En ukjent Gud?

Preken i Askim korps søndag 13. november 2011

Dagens prekentekst finner vi i Apostlenes gjerning, det 17. kapittel og versene fra 22 til 32; i Jesu navn:
Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: 'For en ukjent Gud'. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: 'For vi er hans slekt.' Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Slik lyder Herrens ord!


Å kjenne Gud…
I mange sammenhenger får vi spørsmål om vi kjenner noen. – Kjenner du den-og-den?
Hvem som er kjent og hvem som er ukjent kan være en omfattende diskusjon å ta – hvor legger vi lista for det ene og hvor legger vi den for det andre? Er det å kjenne noen det samme som å vite at vedkommende finnes? Er det å kjenne noen det samme som å ha vekslet noen ord – det være seg i forbifarten, i jobbsammenheng, i sosial sammenheng. Vi kan tro vi kjenner noen – og så oppdager vi at vi kanskje ikke kjente vedkommende likevel. I hvert fall ikke så godt som man trodde.

Å kjenne Gud…
Paulus var i Athen. Den byen og landet den er hovedstad i har jo vært i nyhetsbildet i det siste. Det er et mangfoldig land. Noen vil kalle det en heksegryte, andre vil kalle det en smeltedigel.
Den beskrivelsen Paulus gir kan på mange måter passe også på dagens mennesker. Areopgas har mange likhetstrekk med dagens religiøse torg, det være seg i Norge og i verden. Det var mange helligdommer der – mange alter. ”Dere er svært religiøse,” sier Paulus til mennene i Athen – han sier det som en attest; som en kompliment. Han gir dem honnør for dette.

Noen tanker om dette med flere alter – det å ha flere hellige steder. La Kain og Abel være stikkord. De bygde hvert sitt alter. De brakte hvert sitt offer. Ville fortellingen om Kain og Abel blitt annerledes om det hadde ofret fra det samme alteret? Om de hadde tilbedt sammen, og ikke hver for seg?
Abraham bygde altre – ett av dem skulle han ofre Isak på. Vi husker den fortellingen. Det er ingen enkel fortelling å forholde seg til.
Jakob bygde et alter der hvor han hadde hatt sin drøm: Eben-Ezer. ”Hjelpesteinen” – en påminning om at Gud hadde hjulpet Jakob fram til da.

Å kjenne Gud…
Tidligere i gudstjenesten hørte vi beretningen om da Moses fikk sitt kall i ørkenen. Og det var ikke noe lite kall: Han skulle gå til Farao og si: La mitt folk fare!
Moses kjente kulturen ved Faraos hoff – han hadde vokst opp der. Han visste at ingen farao ville godta å miste en stor gruppe gratis arbeidskraft på den måten. ”Skal jeg la dem fare, sier du, Moses? Ja, hvis du sier det så…”.
Moses visste bedre. – Hvem er jeg som skal gå til farao og si dette?
Da svarte Herren: Jeg vil være med deg!
Jaha, må Moses ha tenkt. Men hvem er så du? Hva skal jeg svare dersom noen spør hvem du er og hva du heter.
Da svarte Gud: Du skal si Jeg Er har sendt meg.
Jeg Er. Jahve. ”Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.”

Å kjenne Gud…
Kjenne ham som den Gud som førte Abraham til det lovede landet. Kjenne ham som den Gud Isak tjente. Kjenne ham som den Gud Jakob tjente – Jakob som fikk navnet Israel, for du har kjempet med Gud og vunnet. Han som hadde gitt folket sitt navn – Israels folk. Nå skulle de føres tilbake til Israels land. Abraham, Isak og Jakobs land. De som hadde bygd altere for Herren i dette landet.
Mange alter, men til ære for én Gud. Til ære for Jahve – himmelens og jordens skaper. Senere kom det mange altre og til mange guder. Også i Israels folk – Guds utvalgte folk – fikk dette innpass. Profeten Jeremia refset dette: ”Herren sa til meg: Det er en sammensvergelse blant mennene i Juda og blant dem som bor i Jerusalem. De har vendt tilbake til syndene til sine første fedre, de som nektet å adlyde mine ord. De fulgte andre guder og tjente dem. Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttet med fedrene deres.
Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem. Da skal byene i Juda og de som bor i Jerusalem, gå og rope til gudene de tenner offerild for. Men de kan ikke berge dem i ulykkens tid. For du har like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere tenner offerild for Baal (Jer 11, 9-13).

Og da er vi snart der hvor Paulus var mens han vandret rundt i Athen.
Han så at folks lengsel etter det guddommelige ga seg mange utslag. Mange guder. Mange religioner. Romerriket – som også Hellas var en del av – var et slags religionspluralismens – jeg hadde nær sagt ”Mekka”, men i Mekka dyrker man jo bare én Gud. Men midt i dette konglomerat av guddommer og trosretningen, dukket det altså opp et alter som skilte seg ut fra de andre: ”Til en ukjent Gud”.
Mange guddommer, og så midt i dette: Et alter til en ukjent Gud. Hva tenker vi om det? En slags helgardering?

