lørdag 22. desember 2012

Mine øyne har sett din frelse


Betraktning for romjulssøndagen


«I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa: - Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: - Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen» (Luk 2, 25 – 35).


Et ungt par kommer til Guds hus med sitt nyfødte barn «for å gjøre med ham som skikken var etter loven». I dette tilfellet ville det si at gutten skulle omskjæres, et lite, kirurgisk inngrep som hadde en religiøs begrunnelse, og fremdeles har det for mange. Det var et paktstegn som viste at gutten tilhørte det jødiske folket.
Jeg vet ikke hvor mye seremoniell som var knyttet til en slik handling; i og med at det skulle skje åtte dager etter fødselen, var det trolig en nokså dagligdags hendelse. Men akkurat denne dagen, og rundt denne gutten, skjedde det noe som gjorde at vi leser om det fremdeles. To personer, en mann og en kvinne, og begge høyt opp i årene, kom også til templet denne dagen. I dagens tekst leser vi om den ene av dem. Han het Simeon og var en «rettferdig og gudfryktig mann». Han hadde fått et løfte fra Gud om at han ikke skulle dø før han hadde sett «Israels trøst» - Messias; Frelseren som jødefolket hadde ventet på kanskje så mye som to tusen år.
Denne dagen kom han til templet «ledet av Ånden», leser vi – Gud selv måtte han dyttet borti ham og sagt: - Simeon! I dag bør du gå i mitt hus! I dag skjer det!
Da han kom dit, forsto han med en gang hvem som var «Israels trøst». Det var den vesle gutten til det unge paret. Han så vel ut som et hvilket som helst annet guttebarn. Kanskje omskjærelsen alt hadde skjedd, og den vesle gråt litt mens moren bysset på ham for å roe ham ned.
Mange kunstere har skildret scenen med gamle Simeon og Jesus-barnet i templet. En av dem er Rembrandt. En gammel mann som holder et barn forsiktig i armene sine – løfter det opp litt, mot helligdommen og ber en bønn.
I Bibelen kalles denne bønnen «Simeons lovsang»: -Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.
Det er særlig setningen «mine øyne har sett din frelse» som mange har festet seg ved. Det er en sterk ytring. «Jeg har sett det med egne øyne» - nærmere en primærkilde kommer du ikke.
I en gammel negro spiritual heter det: «Var du der....?» Where you there when they crusified my Lord? Det er en salme om korsfestelsen.
Og når vi snakker om å se Jesus, er det som regel scener fra hans voksne liv vi tenker på – til nød hendelsen da han som 12-åring satt i templet, og alle de skriftlærde undret seg over klokskapen hos denne unge gutten. Vi ser ellers gjerne for oss Jesus som helbreder syke, Jesus som underviser folket, Jesus som vekker opp døde, Jesus i Getsemane, Jesus hos Pilatus, Jesus på korset, Jesus i graven og Jesu himmelfart. Den voksne Jesus.
Tror vi på disse fortellingene og disse bildene, er det også lett å tro at Jesus var Guds sønn og verdens frelser. Men gamle Simeon så bare en nyfødt baby. Og likevel visste han at dette var ikke «bare en nyfødt baby», så unik som enhver nyfødt baby tross alt er. «Med egne øyne har jeg sett din frelse», sa han.
Det må ha blitt åpenbart noe for gamle Simeon der han sto med Jesus-barnet i armene. Han forsto at denne gutten hadde en helt spesiell, historisk oppgave foran seg. Det var ikke bare «et potensial» i dette barnet, men en oppgave: «Han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt», sa Simeon til foreldrene.
Tenkte Maria på disse ordene da hun mer enn 30 år senere sto ved foten av Jesu kors og hørte ham rope: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Vi leser om andre ting som ble sagt at Maria gjemte ordene i sitt hjerte og tenkte på dem.
«Med egne øyne har jeg sett din frelse». Det går en linje gjennom hele Jesus-fortellingen som salmedikteren har beskrevet slik:
«Velkommen fra din himmelsal
til denne verdens tåredal
hvor man deg intet annet bød
-nn stall og krybbe, kors og død».

Også over krybben ser man skyggen av et kors.

Publsiert i Smaalenenes Avis 29. desember 2012

lørdag 15. desember 2012

Vitnesbyrdet og gjerningene



Preken i Askim korps
3. søndag i advent
– 16. desember 2012


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det femte kapittel, fra vers 31 til 36; i Jesu navn:
«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»
Slik lyder Herrens ord
!


Det har skjedd en del forandringer når det gjelder tekstrekkene som skal brukes i norske gudstjenester. Vi har fått en tekstrekke til. Noen vil kanskje si: Vi har fått tilbake en tredje tekstrekke, slik det var tidligere.

Når jeg fyller 60 år om et halvt års tid, er det samtidig 50 år siden jeg fikk min første bibel. Jeg har den ennå, og bakerst i den sto alle tekstene for kirkeåret. Og det var tre tekstrekker. Nå har det i mange år vært to rekker, men fra og med det kirkeåret som vi nå har gått inn i, er det igjen tre rekker. Det betyr at det er blitt mange flere bibeltekster som er prekentekster. Og man kommer jo ikke utenom at flere bibeltekster gir – eller har i hvert fall alle forutsetninger for å gi – mer bibelkunnskap. Kanskje tilmed til predikantene? For plutselig oppdager man at man må arbeide med – sette seg inn i – bibeltekster man ikke har jobbet med på denne måten før.

Dagens tekst er en slik tekst. Den var ikke med i noen av de tidligere tekstrekkene. Det er en utfordring. Det er en kilde til økt kunnskap og økt innsikt – i hvert fall for den som skal forsøke å tolke teksten. Teksten «tema» - forholdet mellom Døperen Johannes og Jesus – er kjent fra før. Men det som Jesus sier her, akkurat denne teksten, er av de tekstene denne predikant i hvert fall ikke har jobbet med før nå.

Vi er i adventstiden.
På latin heter denne perioden «Adventus Domini» - det betyr «Herrens komme».
Da Jesus ble født, var det nok en del mennesker i Det Hellige Land som ventet på Herrens komme. Men det var nok ikke mange. Bibelen forteller oss om noen av dem. Maria og Josef var to av dem; Jesu foreldre. Elisabeth og Sakarja var to andre – de vi kjenner som foreldrene til Døperen Johannes. Gamle Simon i Templet. Anna Fanuelsdatter – disse to som dukket opp da Jesus-barnet ble omskåret. Flere vet vi ikke om; det er de som tror det ikke var flere enn disse. Seks personer som ventet på Herrens komme. Sodoma og Gomorra gikk under i sin tid fordi det ikke var så mange som ti som levde rett for Herren.

Jeg nevnte Døperen Johannes. Denne underlige skikkelsen i kamelhårskappe og med den sære menyen – gresshopper og honning. Han som sto fram og forkynte: «Rydd Herrens vei; gjør hans sier rette». Johannes-evangeliet sier det slik, og jeg siterer det slik det står i den bibelutgaven jeg fikk for snart 50 år siden: «Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes; han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham. Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset» (Joh 1, 6-8).
I den teksten vi har lest, snakker Jesus om de to sentrale skikkelsene i adventstida: Det er Døperen Johannes og det er Jesus selv. Jesus snakker om ham som skulle forberede Frelserens komme – og om Frelseren selv; han som kom. Jesus selv. Han snakker om ham som pekte fram mot Messias – og han snakker den Messias som det ble pekt på: Jesus selv.

I de adventstekstene vi kjenner fra før, er det gjerne slik at Johannes snakker om Jesus. Men i dagens tekst er det Jesus som snakker om Johannes. Han snakker om Johannes for å minne om at Johannes hadde snakket om ham. Det Johannes sa, var sant, er Jesu poeng. Sa han ikke at Messias skulle komme? Vel, nå er jeg kommet! Sa han ikke «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd»? Nå står jeg her. Det Johannes sa om meg var sant, sier Jesus.
Det er på en måte et juridisk argument Jesus bruker; en argumentasjon hentet fra rettssalen. I en rettssal er det ikke alltid nok at noen sier «jeg gjorde det» eller «jeg gjorde det ikke» for å dømt eller frifunnet. Det trengs flere vitner. Dette var nedfelt i Moseloven og er bekreftet i Det nye testamente: «Etter to vitners utsagn eller etter tre vitners utsagn skal en sak stå fast», heter i 5 Mos 19,15, og blir gjentatt – og bekreftet – både av Jesus og Paulus: Matt 18,16 og 2 Kor 13,1. Her henviste Jesus til ett vitne: Døperen Johannes. Men samtidig henviste han til mange andre vitner, nemlig hans egne tilhørere. «Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus i denne teksten.

Det empiriske argumentet, erfaringen, er enda sterkere enn det juridiske. Det kjenner vi også fra andre sammenhenger i Bibelen. Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn. Hun som sprang inn til byen og sa: «Kom å se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort.» Vi leser fra Joh 4 – kapitlet før det vi henter dagens tekst fra: «Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser» (v. 39 – 42).

La oss se litt mer på sammenhengen Jesus sier dette i. Kapittel 5 åpner med fortellingen om den syke ved Betesta dam. Et eller annet skjedde ved den dammen. Fra tid til annen ble vannet opprørt, og da hadde det en helbredende kraft, men bare for den første som kom ut i. Mannen i fortellingen hadde ligget ved dammen i 38 år og ventet på at det skulle bli hans tur; at noen skulle velte ham ut i vannet som den første. Så kom Jesus, og mannen ble helbredet. Men fordi dette skjedde på en sabbat, ble det diskusjon rundt dette og vi får en tekst om «Sønnens fullmakt».

Vitnesbyrdet fra Johannes – gjerningene Jesus gjorde. De to «bevisene», for å holde oss til rettsspråket, var det Jesus la fram.

