torsdag 8. april 2010

VED SØNDAGSSKOLESJØEN


Siden åpenbarte Jesus seg enda en gang for disiplene ved Tiberiassjøen. Det gikk slik til: Simon Peter, Tomas, som ble kalt Tvillingen, Natanael fra Kana i Galilea, Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen der. Simon Peter sier til de andre: «Jeg drar ut og fisker.» «Vi blir også med,» sa de. De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere fått noe, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei,» svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk,» sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. De andre disiplene kom etter i båten og dro garnet med fisken etter seg. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen. Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne. «Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk,» sa Jesus til dem. Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet. Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren. Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde (Joh 21, 1-14).

Det fortelles at da Sveriges tidligere statsminister Tage Erlander hadde besøkt Israel for første gang, ble han spurt om hva som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. - Att se min söndagsskolasjö, svarte han. Sjøen han snakket om var Genesaretsjøen; sjøen der Jesus vandret på bølgene. Sjøen der Jesus stillet stormen. Sjøen der Peter gjorde sin store fiskefangst. Søndagsskolesjøen. Kanskje en av de mest omtalte innsjøer i hele verden?
En sommerdag for snart ti år siden svømte jeg i søndagsskolesjøen. Det var sommer, det var varmt og jeg husker vannet som svært behagelig. Etter svømmeturen satt vi en gruppe på stranden og sang kristne sanger. En av dem var ”I den stille, klare morgen”, og jeg fikk et lite flashback til en av min barndoms første fonetiske opplevelser: Jeg var overbevist om at man i ett av versene skulle synge: ”Jeg har hørt hans trette trinn på Gallileas fjell og vann…”.
Jeg var ved sjøen der Jesus hadde vandret, hvilt og undervist. Jeg var ved søndagsskolesjøen.
Denne søndagens tekst er fortellingen om da Jesus åpenbarte seg for disiplene for tredje gang etter at han var stått opp fra de døde. Vi vet ikke noe mer nøyaktig om når det skjedde, men det må ha vært en stund etter påske – litt ut i perioden på 40 dager mellom påske og Kristi Himmelfart. Jesus kan ikke ha vært fysisk sammen med disiplene i hele denne perioden – ”døgnet rundt”, for så si det slik. Han åpenbarte seg for dem – først én gang, så en gang til, og så denne tredje gangen. Disiplene var samlet ved sjøen. Flere av dem hadde vært fiskere før de møtte Jesus, og nå er det plutselig som om Peter vil gjenoppfriske gamle kunnskaper: ”Jeg drar ut og fisker,” sier han. ”Vi blir med deg,” sa de andre. ”Men den natt fikk de ingenting,” sier teksten.
Neste morgen sto Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Likevel gjorde de som han sa da han ga dem det litt meningsløse rådet om å kaste ut garnet på den andre siden. Kanskje var det noe i stemmen hans som vakte til live minner om en annen opplevelse; noe som var blitt sagt dem i en liknende situasjon? ”Følg meg, og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere.”
Fortellingen om Peters fiskefangst blir gjerne tolket symbolsk. Den blir lest som et frampek mot det som skulle bli både Peters og kirkens kall og oppgave framover: Å være menneskefiskere. Å vinne mennesker for Guds rike. Det er skapt mye god metaforbruk rundt dette, og det er et mye brukt tema i kristen sang og musikk.
For disiplene var nok opplevelsen med fiskefangsten først og fremst en bekreftelse på at Jesus var stått opp fra de døde, at han var i virksomhet og at han fremdeles var den de hadde fulgt gjennom tre år og som de hadde sett helbrede syke, bryte brødet, vekke opp døde og undervise om Guds rike. De behøvde ikke spørre hvem han var – de visste det. De kjente ham igjen. De var ved søndagsskolesjøen.

Søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis for første søndag etter påske

mandag 5. april 2010

KVELDSMAT I EMMAUS


Preken i Askim korps 2. påskedag, mandag 5. april 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 28 til vers 31; i Jesu navn:
”De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”.
Slik lyder Herrens ord!


