Vitne om Jesus...

Preken for Treenighetssøndagen 26. mai 2013 – Frelsesarmeen, Askim



Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, kapittel 24, fra vers 45 til 48; i Jesu navn:
«Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»

Slik lyder Herrens ord!


Vi har akkurat feiret pinse. «Kirkens fødselsdag», som den gjerne kalles. Løftet om at Jesus skulle sende Den Hellige Ånd sto sentralt i den undervisningen han ga fram mot påske. Og i de 40 dagene han var sammen med disiplene, mellom oppstandelsen og hans himmelfart, minnet han dem om dette løftet.

Dagens tekst er fra en slik «påminningsseanse». Tidligere hadde Jesus sagt: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 26). Han hadde også sagt: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg. Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av» (Joh 15, 26-27).

I dagens tekst leser vi: «Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene...».
Disiplene var i en annen ende av læringskurven når Jesus sa dette, enn de hadde vært da han sa de tingene vi leste fra Johannes-evangeliet. Det ble sagt før påske; før arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen. Før oppstandelsen. Nå hadde alt dette skjedd. Disiplene visste mer, de hadde erfart mer. Nå kunne Jesus «åpne deres forstand». Det handlet ikke om å tilegne seg kunnskap, som fra ei lærebok. Det handlet om å tilegne seg innsikt, erfaring. De forsto mer, mer enn hele sannheten ville de forstå når Talsmannen kom.

Forrige søndag var det pinse. Vi kjenner fortellingen om pinseunderet. Ildtungene på disiplenes hode. De mange språkene disiplene snakket. De mange som kom til tro.
Men pinseunderet er ikke først og fremst ildtungene og språkene.
Pinseunderet er innsikten, kunnskapen og erfaringen; det at alt dette kom på plass for disiplene. Påminningen, som Jesus snakket om da han lovte dem Den Hellige Ånd. Pinseunderet er at Den Hellige Ånd ble en rettighet for alle troende.

Sist søndag leste vi hva som skjedde da Peter talte til den store folkemengden. Det står at budskapet «stakk dem i hjertet», og de spurte: «Hva skal vi gjøre?»
Hvordan oppsto dette stikket i hjertet?
Det kom fordi de fikk høre evangeliet. Det kom fordi noen vitnet.

Og nå er vi inne i dagens tekst og Jesu utfordring: «Dere er vitner om dette!»
Vi har lest to tekster tidligere i denne gudstjenesten.
Det er to tekster om å vitne.
Jesaia sitt kall: «Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss?»
Det var Gud selv som spurte. Og Jesaia svarte: «Herre, her er jeg! Send meg!»
Den andre teksten var om Paulus som vandret omkring blant dem mange templer og altre som sto på Aerogapos. På ett av disse sto det: «Til en ukjent Gud».
En slags helgardering, kanskje?
De gamle grekere hadde guder for det meste. Guder for krig, guder for fred. Guder for landbruk og guder for kjærlighet. You name it. Og likevel var det et savn, noe de manglet. Derfor satte de også opp et alter til en ukjent Gud.
«Dette som dere dyrker uten å kjenne, er det jeg forkynner», sa Paulus. Det var dette han var vitne om.

Vitner er viktige.
De er viktige i en rettssal. De er viktige når ting skal bekreftes eller dokumenteres.
Disiplene hadde den viktigste av alle kvalifikasjoner for å være vitner om Jesu verk og gjerning: De hadde sett det. De hadde vært til stede. De hadde hørt ham undervise. De hadde sett ham helbrede. De hadde dratt inn den store fangsten. De hadde sett ham stille stormen. De hadde sett ham lide og dø. De hadde møtt ham etter oppstandelsen. «Dere er vitner om dette!»