«Dere sendte bud på Johannes», minner Jesus dem om. Hvorfor gjorde de det? Fordi han var så rar? Eller var det fordi han traff noe hos dem med sin forkynnelse? At han traff noe hos dem ved å peke på ham som skulle komme? At han traff noe ved å minne dem på at de måtte omvende seg? «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham. Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg», sier Jesus.
«Disse gjerningene» som Jesus nevner – hva er de? Det er å helbrede sykdom; tilgi synd, reise opp igjen de som har falt; gi utslåtte og utstøtte mennesker nytt mot, ny tro på seg selv. «De friske trenger ikke til lege,» sa Jesus. «Dere som synes dere er gode nok som dere er – dere trenger ikke meg. Men det gjør de som vet at de ikke er gode nok; de som ikke tror at de kan frelse seg selv gjennom gode gjerninger. De gode gjerningene er de jeg gjør, sier Jesus: helbrede sykdom, tilgi synd, reise opp mennesker.»

«Kom og se en som har sagt meg alt om meg selv!»
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»
Det går en tråd – for ikke å si: en lenke! - fra innbyggerne i Sykar tilbake til gamle Simon i templet. Med Jesus-barnet i armene kunne han si: «Med egne øyne har jeg sett din frelse.» De sa: «Vi har selv hørt ham!»

Advent og lys hører sammen.
Vi har tent tre lys i dag. Det med å tenne adventslys er en forholdsvis ny skikk – om lag 100 år gammel. Det er en skikk som skal ha kommet fra Tyskland, der også skikken med juletre – som er en del eldre – og julekalender stammer fra. Jeg har lest at skikken med adventslys oppsto da en tysk dame ville lage en kalender for sin funksjonshemmede sønn fordi han gledet seg så sterkt til jul. Så laget hun en adventstake, eller kanskje var det en adventskrans, der hun tente lys for å telle ned til jul. Ett lys når det var fire uker igjen, to lys når det var tre, og så videre.
Kanskje var det slik det skjedde? Jeg ønsker egentlig at det var slik; jeg synes det er en vakker fortelling. Men slike skikker oppstår jo ikke i et vakuum. Det ligger en tanke bak. En erfaring. Og lys er en slik tanke og erfaring, ikke minst med tanke på julen; ikke minst med tanke på advent. Hva sa Jesus: «Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.»

Johannes-prologen: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».

Vitnesbyrdet lyser. Men også gjerningene lyser.
Krybben i stallen lyser – men det gjør også korset på Golgata.
Det lyser fra den tomme graven – og det lyser fra løftet om Herrens gjenkomst.

«Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»
Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.

lørdag 3. november 2012

En sky av vitner


Preken for Allehelgensdag i Askim korps søndag 4. november 2012





Utgangspunktet for denne hallehelgenspreken finner vi i Hebreerbrevet, det 12. kapittel og de tre første vers; i Jesu navn:






«Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»
Slik lyder Herrens ord!


«En sky av vitner»!
Jeg smaker på ordene! Hva ser jeg for meg?
Kanskje ser jeg det som salmedikteren Brorson så?
«Den store, hvite flokk å se
som tusen berge full av sne
med skog omkring
av palmesving
for tronen – hvem er de?»


En sky av vitner...
Eller ser jeg det som frelseskrigeren Tandberg så?
«Guds kriger, hold ut inn til kronen du får,
se, talløse skarer ved målet alt står,
Se, skaren av vitner som gikk samme vei;
hva Gud var for dem, vil han være for deg.»


En sky av vitner…

Men når jeg leser teksten, oppdager jeg at Hebreerbrevets forfatter ikke skriver at skyen av vitner er de som står foran troen og venter på oss. Skyen av vitner er ikke de som har gått foran.

Jo, jeg vet det er Allehelgensdag, og de fleste av oss har graver vi enten vil besøke i løpet av dagen eller som vi vil tenke på i løpet av dagen.
Og jo: Jeg tror på Bibelens løfte om en evig salighet for alle som tror på Jesus.
Men skyen av vitner som vi leser om her – hvem er det?
Det er alle de andre som også tror på Jesus.
Når Hebreerbrevets forfatter skriver «så stor en sky av vitner omkring oss» – at den er omkring oss – så sier han også: Vi står midt i den. Vi er en del av denne skyen.
En sky av vitner.

På den tiden da Jesus ble født fantes det en gruppe mennesker i Israel som ettertiden har kalt «de stille i landet» – det er ikke noe bibelsk uttrykk, så vidt jeg har funnet ut. Det var mennesker som ventet på Messias. De var få – Maria og Josef skal ha vært blant dem; Sakarias og Elisabet; gamle Simon i Templet – hva leser vi om ham? «I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede.» Og da han hadde sett barnet, kunne han si: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, lik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse.» Og så var det en til i Templet. Anna Fanuelsdatter – en profet, skriver Lukas. «Hun var langt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.»

De stille i landet – en sky av vitner?

Jeg tenker på en fortelling fra Det gamle testamente.
Det er en dramatisk fortelling. Abraham og Lot har skilt lag – ikke fordi at de ikke kunne gå sammen, men folkene deres kunne ikke. De skilte lag, og Lot slo seg ned i Sodoma. Men en dag får Abraham besøk av Gud selv og to av hans engler. Herren vil ødelegge Sodoma på grunn av all den synd som finnes der; all den skamløshet. Dette ville de bare si fra til Abraham om. Vi leser det som står i 1 Mos 19: «Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt. Abraham gikk nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige? Kanskje finnes det femti rettferdige i byen. Vil du likevel rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet på grunn av de femti rettferdige som er der? Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld.»
Til det svarte Abraham: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske. Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av disse fem?» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førtifem der.» Abraham fortsatte å tale til ham: «Kanskje finnes det førti der», sa han. Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Kanskje finnes det tretti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.» Abraham sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje finnes det tjue der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.» Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.»


Vi vet hvordan det gikk. Det var ikke ti rettferdige i byen. Det var ingen sky av vitner.

En sky av vitner…

Pinsen 1984 tok Mona og jeg med oss strengemusikken fra Sandvika korps til hjemstedet til faren min: Atløy i Sogn og Fjordane; Askvoll kommune. Vi var vel mellom 40 og 50 personer i alt, og pinseaften fylte vi bedehuset på Kumle. Bygdefolket hadde da i flere år arrangert en hver basar til inntekt for Frelsesarmeens misjonsarbeid i Indonesia, der foreldrene mine var engasjert. Det de hadde sett av Frelsesarmeen der på øya fram til da hadde vært, kanskje to-tre frelsessoldater fra Florø som kom en gang i blant og hadde møte. Og her sto vi mellom 40 og 50 – mange av dem i røde musikantuniformer. – Eg trudde ikkje det var så mykje folk i heile Frelsesarmeen, eg, sa en av dem som var på møtet etter at det var slutt.
En sky av vitner?

«Samhold gir styrke!» Det er et gammelt slagord, ikke minst fra fagforeningenes historie. Men det er en gammel og universell erkjennelse. Jeg synes det er spennende å se naturprogrammer på fjernsynet. Og se hvordan det å holde sammen er en refleks som du finner hos store dyr og små dyr; se bare på mauren. «Gå til mauren og bli vis», heter det i ordspråksboka – det er et råd med mange lag. Se hvordan løvene arbeider når de skal felle et bytte – se hvordan de store flokkene arbeider når de skal avverge et rovdyrangrep.

En sky av vitner – det er de troende som står sammen her nede.
Men det er ikke bare dem.
Teksten vi har lest kommer rett etter en annen, kjent tekst: Hebreerbrevet 11; det såkalte «troskapitler». Og der refereres det til trosheltene fra Den gamle pakt; det eksempel på tro som de var. De er eksempler og forbilder for de kristne – en dag skal vi slutte oss til dem. Så det er en sky av vitner i himmelen – men skyen av vitner her nede er viktigere, dersom denne skyen skal bli enda større, enda sterkere, enda herligere.

Alle Helgens dag.
Ordet «helgen» har ingen naturlig plass i vår protestantiske bevissthet. Når vi bruker det ordet, blir det ofte på en litt slapp og tanketom måte. «Du er en helgen», eller «han/hun er en helgen», sier vi bare folk er litt ekstra greie med oss.
Ordet kommer fra et annet og mye større ord – «hellig».
I den katolske kirke blir ikke helgener erklært «helgener»; de blir erklært hellige. Eller enda mer presist: Kirken erkjenner at de var hellige mennesker den gang de levde.

Hver gang jeg er i Roma er det særlig en kirke jeg besøker. Den heter Sta. Maria sopra Minerva – det betyr at den er bygget der hvor det tidligere var et tempel for guden Minerva. I denne kirken er den hellige Katarina av Siena begravd. Hun levde på 1300-tallet, og var «litt av en dame». Sigrid Undseth skrev sin siste bok om henne. Graven hennes viser en ung, vakker kvinne som sover fredfullt. Ung var hun – bare 34 år da hun døde. Vakker? Kanskje en gang i tiden? Da hun døde, var hun radmager. Kanskje døde hun rett og slett av sult, fordi hun fastet så strengt. En moderne forfatter har beskrevet henne som anorektiker. Alt dette får være som det vil: Det gjør inntrykk på meg å stå ved graven hennes. Jeg stiller meg alltid det samme spørsmålet: Kan vi tro på hellige mennesker i vår tid? Men også dette: Har vi råd til å la det være?

Når Paulus skriver til «de hellige i Rom», henvender han seg til den kristne menigheten i byen; til de troende; de som har tatt imot Jesus. Det er de hellige. De er «skyen av vitner». Ikke de som står foran himmelens trone, men de som står – nær sagt – foran keiserens trone, foran domsstolen, foran folkemeningen, tiltalt for å være kristne. «… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse.»