Det må være en av verdens mest kjente spaserturer, den 12 kilometer lange strekningen mellom Jerusalem og Emmaus som det fortelles om i denne teksten. To venner – vi kjenner bare navnet på den ene – la ut på denne turen et par dager etter de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Og det var det dette de snakket om: Det som hadde skjedd med Jesus fra Nasaret! Vi vet ikke hvorfor de skulle til Emmaus – kanskje de rett og slett bodde der? Og akkurat som vi korter reisetiden med å høre på musikk eller radio, gikk disse og pratet sammen.
I den bibelske kronologien er vi kommet til kvelden første påskedag. Det er Lukas som forteller om denne vandringen. Det har skjedd så mye denne dagen. Først var det kvinnene som hadde gått ut tidlig om morgenen for å salve Jesu legeme. De var kommet løpende tilbake og hadde fortalt en underlig historie om en engel som hadde sagt dem at Jesus var ikke lenger i graven. Så hadde noen av disiplene gått ut for å sjekke. Dette kunne da ikke stemme? Men de var kommet tilbake med samme historie. Graven var tom. Faktum sto fast. Det eneste som lå igjen var linklærne.
Og nå var det blitt kveld, og ”to disipler (var) på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem” – slik innledes denne fortellingen, ”og de samtalte om alt det som var skjedd”. Mens de gikk slik og snakket ble de – trodde de i hvert fall – innhentet av en tredje vandringsmann. Han innledet slik vi også gjør det dersom vi kommer inn fra sidelinja i en samtale: ”Hva er det dere snakker om?”
De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke hans kropp. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»

De ikke bare sørget – de var forvirret!
Så må de ha begynt å gå igjen, og mens de gikk var det Jesus som førte ordet. Men de visste ikke at det var Jesus. Men de lyttet. Og etterpå gikk det opp for dem i hvor sterk grad de hadde lyttet, og hvor sterkt inntrykk det hadde gjort på den, den undervisningen de fikk der de gikk.
Det er spennende å lese om disse samtalene på tomannshånd, eller som her: tremannshånd, som Jesus hadde. Tenk bare på samtalen med Nikodemus! Den samtalen har vi et langt referat fra. Her får vi bare åpningen: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og så står det at han ”begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene”. Det var kanskje greit at strekningen var såpass lang som den var? Jesus måtte ha mye på hjertet! Mange henvisninger, mange forklaringer.
Det finnes talere og det finne foredragsholdere som er så fascinerende, enten det nå er dem selv eller emnet deres, at man ikke blir trett av å høre på dem. At man aldri får nok. Jesus må ha vært en slik lærer. For da de var kommet fram, og Jesus ga inntrykk av å ville gå videre, ba dem ham stanse: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.»
Så ble han med dem inn.
Så satte han seg til bords med dem.
Så tok han brødet, brøt det og ba takkebønnen…
Da skjedde det noe!
Da kjente de ham igjen!

Det må ha vært noe med den situasjonen som gjorde at de kjente ham igjen!
Det er mange måter å kjenne igjen et menneske på. Mange kanaler for gjenkjennelse. Det kan være utseendet. Det kan være stemmen. Eller det kan være en bestemt bevegelse. Et kast med hodet, for eksempel.
Da Jesus brøt brødet og bad takkebønnen – ”da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen”. Ikke som en plutselig åpenbaring, men som en gjenkjennelse. Dette hadde de sett før! De hadde sett Jesus bryte brødet før!
Det står ingenting i Bibelen om at disse to var på den øvre sal på skjærtorsdag. Det var ikke derfra de kjente igjen bevegelsen. Men de var disipler. De hadde fulgt Jesus. De hadde vært sammen med ham. De hadde hørt ham be takkebønnen og sett ham bryte brødet før.
Hvor?
Kanskje ute i ørkenen, de gangene han mettet de store folkemengdene med noen få brød og litt fisk?
Kanskje var det noe spesielt ved måten Jesus brøt brødet på – et grep som gjorde at de kjente ham igjen? Det er bare én som bryter brødet på den måten!
Og i det de kjente ham igjen, ble han borte for dem. De så ham ikke lenger.
Stolen han hadde sittet på – den var der.
Asjetten han hadde brukt – de sto der på bordet.
Brødet han hadde brutt – det lå der.
Han hadde vært der!
De hadde sett ham!
De hadde snakket med ham – og han hadde snakket med dem.
De hadde hørt stemmen hans – sett blikket hans – sett ham bryte brødet. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Kveldsmat i Emmaus!
Kanskje det mest omtalte måltid i historien er dette som det aldri ble noe av? For de kunne jo ikke bare sette seg ned etter en slik opplevelse. ”Så hyggelig at Jesus stakk innom, da!” Nei, dette måtte de dele med flere. De måtte dele det med de andre disiplene. Hadde de gått strekningen mellom Jerusalem og Emmaus én gang, kunne de vel gå den en gang til? Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen - da han brøt brødet.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