Det er Lukas som forteller om den samtalen som er dagens tekst. Det er helt mot slutten av hans evangelium, hans «første bok», som han skriver. Vi er fremdeles – rent kronologisk – i dagene mellom oppstandelsen og himmelfarten. Jeg ser for meg at dette er et referat av den samtalen Jesus hadde med disiplene underveis mot stedet der han fór opp til himmelen fra. Det siste møtet. Han hadde vist seg for dem. Han hadde vist at han var av kjøtt og blod; han hadde spist et stykke fisk. Og kapitlet avsluttes med at Jesus hentes opp, og at disiplene går tilbake til byen, til templet, der de lovpriser Gud.
I det neste skriftet Lukas skriver, og som vi kjenner som Apostlenes gjerninger, gjentar han så denne fortellingen om Jesu himmelfart, bare med en del flere detaljer. Og i det neste kapitlet forteller han om pinsen.

Denne søndagen kalles «treenighetssøndagen».
Å markere denne dagen, har lange tradisjoner i den kristne kirke. Den går tilbake til før år 1000. Det er den første søndagen i den andre halvdelen av kirkeåret. I det første halvåret feirer vi både jul, påske og pinse. I det halvåret som vi nå går inn, er det ingen slike «fester». Nå er alt på plass, liksom.
Troen på den treenige Gud har også svært lange røtter i den kristne kirkes historie. Det er en læresetning som i praksis alle kristne kirker står sammen om, selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen. Men det er flere tekster der de tre – Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – nevnes sammen, som en enhet. Den velsignelsen Paulus bruker i 2 Kor er bare ett eksempel: «Må vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud, vår Fars kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med oss alle».
Vi har lest sammen Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse heter det: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære.» Og i den sjuende heter det: «Vi tror at anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den Hellige Ånd er nødvendig for å bli frelst».
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd! Treenigheten.

Hva innebærer det at vi er gått inn i treenighetstiden i kirkeåret? Det innebærer at vi er inne i vitnesbyrdets tid. «Dere er vitner om dette», sier Jesus i dagens tekst. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og Samaria og like til jordens ender», leser vi i Matteus-evangeliet, i det vi gjerne kaller «Misjonsbefalingen».

Ser du de rundingene Jesus beskriver i Misjonsbefalingen? Sirklene i vannet som han tegner opp?
Han begynner i Jerusalem. Det var disiplenes nærmiljø. Vårt nærmiljø er hjemmet, familien, nabolaget, de nærmeste vennene.
Så går han videre til Samaria. Jeg skal ikke stresse for langt at han nevner akkurat Samaria, men vi vet jo at jøder og samaritanere hadde sine «issues». Der skal dere vitne, sa Jesus. Arbeidsplassen – lokalsamfunnet.
Og så tar han den helt ut - «like til jordens ender».

Jeg skrev en artikkel for noen år siden om en ung frelsessoldat fra Mysen. Klara Muskaug, het hun. «Fra Mysen til Madhras» kunne visst den ha hett; eller «Fra Mysen til India». For det var dit hun dro. Det var der hun gjorde tjeneste i mange år.
Eller Ludvig Ringsby – den første misjonæren til Kina som Frelsesarmeen i Norge sendte ut. Han var fra Askim. Være vitner i Askim og Mysen – og like til jordens ender.

Vi skal ikke alle ta hele den sirkelbevegelsen. Noen av oss skal bli i Jerusalem. Noen skal ikke dra lenger enn til Samaria. Vi kan si det slik: «Ingen kan vitne for «alle», men alle kan – eller skal – vitne for noen».

«Dere skal begynne i Jerusalem», sier Jesus til disiplene i dagens tekst. Så legger han til: «Dere er vitner om dette». Om hva? Om det Skriften hadde sagt: «Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag».

Dere har kanskje hørt fortellingen om mannen som kom til den amerikanske predikanten Spurgeon? Han ville så gjerne være en evangelist, en sjelevinner, og nå ba han den kjente predikanten om råd. Hva trodde Spurgeon var Guds vilje med hans liv og tjeneste? Han var villig til å reise hvor som helst.
- Hva jobber De med? spurte Spuregon.
- Jeg er lokomotivfører, svarte mannen.
- Er fyrbøteren på lokomotivet Deres frelst?
- Ikke så vidt jeg vet.
- Da tror jeg det er Guds vilje at De skal bli på lokomotivet Deres, svarte Spurgeon.

