed og kikket på voldsofferet som lå langs veien. Men det var en samaritan som stanset og hjalp ham…
Kvinnen ved brønnen hadde nok ikke hørt denne lignelsen. Hun visste ikke noe om Jesus og hvem eller hva han var på dette tidspunktet. Hun visste bare at han var en jøde som ba henne om vann, og hun reagerte med å gå i forsvarsposisjon. «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»
Teksten vår går inn mot slutten av fortellingen. Innledningsvis forteller Johannes at Jesus og disiplene hans var på vei fra Gallilea til Judea. Da måtte de reise gjennom Samaria. Eller – måtte... De kunne gått utenom. Mange gjorde det. Samaria var ikke et strøk de gjerne dro gjennom. Men i dette tilfellet gjorde Jesus og disiplene det.
De reiste gjennom Samaria. De kom til byen Sykar. Der var en brønn som hadde historiske røtter helt tilbake til patriarken Jakob. Her satte Jesus seg ned, mens disiplene skulle ordne mat. Jesus var sliten og det var midt på dagen. Så kommer denne kvinnen til brønnen.
Nå var ikke midt på dagen det beste tidspunktet å gjøre den typen arbeid på. Det var da sola sto på det høyeste. Vann hentet man når det gikk mot kveld. Men kanskje syntes «vår» kvinne at det var best å gjøre det på et tidspunkt da hun ikke risikerte å treffe så mange andre. Men så satt det en der likevel…
Samtalen mellom Jesus og kvinnen ved brønnen er ikke en del av teksten vår i dag. Men den må nevnes. Det kan minne litt om den samtalen Jesus hadde med Nikodemus. Der snakket Jesus om behovet for å bli «født på nytt». Her snakker han om «det levende vann». Og så – tilsynelatende helt ut av den blå luft – ber Jesus henne hente mannen sin. «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Men du har hatt fem menn», sa Jesus. «Og han du har nå, er ikke din mann.» Ingen bebreidelse i dette, bare en konstatering av fakta.
Var det derfor hun kom til brønnen på dette underlige tidspunktet? Fordi hun ville unngå folkesnakket? Hvisking bak ryggen, borende blikk, halvkvedede viser? Hun var en livet hadde rotet seg til for. Hun hadde satset gang på gang, og blitt skuffet, enten det var fordi disse mennene hadde dødd eller de hadde forlatt henne på andre måter.
Og så er vi inne i teksten vår:
Disiplene kommer tilbake og ser at Jesus er i samtale med en kvinne. De kommenterer det ikke, og kvinnen lar krukka stå og går tilbake til byen: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Jeg vet ikke hvor logisk de andre i byen syntes denne koblingen var.
Kvinnens litt frynsete rykte var vel ikke en spesielt godt bevart hemmelighet?
Men for kvinnen selv var den logisk. Jesu ord hadde truffet henne på en spesiell måte. Han hadde snakket om levende vann. Han hadde snakket om vann som gjorde at man ikke tørstet mer. Han hadde snakket om at det skulle komme en tid der tilbedelsen av Gud verken skulle skje i Jerusalem eller på Garizim, men i ånd og sannhet. Spørsmålet var ikke hvor tilbedelsen skulle skje, men hvordan den skjedde. Alt dette gjorde at hun først forsto at Jesus var en profet – ja, det begynte å ane henne at han var mer enn det: «Han skulle vel ikke være Messias?» Rett og slett?
Så lot hun vannkrukken sto og løp inn til byen. «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!» Kom og hør en mann som har sagt meg sannheten om meg selv.
Og folket fulgte med henne ut av byen. Og de hørte på det Jesus hadde å si.
Johannes refererer ikke noe av den undervisning Jesus ga folket i Sykar, men vi leser at de ba ham om å bli. Og at han ble der i to dager. Et to dagers intenst bibelkurs. Et seminar som samlet stadig flere deltakere. En møteserie der folk kom til tro, der folk ble frelst. «Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea.»
Kanskje er det kirkehistoriens aller første vekkelse vi her har vært vitne til? Vekkelsen i Sykar?
Vekkelsen der mange kom til tro på Jesus fra Nasaret som Guds Messias?
Vekkelsen som begynte med at én kvinne fikk øynene åpnet for hvem Jesus var, og som ikke beholdt denne erkjennelsen for seg selv, men som sprang inn til byen og sa til folket der: «Kom og se en som har fortalt meg alt jeg har gjort!»
Og som spredte seg videre fordi folk først ble nysgjerrige, så interesserte og så overbeviste: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Legg merke til språkbruken her.
De snakker ikke lenger om «Messias», som både jøder og samaritaner ventet på, men om «verdens frelser». Hva kan Jesus ha sagt i sin undervisning som gjorde at de forsto dette? Kanskje har han gjentatt for dem det han også sa til Nikodemus: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv»? Kanskje har han foregrepet det Paulus skulle skrive noen år senere: «For her er det ikke forskjell på jøde og greker. Alle har samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).
Her er ikke forskjell på samaritan og jøde – «For Gud gjør ikke forskjell på folk», som Paulus også skulle skrive til menigheten i Rom (2, 10).
«Kom og se!»
Det er ikke mye som kan utkonkurrere det personlige vitnesbyrdet om den personlige erfaringen eller opplevelsen. «Kom og se!» I det første kapitlet hos evangelisten Johannes, leser vi om når Jesus kalte sine disipler. En av dem han kalte var Filip, og han gikk straks til sin venn Natanael og fortalte at han hadde møtt Messias. Og da Natanael var skeptisk, sa Filip bare: «Kom og se!»
Da jeg var gutt, hadde vi et blad hjemme som het nettopp «Kom og se!»; det var Misjonsselskapets barneblad. Og dette «kom og se» er på mange måter nøkkelen til effektiv evangelisering. Hva kan Jesus gjøre? Kom og se!
Og responsen blir: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
«Du må prøve selv, min venn,
hva du får hos Frelseren.
Han gir fred og liflig glede,
men du må prøve selv, min venn!»
Kom og se!
Kom og hør!
Kom og erfar!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.Amen!
