Jesus - Ordet - Lyset

Preken 1. juledag 2019 i Frelsesarmeen, Arendal
Dagens evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det første kapittel og de 14 første vers; i Jesu navn:

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest, og som er prekentekst denne første juledag, kalles «Johannes-prologen».
Det er en av de mange poetiske tekstene vi har i Bibelen; ikke bare i de bøkene som gjerne kalles «de poetiske»: Salmenes Bok, Klagesangene eller Høysangen.
Spredt rundt, både i profetbøkene og i brevene finner vi slike tekster som helt åpenbart har hatt en liturgisk funksjon, først i synagogene, senere i urmenigheten.
Men i evangeliene finner vi få slike tekster; jeg kan i farten ikke komme på andre enn denne.
«Kjærlighetens høysang», 1 Kor 13, kan ha vært en slik tekst.
Mange betrakter det som en av de flotteste tekstene i Det nye testamente, ja, kanskje i hele Bibelen.

Min favoritt er ikke apostelen Paulus; det er evangelisten og apostelen Johannes.
Det er den teksten vi nettopp har lest:
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
Og videre: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til».
Og dessuten dette: «Han var i begynnelsen hos Gud».

I begynnelsen!
La oss kaste et lite blikk tilbake til skapelsesberetningen; til nettopp begynnelsen.
Der leser vi «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jord».

Hvordan skjedde det? Hva var Guds verktøy når han skapte?
Det var ordet.
Tar du for deg 1 Mos 1 vil du finne 11 vers som begynner med ordene «Gud sa».
Det er versene 3, 6, 9, 11, 14, 20, 22, 24, 26, 28 og 29.

Denne kunnskapen om at det var når Gud talte at ting skjedde, den satt dypt i Israels folk.
Derfor kunne salmisten si det slik: «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Salme 33, 9).

I begynnelsen var Ordet!
Det er første juledag i dag.
I mange land er det denne dagen som er den egentlige juledagen.
Det er da gavene deles ut, og det skjer om morgenen.
Tradisjonene er ulike, men kjernen i julebudskapet er den samme: Fortellingen om at Jesus ble født; fortellingen om at Gud sendte sin sønn; fortellingen om at Guds egen sønn steg ned til oss, ble en av oss; ikke som en av oss, som vi kanskje sier iblant, men faktisk ble en av oss.
Det er fortellingen om at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.
«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.

Et nyfødt barn på et primitivt leie, i et primitivt husvære.
Kanskje var det ikke såpass som et husvære en gang.
Vi snakker gjerne om krybben i stallen, og krybben står nevnt i jule-evangeliet, men ikke stallen.

I Selma Lagerlöfs fortelling om «Den hellige natten» var stallen en grotte.
Kanskje var det ikke en grotte, engang. Kanskje ble Jesus-barnet født under åpen himmel.
Han var sikkert ikke det eneste barnet som ble født i Betlehem den natten.
Kanskje var han ikke den eneste som ble født i en stall, eller i en grotte eller under åpen himmel heller.
Jeg synes Jakob Sande har fanget inn dette bildet på en fin og troverdig måte:
«Han låg der med høy til pute
og gret på si ringe seng,
men englane song der ute
på Betlehems aude eng».

Et barn som mange andre.
Et barn som trengte tørr bleie – var det derfor han gråt?
Eller var han sulten? Og den unge Maria måtte ta ham opp og legge ham til brystet.

Den svenske artisten Carola har laget et julealbum som heter «Jul i Betlehem».
En av sangene på dette heter «Himlen i min famn», og teksten er hennes egen.
Den skrev hun etter at hun selv var blitt mor, og i teksten prøver hun å sette seg inn i Marias situasjon der hun sitter med det nyfødte Jesus-barnet i armene.

Omkvedet er slik:
«Är du en av tusen små?
Är du han de väntar på?
Du mitt lilla barn
En ängel givit namn
Är du jordens dolda skatt
Jag fått skydda denna natt?
Är det själva himlen
Som jag gungar i min famn?»