Paulus gjør et pedagogisk grep: Han bruker dette alteret som en innfallsvinkel for det han har på hjertet. ”Dette som dere dyrker uten å kjenne, det forkynner jeg,” sier han.

Denne ukjente Gud – hvem er han?
Han må jo være han som skapte himmel og jord. Han må jo være den står over alt og alle. Dette er det Paulus taler om når han står der på Areopagos-høyden og underviser de greske mennene. Og de lytter. De lytter lenge. Jeg tror de nikker. Ikke dumt, det der! Det er noe i det han sier!
De lytter – til et visst punkt! Helt til Paulus sier: ” Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de så er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.”
Der sa det stopp!
Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang».

Oppstandelsen fra de døde – det ble det kritiske punktet. Omtrent som når man i møtet med dagens religiøse mangfold sier: - Det finnes bare én Frelser.
Barnet i krybben og Mannen fra Nasaret er greie nok å forholde seg til. Barnet har sjarm og mannen har mye fint å si; er et stort eksempel. Frelseren på korset er mer utfordrende. Og den tomme graven enda mer.
Vi har hørt en tekst fra Johannes-evangeliet også i dag. ”Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg. Den som ser meg, ser han som har sendt meg.”

Hva mener Jesus med dette?
Jeg tror han mener at troen på Gud Faderen og troen på Guds Sønn henger sammen. Mannen fra Nasaret kan ikke ses adskilt fra Frelseren på korset. ”Jeg er ikke kommet for å dømme verden,” sier Jesus – han er kommet for å frelse verden. ”Den som avviser meg og ikke tar imot mine ord, har likevel en dommer: Det ordet jeg har talt, skal dømme ham på den siste dag.”
En ukjent Gud?
Hva er ditt navn?
Første trinn til å bli kjent med noen, er som oftest å bli kjent med navnet. Dersom noen ikke vil si hva han eller hun heter, er det lett å tenke at vedkommende har noe å skjule. Man behøver ikke ta ansvar.
Hva slags autoritet ville Moses hatt om han kom til folket og sa: ”Jeg har hørt en stemme si sånn-og-sånn.” Hvilken stemme da? Nei, bare en stemme.
I stedet kunne han si: Slik lyder Herrens ord!
Eller Paulus: ”Jeg ser dere har et alter til en ukjent gud. Det er interessant...”. Og så kan man tillegge denne ukjente gud en masse fine meninger og holdninger.

En ukjent Gud? Nei, en kjent Gud, sa Paulus. Herren! Skaperen. Frelseren.
Å kjenne Gud…
Filosofen, forfatteren og søndagsskolelæreren Henrik Syse – det er han selv som bruker den siste tittelen – fikk nylig Bibelprisen for 2011 fra Det norske bibelselskap. Jeg var ansatt i Bibelselskapet da den første Bibelprisen ble delt ut. Den gikk til Edvard Hoem.
På Vårt Lands nettsider leste jeg deler av et intervju Henrik Syse hadde gitt til en serie Vårt Land holder på med. Der sier han: - Jeg tror ikke på Bibelen.
Umiddelbart er det en uttalelse som mange sikkert reagerer på. Men jeg tenkte: Hvor står det at det er Bibelen vi skal tro på? Står det i Bibelen, for å si det sånn?
Og ut fra en slik punsjline trekker Syse så et resonnement om at det er den Bibelen forteller om han tror på: Gud og Jesus.
Hva sier vi i trosbekjennelsen:
* Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.
* Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre
* Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.
Dette er en gammel tekst – kanskje like gammel som Bibelen selv. Kanskje eldre. Da jeg var i Betlehem i 1995, møtte vi biskopen av Fødselskirken. Han sa noe jeg ofte har tenkt på siden: - Nå er dere der hvor kirken er eldre enn Bibelen.
En kirke som bekjente og bekjenner troen på Gud Fader, den allmaktige, himmelens og jordens skaper. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre. En kirke som bekjente og bekjenner troen på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere, sa Paulus.
Ingen ukjent Gud, med andre ord, men en Gud som har gitt seg til kjenne. En Gud som har åpenbart seg i Jesus Kristus; han som også kalles Ordet. Johannes-prologen – et mesterstykke både i poesi og visdom:

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det (…). Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Ingen ukjent Gud. Ingen skjult Gud. En Gud som åpenbarer seg. En Gud som manifisterer seg. En Gud som har tatt sin bolig iblant oss.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
en sann Gud fra evighet til evighet. Amen