De hellige i Rom. De hellige i Askim.
Det skal en dag ha kommet et brev til postkontoret i Krokstadelva, i Nedre Eiker kommune i Buskerud. På konvolutten sto: «Til den hellige på Krokstadelva».
Jaha? Hvordan finner postverket en slik adressat? Står vedkommende under «h» for «hellig»? De som jobbet på postkontoret visste hvem adressaten var. Det var en gammel, pensjonert slumsøster ved navn Lydia Monsen. Hele Krokstadelva kjente henne som en from og elskverdig, eldre dame som det nærmest strålte godhet av. «Den hellige på Krokstadelva».

Alle Helgens Dag!
En dag da vi ser framover – mot evigheten.
Men også en dag da vi ser utover – rundt oss – og minner oss selv og hverandre på at vi skal være evighetens representanter her nede.
«… la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

lørdag 27. oktober 2012

De søkte samme tempel


Søndagsbetraktning for Bots- og bededag, 28. oktober 2012

«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 18, 9-14).

Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu mest kjente liknelser. Den står som et litterært fyrtårn i klasse med liknelsen om Den barmhjertige samaritan og liknelsen om Den fortapte sønn. Den er blant de mest kjente, bibelske fortellinger. Den har satt spor etter seg blant ordtakene. Vi snakker om å opptre «fariseersk» – det spørs om ikke uttrykket er en arv fra denne fortellingen, selv om den arven kanskje ikke er helt rettferdig. For hva tenker vi på når vi snakker om å være fariseersk? Har ikke det lett for å være et annet ord for «hyklersk»? Og hva man ellers kan si om fariseeren i Jesu liknelse: Noen hykler var han ikke. Han var ærlig – ja, så ærlig at det nærmet seg dumhet. Han begynte sin bønn med å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker. Og i særdeleshet ikke som «den tolleren der». Så fortalte han Gud om alt det gode han gjorde – Gud har jo så mye å passe på; kanskje hadde han ikke fått det med seg?
Faktisk forteller han nokså mye om seg selv ved hjelp av det han sier. Slik vi har sett denne scenen for oss både i kunsten og gjennom søndagsskolens flanellograf, har fariseeren gjerne stått langt framme i templet, og han har bedt høyt og tydelig. Om tolleren får vi ikke vite annet enn at han var en toller. Han var – bokstavelig talt – «en toller og synder». Det erkjente han. Bønnen hans var den kanskje mest grunnleggende frelsesbønn noen kan be: - Gud, vær meg synder nådig!
Vi ser to menn som er på vei inn i templet. De søker det samme tempel. De søker den samme Gud. La oss holde fast ved det. De gikk opp i templet for å be. De gikk dit – og søkte Gud.

Vi får også vite hvordan de bad.
Fariseeren bad: Jeg takker deg at jeg ikke er som andre mennesker! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg er så from! Jeg er ikke som andre mennesker – for jeg gjør så mye godt!
Tolleren ba ikke slik. Han var ikke opptatt av andre mennesker. Han var opptatt av Gud. Og han var opptatt av sin egen situasjon i forhold til Gud: - Gud, vær meg synder nådig!

De søkte det samme tempel. De søkte den samme Gud.
Men den ene søkte både templet og Gud for å vise seg fram. Den andre søkte templet og Gud for å få nåde. Derfor konkluderte Jesus som han gjorde: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.

Begge hadde bruk for Guds nåde. Den ene visste det – de andre viste det.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 27. oktober 2012

lørdag 15. september 2012

Forfølgelse - velsignelse?


Preken for 16. søndag etter pinse – 16. september 2012 i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra tiende til tolvte vers; i Jesu navn:
«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Slik lyder Herrens ord!


Denne søndagens prekentekst er hentet fra Bergprekenen, og fra de saligprisningene som innleder Bergprekenen. Saligprisningene er jo en tekst som er liksom «lett, men vanskelig» å preke over. Men når vi kommer til den siste saligprisningen, blir det bare vanskelig. «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.» Og som om det ikke er nok, forsterker Jesus denne saligprisningen. Det gjør han ikke med noen av de andre. «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

De første saligprisningene handler egentlig mest og godhet og nestekjærlighet; de handler om å ta hensyn, om å skape fred, om å tørste etter rettferdighet. Men så skjer det et temaskifte, og Jesus begynner å snakke om forfølgelse. «Slik forfulgte de profetene før dere», sier Jesus, og så går han over til å snakke om disiplene som jordens salt og verdens lys. Bergprekenen er nemlig først og fremst rettet til disiplene. Den er undervisning av disiplene.

Så langt i saligprisningene har Jesus sagt dette: Salige er dere når dere gjør det som er godt.
Nå sier han plutselig: Ja, dere er salige når dere gjør det som er godt – men dere er også salige når det gode dere har gjort, blir belønnet med forfølgelse, bakvaskelse og løgn.

For mange år siden skulle jeg intervjue forfatteren Odd Eidem for Krigsropet. Jeg var hjemme hos ham på Nesodden; det var stort for en ung journalist å møte og snakke med en – relativt sett – kjent forfatter. Da jeg begynte arbeidet med denne prekenen, kom jeg på noe av det han snakket om i dette intervjuet: Det gode og rene vil alltid provosere det onde. Det blir et problem at noen gjør godt – av ren godhet. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi vi er så vant til å tenke: «What’s in it for me?» – Hva kan jeg få ut av det?

«Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Forfølgelse!
Det er et svært ord. Et digert ord. Hva vil det egentlig si?

Jeg leser av og til om noen som er blitt mobbet fordi de er kristne, men trøster seg med at de må tåle det for Jesus. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om slike vitnesbyrd. Jeg tror nok forfølgelse er langt mer enn slike ting. Mobbing er uakseptabelt. Men er det forfølgelse? Hva sier for eksempel Hebreerbrevets forfatter om de gamle trosheltene? Det advares mot sterke scener: «Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet» (Hebr 11, 36 – 39).

Eller om vi leser avisene. I denne måneden har vi lest om jenta fra en kristen familie i et asiatisk land, hun er mellom 12 og 14 år, og hun er psykisk utviklingshemmet. Hun er blitt arrestert, anklaget for blasfemi og kan risikere dødsstraff.
Da snakker vi om forfølgelse!
Og så viser det seg at både anklagen og ”bevisene” er konstruert med det klare formål at man vil bli kvitt de kristne i dette området.
Da snakker vi om forfølgelse.
Vi leser også om en kristen pastor som har stått for retten i et annet land, anklaget for blasfemi. Han konverterte nemlig fra islam til kristendom. Han har stått for retten én gang, og ble dømt til døden. Men saken ble tatt opp igjen. Den første dommen vakte for mange internasjonale reaksjoner. Sist uke kunne vi lese at han var blitt løslatt.
Likevel: Da snakker vi om forfølgelse!

Og det er ikke en betryggende motvekt at slike saker vekker internasjonal oppsikt. Hva med de mange som blir trakassert og/eller drept og som man aldri hører om? Og myndighetene i disse landene erkjenner åpent at selv om en som er anklaget for «blasfemi» i betydningen skiftet religion, blir frikjent i retten, kan man ikke garantere vedkommende sin sikkerhet. For den lokale mobben anerkjenner ikke rettsregler. Blir mobben straffet? I det ene tilfellet jeg nevnte – den psykisk utviklingshemmede jenta – er en person riktignok blitt arrestert for å ha plantet falske bevis. Men det løser ikke grunnspørsmålet: At kristne blir forfulgt. Og pastoren er blitt løslatt. Men hva med de mange som det aldri blir internasjonal oppmerksomhet rundt?

Hvordan definerer Jesus selv forfølgelse?
Han sier det slik i det vi har lest: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis». Her er stikkordene: Håner – lyver – baksnakker – for Jesu skyld.

Er vi der, i Norge i dag?
Vi er vel egentlig ikke det?
Det er blitt sagt mye om forfølgelse av kristne. Man kan iblant få inntrykk av at det å være utsatt for forfølgelse, skal være normaltilstanden for den kristne kirke. Men kristne er ikke de eneste som er blitt forfulgt for sin tro. Det har representanter for de fleste religioner, og ikke minst grupper innen religionene opplevd. Katolikker har forfulgt protestanter – om omvendt; bare for å ta ett eksempel. Shia-muslimer forfølger sunni-muslimer; bare for å ta et annet. Og bare så det også er nevnt: Historien forteller om kristne som forfulgte mennesker av annen tro. De forfølgelsene som har vært mot jøder ned gjennom historien, har stort sett vært utført av kristne.
Forfølgelse er altså ikke noe sær-kristent; et slags kjennetegn på sann kristendom.

Hvordan forstår jeg så denne teksten om forfølgelse og det Jesus sier om dette?

Jeg tror jeg vil si det slik: Jeg leser den ikke som en tekst som sier: Slik skal det være. Men jeg leser den som en tekst som sier: Slik kan det bli. Slik har det vært for mange. Slik kan det bli også for oss. Det har vært hevdet at flere mennesker er blitt fengslet og henrettet for sin tros skyld i det 20. århundre, enn i hele resten av kirkens historie til sammen. Akkurat vi lever ikke under forfølgelsestider. Dette er ikke vår hverdag. Gufset fra mobbing på arbeidsplassen og i skolegården er ubehagelig nok, men tar ikke fra oss livsgrunnlaget - slik mange kristne i andre land og til andre tider har opplevd og opplever.
Jesus satte de forfulgte i godt selskap: Slik forfulgte de profetene før dere. Og han sa også, i Joh 15, 20: «En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.»

Så vi skal ikke ta lett på nær sagt «evangeliet om forfølgelse». Og det møter oss i mange skikkelser og variasjoner.
Jeg tror det er et problem her i Norge at vi har ikke nok – skal jeg kalle det «erfaring»? – med sann og ekte kristendomsforfølgelse. Det er såpass mye toleranse – «toleranse»; anførselstegnene er ofte berettiget - ute og går i norsk offentlighet at vi har få og ingen forutsetninger for å forstå de mennesker og de situasjoner der det å stå fram som kristen faktisk koster. Derfor får vi slike, litt absurde situasjoner som når norske byråkrater skal vurdere om en asylsøker som har konvertert, er «kristen nok» – det er faktisk uttrykket man bruker. Eller man spør hvorfor man ikke kan velge en annen, mindre kontroversiell religion, hvis man ikke er fornøyd med den man er vokst opp i.