«Dere skal begynne i Jerusalem», sa Jesus.
Det er mange måter å vitne på.
Munken Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, sa det slik: «Forkynn evangeliet – med ord, om nødvendig.»

Jeg leste i Vårt Land i forrige uke et intervju med Trond Eriksen, som er daglig leder i Evangeliesenteret i Norge. Han sier det er et økende problem at det blir stadig færre kristne miljøer dit man trygt kan anbefale de nyomvendte og tørrlagte fra Evangeliesenteret å søke fordi det å drikke alkohol blir stadig vanligere i disse miljøene. Jeg synes det er et tankekors. Derfor er jeg stolt av at det i hvert fall finnes ett slikt miljø, og at jeg tilhører det miljøet og den menigheten.
Jeg sier ikke nødvendigvis at det er «synd» å drikke alkohol.
Men dersom mitt eksempel – eller mangel på eksempel - fører noen til fall, er det synd, ikke bare i betydningen «uff så dumt da», men i religiøs forstand; det er synd mot Gud og mot en av hans minste.
«Forkynn evangeliet – gjennom ditt eksempel!» Bruk ord om nødvendig, men eksemplet er viktigere.

Hva er evangeliet?
Det er budskapet om omvendelse og tilgivelse – et budskap som skal forkynnes for alle folkeslag.
Men start i Jerusalem, sier Jesus. Begynn der du befinner deg. Og bring det videre derfra.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

Pinse gjør det lettere å være kristen

Jeg har hørt mange pinseprekener i mitt liv. Jeg har holdt noen også, og det er alltid en stor utfordring å skulle formidle og forklare dette sterke, utrolige budskapet som gjør at pinsedag er «kirkens fødselsdag». Men den beste pinsepreken jeg har hørt, ble holdt av en gutt på ti år for mange år siden.

Jeg skulle lage et nærradioprogram om pinsen, og i den forbindelse gikk jeg rundt med mikrofonen til en rekke personer, unge og eldre, og stilte det samme spørsmålet: «Hva betyr det for oss som lever i dag at Den Hellige Ånd er kommet?» Den siste jeg spurte var en gutt på ti år. Etter en kort tenkepause svarte han: - Det gjør det vel lettere å være kristen, tenker jeg?

Det ble radioprogrammets sluttreplikk. I all sin enkelthet oppsummerer det svaret pinsebudskapet i én eneste og begripelig setning: Pinse gjør det lettere å være kristen.

HJELPER OG VEILEDER
Jesus sa omtrent det samme da han skulle sende Den Hellige Ånd. Ånden skulle komme som en hjelper og veileder. Han skulle hjelpe disiplene til kjenne det rette og leve rett. Han skulle minne dem om de ord Jesus hadde sagt, han skulle undervise dem, og han skulle gi dem kraft til å være vitner.
Derfor kan vi si at Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen. Vi kan saktens si det enda sterkere: Den Hellige Ånd gjør det mulig for oss å være kristne. Gjennom den hjelp, veiledning og utrustning som han gir den som tror på Jesus.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være kristen ved at han forklarer innholdet i Guds ord for den troende, fra det å overbevise om synd og nåde, til det å gi trosvisshet og å veilede i troslivet. Den Hellige Ånd gjør det også lettere å være en kristen ved at han gir den kristne kraft til å vitne og til å leve i samsvar med Guds ord.
Den Hellige gjør det lettere å være en kristen. Dette er grunnen til at Gud gir Den Hellige Ånd til alle som tror på ham, og alle som tror at Jesus kom til verden for å frelse alle mennesker fra deres synd.

KJENNETEGN
Akkurat som mange indere har sitt kastemerke for å vise hvor de tilhører, har den kristne fått Den Hellige Ånd som bevis på hvor han eller hun tilhører. Soldaten har sin uniform, foreningsmedlemmet har sitt medlemsbevis, men den kristne har fått Åndens innsegl. Den Hellige Ånd er den kristnes identitetsbevis. Den Hellige Ånds komme til menigheten var Guds redningsaksjon for alle som tror på ham.
Den Hellige Ånd gjør det lettere å være en kristen. Ånden er gitt alle kristne, ikke som noe mystisk og ubegripelig for alle andre enn spesielt «åndelige» mennesker, men som Guds praktiske handslag til menneskene, hans hjelp til alle som ønsker å være en kristen.
Så den beste pinsepreken jeg har hørt, var svaret fra en gutt på 10 år til en radioreporter.