fredag 2. april 2010

TENK, DET VAR ALLTING FOR MEG


Preken i Askim korps langfredag 2. april 2010

Vi er kommet til langfredag. Denne begivenhetsrike, komprimerte dagen som på mange måter er kjernen i vår tro. Den, sammen med påskedagen. Disse to dagene som henger så nøye sammen, med alle sine kontraster. Uten langfredag, ingen påskemorgen. Men uten påskemorgen – seierens dag! - ville langfredagen vært nederlagets dag. Vi skal lese noe av det som er prekenteksten for denne langfredagen. I utgangspunktet er det en svært lang tekst som er dagens tekst, men jeg har valgt å lese et utsnitt. Kanskje vi kan reise oss mens teksten blir lest:
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, det 15. kapittel, fra 6. til 15. vers; i Jesu navn:
”Hver høytid pleide Pilatus å gi en fange fri, den folket ba om. En som gikk under navnet Barabbas, satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret. Da mengden møtte opp og begynte å be Pilatus gjøre som han pleide, svarte han: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» For han visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus. Men overprestene egget opp folkemengden, så de ba ham gi Barabbas fri i stedet. Pilatus tok på ny til orde: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» «Korsfest ham!» skrek de tilbake. Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest ham!» Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.”
Slik lyder Herrens ord!


Jeg har satt en overskrift på det jeg har tenkt å dele med dere her i formiddag. Overskriften vil nok si noe om hva som er prekenens tema. Det er et kjent tema en langfredag på Frelsesarmeen. Det er hentet fra en sang vi allerede har sunget: ”Se mengden til Golgata iler.” Igjen og igjen lød disse ordene mens sangen ble sunget: ”Tenk, det var allting for meg.”

Sangen er skrevet av brigadér Hjalmar Hansen – en av Frelsesarmeens pionerer som levde fra 1873 til 1952. Han skrev flere hundre sangtekster. Mye av det var nok leilighetspoesi, men de beste tekstene lever videre. ”Møt ham hver en morgen” er en av dem. ”Herligste navn som er uttalt på jord” er en annen. Men den aller første sangen han skrev, ble også den mest kjente: ”Se, mengden til Golgata iler”. Den skrev han en natt i 1894. Da var han 19 år gammel, og var assistent ved Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka i Oslo. Menigheten hadde i noen uker også hatt møter på Snarøya hver søndag ettermiddag. Disse hadde den unge løytnanten ansvaret for. Det kom mange til møtene, men ingen bøyde seg, og en dag sa Hansens sjef at dersom ingen ville bli frelst, så han ingen hensikt i å ha disse møtene. Dette ble veldig alvorlig for løytnanten, som hadde en lang bønnekamp før han la seg til å sove. Midt på natten våknet han, og han følte det var Gud som spurte ham om han når som helst var villig til å skrive ned det Gud ga ham? ”Ja, Herre”, svarte han, sto opp og fant fram blyant og papir. I løpet av 20 minutter var alle de tre versene og omkvedet skrevet ned. Etterpå grep han Bibelen sin, ba Gud gi ham et ord, slo opp og leste: ”Han vekket meg, og jeg lot meg vekke. Jeg sto opp, og han ga meg sitt ord”. Det er ikke noe vers i Bibelen som lyder slik, men Hansen slo seg etter hvert til ro med at dette var noe Gud hadde latt ham få lese der og da – en vurdering blant andre biskop Johan Lunde støttet ham i.
Neste kveld ble sangen sunget første gang, og ikke minst omkvedet hadde en sterk virkning: ”Å, tenk det var allting for meg! For meg brast hans elskende hjerte. Ja, tenk, det var allting for meg.” Flere ga til kjenne at de ville bli kristne, og møtene på Snarøya fortsatte videre.
Hjalmar Hansen skrev mange påskesanger. Disse handlet nesten uten unntak om korset, om Golgata og om Jesu lidelse og død. Han ble Golgata-sangeren framfor noen, ikke bare i Frelsesarmeen, men i norsk kristenhet.

Tenk det var allting for meg!
William Booth ble en gang spurt: Hva er det sentrale i Frelsesarmeens teologi? Og han svarte med fire korte ord: ”Det blødende Guds Lam”.
Den amerikanske lyrikeren Vachel Lindsay leste i en avis i 1912 at William Booth var død. Han satte seg og begynte å skrive et dikt: ”General William Booth enters into Heaven”. Det er oversatt til norsk av Sigmund Skard: ”William Booth dreg inn i himlen”. Gjennomgangstemaet i dette diktet er en sangstrofe: ”Er du ren i hans blod? Er du renset i Gudslammets blod?”

Det blødende Guds lam!
Tenk, det var allting for meg!
Hva var så dette ”allting”? Hva innebar en korsfestelse? Hva innebar hudstrykingen? Hva innebar det å bli kronet med en tornekrone?
Jeg har ikke tenkt å gå altfor detaljert inn på det. Det er ikke relevant. Det er ikke volumet av fysisk smerte som gjør at Jesu lidelse og død er til menneskenes frelse. Det er ikke piskeslagene, tornekronen, timene på korset, tørsten, angsten – verken sammen eller hver for seg er det disse tingene som frelser menneskene. Rent nøkternt vurdert er det helt sikkert mennesker som har lidd mer enn det mennesket Jesus fra Nasaret gjorde. Den amerikanske predikanten Moody skal ha sagt det slik: ”Det er mange som lidd mer enn Jesus led, men de var ikke den Jesus var.”
Hvem var Jesus?
Guds enbårne sønn, sier vi i bekjennelsen. ”Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”, heter det i en av de eldste trosbekjennelsene kirken har – den nikenske. ”Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd”, heter det i en annen, oldkirkelig bekjennelse, nemlig den athanasianske.
”Han som ikke visste av synd, har han (Gud, Faderen) gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet”, skriver Paulus til menigheten til Korint.

”Tenk, det var allting for meg!”

Jeg skal ikke spørre hvor mange av dere som har lest krim i påsken, eller har sett krim på fjernsyn. Krim og påske er en norsk greie som aldri er blitt fullt ut forklart, tror jeg. Noen har tenkt at det er fordi påskebudskapet også kan leses som et kriminaldrama. Det kan det vel egentlig ikke, men et rettsdrama – ja! Den tilfangetatte Jesus som slepes fra Pilatus til Herodes og tilbake til Pilatus. Dommen som avsies. Dommen som fullbyrdes.

Kanskje er det kombinasjonen kriminalmysterium og livsmysterium som fengsler slik? For det er jo et mysterium, at det faktisk kunne skje. At Jesus lot det skje. At Gud lot det skje. At Jesus ikke bare avbrøt det hele. Det kunne han ha gjort. At ikke Gud grep inn. Det kunne han ha gjort. ”Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi,” ba Jesus. Men den gikk ikke forbi. Jesus tømte den, og han tømte den til bunn.
Tenk, det var allting for meg!
Biskop Per Lønning ble en gang spurt: ”Hvem er egentlig skurken i påskedramaet?” -Det er meg, det, svarte biskopen.
Tenk, det var allting for meg.