Noen tanker om dette å være «kristen nok».
En gammel historie fra den tiden da det å ha blitt konfirmert nærmest var et krav for å slippe ut i samfunnet: En ung mann hadde strøket til denne testen gang på gang. Så kom det en ny prest til bygda, og den ukonfirmerte, som må ha nærmet seg 20 år, skulle prøve enda en gang.
- Kan du de ti bud? spurte presten. Nei, gutten kunne ikke de ti bud.
- Kan du ditt Fadervår, da? spurte presten. Men heller ikke sitt Fadervår kunne han.
- Hva kan du da? skal presten ha spurt nokså oppgitt. Da så gutten på ham og sa: «Herren er min hyrde, meg fattes intet», slik innledningen til Salme 23 var etter den gamle bibeloversettelsen.
- På de ordene konfirmerer jeg deg, svarte presten.

Ja, det finnes land i verden der det å gå over fra sin gamle religion til for eksempel kristendommen, kan få de mest dramatiske konsekvenser, fra sosial utstøtelse til overgrep, tortur og drap. Og det skjer at personer fra slike land kommer til Norge, møter kristne mennesker og blir selv kristne. Og «kriteriet» på at man er blitt kristen, vil for veldig mange være at man er blitt døpt.
Likevel kan norske byråkrater henfalle til meningsløse vurderinger av om konvertitten er «kristen nok», eller man har testet vedkommende på bibelkunnskapene. Hvis konvertitten ikke gir uttrykk for et misjonerende sinnelag, har ikke omvendelsen vært vurdert som oppriktig nok i det norske byråkratiet.

Men faktum er at det finnes millioner av kristne som ikke er «misjonerende» av verken sinn eller natur. De lever stille med sin Gud og sin tro. Og det finnes millioner av kristne som ikke har annen bibelkunnskap enn den fordums konfirmanten. De tror at Jesus døde for dem. De tror at Herren er deres hyrde – «jeg fatter ingenting», som han sa, gutten hvis vokabular ikke hadde fanget opp det litt arkaiske «fattes».

Jeg har ofte tenkt at hvis noen skulle ønske å teste meg på om jeg er «kristen nok», tror jeg ikke det er bibelkunnskapen det skal stå på. Jeg er ikke alltid like sikker på om jeg synes det er beroligende nok.
«Motstanderen», som han iblant kalles, kjenner også sin bibel.

Vi hørte lest fra Peters brev tidligere i denne gudstjenesten: «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.(…) Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»

En forholdsvis fersk nyhetsmelding fra India, sakset fra Stefanusalliansens nettside: «En gruppe lokale kristne var invitert for å be sammen hjemme hos en kristen, indisk mann ved navn Gnanamuthan. Mens de var der, trengte en gruppe aggressive hinduekstremister seg inn i hjemmet og forstyrret bønnesamlingen. Det melder All India Christian Council, Stefanusalliansens samarbeidspartner i India.
Litt etter at bønnesamlingen ble avbrutt kom en ny gruppe hinduekstremister, utstyrt med steiner, stokker og jernstenger, og gikk til angrep på de kristne. Ting tyder på at anslaget var godt planlagt. Hinduekstremistene spurte en av deltagerne, Edwin Raj, om han var kristen. Da Edwin svarte «ja» på spørsmålet, ble han straks angrepet på brutalt vis med jernstenger. Han ble hardt skadd. Også Edwins far ble skadd, da han gikk imellom for å redde sønnen.
Edwin Raj ble fraktet til sykehus, men livet stod ikke til å redde. Han døde kort tid etter angrepet. Politiet gjorde ingenting da de kristne kom til dem for å rapportere om angrepet. Tvert imot viste det seg at politiet på forhånd var blitt informert av hinduekstremistene, om at de skulle angripe det kristne møtet.»

Her snakker vi om forfølgelse.
Her snakker vi om å bli angrepet for Jesu navns skyld. Salige er dere når slikt skjer, sier Jesus.

Jesus sier ikke at han vil komme og gripe inn og nærmest stanse slike ting. Men han sier han vil være sammen med de som tror på ham når det skjer. En strofe fra en forholdsvis ny, men kjent salme:
«Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg»


Eller teksten vi har lest fra Salmenes bok:
«Hvor lenge, Herre?
(…)
Se meg! Svar meg, Herre, min Gud!
Gi mine øyne lys
så jeg ikke sovner inn i døden,
så min fiende ikke kan si:
«Jeg har vunnet over ham»,
og mine motstandere ikke jubler når jeg vakler.

Men jeg setter min lit til din miskunn,
mitt hjerte skal juble over din frelse.
Jeg vil synge for Herren,
for han har gjort godt mot meg.»


Jesu ord for siste gang i dag: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd; en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

søndag 5. august 2012

Tilgivelsens dynamikk


Preken for søndag 5. august 2012 – Frelsesarmeen, Askim

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det attende kapittel, fra vers 21 til 35; vi leser i Jesu navn:
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!
Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.
Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.
Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.
Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»
Slik lyder Herrens ord!


«Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere.»
Slik lærte mange av oss å be den gang vi lærte den bønnen Jesus lærte disiplene sine. I dag sier vi «tilgi oss vår skyld, slik vi tilgir våre skyldnere».
Ordet «skyldner» fører tanken over på «gjeld» – og det er den første tanken jeg vil stanse litt for når det gjelder dagens tekst: At dette er en lignelse om å stå i gjeld.
Utgangspunktet er et spørsmål fra Peter: Hvor mange ganger skal man tilgi den som forgår seg mot en? Er det nok med sju ganger?
Hvor mange sjanser skal man gi hverandre? Det er en kjent problemstilling i forhold mellom mennesker. Sju ganger er kanskje en romslig holdning? Fra eventyrene kjenner vi historier om folk som får tre sjanser, tre ønsker. Fra Bibelen kjenner vi fortellingen om kong Salomo, som også fikk tre ønsker. Da ønsket han seg rikdom, et langt liv og – visdom. Det var bare dette siste ønsket han fikk ros fra Herren for å ønsket seg.

”Ikke sju, men sytti ganger sju,” svarer Jesus.
Jaha – det blir 490 ganger. Det er sikkert folk som trenger å bli tilgitt så mange ganger. Det går sikkert at å føre en slags statistikk og komme til et så høyt tall. Men både sju-tallet og «sytti ganger sju» er noe mer enn matematiske størrelser i denne sammenheng. Det er tall som hadde en liturgisk betydning blant jøder, og noe av dette har også fulgt med videre i den kristne kirke. En lysestake med sju armer hadde og har en sentral plass i den jødiske gudstjenesten, bare for å ta ett eksempel. Det var sytti lærde som skrev ned moseloven og profetene under eksilet i Babylon – fram til da hadde man memorert disse tekstene. Eksilet varte i 70 år. Det var symboltunge tall Jesus brukte her – både sju og 70.
La oss holde fast på Fadervår-perspektivet et øyeblikk til: Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere. Det går en tråd fra denne bønnen og til det som er konklusjonen i dagens tekst, og som jeg vil kalle «tilgivelsens dynamikk»: Å bli tilgitt forutsetter at man selv er villig til å tilgi. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.»

Kanskje en digresjon, men likevel:
Mange av oss husker hvordan «hele verden» for noen år siden var opptatt av forholdet mellom daværende president Bill Clinton og denne praktikanten som hadde arbeidet i Det Hvite Hus. Det var ikke noen historie som presidenten hadde særlig ære av, og han var vel ikke spesielt stolt av den heller. Og den ble brukt for langt mer enn den var verd av presidentens motstandere. Som politisk debatt er det vel noe av det mest absurde man har sett noen gang.
Presidenten ba både kona si og det amerikanske folk om tilgivelse. Han «tok en puddel», som man sier. Men de politiske motstanderne hans ga seg ikke, og da det hele var over, og saken lagt død, ble presidenten spurt om han var villig til å tilgi de som hadde vært som hardest og mest kritiske mot ham.
- Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi, svarte Bill Clinton.

Jeg innrømmer gjerne at jeg alltid hadde mer sans for Clinton med alle hans svakheter enn jeg hadde for disse nokså skinnhellige motstanderne hans – de hadde da sine svin på skogen, de også; den ene etter den andre – og ikke minst sa det svaret meg noe om et menneske som hadde forstått hva «tilgivelsens dynamikk» innebærer. «Har man bedt om tilgivelse, må man også selv være villig til å tilgi.»
Til innledning i vår gudstjeneste, ble det lest om Josef og brødrene hans. Det er en kjent beretning fra Det gamle testamente. Josef som var sin fars favorittsønn. Josef som trigget så mye misunnelse hos de ti eldste brødrene sine. Josef som ble solgt som slave til noen egyptiske handelsmenn. Så var han ute av soga hva brødrene angikk. De visste ikke noe mer om Josef før de sto i Egypt og skulle kjøpe korn. Det var hungersnød i hele Midtøsten, men i Egypt hadde de korn, for der hadde en klok politiker, en som hadde vokst fram fra intet, nærmest, gjort grep slik at hungersnøden ikke rammet Egypt på samme måte som landene rundt. Denne politikeren var en tidligere slave. Det var Josef.

Teksten vi fikk lest innledningsvis var epilogen i fortellingen om Josef og brødrene hans. De hadde slått seg ned i Egypt, sammen med brødrenes far Jakob. Men nå var Jakob død. Så nå opprant vel oppgjørets dag? Hevnens time? Men hva skjedde?
«Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag. Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.»
Her snakker vi ikke bare om tilgivelsens dynamikk; her snakker vi om tilgivelsens raushet.