Herrens bønn...

Preken for 6. søndag i påske, Frelsesarmeen, Askim, søndag 5. mai 2013

Dette hellige evangelium er skrevet hos evangelisten Matteus, det sjette kapittel, fra vers sju til vers 13; i Jesu navn: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»
Slik lyder Herrens ord!


«Fadervår» er en av de mest sentrale tekstene i hele den vestlige kulturhistorien. Man snakker om å «kunne mer enn sitt Fadervår», og teksten brukes i mange sammenhenger.
Ett eksempel: 20. april 1992 var det en stor minnekonsert på Wembley i London etter at rockemusikeren Freddie Mercury – vokalisten i gruppa «Queen» - var død av aids. Konserten hadde som formål å samle inn penger til aidsforskningen, og en av artistene var David Bowie. Han innleder sin opptreden med å si at han ville gjøre «noe helt personlig» i kampen mot aids. Det han gjør, er å knele på scenegulvet og begynne å lese en tekst: «Our Father, Thou who art in Heaven, hollowed be Thy Name…». Han leser Fadervår.

Man kan selvfølgelig tenke at det var da en nokså teatralsk gimmick, og David Bowie er jo på mange måter en posør. Men jeg synes teksten han valgte er interessant. Han måtte gripe til et av kulturens grunnelementer for å sette ord på de følelsene som var inni ham – og kanskje inni publikummet hans også. Da nyttet det ikke med en poptekst eller en ny vise. Han måtte gripe tak i en av de mest fundamentale, mest grunnleggende tekstene i hele den vestlige kulturarven: Herrens bønn! Fadervår.

Teksten vi har lest er hentet fra Bergprekenen. Det finnes to fortellinger i evangeliene om hvordan «Fadervår» nært sagt «ble til». Den andre finner vi i Lukas-evangeliet, kapittel 11, og vi skal ta med den også: «En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: «Når dere ber, skal dere si: «Far! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. Gi oss hver dag vårt daglige brød. Tilgi oss våre synder, for også vi tilgir hver den som står i skyld til oss. Og la oss ikke komme i fristelse.»

Jeg skal ikke gå inn i noen analyse av forskjellene i disse to fortellingene, og heller ikke de to utgavene av den mønsterbønnen, som Fadervår også er blitt kalt. Det er forskjeller, men for en som har brukt hele sitt voksne liv på å referere hva andre har sagt, er det ikke spesielt dramatisk med to referater som skiller seg litt fra hverandre. Kjernen i teksten er den samme, og Jesus kan saktens ha brukt de samme «poengene», enten han talte til en stor forsamling eller bare hadde de 12 disiplene foran seg. For poenget var ikke å lære verken disiplene eller folkemengden en tekst; det var å lære dem noe om bønn.

La oss se litt på dette med bønn:
Bønn har som forutsetning at mennesket tror man kan kommunisere med Gud, både som enkeltmenneske og som fellesskap, og at Gud kan svare, både den enkelte og fellesskapet. Å be er en måte å vise glede og takknemlighet på, men også anger og ønske om tilgivelse.

