Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, det sjuende kapittel, fra vers sju til tolv; i Jesu navn:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.
Slik lyder Herrens ord!
Dagens prekentekst er hentet fra de tre kapitlene i Matteus-evangeliet som gjengir Bergprekenen. Vi har sett bildet mange ganger, tror jeg: Jesus som enten sitter eller står på et høyt punkt i terrenget og taler til en stor menneskemengde. Han må ha hatt litt av stemme dersom den bar til alle de som gjerne er på slike bilder – eller de må ha hatt litt av en hørsel. Hele dette lange tekstavsnittet begynner slik: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham.»
Han gikk opp i fjellet…
Det er mange fjell i de bibelske fortellingene. En av de eldste handler om fjellet Horeb, der Moses så ildbusken som brant uten å brenne opp og hvor Elia gjemte seg under gyvelbusken. Et annet er Sinai, der Moses fikk tavlene med loven. Et tredje er Karmel, der profeten Elia hadde sin store tvekamp med Baals profeter; 450 mot 1. Fra evangeliene kjenner vi fortellingen om fjellet der Jesus ble fristet, fjellet der han ble herliggjort og fjellet han steg opp fra. Og vi har fjellet der han holdt denne talen.
Teksten sier oss ingenting om hvilket fjell dette var, men scenen vi får beskrevet er en klassisk, jødisk undervisningssituasjon, med en rabbi som sitter mens han underviser, og med disiplene som lytter. For egentlig var det disiplene som var «målgruppe» for denne talen; ikke den store folkemengden. Jesus talte til disiplene, og talen hans preker framover som en undervisning rettet mot kirken; mot de kristne; mot de troende. Saligprisningene var rettet mot disiplene, ikke som en generell oppmuntring til alle og enhver.
Bergprekenen er en oppsummering av Jesu lære. Det har vært sagt at selv om alle andre tekster i Det nye testamente skulle bli borte, men Bergprekenen blir bevart, så er evangeliet intakt. Slike ting er nok sagt om andre tekster også – «den lille bibel», for eksempel.
Det er fem slike «oppsummeringer» i Matteus-evangeliet; fem taler Jesus holdt, og hvor det nok var mange som lyttet, men det var disiplene som var adressat. Disiplene hans, etterfølgerne hans. De som senere ble en stamme i den kristne kirke.
Dagens tekst er en enhet, men samtidig faller den i to ledd; to punkter, så å si. Pluss en konklusjon.
Det første handler om tilhøreren; disippelen, den troende: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.»
Tre ledd; tre handlinger. Men også tre uttrykk for det samme. Tre uttrykk for at det er noe man ønsker å få tak i; noe man ønsker å oppnå.
Be – let – bank på.
«Be, så skal dere få.» Teksten sier ikke noe om hva man skal be om. Og setter man den helt alene – uten noen «kontekstualisering» som noen vil si; uten å sette den i sin sammenheng, kan det være en litt farlig tekst å slippe løs på folk.
”Be, så skal dere få!” Trykk på knappen. Si «trylleordet», nær sagt.
Sånn fungerer det ikke.
For hva er det Jesus snakker om i denne delen av talen sin?
Han snakker om Guds rike. Det betyr ikke at vi ikke kan be også om andre ting – hver søndag bes det i norske kirker om «godt og lagelig vær» - hver søndag bes det for kongen, Stortinget og «kongens råd»; det vil si regjeringen. Hver dag ber kristne mennesker både for seg selv og for andre, helt ned i detaljene.
Mathilde Wiel – opprinnelig fra Eidsberg – huskes for sin sang «Si allting til Jesus». I tredje vers synger hun:
«Den ringeste småting som kommer i din vei,
Å, si det til Jesus, så vil han hjelpe deg!
Nei, intet er for lite din Frelser å betro,
Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»
Jeg har en venn som jeg snakker med forholdsvis ofte. Vi snakker om alt mulig, og noen ganger om ting som er vanskelige. Urett man føler man har møtt; uforstand, kanskje; skuffelser. Det kan vi prate om. Og noen ganger kan vi peke ut en retning for den andre og foreslå «grep». Andre ganger kan vi bare lytte.
Slik fungerer bønnen – og forbønnen – også.
Fortellingen om Job: Han som hadde så mye og mistet det alt sammen: Velstand, familie, navn og rykte. En av vennene hans sa det slik til Job: «Også når du ikke ser ham, ser han din sak» - slik lærte jeg dette bibelverset for kanskje så mye som 40 år siden. Og nesten like lenge siden er det jeg leste det i den islandske bibelen. Der leste jeg: «málið er lagt fram fyrir hann» - saken er lagt fram for ham; han ser din sak. «Nei, intet er for lite din Frelser å betro,- Å, si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro!»