Dette barnet som hun skriftet bleie på og som var avhengig av henne for å få mat – var det selve himlen?
Selve himmelen – selve guddomen – her i Marias fang?
Julaftens budskap er på en måte enkelt og greit – et barn blir født, omstendighetene er som de er. Juledag kan virke mer krevende. Da er vi over i det som kalles inkarnasjonen. Mysteriet i julen; underet – Gud ble menneske.
Ordet ble menneske og tok sin bolig blant oss.

«Vi så hans herlighet», skriver Johannes.
Ordet var blitt menneske og hadde tatt bolig i blant oss.

Men ikke bare i skikkelse av Ordet.
Han kom også i skikkelse av lyset.

«Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» og dessuten: «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lys er noe vi forbinder med julen.
På Lucia-dagen ble jeg intervjuet av Sørlandssendinga om Lucia-tradisjonen og om bakgrunnen for tradisjonen med lyskransen rundt hodet som er en del av vårt Lucia-bilde.
Dersom den tradisjonen har en historisk bakgrunn, er den kanskje av det praktiske slaget: En av Lucia-fortellingene er at hun kom med mat til de kristne som skjulte seg i katakombene. For å kunne ha to hender å bære med, laget hun en krans med lys som hun satte på hodet, ikke ulikt de hodelyktene mange bruker når de er ute en mørk vinterkveld i vår tid.

Men hun representerte lyset. Navnet Lucia betyr lys.

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» - «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden».

Lyset og Ordet.
Vi har et omkved i sangboka vår; det er en tekst av Herbert Booth:
«Ordets lys, ordets lys har bragt dag i min sjel,
det har fjernet min synd og min skam.
Nå jeg frykter ei mer, kun på Jesus jeg ser,
all min salighet eier jeg i ham».

Ordet og Lyset – Lyset og Ordet.
Ordet er Lyset.

Natt til 1. januar 1953; det er 67 år siden om noen dager, var countrysangeren Hank Williams på vei fra en konsert til en annen. Han skal ha vært god og full, og hadde fått en ung gutt til å kjøre seg. Selv sov han i baksetet på bilen. Så ble de stanset av en politikontroll og da politimannen prøvde å få liv i han som sov i baksetet, oppdaget de at han var død. Hank Williams – 29 år gammel.

Hvorfor nevner jeg ham nå?
Det er fordi at en av de sangene han huskes best for, handlet nettopp om Lyset. Den heter «I saw the light», og er blitt sunget inn av mange artister.
Han skal ha skrevet sangen i 1947, og bakgrunnen skal ha vært at han var på vei hjem fra en konsertturné. Det var moren som kjørte, og Hank sov i baksetet på bilen denne gangen også. Så våknet han et øyeblikk og lurte på om det var langt igjen. – Nei, svarte moren, - I just saw the light.
Hun hadde sett lyset fra et eller annet kjennemerke som tydet på at nå var de snart framme.
Hun hadde sett lyset fra målet. Dette inspirerte sønnen til å skrive denne sangen; en sang om at han hadde vandret rundt mer eller mindre på måfå. Men så hadde Jesus vist seg for ham: «Praise the Lord; I saw the light».
Sangen er blitt et slags minnesmerke over Hank Williams, enten det er bøker som er skrevet om ham eller filmer som er blitt laget. De heter stort sett «I saw the light».

«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det».
Det er mye man kan si om Hank Williams liv og skjebne. Ikke alt får en til å tenke på lyset. Men det er en sang om lyset som først og fremst lever etter ham.

Jeg nevnte Lucia og lyset.
Det er en annen del av julefortellingen som også handler om lys.
Det er fortellingen om vismennene som kom fra et land langt borte og ville hylle og tilbe Jesus-barnet. Det skjedde nok ikke i sånn umiddelbar tidsnærhet av Jesu fødsel; de hadde lang vei. Vi hører gjerne at det var tre vise menn som kom – vi vet egentlig ikke antallet, men det er heller ikke viktig.