Og da er vi tilbake i dagens tekst fra Matteus. Og vi er omsider kommet til lignelsen Jesus fortalte. Om tjeneren som skyldte ti tusen talenter.
Det var ikke noe lite beløp. Det var et absurd beløp, faktisk. En denar var en dagslønn. En talent var 6000 denarer – 6000 dagslønner. Det ville ta 18 år å tjene så mange dagslønner. Så ganger du det med ti tusen. Det ville ta 180 tusen år å betale en slik gjeld ved hjelp av dagslønner. Jeg leste et regnestykke i en bibelkommentar der dette ble anslått å tilsvare 30 milliarder kroner.
Jeg har ikke fantasi nok til å se for meg hvordan i all verden han har klart å etablere en slik gjeld. Og enda mindre hva tjeneren tenkte på da han sa: - Bare ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale det tilbake, alt sammen.
Ja, særlig! 30 milliarder. 180 tusen årslønner. Det blir tøft, men skal nok gå…

Kongen forsto selvsagt at det aldri ville gå. Og så satte han en strek over hele regnskapet. Han etterga alt sammen.

Jeg satt i Forliksrådet i Askim i noen år. Vi hadde aldri slike summer til behandling der, men det kunne være tøft nok for den som var innklaget. For mange kunne nok 30 tusen og 30 milliarder gå omtrent ut på det samme. Og den som hadde penger til gode kunne kanskje gå litt ned på kravet eller på rentene, bare for vise litt velvilje, men det endret ikke noe særlig på situasjonen.
Men her ble det satt en strek over det hele.

En norsk politiker sa for noen år siden at fattigdommen i Norge burde kunne avskaffes med et pennestrøk. Så ble hun finansminister, og pennestrøket uteble.
Men her kom det. I Jesu lignelse kom det. «Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine», sa Jesus.
Men også denne fortellingen har en epilog; akkurat som fortellingen om Josef og brødrene hans. Den kom ikke etter mange år, sånn som med Josef og brødrene hans. Den kom omtrent med det samme.
«Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.»

Et nytt tall dukker opp. Hundre denarer. Jeg har før trodd at det nærmest var vekslepenger. Det var nok mer enn det. En denar var fortsatt en dagslønn, så hundre denarer var tre måneders lønn og vel så det. Men det er jo fortsatt et stykke fram til 180 tusen årsverk, da…

Men så handler ikke dette om økonomi. Det handler om tilgivelsens dynamikk. «Den som har bedt om tilgivelse, må selv være villig til å tilgi,» sa Bill Clinton. «Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere»; slik lærte Jesus disiplene å be.
Det er helbredelse i tilgivelsen. Både i det å bli tilgitt og det å kunne tilgi.
Hva var det første Jesus sa til den verkbrudne; han som ble firt ned fra taket i det huset hvor Jesus sto og underviste. Han hadde kreative venner, denne mannen. Når de ikke klarte å komme fram gjennom menneskemengden, gikk de opp på taket av huset der Jesus var, og så begynte de å lage et hull i taket. Jesus hadde sans for disse vennene, tror jeg. Han så hvor stor tro de hadde, står det i evangeliefortellingen om dem. Og han så de smertene den syke hadde. Men han så enda mer. Derfor sier han: «Dine synder er deg forlatt.» Du er tilgitt.
Han ble tilgitt – og deretter helbredet.

Helbredelse er ikke et tema i dagens tekst.
Det er det tilgivelsen som er. Men i tilgivelsen ligger mye helbredelse også. Det å bli ferdig med en sak, enten fordi man er skyldner eller tilgodehaver, har også et helbredende element i seg. Det tror jeg de aller fleste har erfart på en eller annen måte, enten man tenker på det som helbredelse eller ikke. Man får det bedre med seg selv, bedre med sine omgivelser. Tilgivelsens dynamikk!
Men Jesus fortalte ikke bare den lignelsen for vi skulle få det bedre med oss selv og med hverandre. Han fortalte den for å si noe om Gud, si noen om himmelriket.

At noe er en lignelse, betyr at det brukes bilder for å formidle et budskap.
Kongen som holder regnskap, er et bilde på Gud.
Den enorme gjeldsslettingen sier noe om tilgivelsens omfang når det gjelder menneskets skyld overfor Gud; ikke bare den generelle skyld, «statsgjelden», så å si; men den personlige gjeld hver enkelt står i til Gud. Syndens gjeld. Syndens skyld. En gjeld som ikke kan gjøres opp. Rett og slett. Kan ikke gjøres opp; kan ikke nedbetales; kan ikke møtes på noen som helst måte.
Denne gjelden kan man bare bli kvitt på én eneste måte, og det er ved at den slettes. Det er det som heter tilgivelse. Det er det som heter nåde. Det er det som heter frelse.

Men tilgivelsen forplikter. Nåden forplikter. Frelsens forplikter.
Tilgivelsens dynamikk – nådens dynamikk – frelsens dynamikk. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Martin Luther King skal ha sagt: «Gud kaller oss ikke til å like alle mennesker – han kaller oss til å elske dem.»
I dette ligger også tilgivelsens dynamikk. Ikke bære på noen slags byrde i forhold til andre mennesker – tilgi og ta imot tilgivelse.
De to tjenerne blir representanter for menneskeslekten, kanskje også for menigheten.
Som mennesker har vi ikke bare en gjeld overfor Gud, men også overfor hverandre. «Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.» Det var her den første tjeneren trådte feil, og det fikk dramatiske konsekvenser for ham. Han stengte seg selv ute fra nåden og tilgivelsen på den måten.

Vi skal ikke ta lett på dette. Tilgivelsen skal være oppriktig – «tilgir av hjertet», sier Jesus – men det skal også bønnen om tilgivelse være. «Hvis jeg har såret noen, beklager jeg det…». Det er en nokså halvhjertet «beklagelse» man ofte hører. Da tar man ikke den andre på alvor. Da legger man ansvaret hos den andre. Davids erkjennelse var en annen. Han sa ikke «hvis jeg har brutt ditt bud, beklager jeg det». Han sa: «Mot deg alene har jeg syndet, og hva ondt er i dine øyne har jeg gjort.»

«Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere.»
Tilgivelsens dynamikk.
Tilgi, fordi vi selv er tilgitt.
Ettergi, fordi vi selv er blitt ettergitt.
Ha åpne armer fordi vi selv er blitt møtt med åpne armer.
«Da gikk Peter til (Jesus) og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!»

Det er et regnestykke der svaret er «uendelig» - uendelig nåde; uendelig tilgivelse; uendelig frelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen


søndag 15. juli 2012

"... i dag vil jeg gjeste ditt hus.."



Preken for sjuende søndag etter pinse, 15. juli 2012 – Fellesmøte i Askim korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 19. kapittel, de ti første vers; i Jesu navn: «(Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen. Der var det en mann som het Sakkeus. Han var overtoller og svært rik. Han ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst. Da løp han i forveien og klatret opp i et morbærtre for å få se ham på et sted hvor han måtte komme forbi. Og da Jesus kom dit, så han opp og sa til ham: «Sakkeus, skynd deg og kom ned! For i dag må jeg ta inn hos deg.» Han skyndte seg da ned og tok imot ham med glede. Men alle som så det, murret og sa: «Han har tatt inn hos en syndig mann.» Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.» Da sa Jesus til ham: «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

Slik lyder Herrens ord.


Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann
Han klatret opp i et morbærtre, for han ville gjerne Jesus se;
ja, han ville gjerne Jesus se.
Og Jesus gikk på veien fram og stanset så og sa:
«Sakkeus! Skynd deg ned! For i dag vil jeg gjeste ditt hus;
ja, i dag vil jeg gjeste ditt hus.»


Dette er søndagsskolepensum.
Fortellingen er det og sangen er det. Fortellingen om den kortvokste Sakkeus, overtolleren i Jeriko, som hadde hørt om Jesus og som nå ville se ham, høre ham, møte ham.
Jeg har hørt mange utlegninger om denne teksten der man har fokusert på at Sakkeus var så lite likt, så lite respektert, og derfor ville ingen slippe ham fram når han ville se Jesus. Sakkeus blir et slags mobbeoffer. Han er så dårlig likt at nå skal han jammen få igjen. Vi snur ryggen til Sakkeus! Vi dytter ham vekk! Kom deg hjem, Sakkeus – kom deg hjem og tell pengene dine!

Jeg er ikke sikker på at er hele forklaringen på hvorfor Sakkeus klatret opp i treet. Menn som Sakkeus var sikkert mislikt, men de var nok mer fryktet enn de var hatet. Man mobbet ikke slike folk i utrengsmål.
Men vi kan jo se for oss folkemengde-dynamikken. Se bare for deg Karl Johan en 17. mai – det er ikke bare enkelt å komme fram med en liten tass eller ei lita jente der, slik at de får sett barnetoget fra fortauskanten. Og det står ikke noe om at Sakkeus ble skubbet vekk eller noe slikt – det står bare at han ikke kom til på grunn av folkemengden, for han var liten av vekst.
Men samtidig må vi slå fast: Tollerne var ikke noe populært folkeferd. De hadde et dårlig rykte og det var nok ikke helt ufortjent. Ordparet «tollere og syndere» finner vi både hos Matteus og Markus. Det var synonyme begreper for samtiden. Og det var overlevd som et ordtak. En av anklagene mot Jesus var nettopp dette: Han har fellesskap med tollere og syndere. Damer med dårlig rykte; tollere og syndere. Og dette skal liksom være en profet?!

La oss se litt på disse tollerne!
Første gang vi møter en toller i evangeliene, er i Matteus 9. Der leser vi først at Jesus helbreder en lam mann, og så fortsetter teksten: «Derfra gikk Jesus videre og fikk se en mann som satt på tollboden. Han het Matteus. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg og fulgte ham» (vers 9). Han gjorde mer enn det: Han bad Jesus hjem til seg, og i det selskapet var det – ja, nettopp: Mange tollere og syndere. Dette merket fariseerne og de skriftlærde seg, og det passet de på å holde varmt. Jesus fra Nasaret, ja – det er han som spiser sammen med tollere og syndere, det.