Men intet er heller for stort.
For noen søndager siden var jeg på Filadelfia her i Askim og hørte Roland Lundgren – kjent fra duoen Curt & Roland. Noen av oss er så voksne at vi husker fellesmøtene de hadde i Askim for mange år siden – 1987, mener jeg det var; det er 25 år siden. Jeg skrev en artikkel om Roland etter møtet i Filadelfia, og tok blant annet med det han sa om sin venn og kollega gjennom mange år; Curt, som døde for tre år siden: «Vennen og kollegaens død har gjort sterkt inntrykk på veteranen innen countrygospel i Norden. Da Curt hadde fått diagnosen kreft i tungerota, spilte de inn sin siste plate sammen. På denne hadde Curt skrevet flere av tekstene, og det er sterke tekster som vitner om en tro som bar gjennom alt. – Etter at han hadde fått diagnosen, ba han menighetens eldste komme hjem til ham og salve ham med olje og be for ham, forteller Roland. –Etter det snakket han ikke mer om helbredelse. Han hadde lagt det i Guds hender.»
Han hadde lagt det i Guds hender. Intet er for lite å Frelseren betro – intet er heller for stort.
Jeg har vært med og bedt for syke flere ganger. Iblant kom de tilbake og fortalte at de var blitt friske. Som oftest var det ikke det som skjedde. Men noen fortalte at de ble velsignet – at de ble trøstet. «…si det kun til Jesus, så får ditt hjerte ro».
Men Jesus sier noe mer. Det er det andre leddet i teksten.
Jesus snakker ikke bare om bønn, men også om gaver. Og da om de gode gavene: «Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Vi kjenner uttrykket «steiner for brød» - det har sin opprinnelse i denne teksten; i disse ordene av Jesus. Jeg leser dem slik: Når vi ber Gud om noe, gir han oss det som er til det beste for oss. Ikke en stein når du ber om et brød; ikke en orm når du ber om en fisk. For dere vet å gi barna gode gaver, sier Jesus. Den tilliten har han til oss. Vi er skapt i Guds bilde – det at vi gir barna gode gaver er en effekt av dette. Det er en del av gudsbildet i oss.
Men sett at skulle snu på eksemplene? Ville noen av oss gi et barn brød dersom det bad om en stein? Eller en fisk hvis det ba om en orm?
Kanskje ville vi gjort nettopp det?
- Å, pappa, kan jeg ikke få en stein til skolematen min i dag?
Eller: -Kan vi ikke ha orm til middag i dag?
«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hvilke gode gaver er det Jesus snakker om?
Han nevner dem ikke konkret, men jeg tror vi kan tenke oss noen av dem.
Han gir gode gaver fordi han selv er god. Menneskeslekten er ikke «god» i forhold til den standard som Gud setter. Men likevel kan vi – som ikke er gode – gjøre gode ting mot hverandre. Hvor mye skal ikke da Gud i himmelen – som er god! – gi gode gaver til oss når vi ber ham. Salmisten sier det slik: «Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider» - det siste verset i hyrdesalmen av David.
«… hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Hva er disse gode gavene?
Det er frelsens gave.
Det er Åndens gave.
Det er nådens gave.
Det er livets gave.
Det er fellesskapets gave.
Han gir ikke steiner for brød. Han gir gode gaver. Og det forplikter disiplene. Det forplikter oss som kristen kirke – at også vi skal gi gode gaver. Dermed er vi kommet til det tredje punktet; til konklusjonen: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.»
Dette kalles gjerne «den gylne regel». Mange hevder at den finnes i nesten alle religioner; derfor er den ikke spesielt kristen eller jødisk/kristent inspirert. Men kanskje er det tvert om? Nettopp fordi dette er en tanke som finnes i så mange religioner, kan det tyde på at den har en ur-opprinnelse som kan føres langt tilbake i menneskenes historie; kanskje så langt som det går an å komme?
Ofte finnes den dessuten i negativ form: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.» Da er vi fort inne i en slags gjengjeldelsestankegang. «Han slo meg først!»
En av denne søndagens lesetekster er veldig kort. Den er fra det tredje brevet fra apostelen Johannes, 1, 11: «Min kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud».
Vis godhet, for det skaper godhet. Og om det ikke skaper godhet der og da, så skaper det i hvert fall ikke mer ondskap. Slik leser jeg det Jesus sier mye tidligere i Bergprekenen, Matt 5, 38-41: «Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham».
Apostelen Johannes enda en gang; hans første brev: «I dette er kjærligheten blitt fullendt hos oss: at vi har frimodighet på dommens dag. For som Kristus er, slik er vi i denne verden. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten. Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror» (1 Joh 3, 17-21).
Be – let – bank på.
Få – finn – bli åpnet for.
«Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!»
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