Dette er en allmenn, religiøs erkjennelse, men den er spesielt sterk i de tre religionene jødedom, kristendom og islam. Om det å be er en religiøs plikt eller en religiøs forrett, er det trolig ulike meninger om, også blant troende innen hver enkelt av disse religionene. Bønn er ellers ikke noe som er forbeholdt disse tre religionene: Bønn forekommer i alle religioner. I Bibelen omtales bønn første gang i 1 Mos 4, 26, siste gang i Åp 22,20. Det står mye om bønn i Bibelen, og det refereres også til mye bønn. Jeg har lest at i alt er referert 85 forskjellige bønner i Bibelen; mange av dem i Salmes Bok. En av disse bønnene fikk en slags renessanse for noen år siden, gjennom ei lita bok som het «Jabes bønn».
Om ham leser vi i 1 Krøn 4.10 at han bad slik: «Jabes påkalte Israels Gud og sa: «Å, om du ville velsigne meg, utvide mitt landområde og støtte meg med din hånd! Om du ville lage det så at jeg slipper ulykke og smerte!» Og Gud lot ham få det han hadde bedt om.»
Hvem var Jabes? Det vet vi ingenting om. Vi vet bare at han bad en bønn, og at han ble bønnhørt!

En av lesetekstene denne søndagen er om den bønn Salomo bad da han ble konge etter sin far David. Det var også en enkelt bønn. Noen flere ord enn Jabes, men fremdeles enkelt: Han bad om visdom til å styre klokt.

I en andaktsbok av Karsten Isachsen fant jeg denne bønnen: «Gud – hvis det finnes en Gud; frels min sjel – hvis jeg har en sjel».
En enkel bønn. Få ord. En bønn som fanger opp både tro og usikkerhet; begge deler er en del av den religiøse erfaringen de fleste av oss gjør.

Jabes bønn var en enkel bønn.
Jeg er nokså sikker på at Jesus kjente fortellingen om Jabes – det lille som var å kjenne av den. Og jeg leser Jabes tankegang inn i det Jesus sier i sin undervisning om bønn; det er jo ikke Jabes som er tema for denne prekenen: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem!»

Hvem er det Jesus refererer til når han snakket om «hedningene»?
Vi har veldig lett for å tenke at når Jesus var kritisk mot noe, var det fariseerne og de skriftlærde han refset. Og ofte var det nok det. Men ikke her. Jesus ville aldri kalt fariseerne og de skriftlærde for «hedninger». Fariseerne og de skriftlærde var jøder; akkurat som Jesus selv. Når Jesus underviste om bønn, underviste han jøder. Disiplene var jøder; folkemengden som lyttet til bergprekenen var jøder.

Vi omtaler gjerne «Fader vår» som «bønnen Jesus lærte oss» eller som «Herrens bønn»; vi tenker på den som en kristen bønn. Men det er ingenting i denne bønnen som ikke en hvilken som helst from jøde kunne sagt både «ja og amen» til.
Antakelig er det heller ikke noe i Fadervår som ikke en hvilken som helst from muslim kunne slutte seg til. Det betyr ikke at Fadervår er en slags bønn for alle religioner. Men det er en bønn for de som tror på bare én Gud.
Når Jesus underviser om bønn, er det altså ikke de jødiske bønnetradisjonene han vil til livs, men de hedenske.

Og hvem var «hedningene»? For Jesus og hans samtidige var alle de som ikke kjente eller trodde på den ene, sanne Gud; de som ikke trodde på «Far, du som er i himmelen». Ordet «hedning» hadde et helt annet innhold på Jesu tid enn i dag. I dag brukes «hedning» om mennesker som ikke tror på noe som helst. Religionshistorisk er det helt feil. «Hedningene» både på Jesu tid og senere i historien trodde saktens, om ikke på Gud, så på guder. Det var jo derfor de brukte så mange ord; de ville ha gudenes oppmerksomhet. De var som små unger, snakket, ropte og skrek; egentlig en litt fortvilet situasjon: Se meg, da! Hør meg, da! Jeg maser jo på deg!

I Det gamle testamente har vi en kjent fortelling om dette møtet med hedningene og Guds representant. Guds representant; det var profeten Elia. Hedningene var representert ved 450 prester for guden Ba’al. Fortellingen står i 1 Kong 18; jeg skal ikke dra hele den fortellingen her, men den kom til et punkt der Guds profet og hedningenes prester satte hverandre stevne på fjellet Karmel.

«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (v. 21-25).
«Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Ba’als prester brukte hele dagen. Det står at de «påkalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist. Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.» Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem. (…) Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem.»

