Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det tiende kapittel, fra vers 21 til 24; i Jesu navn: «I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det».
Slik lyder Herrens ord!
Forrige søndag feiret vi pinse. Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen», og med den begynner treenighetstiden i kirkeåret. De neste søndagene, helt fram til Allehelgensdag, vil bli benevnt med utgangspunkt i dette. Det kan være både 20 og 21 søndager i treenighetstiden.
Og pinsedagen er altså startskuddet til denne rekken av søndager i treenighetstiden.
Jeg mener å huske at man tidligere snakket om «den-og-den» søndagen «etter pinse», men i virkeligheten handler det om «den-og-den» søndag i pinse.
For pinse er ikke noe som «har vært»; pinse er noe som er; pinse er noe som varer.
Hverdagen innhentet nok apostlene også for to tusen år siden.
Men de levde i pinsen, som også vi gjør det. Hele kirkens historie, fra pinsedag og til Jesus kommer igjen, er en sammenhengende pinsefortelling.
«Å pinse» er et uttrykk som iblant brukes om når noen blir veldig begeistret over noe og uttrykker dette, enten verbalt eller med kroppsspråk.
Se bare på en fotballkamp når noen klarer å score et mål!
Da «pinses» det over en lav sko!
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
Han «pinset», kan vi godt si.
Hvordan artet det seg når Jesus jublet?
Hoppet han opp og ned? Viftet han med armene?
Løp han rundt som en propell?
Jeg vet ikke hvilke bilder du får når det står om Jesus at han «jublet i Den hellige ånd», men det var uansett det som skjedde. Og det er den eneste gangen vi leser om en slik reaksjon fra Jesu side.
Det er også en annen følelsesmessig reaksjon fra Jesu side som vi bare leser om én gang.
Det er i forbindelse med at han vekket opp Lasarus. Da står det i Johannes-evangeliet et vers på bare to ord; det korteste verset i Bibelen: «Jesus gråt».
Men her jublet han.
Her frydet han seg.
Hva var bakgrunnen for denne jubelen?
I versene forut for vår tekst fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve. Syke som ble helbredet; plagede som ble satt fri.
Og Jesus ga dem rett: Dette var virkelig noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Deretter, etter at han hadde minnet dem om dette, var det at Jesu jubel brøt fram. Han minnet disiplene om det; kanskje minnet han også seg selv om det?
Navnene deres er blitt innskrevet i himmelen
Treenighetssøndag!
Og i det første verset av dagens tekst står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Faderen – Sønnen – Den hellige ånd.
Det er dette kraftfeltet – treenighetens kraftfelt – som dagens tekst plasserer oss i.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
For mange – kanskje de fleste? – er dette med Faderen og Sønnen forholdsvis begripelig.
Far og sønn – det kan vi forholde oss til. Vi er alle sønn eller datter av noen; vi har, eller har hatt, en far og en mor.
Men Den hellige ånd?
Mange av oss kan nikke litt gjenkjennende til ordene fra en liten gutt som skulle fortelle hvem de tre personene i guddommen er: Det er Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd, svarte han.
Troen på treenigheten er forankret i alle de kjente, kristne trosbekjennelsene.
I våre egne trosartikler, i Frelsesarmeen, heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen; like i makt og ære».
Slik jeg forstår det Jesus sier i denne teksten, er det med navnene som er skrevet opp i himmelen noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster som sier noe om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom», heter det i Salme 19,8.
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet, som han
skriver til de kristne i Korint (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Røveren på korset erfarte det.
Den etiopiske hoffmannen erfarte det.
Millioner av enkeltmennesker har erfart det, og erfarer det stadig.
Jeg har derfor stor sans for den kvinnelige frelsessoldaten som stilte et spørsmål til en såkalt «fin mann»: - Er du frelst?
Mannen skal ha sett på henne og svart, med en viss verdighet: - Jeg har da en doktorgrad i teologi!
- Å, men du kan bli frelst for det, skjønner du, skal frelsessoldaten ha svart.
Jesus jublet i Den hellige ånd. Og hans jubel var knyttet til dette: At budskapet hans hadde nådd fram. At de som trodde på ham – vi som tror på ham! – har fått våre navn skrevet opp i himmelen.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette, og det var slik som dette jeg lærte det: «Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På dette bibelverset har min kristentro kunnet hvile i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere bibelvers enn dette, kunne jeg likevel jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus, over at mitt navn er innskrevet i himmelen.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen<