Skurken i påskedramaet?
En av de mest tragiske ting som har skjedd i kirkehistorien stemplingen av jødene som ”Kristi mordere” – at det var jødene, som folk, som drepte Jesus. Det var menneskeslektens synd som drepte Jesus. ”Tenk, det var allting for – meg!” For deg! For hver enkelt av oss!
I år er det 90 år siden Johan Falkberget skrev sin novelle ”Naglene – eller jernet fra Norden”. Det er en sterk og gripende fortelling om smeden Ela fra Jerusalem. Han har en vissen arm, og den gjør at han ikke lenger er i stand til å utføre arbeidet sitt. Så møter han profeten fra Nasaret, og han helbreder armen til Ela. ”Gå tilbake til din smie og gjør din gjerning”, sier han til ham. To år går. Ela har glemt profeten som helbredet armen hans. En dag står han og arbeider med et materiale som det er nesten umulig å få så varmt at han kan bearbeide det. Han får høre hvor det kommer fra – det er jern fra Norden, fra et land der det alltid er is og snø. Men Ela gir seg ikke, og omsider har han fått laget det han skulle: Noen lange, grove nagler. Og Ela slår inn sitt buemerke på naglene.
Samme påske blir Jesus fra Nasaret korsfestet. Også Ela er i folkemengden. Da det hele er over, blir Jesus tatt ned fra korset. Naglene han var korsfestet med blir trukket ut og slengt til side. Ela ser, som den fagmann han er, at det er fine nagler – godt håndverk. Han tar dem opp. Og han kjenner igjen sitt eget buemerke. Det er naglene han smidde av jernet fra Norden. Han smidde dem med den hånden som Jesus helbredet. Og han husker hva Jesus sa til ham.
”Tenk, det var allting for meg!”

Har jeg sagt noe om bibelteksten vår så langt?
I det enorme, bibelske persongalleriet, er Barabbas en av dem som virkelig fascinerer. Han er blitt symbolet på Jesu stedfortredende død. Det er laget filmer om ham. Den svenske forfatteren Pär Lagerkvist skrev en av sine mest kjente romaner om ham. Hva vet vi om ham? Praktisk talt ikke noe som helst. Men fortellingen om ham står sterkt – han nevnes i alle de fire evangeliene. Det fortelles at han var en opprører, men Lukas legger til: Barabbas var en mann som hadde blitt fengslet for opptøyer i byen og for mord. Og Johannes, som er den av evangelistene som var nærmest inn på begivenhetene i tid; ja, som var til stede da dette skjedde, skriver bare at Barabbas var en røver.
Man kan sikkert trekke noen paralleller til moderne opprørere og deres arbeidsmetoder – det er både ran og mord der også! – men her og nå skal vi nøye oss med det vi i hvert fall vet: Barabbas skulle ha vært den som hang på korset i midten, men i stedet hang Jesus der.
Ingen historisk person har som Barabbas konkret opplevd og sett det som er kjernen i evangeliet: Jesu stedfortredende død. At han led og døde for det enkelte menneskes skyld. ”Å, tenk, det var allting for meg!”
Det er en alminnelig oppfatning at Barabbas var en opprører, og at de to som ble korsfestet sammen med Jesus var Barabbas sine medskyldige. Jesus hang der Barabbas skulle hengt!
Da jeg var på påskeleir på Flesberg for mange år siden ble det vist en film som het ”Barabbas”. Den var laget med tanke på evangelisering, og munnet ut i at Barabbas selv kom til den konklusjon at ”Jesus døde for meg – da må jeg leve for ham.”
Vi hører ikke mer om den bibelske Barabbas, om det var slik han konkluderte. Vi vet mer om de to som skulle dødd sammen med ham. ”Røverne på korset”, som vi ofte kaller dem.
Men det er da heller ikke så viktig å vite hva som skjedde med Barabbas og hvordan han konkluderte. Viktigere er det å vite hva vår egen konklusjon blir. Han døde for meg – da må jeg leve for ham. Da må jeg tro på ham.
For tenk, det var all ting for meg.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen