søndag 10. mars 2019

Guds vilje eller vår?


Preken for første søndag i fastetiden 10. mars 2019 i Arendal korps

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det 26. kapittel, fra vers 36 til 45, og vi leser i Jesu navn:

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender».

Slik lyder Herrens ord!


En ung jente var alvorlig syk.
En dag ba hun sin far om å be for henne. Han ba, og da han hadde avsluttet bønnen så hun på ham.
– Du sa ikke «skje din vilje», pappa, sa hun.
– Nei, svarte han. -For det kunne bety at jeg er villig til å miste deg. Og det er jeg ikke.
Den syke sukket dypt, og så sa hun: - Det skulle jeg ønske du var, pappa!

Det hører med til historien at den unge jenta fikk flere gode år, men meg forteller denne historien, som jentas far selv fortalte flere ganger, noe om det dype alvoret i den bønnen Jesus ba der i Getsemane: «Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil».

Problemstillingen «Guds vilje eller vår» er noe av det mest utfordrende vi kan bli stilt overfor, det være seg i vårt eget trosliv, i forkynnelsen eller i sjelesorgen.
Mange har derfor spurt, og forsøkt å svare på, om det er mulig at vi gjennom våre bønner kan «binde» Gud på en slik måte at det blokkerer for det som er Guds egentlige vilje?

Hva lå bak når Jesus ba som han gjorde i det som må ha vært hans livs aller tøffeste bønnekamp?
Han visste hva som lå foran ham: Skuffelse over både forræderi og flukt fra disiplenes side; smertene ved tortur og mishandling og en lang og smertefull dødskamp.
Noen dager før hadde han sagt: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme» (Joh 12, 27).

Nå var spørsmålet der igjen. Fantes det noen annen vei? Kunne Guds plan oppfylles på en annen måte?
Livet var kjært, også for mannen Jesus. Men likevel kunne han si: «Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje».
Han visste hvor veien gikk videre; den gikk fra Getsemane, til yppersteprestens palass, til Pilatus’ borg og derfra til Golgata.

Var det ingen annen vei?
Guds vilje eller vår?
Kan vi komme til å «binde opp» Gud ved å be om konkrete løsninger uten samtidig å si «skje din vilje»?

Mange av oss har hørt anekdoten om jenta som ba slik: «Skje din vilje, men gutten vil jeg ha», og vi har smilt litt skjevt til den fortellingen. Men anekdoten sier noe om den utfordringen som det innebærer å be «skje din vilje».

Før vi leste prekenteksten, sang vi: «Ha du din vei, Gud».
Den sangen har sin fortelling.
Sangen er skrevet av den amerikanske metodisten Adelaide Pollard. Hun var lærerutdannet og underviste ved flere pikeskoler i Chicago. der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele livet og virket både som evangelist og bibellærer. Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse for den selv, og at hun ble helbredet.
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær. Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen. Dette klarte hun ikke, og planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.
En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, overhørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: - Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.

Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei». Hun ble aldri misjonær selv, men hun underviste i mange år ved en misjonsskole for kvinner. Hun døde i 1934, 72 år gammel.

Guds vilje – eller vår?

Adalheid Pollard brukte teksten fra Jeremia 18 om leiren i pottemakerens hånd, der Herren sier «som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus» (v. 6b).
I den bønnen Jesus lærte oss å be, ber vi nettopp slik: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden».
«Ikke som jeg vil, men som du vil!»

Det er en tanke – en utfordring, kanskje? – som vi er nødt til å se litt på i møtet med en slik tekst: Kan vi, gjennom våre bønner, være med og styre Guds vilje? Kan vi, med våre bønner, gjøre at Gud ombestemmer seg?
Det er i hvert fall to tekster i Det gamle testamente som kan forstås slik.