Da så Guds profet trådte fram, bad han en enkelt bønn: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.» Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: « Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»

«Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Det hjalp ikke med de mange ordene, de veldige anstrengelsene og den sterke skrikingen.

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem!»
Det er altså ikke slik at vi gjennom mange ord kan tvinge Gud til å handle. Bønnens kraft – bønnens mulighet – ligger ikke i verken antallet på eller volumet i våre ord. Bønnen styrke og mulighet ligger hos Gud – den Gud vi retter vår bønn mot.
Kan Gud handle?
Ba’al kunne ikke det, simpelthen fordi han ikke fantes. Å be er derfor en bekjennelseshandling. Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»
Ber jeg en bønn, er det fordi jeg tror det finnes en Gud som bryr seg om hva jeg trenger!

Det samme sier Jesus: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be: «Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»

Hva er det denne bønnen sier?
Den sier at den som tror, har en Far i himmelen.
Den sier at denne Far har et navn som er større enn alle andre navn. Vi husker kanskje det svaret Moses fikk da han sto ved den brennende tornebusken og hørte Herrens røst. «Hvem skal jeg si har sendt meg?» spurte han. «Hva er ditt navn?»
Og Herren svarte: «Jeg er den jeg er. Dette skal du si til Israel: Jeg Er har sendt meg».

«Navnet over alle navn er Jesus», synger vi ofte. «Navnet Jesus blekner aldri». Det er sant, begge deler. Men hvorfor er det sant? Jo, fordi det er slik som Paulus skriver i Fil 2; en tekst som trolig er en av de eldste, kristne salmer som finnes: «Derfor har også Gud opphøyd ham (Jesus!) til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Men bønnen sier mer.
Den sier at denne Far i himmelen, med navnet som er over alle navn, har et rike, og det er et rike som ikke går under.
Var det noen som hadde erfaring med riker som gikk under, var det jødene. Davids rike hadde gått under. Alle de andre rikene som hadde erobret dem i tur og orden, var gått under. Romerriket skulle også gå under. Men Guds rike? «La riket ditt komme» - det skal være en del av det du ber om, sa Jesus – at Guds rike skal vokse. Og at Guds vilje skal skje – både i himmelen og på jorden. Hvem har ansvaret for at Guds vilje skal skje?
Det må Gud selv ha. Vi blir jo bedt om å be ham fullføre sin vilje – på jorden, som i himmelen. Vårt ansvar er å gjøre det vi tror er Guds vilje med våre egne liv.

En bønn med en adresse. En bønn som sier hvem det er man henvender seg til: Navnet, riket, viljen.

Så kommer våre behov: Det daglige brød, tilgivelse og evne til å tilgi; disse henger sammen, og å bli bevart både fra fristelser og fra ondskap.
Men det er også alt! Det er slående hvor lite man egentlig ber om på egne vegne når man ber Fadervår.
Janis Joplin var en amerikansk artist som bare ble 27 år gammel. Hun døde i 1970, men ennå kan man høre den spesielle stemmen hennes når platene blir spilt i radio. Ikke minst denne: «Lord, won’t you buy me a Mercedes Benz». En flott bil; et fargefjernsyn, en helaften ute.

Du kan ikke forankre slike bønner i Fadervår. Det vi kan forankre, er dette: Det daglige brød, å bli bevart fra ondskap, å kunne gi og motta tilgivelse.

Hvordan kan man be om alt dette? Jo, «for riket er ditt og makten og æren i evighet». Denne avslutningen er ikke med i Lukas sin versjon av denne fortellingen, og kan vel ha kommet til i etterkant, som en liturgisk avrunding på en bønn som er blitt en del av gudstjenestens liturgi.

Bruk ikke mange ord, sier Jesus – fokuser på Gud og på det du trenger.

Vi snakker ofte om bønnens muligheter. Kanskje skal vi av og til også våge å snakke om bønnens begrensninger? Bønn er ingen automat der du kan bestille en vare eller tjeneste, og så får du den.
Dag Hammarskiöld skrev: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn ved at man setter Gud som adressat».

Jesus sier: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det».



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen