Preken i Arendal korps andre søndag i advent, 9. desember 2018
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel og vi leser fra vers 21 til 24 i Jesu navn:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».
Slik lyder Herrens ord!
«Sorg skal bli til glede», kan man sette som overskriften til denne teksten.
«Sorg og glede» er det ene ordparet denne teksten innbyr til.
«Liv og død» er det andre.
Jesus tar utgangspunkt i den mest grunnleggende av alle menneskelige situasjoner, nemlig fødsel.
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet», sier Jesus.
Slik er det i dag, og slik var det enda mer på Jesu tid.
En fødsel i dag kan være smertefull; helt fram til vår egen tid kunne den også være livsfarlig, og er det i mange land ennå. Gjennom århundrene har barnefødsler vært den vanligste dødsårsak blant kvinner. Ofte døde barnet også. I dag skjer det sjelden, i hvert fall i vår del av verden.
Kombinasjonen smerte og fødsel er like gammel som menneskeslekten selv.
Allerede i utfortellingen, i 1 Mos, kan vi lese at Herren sa til kvinnen: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde» (3, 16).
Jo, Jesus satte derfor ord på en erfaring mange av dem som lyttet til ham kjente godt til: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet».
Som mann har jeg ingen førstehåndserfaring med denne smerten.
Bare med spenningen, forventningen og glede når fødselen er over, barnet er velskapt og det første skriket har fått lyde.
Også dette satte Jesus ord på: «Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».
Prekenteksten denne søndagen er hentet fra den delen av Johannes-evangeliet som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
I en avskjedstale er det alltid et element av sorg.
Man går mot et oppbrudd og en adskillelse, enten denne er midlertidig eller permanent.
Jesus er den som skal forlate disiplene; disiplene er de som skal bli igjen.
Likevel er Jesus den som trøster.
Han vet hva som venter, også bortenfor døden og graven. Han skal stå opp fra de døde. Han skal seire over døden.
Sorg skal bli til glede. Død skal bli til nytt liv.
Adskillelsen skal bli til gjenforening, og denne gjenforeningen skal være for evig. «Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere», sier Jesus, før han legger til et løfte om den fullmakten disiplene, og alle vi som tror, skal få: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen».
Sorgen blir til glede.
Døden blir til liv.
Avmakt blir til trosvisshet, glede og bønnesvar.
Advent er å vente på at Guds løfter skal bli oppfylt i Jesus Kristus.
Det er for å minne hverandre på dette at vi tenner lys i adventstida.
Vi har tent to lys her i formiddag, og vi har sunget to vers i den «lys-salmen» som vi gjerne bruker:
«Vårt første lys vi tenner
og stirrer mot det blå.
Vårt første lys vi tenner,
Guds sønn vi venter på.
Vårt andre lys vi tenner,
for Jesus gjør vi det.
Vårt andre lys vi tenner,
snart får vi stjernen se.»
Guds sønn vi venter på – snart får vi stjernen se.
Desember er kjent som den mørkeste tiden på året. Det er på denne tiden av året at behovet for lys er størst og sterkest. Derfor er det så meningsfullt og riktig at det er på denne tiden vi tenner lys, synger om lys og lengter etter lys.
For noen år siden gjorde jeg som andre har gjort før meg: Skrev fire vers om lysene i adventstida.
De to første er slik:
«Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot natt.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om lysets dyre skatt.
Vi tenner lys i mørket,
vi tenner lys mot nød.
En flamme skal få skinne,
en flamme som skal minne
om seier over død.»
Om seier over død.
Det er der vi er, med prekenteksten denne andre søndagen i advent:
«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».
Andre søndag i advent blir også kalt «forventningens søndag» i adventtida.
Vi hørte om det i lesetekstene i begynnelsen av gudstjenesten.
Profeten Jesaia: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme», og konklusjonen: «Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!»
Eller fra Hebreerbrevet: «For ennå er det bare en kort stund, så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye».
Forventningens søndag!
Forventningen om lyset som skal komme.
I Johannes-prologen leser vi: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.»
Glede og sorg – liv og død – lys og mørke.
Tre ordpar som hører med i adventstida.
Tre ordpar som hører med til det å leve.
Jesus oppsummerer det hele slik:
«Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!
