Ordet om korset

Preken i Askim korps
søndag 19. februar 2012

Vi finner dagens prekentekst
i 1 Kor 1, 18 – 25; i Jesu navn:

For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. Det står jo skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet.» Hvor er da de vise, hvor er de skriftlærde, hvor er denne verdens kloke hoder? Har ikke Gud vist at verdens visdom er dårskap? For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner. For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Slik lyder Herrens ord!

Ordet om korset!
I år er det 100 år siden den svenske dramatikeren August Strindberg døde. Han regnes som en av de største dramatikerne i det 19. århundre og står i samme klasse som Henrik Ibsen. Stykkene hans spilles stadig vekk. Ett av dem – ”Frøken Julie” – spilles på norske scener i disse dager. Det er et skuespill som fremdeles har mye aktualitet i seg – at kjærligheten er litteraturens evige tema er bare én side ved dette. Dette stykket handler også om rasefordommer og om det som mange oppfatter som kontroversielt når kjærligheten sprenger de grensene vi gjerne setter i forhold til raser og kulturer.
August Strindberg levde på mange måter et turbulent liv. Tre ekteskap som alle gikk i oppløsning. Personlige konflikter. Konflikter med andre mennesker. Mye av hans liv var en kamp mot det man kanskje kan kalle ”indre demoner”. Ett av de første skuespillene hans het ”Fritänkaren”; da var han knapt 20 år gammel. Han skrev en selvbiografi – ”Tjänskvinnans son” – som er blitt sammenliknet med Augustins ”Bekjennelser”.
Mot slutten av sitt liv søkte han tilbake til det han egentlig aldri hadde kunnet slippe helt, og han ga beskjed om at på gravsteinen hans skulle følgende ord risses inn: ”Ave crux – spes unica”. Det er en gammel, latinsk setning som betyr: ”Hill deg, kors – vårt eneste håp”.
Det budskapet August Strindberg ønsket å etterlate seg, hans siste melding, var altså en hyllest til korset. Han som hadde skrevet tusenvis av setninger selv, romaner, artikler og skuespill. Når han skulle oppsummere sitt liv, grep han til en erklæring som har vært kjent i 1500 år: Hill deg, kors – vårt eneste håp!

Ordet om korset!
Det er vanskelig for oss å forestille oss som lever i dag hvilken provokasjon og hvor mye forargelse korset representerte i den første kristne tid. Korset var et torturinstrument. Det var der slaver ble henrettet. Det var en langsom og grusom måte å dø på. Så skriver da også Paulus – til menigheten i Korint – at ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt. Korint lå i dagens Hellas, men på nytestamentlig tid var det en del av det romerske riket, der romersk lov og romersk strafferett rådet. Å bli korsfestet var en fornedrende straff, forbeholdt slaver, de verste forbrytere og andre som ble vurdert som bunnsjiktet i samfunnet. Man har funnet anti-kristne grafittier fra de første hundreårene etter Kristus der man har tegnet kors med et esel – esel var kanskje et nyttig dyr, men det hadde ingen status.
Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt – men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft, skriver Paulus.

Vi har allerede hørt dagens tekst fra Det gamle testamente. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» er han blitt kalt. Og den teksten som er satt opp for denne dagen, er kanskje den sterkeste Messias-teksten i hele Det gamle testamente:
«Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.
Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over.
Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for.
Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han.
Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,1-5).

«Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Slik lærte mange av oss denne teksten; slik sitter den i hukommelsen vår ennå. Noen husker kanskje tilmed den sangen som hadde hentet sin tekst fra dette bibelavsnittet.
Foraktet. Ikke regnet for noe. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt.»
I en annen sammenheng skriver Paulus at i forhold til evangeliet er det ikke forskjell på jøde eller greker når det gjelder det å bli frelst. Her sier han at det er det sannelig ikke når det gjelder å avvise evangeliet heller. Før jøder er ordet om korset en snublestein; for greker er det en dårskap.

Vi har også hørt dagens evangelietekst lest. Denne litt underlige fortellingen om disse greske mennene som ville se Jesus. De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.

Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over den teksten. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente - «evangeliet i GT» der profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»

Ordet om korset!
William Booth ble engang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi?
- Det er det blødende Guds Lam, svarte han.
Det er ordet om korset. Ordet om korset er også ordet om det blødende Guds lam. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen kristendom. Uten korset og uten det blødende Guds lam finnes ingen frelse. Ingen nåde, ingen tilgivelse, ingen evighet. ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.”
Korset er det mest sentrale punktet i all kristen tro. Korset er utgangspunktet for all kristen tro. All kristen tro må være forankret i korset. Er det ikke det, er det heller ikke kristendom.

Hvorfor skriver Paulus dette til akkurat menigheten i Korint?
Korint lå i dagens Hellas, som jeg alt har nevnt. Det var gresk kultur og gresk tankegang som rådet. Grekerne var opptatt av estetikk; av det vakre, av det skjønne. Tanken på en frelser som hang på et kors, pisket og blødende, var et for stor utfordring for mange grekere. Det ble for heslig. Det ble for grotesk. Det betyr ikke at menigheten i Korint ikke snakket om korset, men de snakket kanskje ikke så høyt om det. Kanskje kjenner vi oss litt igjen der? Kanskje kan det være fristende å tone litt ned, det som er for provoserende og heslig? Enkelte ting kan ikke tones ned, sier Paulus. Ordet om korset kan det ikke forhandles om. Det kan det ikke prutes på. ”For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.”

Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.
Dét er evangeliet.
Dét er ordet om korset.

”Til det gamle, ærverdige kors,
til det mektige kors vil jeg fly,
og på kne ved dets blodstenkte fot
søke nåde og frelse på ny.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen

De ville se Jesus

Søndagsbetraktning for Fastelavnssøndag

«Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære. Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide» (Joh 12, 20-33).

Det er ikke ofte en bibeltekst rommer stoff til så mange prekener og andakter som denne. Her leser vi om grekerne som ønsket å se Jesus, vi leser Jesu liknelse om hvetekornet og vi leser om røsten fra himmelen. Det som begynner som en forholdsvis praktisk fortelling – at noen ville se Jesus – utvikler seg videre til undervisning om Guds rike, og munner ut i en åpenbaring av Guds kraft.
Men la oss ta utgangspunkt i begynnelsen, i det som starter hele fortellingen: Noen grekere var kommet til Jerusalem for å tilbe. De ønsket samtidig å se Jesus.
De var ikke jøder i utgangspunktet, men de må åpenbart ha delt den jødiske tro. Troen på én Gud og troen på at denne ene Gud ville sende Messias, slik han hadde lovet. De må også ha vært kjent med «dagens debatt» blant jøder og i Israel. De må ha hørt om denne profeten fra Nasaret som underviste, veiledet og helbredet. Jesus var rett og slett en «snakkis» i samtiden og ryktene om ham gikk vidt omkring. De ønsket å se Jesus, og dette fikk Jesus beskjed om.
Hvordan skal så reaksjonen hans forstås? Ordene om at hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet, men hvis det dør, bærer det rik frukt har både noe løfterikt og noe skremmende ved seg. Det løfterike er det han sier om rik frukt; det skremmende det han sier om å falle i jorden og dø.
Jeg tror dette har med Jesu forståelse av sin egen oppgave å gjøre. Han skulle ikke bare være en av mange profeter i Israels historie. Han kom som verdens Frelser. Og for å kunne fullføre denne oppgaven, måtte han lide og dø for menneskenes synder.
Så hviler skyggen av et kors også over denne teksten. Derfor er de to lesetekstene for denne søndagen tekster om henholdsvis korset og om Jesu død. «Ordet om korset er en dårskap for de som går fortapt», skriver Paulus til menigheten i Korint, og teksten fra Det gamle testamente er den som ofte kalles «evangeliet i GT», profeten Jesaia som vitner om han som «er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger».
Ikke å undres over at Jesus utbryter: «Nå er min sjel fylt av angst!» Og samtidig føyer han til: «Men det er jo derfor jeg er kommet!»
Jesu offentlige virke ble innledet ved at døperen Johannes pekte på ham og sa: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» De som hørte denne erklæringen var jøder. Johannes pekte, og de så Jesus. I dagens tekst nærmer vi oss slutten av Jesu virke. Mange har hørt om ham. Mange har sett ham. Og det kommer mennesker langveisfra og sier: Vi vil se Jesus!
Dette ønsket er levende den dag i dag. Fremdeles ønsker noen å se Jesus. Fremdeles er det noen som peker på ham og vitner om at de kjenner ham og har møtt ham. Fremdeles bærer hvetekornet frukt.

Publsiert i Smaalenenes Avis lørdag 17. februar 2012

Såmannskallet

Andakt til Såmannssøndagen

Andaktsordet vårt henter vi fra Romerbrevets tiende kapittel. Versene 13 til 17; i Jesu navn:


Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt? Det står jo skrevet: Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. Jesaja sier: Herre, hvem trodde vårt budskap? Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.
Slik lyder Herrens ord!

Teksten vår er en av lesetekstene til Såmannssøndagen.
Nest etter Jesus på korset, er det neppe noe motiv man finner gjengitt på så mange bedehusvegger og i så mange menighetssaler og kirkerom over hele landet som nettopp såmannen. Ofte er han framstilt som en ung mann, som en ung norsk bonde, som har såkornet i en sekk som henger over skulderen hans, og han strør såkornet rundt seg, tilsynelatende uten noen plan. Han bare strør det ut - sår det ut - sprer det.
En av grunnene til at dette motivet er så mye brukt, er selvsagt at såmannsliknelsen er en sentral liknelse i Det nye testamente, men det bar nok også med en historisk arv å gjøre: Det er arven etter Hans Nielsen Hauge, såmannen framfor noen i norsk kirkehistorie. Den unge østfoldbonden som var ute og arbeidet på åkeren da Gud møtte ham så sterkt at det forandret hele livet hans. Vi vet faktisk ikke om han var ute og sådde da dette skjedde - han kan like gjerne ha holdt på med grøfting eller pløying. Men slik livet hans senere ble, og slik vi kjenner fortellingen om ham, er han blitt stående som en slags prototyp på såmannen.
Jo, såmannsmotivet har stått sterkt i det norske kristenfolket. Det står sterkt i norsk, kristen tradisjon. Norske kristne har vært glad i såmannsmotivet. Jeg tror Jesus var glad i såmannsmotivet også. I evangeliene finner vi tre forskjellige tekster der Jesus bruker såmannen som motiv. «En mann gikk ut for å så ... ». Slik begynner en av dem. «Himmelriket er å ligne med en bonde som gikk ut for å så ... ». Slik begynner en annen av disse tekstene.

I denne teksten bruker ikke Paulus ordet «såmann». Men han snakker om såmannsarbeid. Han tar utgangspunkt i noe som vel er å betrakte som et «a priori»-utsagn; noe det er alminnelig enighet om, noe som er en forutsetning for resonnementet som følger: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.
Og så fortsetter han derfra: «Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?»
Hva sier han? Han spør: «Hvordan kan det bli noen grøde og høst der det ikke er sådd? Og hvordan kan det bli sådd noe dersom ingen sår?»

Dette er den utfordring såmannssøndagen stiller oss overfor. Et behov og et kall. En oppgave og et oppdrag.
«Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?» Det er behovet. Det er oppgaven.

Men: «Hvordan kan de høre uten at noen forkynner? Og hvordan kan de forkynne hvis de ikke er utsendt?» Det er kallet. Det er oppdraget.
Jeg har på min blogg et lite dikt som jeg skrev for snart et år siden. Der forsøker jeg å si noe om dette:

Sammenheng
Skal noen kunne høste, må noen også så.
Skal noen kunne komme, må noen også gå.
Skal noen kunne motta, må noen også gi.
Skal noen kunne lytte må vi ha ord å si.

Behovet og kallet henger sammen; oppgaven og oppdraget henger sammen. Det gjør oppsummeringen, både bibeltekstens oppsummering og denne andakten sin oppsummering: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord.»

Amen