I kapitlet før det vår tekst er hentet fra, Lukas 18, forteller Jesus en av sine mest kjente lignelser. Det er lignelsen om fariseeren og tolleren. Disse to mennene som begge gikk opp i templet for å be. Den ene for å takke Gud for at han ikke var som andre mennesker – den andre for å be om nåde for sin sjel.

Jeg tror ikke det var tilfeldig at Jesus brukte disse to kategoriene som motpoler i sin liknelse. Fariseer og toller. Ild og vann. Hvit og svart. Omtrent slik må det ha blitt oppfattet av samtiden. Fariseeren – mannen med kontroll på de guddommelige lover og regler. Tolleren – vel-vel; alle vet hvordan de er. Han sto i okkupasjonsmaktens tjeneste. Og han ble rik på sine landsmenns bekostning. Tok høye avgifter – høyere enn han behøvde, og overskuddet puttet han i egen lomme. Det var neppe kriminelt etter datidens rettsregler, men det var jo ikke en måte å bli populær på, da!

Vi får altså navnene på to tollere i evangeliene.
Den ene er en av evangelistene: Matteus, eller Levi som han kalles når Lukas forteller om hans kall: «Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham» (5, 27-28). Men Matteus forteller ikke om Sakkeus i sitt evangelium. Det gjør heller ikke Markus og Johannes; Sakkeus-fortellingen er særstoff i Lukas-evangeliet. Om Sakkeus står det eksplisitt at han var meget rik. Det står det ikke om Matteus, men det står at han «forlot alt» og fulgte Jesus. Hva lå det i dette «alt»? Formue? Hus og hjem? Familie? Det vet vi ingenting om, men vi kan jo kanskje la tanken løpe?
Vi kan se på de to tollerne fra en annen synsvinkel også. De har det til felles at de ble sett av Jesus. Jesus så dem – og ga dem en utfordring.
Matteus – han satt på tollboden, og Jesus utfordret ham til å følge seg.
Sakkeus – han satt i treet, og Jesus ba ham komme ned.

Men begge måtte ha hørt om Jesus. Matteus på tollboden – du forlater ikke en jobb og et ansvar med mindre det er noe som framstår som veldig mye viktigere enn den jobben og det ansvaret. Matteus må ha hørt om Jesus, og han må ha forstått at det var han som utfordret ham. Samtidig var ikke oppbruddet mer dramatisk enn at Matteus inviterte Jesus til selskap i sitt hjem, og dit inviterte han også en rekke av kollegene sine.

Sakkekus – om ham leser vi at han «ville gjerne se hvem Jesus var». Han måtte også ha hørt om Jesus – hørt om miraklene, om undervisningen, om debatten. Han ville se Jesus – se hvem han var, leste vi – og så opplevde han at Jesus så ham. Sakkekus opplevde det samme som Natanael, en av Jesu disipler, opplevde da han ble kalt. Jesus hadde først kalt Filip og Andreas, og Andreas hadde fortalt dette videre til sin bror Simon, mens Filip gikk til sin venn Natanael, som satt under et fikentre: «Jesus så Natanael komme gående og sa: - Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik. - Hvor kjenner du meg fra? spurte Natanael. Jesus svarte: - Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet» (Joh 1, 47-48).
Dette å bli sett av Gud er en gammel, bibelsk erkjennelse og erfaring. Aller sterkest er den kanskje i beretningen om Hagar, Saras trellkvinne og mor til Abrahams sønn Ismael. Da hun rømte fra leiren på grunn av en konflikt med Sara, talte Gud til henne, og vi leser om hennes reaksjon: «Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16, 13).

En Gud som ser. Som så Hagar. Som så Levi. Som så Sakkeus.
Jesus tok imot invitasjonen til Levis hus i sin tid. Til Sakkeus innbød han seg selv. Kanskje så han at Sakkeus trengte det puffet? «I dag vil jeg ta inn hos deg.» «For i dag vil jeg gjeste ditt hus», sang vi på søndagsskolen.
Levi – eller Matteus, da – forlot alt. Sakkeus forsto også at her måtte det skje noe. Det som hadde skjedd med ham, måtte få konsekvenser. I hvert fall sa han det slik: «Men Sakkeus sto fram og sa til Herren: «Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.»
Hva førte dette til for Sakkeus sin økonomi? Ble han ruinert? Det står det ikke noe om. Men dette med firedobbelt oppgjør er interessant. Da profeten Natan konfronterte David med hans svik mot Uria, da han tok Batseba til kone, skjedde dette i form av en lignelse. En rik mann som fikk besøk og som tok det eneste lammet til sin fattige nabo og laget måltid av det. David reagerte sterkt: «Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø! Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs» (2 Sam 12, 5 - 6). Kanskje var det den beretningen som lå i Sakkeus sitt bakhode da han ga dette løftet? Eller var det Moselovens bestemmelser om oppgjør for grovt tyveri? I 2 Mos 22, 1 leser vi nemlig: «Når noen stjeler en okse eller et lam og slakter eller selger dyret, skal han som erstatning for oksen gi fem okser og som erstatning for lammet gi fire lam.» Dette var den groveste form for tyveri – det sier oss noe om den syndserkjennelse som samtalen med Jesus hadde vakt til live hos Sakkeus. Han påla seg selv det strengeste av moselovens erstatningsregler. «… har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen».

Hva vet vi om Sakkeus? Hvem er han, denne kortvokste, velstående overtolleren som dukker opp der i Jeriko, som får et litt komisk skjær over seg fordi han klatrer opp i et tre, slik han får skikkelig utsikt når Jesus passerer?
Han må ha vært opptatt av mer enn penger. Han må ha kjent de religiøse grunnreglene i jødedommen. Han må ha vært kjent med denne Jesus fra Nasaret som var – det får man i hvert fall inntrykk av! – samtidens store snakkis. Og han må ha hatt en samvittighet som plaget ham. Kanskje hadde han – ad omveier, må det ha vært, siden dette er den eneste gangen vi leser at Jesus var i Jeriko; denne første byen som Israels folk erobret da de vendte tilbake fra Egypt – hørt om Jesu lignelse om den rike mannen, han som var så fornuftig og planla så nøye, men som glemte det viktigste. «Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud» (Luk 12, 18 – 21); jeg har for en gangs skyld sitert fra den bibelutgaven jeg kjenner fra min tidligste ungdom.
Neste morgen dro Jesus videre, etter å ha bodd hos Sakkeus den natten. «I dag er frelse kommet til dette huset, for også han er en Abrahams sønn. For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem»; det var Jesu avskjedshilsen. Det neste Sakkeus og de andre i Jeriko hørte om Jesus, var trolig fortellingen om de dramatiske begivenhetene i Jerusalem. Arrestasjonen, korsfestelsen, begravelsen – men også oppstandelsen og himmelfarten. Og kanskje var Sakkeus blant dem som var samlet på den øvre sal på pinsedagen?

Den kirkehistoriske tradisjonen – som kanskje ikke er noe mer enn en legende? – forteller at Sakkeus ble forstander for den kristne menigheten i Cæcarea ved havet. Noen legender sier også at han led martyrdøden her. Noen mener også at den Mattias som ble valgt inn i apostelgruppen etter Judas Iskariot var nettopp Sakkeus.
Vi føler litt godhet for Sakkeus, tror jeg. Hans iver etter å se Jesus – hans betingelsesløse erkjennelse av egen skyld og eget ansvar – hans vilje til å gjøre opp for seg. Sakkeus blir en vi gjerne vil identifisere oss med. En tilsynelatende vellykket mann, i hvert fall dersom rikdom og innflytelse er kriterier på vellykthet.
En vellykt synder som trengte nåde. Og som fikk det. Som fikk høre: «… i dag vil jeg gjeste ditt hus».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

lørdag 23. juni 2012

Ta korset opp



«Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort» (Matt 16,24-27).


Korset er et sentralt symbol i den kristne tro. Ser man et kors på en bygning, vet man instinktivt at her er det en kirke, eller i hvert fall en eller annen form for gudshus: Et bedehus, et menighetshus, en frikirke. Korset er noe alle kristne har felles. Grunnen til dette er selvsagt det som skjedde i påsken, da Jesus ble arrestert, torturert og til slutt drept ved at han ble spikret til nettopp et kors. Ved å gå inn på www.bibel.no fikk jeg 10 treff på ordet «kors», 19 treff på ordet «korset» og 44 treff på ordet «korsfeste».
Uttrykket om å ta sitt kors opp må ha vært en kjent talemåte lenge før Jesus selv ble korsfestet, siden Jesus brukte det i sin undervisning av disiplene lenge før påskedramaet. Korsfestelse var en henrettelsesmetode som hadde vært brukt over hele Østen i flere hundre år før Jesu tid, og var noe romerne hadde «adoptert». Det ble regnet som den mest vanærende måten å dø på, og ble først og fremst brukt mot slaver, opprørere, forrædere og kriminelle fra de nederste samfunnslagene, men sjelden mot frie romerske borgere. Det var en langsom, smertefull og grusom måte å dø på. Det finnes fortellinger om mennesker som hang på korset i flere dager før døden inntraff. Også etter Jesu ble korsfestelse praktisert. Av disiplene ble både Peter og Andreas korsfestet, ifølge tradisjonen. Det var keiser Konstantin den store, han som innførte religionsfrihet i Romerriket, som avskaffet korsfestelse som straff – det skjedde i år 315.
Når Jesus snakket om å «ta opp korset» henviste han til det som var en del av straffen, nemlig at den dømte selv måtte bære tverrstykket av korset, det han skulle bindes eller nagles til på veien mot den grusomme henrettelsen.
Jesu ord i denne teksten kan ikke forstås annerledes enn at det å tro på ham og følge ham har sin pris. Når han snakker om å «miste sitt liv for min skyld» kan det forstås bokstavelig – det er millioner av kristne som har gjort den erfaringen i løpet av kirkehistorien. Men det handler også om å la Jesus ha førsteplassen i livet og være herre i livet. Når Jesus sier at den som mister sitt liv for hans skyld, i stedet skal finne det, snakker han om å velge det virkelige livet i stedet for det halv-virkelige livet uten frelsen og nåden. Det polemiske spørsmålet om «Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» fører tanken til en av Jesu liknelser, nemlig den om den rike bonden. Det er en liknelse om å prioritere rett og i riktige rekkefølge. Den handler ikke om å gi opp livet, men om å velge det nye livet. Et nytt liv også mens vi lever her nede på jorden.
Korsfestelse var en nedverdigende måte å dø på. Korset var et skammens symbol. De første generasjonene kristne fikk merke det på mange måter. Også i vår tid merker mange kristne denne skammen og forakten som er knyttet til korset og til det å tro på Jesus. Det er neppe særlig aktuelt for de aller fleste som leser denne andakten, men også vi må treffe noen valg og ta noen beslutninger – velge det livet som Jesus kan tilby alle dem som følger ham.