Den første er fortellingen om kong Hiskia – Esekias, sa vi før.
Hiskia var en av de gode kongene i Juda, i motsetning til hva hans far Akas hadde vært. ««Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort», leser vi i 2 Kong 18, 3. Og videre: «Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda» (v. 5).
Noen av oss husker kanskje fortellingen om da Hiskia fikk et brev fra assyrerkongen som spottet Gud. Da gikk han opp i templet, som han hadde fått satt i stand, og la brevet fram foran Guds ansikt. «Gud kan lese det selv», som han sa.
Men så ble kongen syk, og profeten Jesaia oppsøkte ham og fortalte ham at nå måtte han være forberedt på å dø.
Hva gjorde kongen da?
Han ba ikke «skje din vilje». I stedet begynte han å argumentere med Gud; han syntes han hadde så mye ugjort; han ville gjerne ha mer tid.
Og profeten kom tilbake. Gud hadde ombestemt seg. Kongen skulle få leve i 15 år til.

Den andre teksten om at Gud kan ombestemme seg, finner vi i profeten Jona sin bok.
Profeten Jona forbinder vel mange av oss med hans tre-dagers opphold i det som ofte kalles «hvalfiskens buk». I Jona 2, 1 står det bare at det var en stor fisk som slukte ham, og grunnen var at profeten prøvde å komme unna et skremmende oppdrag: Å forkynne byen Ninives undergang. Men når alvoret gikk opp for befolkningen i denne byen, skjedde det noe: «Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små.
Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under»
(3, 5-9).
Og så står det i det neste verset: «Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke».

Han ombestemte seg!
Han forandret mening!

«Ikke min vilje, men din!»
Det var utgangspunktet for denne prekenen.

Jesu bønn i Getsemane.
Når er det relevant å be «skje din vilje»?

Er det en bønn vi skal be i absolutt alle situasjoner?
Jeg tror ikke det.
Vi er ikke automater som er prisgitt Guds vilje – mer eller mindre lunefulle vilje, kan man noen ganger tenke; vi er levende mennesker, skapt i Guds bilde, med et selvstendig ansvar for de valgene vi gjør og livene vi lever. Vi er heller ikke viljeløse leirklumper, og selv om lignelsen fra Jeremia-boka er en vakker og fin tekst, er ikke alt sagt med det.
Den amerikanske bibellæreren A. W. Tozer mente at i de fleste spørsmål i livet har Gud overlatt til oss selv å ta avgjørelsen. Det er vårt eget ansvar å bestemme de praktiske tingene rundt livet vårt, og man kan komme til å ende opp i en slags overspent åndelighet hvis vi i absolutt alle slike saker skal spørre etter Guds vilje.

Men Jesus var ikke der da han kjempet bønnekampen i Getsemane.
Den pappaen jeg nevnte til å begynne med var heller ikke der da hans veldig syke datter ba ham be for seg.
Kong Hiskia var heller ikke der da han lå på sin seng og var blitt fortalt at han skulle dø.
Og det er situasjoner der vi heller ikke er der.

Guds vilje – eller vår?
Jesus i Getsemane.
En av lesetekstene for denne søndagen er fra Hebreerbrevet 5. Her heter det: «Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» (v. 7-9).

Er det situasjonen i Getsemane som blir skildret her?
Og hva ligger det i det teksten sier om at Jesus ble bønnhørt?
Kanskje den detaljen fra Getsemane som bare nevnes hos evangelisten Lukas: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham» (22, 43)?

Jeg kommer til å sette strek nå.
Jesu vei gikk videre, fra Getsemane til Golgata.
Vi kan også ha våre Getsemane-kamper. Veien fra dem kan gå til litt ulike steder. Men jeg tror på en Frelser som vil følge oss også på dem. Og jeg tror på Gud som kan ha en fullkommen vilje med våre liv, men som har en vilje som tillater andre løsninger. En fullkommenplan, men løsninger omfattes også av hans nåde.
Fordi Jesus gikk den veien han gikk, tror jeg han også vil følge oss på den veien vi går – også de gangene han innerst inne hadde ønsket at vi skulle gått en litt annen vei.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!