Søndagsbetraktning for 24. jauni 2012

lørdag 16. juni 2012

Frelst for å tjene



Preken i Askim korps 2. søndag i treenighetstiden,
17. juni 2012 – soldatinnvielse


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det første kapittel, fra vers 35 til 51; i Jesu navn:
Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.»
Slik lyder Herrens ord!


Det er en lang tekst vi har lest sammen her i formiddag. Den kan gi stoff til mange prekener, og har også gjort det. Her i formiddag skal vi nøye oss med én.

Men først: Jeg ser det som et privilegium å få være den som holder bibeltalen i dette viktige møtet i Askim korps, med innvielsen av en ny soldat. I går var det nøyaktig 44 år siden jeg var der Sondre er i dag: Da ble jeg innvidd som frelsessoldat i Templet korps i Oslo; i Pilestredet 22. Det har skjedd mye siden den gang, både i mitt liv, i Frelsesarmeen og i samfunnet rundt oss.
Men enkelte ting er de samme. Framfor alt er dette det samme: At Herren kaller og utruster. Han kaller til frelse og han kaller til tjeneste.
Og det skal jeg prøve å si noe om i denne prekenen i formiddag.
Bibelteksten vi har lest, er en tekst om dette kallet. Kallet til frelse og kallet til tjeneste. Det er nesten så disse to går i ett. Det kan se om som de hører sammen.

Frelsesarmeen etablerte tidlig et motto eller et slagord for sine soldater: Man var frelst for å tjene. Ikke for å bli betjent, men for å tjene. Først og fremst å tjene Gud, men også sine medmennesker.
De mennene vi lest om i denne teksten ble alle med i den gruppen rundt Jesus som kalles ”apostlene” – Jesu disipler. 12 i tallet. Som Israels 12 stammer. Som Jakobs 12 sønner.
I Matteus leser vi også om at Jesus samler en gruppe disipler rundt seg; kapittel fire, vers 18-22: ”En gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre: Simon, som kalles Peter, og hans bror Andreas. De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks lot de garnet ligge og fulgte ham.
Da han gikk videre, fikk han se to andre brødre: Jakob, sønn av Sebedeus, og broren Johannes. De satt i båten sammen med sin far Sebedeus og bøtte garn. Han kalte dem, og straks forlot de båten og faren og fulgte ham.”Følg meg og jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.”


Det er ikke noen motsetning mellom Matteus sin fortelling og Johannes sin. Det er i bunn og grunn den samme fortellingen, men fortalt fra to forskjellige innfallsvinkler. Andreas hadde også vært med i det man i dag ville kalle ”kretsen rundt døperen Johannes” – han hadde hørt Johannes omtale Jesus som ”Guds lam”.

Jesus kalte, og han utrustet. Han ga dem han hadde kalt noe å fortelle videre. Andreas til sin bror, Filip til sin venn.
Andreas sin bror – Simon Peter - reagerte med begeistring – Filips venn – Nataniel - med skepsis. Men de responderte. De tok utfordringen.
Kallet nådde dem i ulike situasjoner.

Simon Peter holdt på med å fiske – Nataniel satt under fikentreet. Nataniel – navnet betyr ”Guds gave” eller ”Gitt av Gud”. Å sitte under fikentreet – hva var det for slags aktivitet?
Av yrke var han fisker, som både Peter, Andreas og Filip var det. Han nevnes bare to ganger ”aktivt” i evangeliene, og begge gangene i Johannes-evangeliet. Her, og i forbindelse med at Jesus åpenbarte seg for disiplene ved sjøen. Da nevnes han som en av dem som ble med Peter ut for å fiske.
Ifølge legenden var det Nataniel som var brudgom ved bryllupet i Kana, som vi leser om i Joh 2. Kana var i hvert fall hjembyen hans. Og skulle han stå brudgom, kunne han vel saktens ha grunn til å ta en tenkepause – sjekke om alt var i rute. Vi kjenner ham også under et annet navn – ”Bartolomeus”. Det er under det navnet han nevnes i listene over Jesu disipler i evangeliene. Utover det, hører vi ikke noe om ham.
Men under fikentreet satt han, og der fikk han høre fra Filip: Vi har truffet Messias. Han heter Jesus, Josefs sønn, og er fra Nasaret, noe som fikk Nataniel til å bemerke: - Kan det komme noe godt fra Nasaret?
Byen Nasaret hadde ikke noen plass i de gammeltestamentlige profetiene. Messias skulle komme fra Judea, ikke Galilea; fra Betlehem, ikke fra Nasaret. Mange har lest den bemerkningen som en bekreftelse på at Nataniel var en reflektert mann; han kunne sin bibel.
Kan det komme noe godt fra Nasaret?
Kom og se, svarte Filip. Sjekk selv. Og Nataniel kom. Og han så. Og vi leste: Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.»

Jesus kalte og han utrustet:
Andreas og Filip ble først kalt. De ble utrustet med et budskap og med en frimodighet. Budskapet var: Vi har funnet Messias. Frimodigheten var å fortelle det videre. Til en bror. Til en venn.
Broren var av det impulsive slaget – han ble med og møtte Jesus.
Vennen var det litt mer ettertenksomme slaget – men han ble også med og møtte Jesus.
Og begge fikk en hilsen fra Jesus – en hilsen som bekreftet for dem begge at jo: Dette var Messias. Dette var den Gud hadde lovet å sende.
Til Simon sa Jesus: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter. Det navnet betyr: Klippe. Fjell. Noe solid. Noe fundamentalt. Det var første gang Jesus så Simon, men han så denne kvaliteten i ham med det samme.
Til Nataniel sa han, som vi alt har lest: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.»
Nataniel sa ikke som vi kanskje ville sagt – eller som vi tenker vi burde ha sagt: - Å, Jesus, da! Nå bruker du altfor store ord!
I stedet svarte han: «Hvor kjenner du meg fra?»
Han syntes ikke ordene var for store. Han kjente seg igjen i dem. Men hvor visste Jesus dette fra? Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.»

Det er den eneste samtalen mellom Jesus og Nataniel vi har referert i alle de fire evangeliene. Men det var en viktig samtale.
Peter og Jesus hadde mange samtaler. Noen ganger måtte Jesus irettesette Peter. Ja, det hendte at Peter syntes han måtte irettesette Jesus også, og det sier vel noe om den dynamikken det var mellom disse to. ”Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke,” sa Jesus i en av disse samtalene.

Frelst for å tjene!
Slik var det gamle mottoet som jeg refererte helt i begynnelsen av prekenen her i formiddag. Frelst for å tjene – frelst for å vitne, frelst for å vinne.

Jesus kaller – og han utruster.
Han gir et kall, han gir et budskap, han gir en frimodighet.
Frimodighet til å si: Vi har funnet Messias.
Frimodighet til å si: Jeg er blitt frelst.
Frimodighet til å si: Kom og se!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 12. mai 2012

Han gir ikke steiner for brød

Preken i Askim korps 6. søndag etter påske 13. mai 2012


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, det sjuende kapittel, fra vers sju til tolv; i Jesu navn:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.

Slik lyder Herrens ord!


Dagens prekentekst er hentet fra de tre kapitlene i Matteus-evangeliet som gjengir Bergprekenen. Vi har sett bildet mange ganger, tror jeg: Jesus som enten sitter eller står på et høyt punkt i terrenget og taler til en stor menneskemengde. Han må ha hatt litt av stemme dersom den bar til alle de som gjerne er på slike bilder – eller de må ha hatt litt av en hørsel. Hele dette lange tekstavsnittet begynner slik: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham.»

Han gikk opp i fjellet…
Det er mange fjell i de bibelske fortellingene. En av de eldste handler om fjellet Horeb, der Moses så ildbusken som brant uten å brenne opp og hvor Elia gjemte seg under gyvelbusken. Et annet er Sinai, der Moses fikk tavlene med loven. Et tredje er Karmel, der profeten Elia hadde sin store tvekamp med Baals profeter; 450 mot 1. Fra evangeliene kjenner vi fortellingen om fjellet der Jesus ble fristet, fjellet der han ble herliggjort og fjellet han steg opp fra. Og vi har fjellet der han holdt denne talen.
Teksten sier oss ingenting om hvilket fjell dette var, men scenen vi får beskrevet er en klassisk, jødisk undervisningssituasjon, med en rabbi som sitter mens han underviser, og med disiplene som lytter. For egentlig var det disiplene som var «målgruppe» for denne talen; ikke den store folkemengden. Jesus talte til disiplene, og talen hans preker framover som en undervisning rettet mot kirken; mot de kristne; mot de troende. Saligprisningene var rettet mot disiplene, ikke som en generell oppmuntring til alle og enhver.
Bergprekenen er en oppsummering av Jesu lære. Det har vært sagt at selv om alle andre tekster i Det nye testamente skulle bli borte, men Bergprekenen blir bevart, så er evangeliet intakt. Slike ting er nok sagt om andre tekster også – «den lille bibel», for eksempel.
Det er fem slike «oppsummeringer» i Matteus-evangeliet; fem taler Jesus holdt, og hvor det nok var mange som lyttet, men det var disiplene som var adressat. Disiplene hans, etterfølgerne hans. De som senere ble en stamme i den kristne kirke.

Dagens tekst er en enhet, men samtidig faller den i to ledd; to punkter, så å si. Pluss en konklusjon.

Det første handler om tilhøreren; disippelen, den troende: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.»

Tre ledd; tre handlinger. Men også tre uttrykk for det samme. Tre uttrykk for at det er noe man ønsker å få tak i; noe man ønsker å oppnå.

Be – let – bank på.
«Be, så skal dere få.» Teksten sier ikke noe om hva man skal be om. Og setter man den helt alene – uten noen «kontekstualisering» som noen vil si; uten å sette den i sin sammenheng, kan det være en litt farlig tekst å slippe løs på folk.
”Be, så skal dere få!” Trykk på knappen. Si «trylleordet», nær sagt.
Sånn fungerer det ikke.

For hva er det Jesus snakker om i denne delen av talen sin?
Han snakker om Guds rike. Det betyr ikke at vi ikke kan be også om andre ting – hver søndag bes det i norske kirker om «godt og lagelig vær» - hver søndag bes det for kongen, Stortinget og «kongens råd»; det vil si regjeringen. Hver dag ber kristne mennesker både for seg selv og for andre, helt ned i detaljene.
Mathilde Wiel – opprinnelig fra Eidsberg – huskes for sin sang «Si allting til Jesus». I tredje vers synger hun:
«Den ringeste småting som kommer i din vei,
Å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite din Frelser å betro,
Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»


Jeg har en venn som jeg snakker med forholdsvis ofte. Vi snakker om alt mulig, og noen ganger om ting som er vanskelige. Urett man føler man har møtt; uforstand, kanskje; skuffelser. Det kan vi prate om. Og noen ganger kan vi peke ut en retning for den andre og foreslå «grep». Andre ganger kan vi bare lytte.
Slik fungerer bønnen – og forbønnen – også.
Fortellingen om Job: Han som hadde så mye og mistet det alt sammen: Velstand, familie, navn og rykte. En av vennene hans sa det slik til Job: «Også når du ikke ser ham, ser han din sak» - slik lærte jeg dette bibelverset for kanskje så mye som 40 år siden. Og nesten like lenge siden er det jeg leste det i den islandske bibelen. Der leste jeg: «málið er lagt fram fyrir hann» - saken er lagt fram for ham; han ser din sak. «Nei, intet er for lite din Frelser å betro,- Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»

Men intet er heller for stort.
For noen søndager siden var jeg på Filadelfia her i Askim og hørte Roland Lundgren – kjent fra duoen Curt & Roland. Noen av oss er så voksne at vi husker fellesmøtene de hadde i Askim for mange år siden – 1987, mener jeg det var; det er 25 år siden. Jeg skrev en artikkel om Roland etter møtet i Filadelfia, og tok blant annet med det han sa om sin venn og kollega gjennom mange år; Curt, som døde for tre år siden: «Vennen og kollegaens død har gjort sterkt inntrykk på veteranen innen countrygospel i Norden. Da Curt hadde fått diagnosen kreft i tungerota, spilte de inn sin siste plate sammen. På denne hadde Curt skrevet flere av tekstene, og det er sterke tekster som vitner om en tro som bar gjennom alt. – Etter at han hadde fått diagnosen, ba han menighetens eldste komme hjem til ham og salve ham med olje og be for ham, forteller Roland. –Etter det snakket han ikke mer om helbredelse. Han hadde lagt det i Guds hender.»

Han hadde lagt det i Guds hender. Intet er for lite å Frelseren betro – intet er heller for stort.
Jeg har vært med og bedt for syke flere ganger. Iblant kom de tilbake og fortalte at de var blitt friske. Som oftest var det ikke det som skjedde. Men noen fortalte at de ble velsignet – at de ble trøstet. «…si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro».

Men Jesus sier noe mer. Det er det andre leddet i teksten.
Jesus snakker ikke bare om bønn, men også om gaver. Og da om de gode gavene: «Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Vi kjenner uttrykket «steiner for brød» - det har sin opprinnelse i denne teksten; i disse ordene av Jesus. Jeg leser dem slik: Når vi ber Gud om noe, gir han oss det som er til det beste for oss. Ikke en stein når du ber om et brød; ikke en orm når du ber om en fisk. For dere vet å gi barna gode gaver, sier Jesus. Den tilliten har han til oss. Vi er skapt i Guds bilde – det at vi gir barna gode gaver er en effekt av dette. Det er en del av gudsbildet i oss.

Men sett at skulle snu på eksemplene? Ville noen av oss gi et barn brød dersom det bad om en stein? Eller en fisk hvis det ba om en orm?
Kanskje ville vi gjort nettopp det?
- Å, pappa, kan jeg ikke få en stein til skolematen min i dag?
Eller: -Kan vi ikke ha orm til middag i dag?

«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hvilke gode gaver er det Jesus snakker om?
Han nevner dem ikke konkret, men jeg tror vi kan tenke oss noen av dem.
Han gir gode gaver fordi han selv er god. Menneskeslekten er ikke «god» i forhold til den standard som Gud setter. Men likevel kan vi – som ikke er gode – gjøre gode ting mot hverandre. Hvor mye skal ikke da Gud i himmelen – som er god! – gi gode gaver til oss når vi ber ham. Salmisten sier det slik: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider» - det siste verset i hyrdesalmen av David.
«… hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hva er disse gode gavene?
Det er frelsens gave.
Det er Åndens gave.
Det er nådens gave.
Det er livets gave.
Det er fellesskapets gave.

Han gir ikke steiner for brød. Han gir gode gaver. Og det forplikter disiplene. Det forplikter oss som kristen kirke – at også vi skal gi gode gaver. Dermed er vi kommet til det tredje punktet; til konklusjonen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.»
Dette kalles gjerne «den gylne regel». Mange hevder at den finnes i nesten alle religioner; derfor er den ikke spesielt kristen eller jødisk/kristent inspirert. Men kanskje er det tvert om? Nettopp fordi dette er en tanke som finnes i så mange religioner, kan det tyde på at den har en ur-opprinnelse som kan føres langt tilbake i menneskenes historie; kanskje så langt som det går an å komme?
Ofte finnes den dessuten i negativ form: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.» Da er vi fort inne i en slags gjengjeldelsestankegang. «Han slo meg først!»

En av denne søndagens lesetekster er veldig kort. Den er fra det tredje brevet fra apostelen Johannes, 1, 11: «Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud».

Vis godhet, for det skaper godhet. Og om det ikke skaper godhet der og da, så skaper det i hvert fall ikke mer ondskap. Slik leser jeg det Jesus sier mye tidligere i Bergprekenen, Matt 5, 38-41: «Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham».

Apostelen Johannes enda en gang; hans første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (1 Joh 3, 17-21).

Be – let – bank på.
Få – finn – bli åpnet for.
«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

søndag 22. april 2012

DEN ENESTE PORTEN


«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod
» (Joh 10, 1-10).


Det sto et skilt på inngangsdøra til den gården jeg vokste opp i, på Frogner i Oslo på 1960-tallet: ”Bud bedes gå kjøkkenveien”. Den var noe som hang igjen fra mellomkrigstiden da mange i den delen av Oslo skilte skapt mellom ”pene mennesker” og allmuen. Og det hendte faktisk at det kunne stå noen og banke på døra vår i fjerde etasje, noen som hadde tatt det gamle skiltet på alvor og gått kjøkkenveien.
I John Bunyans klassiske allegoriske fortelling fra 1678, ”Pilegrims vandring”, fortelles det om en av de medvandrerne hovedpersonen Kristen møter på sin vei fra Fordervelsens Stad til Det Nye Jerusalem. I stedet for å gå gjennom den trange port, som Kristen er blitt fortalt fører inn på veien til Det Nye Jerusalem, har denne medvandreren funnet en annen og bedre port; en annen dør. Men Kristen oppdager fort at den fører galt av sted…
For den som vil inn i Guds rike, finnes det bare én port, én inngangsdør. Den døra heter Jesus Kristus.
Denne teksten er en av flere liknelser Jesus forteller over motivet ”den gode hyrde” eller den gode gjeter, som det heter i den nyeste bibeloversettelsen. Men for bibellesere flest er ”hyrde” et kjent og kjært begrep som man ikke slipper så lett. Det er dessuten et motiv med lange, bibelske røtter. Ikke bare går det tilbake til David hans kjente salme om at ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, den går tilbake til Abraham, ja til Abel. Hyrden har vært et sentralt motiv i Bibelen til alle tider. I evangeliene bruker Jesus det som et bilde på seg selv. Men akkurat i denne teksten bruker han det som et bilde på forkynneren, pastoren, den kristne lederen. Om seg selv sier han at han er den døra eller porten som hyrden må bruke dersom han skal være en sann hyrde.
Porten er også et kjent, bibelsk bilde. I Bergprekenen sier Jesus det slik: ”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Og i Åpenbaringsboka – der det også er Jesus som taler – heter det: ” Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg” (Åp 3,20). På mange bilder kan man se Jesus stå foran en port eller en dør og banke. Og på noen av disse bildene holder han et lam på armen. Da går de opp i en slags høyere enhet, disse to metaforene: Hyrden og døra. ”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite”, sier Jesus i dagens tekst.
Det finnes bare én vei og bare én port inn i Guds rike. Den veien og den porten er Jesus – det er bare ved å tro på ham vi kan bli frelst. Han er hovedporten. Vi trenger ikke gå kjøkkenveien.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis 21. april 2012