Hvordan hadde de funnet fram?
Og igjen er det lyset som er nøkkelen. De hadde sett en stjerne vise seg. Alf Prøysen synger om den stjerna – «hu er så snill, den stjerna, ho blonke, kæin du sjå?» Vi kjenner den visa, noen hver: «Å såmå å som hender er stjerna like stor – du ser a over taket der a jordmor-Matja bor».

«Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys», skrev evangelisten. Hvor skulle vel stjernen som fortalte dette stanse, om ikke over taket der hun bodde som hadde hjulpet så mange inn i livet? For det var jo stjerna som hadde vist vei for de vise mennene – «så ingen ta dem gikk bort seg og aille tre fekk sjå».

Lyset som viste vei. Lyset som viser vei.
Lyset og Ordet – de to i fellesskap.

Derfor kan vi synge:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå,
vi står rundt krybben og smiler,
for vi er fremme nå».

Ja, vi er framme nå.
Lyset har vist oss vei.
Ordet har vist oss vei.

Da er det godt å kunne stå her, rundt krybben, og vite dette: At vi er fremme nå.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Huset med de mange rom - og mye mer

Preken i Arendal korps søndag 8. desember 2019 – 2. søndag i advent

Dette hellige evangelium står hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel; de 11 første vers:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.»

Slik lyder Herrens ord!

Den teksten vi har lest sammen, er ikke prekenteksten for denne søndagen, men fortellingsteksten.
Og samtidig er de fire første versene i teksten det som er satt opp som prekentekst.
Hadde vi nøyd oss med å lese disse fire versene, kunne vi for eksempel satt som overskrift for de tanker vi skal dele med hverandre: Huset med de mange rom.

Når vi leser hele teksten blir perspektivet utvidet til å gjelde mye mer.
Nå gjelder det ikke bare huset som sådan og rommene som sådan, men også om hvordan vi finner fram til dette huset og hvem det er som bor der.
Og utgangspunktet for det hele er en kjent setning som er både en trøst og en formaning: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Teksten vår er hentet fra det som kalles «Jesu avskjedstale til disiplene».
Det er en lang tekst, den går over tre kapitler i Johannes-evangeliet.
Og den begynner med det vi har lest nå. Og den begynner med dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst…».

Hvis noen begynner en samtale eller en meddelelse med å si «nå må ikke du bli redd, altså», eller «nå må ikke du bli sint»; da er vi på vakt.
Hva kommer nå?
Og det Jesus har å melde, er dette: Han skal forlate dem. Men likevel sier han: Bli ikke redde. Stol på meg. Stol på Gud og stol på meg.

Jesus bruker «hjertet» her på en måte vi sikkert kan kjenne oss igjen.
Vi tenker at hjertet er et slags senter for både tanker og følelser.
Rent medisinsk stemmer nok ikke det.
Hjertet er en knyttnevestor muskel som sitter midt i brystkassa vår, om enn litt til venstre, som har til oppgave å frakte blodet vårt rundt i resten av kroppen.
Men det gjør jo at hjertet er en viktig del av hele maskineriet.
Det er – nåvel: «hjertet» - i menneskekroppen.
De bibelske forfatterne tok dette på alvor.
Derfor heter det i visdomslitteraturen: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).
Og hos profeten Esekiel heter det: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (36, 26).

Noen av oss husker kanskje Astrid Lindgrens barnebok-klassiker «Mio, min Mio», der prins Mio skal kjempe mot den onde ridder Cato?
Og hva er det som gjør at denne Cato er så ond?
Det er fordi han har et hjerte av stein – bokstavelig talt.

Vi tenker på hjertet som et sete for kjærligheten.
Men det kan også være et sete for angsten.
Jesus vil ikke at det skal være det.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder han denne talen til disiplene der han forbereder dem på det som skal komme.

Og så er vi over i dette neste han sier: «I Fars hus er det mange rom».
Mange har tenkt at denne setningen er en erklæring om mangfoldet i Guds rike, og det tror jeg det godt kan være.

For snart 20 år siden var jeg i Jerusalem.
En av de kirkene vi besøkte, var Gravkirken.
En stor kirke, men mange flotte kapeller.
Noen store og noen små.
Ett av dem, kanskje det aller minste, tilhørte en liten, koptisk retning som jeg ikke tror man finner utenfor Jerusalem.
Da alle de andre retningene i kristenheten fikk tildelt sine områder, ble dette vesle kapellet «til overs».

Her søkte vi inn, en gruppe norske kristne som var sammen om dette besøket.
Et lite rom, men med god akustikk, virket det som.
Og uten at jeg hadde tenkt over det eller planlagt det, foreslo jeg at vi skulle synge et vers av «Navnet Jesus blekner aldri».
Og det gjorde vi.
Det var mye lyd i den store kirken; folk snakket og de bad.
Og vi sto der, en gruppe på 10-12 norske, og sang: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann».

«I min Fars hus er det mange rom» - «Tro på Gud og tro på meg».
Mange mener at Gravkirken står på det stedet der Jesus ble gravlagt.
De tror dermed at det også var herfra han sto opp igjen fra de døde.
Her passet det å synge: «Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann!»

«I min Fars hus».
I den eneste beretningen vi har fra Jesu barndom, som skjedde 20 år tidligere enn denne begivenheten, bruker også Jesus uttrykket «min Fars hus».
Vi kjenner den fortellingen – Jesus som 12-åring i templet; gutten som ble igjen da foreldrene dro hjemover igjen til Nasaret etter å ha feiret påske i Jerusalem.
Da de fant ham, var Maria oppskjørtet. Hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Vi har jo lett etter deg!
Og Jesus som svarte, som det var den selvfølgeligste ting i verden: Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?

«Min Fars hus» - det er en henvisning til templet, men også til den himmelske bolig, eller kanskje vi kan si «de himmelske boliger».
Der hvor Jesus i følge vår norske bibelutgave snakker om «rom», bruker andre bibeloversettelser ord som tilsvarer «bolig» eller kanskje tilmed «hus».
Og når Jesus nå måtte forlate disiplene, var det for å gå i forveien og gjøre i stand «et sted for dere» - et rom; en bolig. «Og dit jeg går, vet dere veien».

«Vet du veien?» er et spørsmål vi enten har stilt eller blitt stilt, de fleste av oss.
Man avtaler å møtes «der og der» - «vet du veien?»
Å ta feil av veien kan få dramatiske konsekvenser noen ganger; og iblant er det at man blir forsinket den minste av disse.
Kanskje kommer vi rett og slett ikke fram.

«Dit jeg går, vet dere veien», sa Jesus.
Da reagerte Tomas. «Å? Gjør vi det?» spurte han. «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Og så er det Jesus gir dette svaret som vi kjenner så godt: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

Hvordan kan en person være en vei?
I tidligere oversettelser het det at ingen kommer til Far uten «gjennom Jesus» - «ved meg; ved Jesus» er en bedre formulering.
Jesus viser oss veien – ved å følge ham finner vi veien.

Igjen en opplevelse mange av oss har hatt.
Vi er på et ukjent sted; i en ukjent by.
Så spør vi noen etter veien dit vi skal, og så viser vedkommende oss den.
Noen ganger sier de kanskje tilmed: «Jeg skal samme veien selv».

Når noen følger en, er det mye lettere å finne fram enn om de sier «tre gater den veien, første kryss til venstre, tredje kryss til høyre og så rett fram…».

Vi sang tidligere i gudstjenesten:
«Der du går skal din vei/åpnes for deg/ Steg for steg».

Dit jeg går, sier Jesus, vet dere veien.
Denne første delen av Jesu avskjedstale til disiplene er mer en samtale enn en tale eller monolog.
Nå melder Filip seg på.
«Behøver det å være så komplisert, da?» kan det virke som om han har tenkt. «Vis oss Far», foreslår han. Det vil være nok.
Og Jesus svarer at den som har sett ham, har også sett Far.

Den som vil vite hvordan Gud er, får vite det ved å på Jesus.
Når Jesus taler, er det Gud som taler.
Når Jesus handler, er det Gud som handler.
Når Jesus viser vei, er det Gud som viser vei.

I en av de eldste, kristne trosbekjennelsene som finnes, den nikenske, heter det:
«Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

«Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud» – når Jesus taler og når han handler, er det Gud som taler og det er Gud som handler.

Jesus er «Gud av Gud» - «Jeg er i Far og Far i meg».

Så er det nærliggende å tenke at dette er en tekst for påske.
Og det er det vel.
Men det er også en tekst for advent.
Det er en tekst for den tida da vi forbereder oss på at Jesus skal bli født – på hans komme.

Men det er også en tekst for den tida vi lever i nå, da vi ikke bare skal se bakover mot det som skjedde i Betlehem, men vi skal se framover mot det som skal skje når Jesus kommer igjen; når boligene og rommene i Fars hus er gjort klare og han skal hente sine for at de – vi! – skal få være sammen med ham.

Det lover han i dagens tekst: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Jesus som konge og dommer

Preken i Risør Frikirke - Domssøndagen/Kristi kongedag, 24. november 2019

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det niende kapittel, fra vers 39 til 41; i Jesu navn:

«Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående».

Slik lyder Herrens ord!



Denne søndagen har et dobbelt navn.
Den kalles «domssøndagen», men den kalles også «Kristi kongedag».
Prekenteksten, som vi har lest, handler om dom, mens fortellingsteksten, som jeg kommer til å streife innom, handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge?
Jo, sa Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

La oss se på domsperspektivet ved denne søndagen først.
De relativt strenge ordene fra Jesus i dagens tekst ble ikke sagt i et vakuum.
De bibelske tekstene henger alltid sammen med andre bibelske tekster.
Så også med denne.

Den kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind, og de få versene som utgjør dagens tekst må ses i sammenheng med denne hendelsen.
En mann som var født blind, og som ble helbredet av Jesus. Det er flere slike fortellinger i evangeliene. Det spesielle ved denne er at helbredelsen skjedde på en sabbat.
Det førte til – eller ble brukt som påskudd – for at både Jesus og han som var blitt helbredet ble kritisert av fariseerne.

Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne er mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn de er av å anerkjenne at Jesus måtte være sendt av Gud når han kunne gjøre slike mektige gjerninger.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han forsto nok at han ikke kunne vinne noen debatt med fariseerne. Ikke tror jeg han hadde noe ønske om det heller.

Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (v. 25).

Mange av oss kjenner igjen dette vitnesbyrdet fra den kjente salmen «Amazing Grace». Her heter at en gang var jeg fortapt, men nå er jeg frelst; jeg var blind, men nå ser jeg.

«Amazing grace! – how sweet the sound -
That saved a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see».

En liten parentes her:
Neste år, i 2020, er det 100 år siden Frelsesarmeen i Norge begynte sitt arbeid blant fanger i norske fengsler. Slikt arbeid har man i mange land. Fra et av disse fortelles det at det en gang kom en melding fra en av cellene. «Syng sangen om vraket».
Sangen om vraket?
Det var «Amazing Grace» - om nåden «that saved a wretch like me».
Parentes slutt.

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst, er dommen over de som ikke vil tro på ham.
Ikke over de som ikke har forstått alle teologiens irrganger og krinkelkroker.
Ikke over de som ikke har kontroll på alle de riktige ordene.
Ikke over de som ikke har hørt om evangeliet.
Det er ikke noen disse som rammes av Jesu dom i dagens tekst; det er de som ikke vil tro på ham. De som har hørt, men ikke vil tro.

Jeg føler jeg vil si noe om dette med «de riktige ordene».
Da vil jeg nevne en av de første bøkene som Alfred Hauge ga ut.
Jeg mener at Alfred Hauge var den viktigste, kristne forfatteren Norge har hatt, kanskje med unntak av Johan Falkberget.
Mange av Alfred Hauges bøker står i våre bokhyller hjemme på Lindtveit.
En av dem heter «Tuntreet blør», og det er den andre av de romanene han ga ut.
Den kom i 1942, og har lagt handlingen til 1920-tallet.

Den handler blant annet om kjærligheten mellom to unge mennesker: Øyvind, som kommer fra et strengt, pietistisk miljø, og Elise, som kommer fra et mer kulturåpent, grundtvigiansk miljø.
For Øyvind var det å være en kristen knyttet til anger, tårer og knefall på bedehuset.
For Elise handlet det om å sette sin lit til Jesus.
Når Øyvind prøver å utfordre Elise med formuleringer som om hun er «vasket i Jesu blod», forstår hun ikke hva han mener, men i samtalens løp ender de likevel på samme sted: Å være frelst handler om å stole på Jesus!

Denne litt semantiske diskusjonen er kanskje ikke så veldig aktuell i dag.
Vi bruker ikke uttrykk som «vasket ren i Jesu blod» så veldig ofte verken i forkynnelse eller sjelesorg.
Det kunne vi godt gjøre.
Selv kommer jeg fra en sammenheng der vi fremdeles har en sang i sangboka vår der omkvedet er slik:
«Er du ren i hans blod?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din kledning renset, er den hvit som sne?
Er du renset i Frelserens blod?»

Er vi noenlunde fortrolig med kristen språkbruk, er også dette et uttrykk som gir mening.
Men det gjør også uttrykk som «å sette sin lit til Jesus» og enda mer: Tro på Jesus.
Så la ikke slike språklige forskjeller bli barrierer, verken mellom kristne eller mellom mennesker og Gud; mennesker og Jesus.
For det handler om å tro på Jesus!
Fariseerne gjorde ikke det.
Derfor sier Jesus disse strenge ordene som vi har lest i teksten.

Fariseerne visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom.
Men de ville ikke godta det, de nektet å akseptere det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Dette var den blindhet Jesus refset. Den valgte blindheten.

Jeg sa innledningsvis at de bibelske tekstene alltid henger sammen med hverandre.
Fortellingen om den blindfødte mannen fra Joh 9 er en nokså lang fortelling.
Fariseerne var tydeligvis blitt veldig provosert av at mannen plutselig kunne se. De nektet å anerkjenne at det her hadde skjedd et guddommelig under, en guddommelig inngripen.
Egentlig er de hårfint fra å påstå at dette må ha en demonisk forklaring.
Fariseerne krangler med mannen og de krangler med foreldrene hans.
Så møtes den blindfødte og Jesus. Da har fariseerne jaget ham fra seg, etter at han hadde sagt dette til dem: «Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ikke gjøre noe» (vers 32-33).
Så møter han Jesus igjen, og nå bryter nær sagt troen hans fram. «-Jeg tror, Herre, sa mannen. Og han tilba ham» (v. 38).
Men fariseerne var like harde. Like negative.
De som kjente profetiene om Messias.
De som visste at Frelseren skulle komme.
Men de ville ikke tro.

Det finnes et uttrykk for dette: De forherdet seg.
Det er den typen blindhet som rammes av Jesu dom.

Disse var de blinde, men de som trodde – og de som tror – er de som ser.
Disse er det som er borgere av Jesu kongedømme.

Og da er vi over i konge-dimensjonen ved denne søndagen.
Fortellingsteksten for denne søndagen er om da Jesus sto foran Pilatus under påskedramaet.
Pilatus var politikeren i dette dramaet. Hans jobb var å holde ro og orden. Hans jobb var å sikre det romerske herredømmet i landet.
Og nå sto han foran ham, denne mannen som ble kalt for «jødenes konge».

Hva tenkte Pilatus om dette?
Hva slags tonefall valgte han da han spurte «Er du jødenes konge?»
Var han hånlig?
Var han undrende?
Jesus svarte med å utfordre ham. Er dette noe du har tenkt ut selv, eller har andre sagt det til deg?

Og Pilatus bare trakk på skuldrene.
Er vel jeg jøde? Men ditt eget folk har bragt deg fram for meg. De vil at jeg skal dømme deg. Så hva har du gjort?

Og så får vi denne samtalen mellom Jesus og Pilatus om Jesu kongedømme som står i Joh 18: «Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Domssøndag – kongssøndag.
Hører disse to sammen?
Hva er sammenhengen mellom Jesus som dommer og Jesus som konge?

Jeg nevnte denne sangen om å være ren i hans blod.
I et av versene i den sangen, heter det:
«Når vår Frelser kommer, vil du da bli glad?
Er du renset i Frelserens blod?
Er din sjel beredt for himlens skjønne stad?
Er du renset i Frelserens blod?»

Der har du sammenhengen.
Jesus som dommer – Jesus som konge.
Dommeren som selv tok straffen på seg. Kongen som selv bar våre lidelser.
Er du renset i Frelserens blod?
Tror du på Jesus? Ser du ham som din Frelser?

Det er utfordringen denne søndagen.
En utfordring til å svare ja – ja, jeg ser ham; ja, jeg tror på ham.

«-Jeg tror, Herre, sa mannen. Og han tilba ham» (v. 38).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Ulike tjenester - Herren er den samme

Preken i Arendal korps søndag 8. september 2018 - 13. søndag i treenighetstiden

Prekenteksten denne søndagen finner vi i Apostlenes gjerninger, det sjette kapittel og de sju første vers; i Jesu navn:

«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.
Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen».

Slik lyder Herrens ord!


Denne teksten gir oss et av de svært få innblikkene vi har i ur-menighetens indre liv.
Vi er i den aller første, kristne menighet, den som oppsto i Jerusalem etter pinsedagen der mer enn tre tusen hadde tatt imot Jesus. Mange av disse var tilreisende, men mange bodde i Jerusalem og de begynte å komme sammen til lov, lovprisning og undervisning.

Hvor langt ut i menighetens historie er vi kommet når det skjedde som vi leser om i dagens prekentekst?
Noen måneder? Et år? Litt mer enn et år?
I hvert fall hadde menigheten fått en slags organisasjonsstruktur, men denne var ennå i begynnerfasen og hadde ennå noen utfordringer.

Hvem besto denne menigheten av?
Først og fremst besto den av jøder som hadde tatt imot Jesus.
Men den må også ha bestått av proselytter; mennesker av annen herkomst enn det jødiske, men som hadde sluttet seg til den jødiske tro.
Hvis vi tenker tilbake på pinsefestens dag, så heter det i Apg 2, 7-11: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

En rekke folkegrupper var tilstede på pinsedagen, og de samme folkegruppene fant man i menigheten i Jerusalem.
Og mellom to av disse gruppene hadde det oppstått en konflikt: Mellom de gresk-talende jødene og de som snakket hebraisk; landets «egentlige» språk.
Konflikten handlet om hvordan utdelingen av mat til enkene i de to gruppene ble organisert.
Dette måtte ledelsen i menigheten ta tak i.

Det vi kan se så langt er altså at det hadde oppstått en form for diakonalt arbeid i menigheten, og nå måtte dette få en struktur. Derfor valgte menigheten selv en gruppe på sju som fikk dette ansvaret.
Vi leste i teksten: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene» - dette er det apostlene som sier. Og de fortsetter: «Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.»

Blant de sju finner vi både Stefanus og Filip, og begge disse hører vi mer om senere.
Stefanus, den første martyr, og Filip, han som førte den etiopiske hoffmannen til Kristus.

La oss kaste et blikk på en tekst som ble lest tidligere i gudstjenesten.
Det var en tekst fra Det gamle testamente, om Moses som var så opptatt av å løse uenigheter folk i mellom at det åt opp all tida hans.
Da kom svigerfaren hans, den gamle presten Jetro, med gode råd:
«Det er ikke bra, det du gjør. Både du og folket som er hos deg, vil bli helt utslitt. Dette er altfor tungt for deg. Du kan ikke gjøre det alene. Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket og legge sakene deres fram for ham. Du skal forklare dem forskriftene og lovene og gjøre dem kjent med den veien de skal gå, og de gjerningene de skal gjøre! Men du skal se deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning. Du skal sette dem til å være førere over tusen, hundre, femti og ti. De skal skifte rett blant folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de dømme selv. Slik skal du lette byrden for deg og la dem bære den sammen med deg. Hvis du gjør slik og dette er Guds vilje, kan du holde ut, og da kan alt folket her vende hjem i fred» (v. 17-23).

Ser dere parallellen?

Det handler om å fordele oppgaver – det handler om å ta i bruk de ressursene som er i menigheten og som er i folket.

«Alle kan ikke gjøre alt», heter det i et gammelt utsagn.

Er det ett sted hvor dette stemmer, er det i Guds rike.

I kirken.
I det kristne fellesskapet.
Paulus sier om dette: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme» (1 Kor 12, 4-5), og videre, og nå leser jeg litt forskjellige utdrag av teksten fra vers 12 til 26 i det samme kapitlet:
«Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. (...) For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. (…) Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere». Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig. (…) Alle lemmene (skal) ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham».

Jeg skal vende tilbake til dagens tekst, men bare en setning om nådegaver først.
«Det er forskjellige nådegaver, men Herren er den samme», skrev Paulus.
Ordet «nådegaver» får mange til straks å tenke på ting som tungetale og tydning, profetisk tale eller helbredelse av syke.

Men nådegaver er langt mer enn det.
Paulus snakker også om gaver til å styre og til å lede – altså rett og slett den administrative siden ved menighetsdriften.
Og gjestfrihet omtales også som en nådegave i Det nye testamente. Parentes slutt.

Dagens tekst igjen:
Av den kan vi lese at apostlene hadde noen forventninger til de som skulle organisere matutdelingen.
De skulle ha et godt ord på seg – være respektert.
Og de skulle være «fylt av Ånd og visdom».
Det er sånne ord som gjør oss litt sjenert.
Hvem tør vel si det om seg selv? «Jeg er fylt av ånd og visdom, jeg!»

Hva mente apostlene å si?

Jeg tror det var dette: Den praktiske tjenesten i Guds rike er også en åndelig tjeneste. Matutdelingen – andre praktiske oppgaver. Det er også en åndelig tjeneste. Ja, mer enn det: Det er en måte å forkynne på. Det er en måte å evangelisere på.
Den hellige Frans av Assisi, som levde på 1200-tallet, skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord, om det er nødvendig!»

Selvfølgelig er Ordets tjeneste viktig.
Selvfølgelig er bønnens tjeneste viktig.
Men like selvfølgelig er diakoniens tjeneste viktig.

Men alle skal ikke gjøre alt.
Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Og Paulus fortsetter: «Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode» (vers 6-7).

Jeg sa at denne teksten gir oss et av de første glimtene inn i urmenighetens indre liv.
Den forteller også om en beslutning som har fulgt den kristne kirke siden den gang: Kombinasjonen av forkynnelse og sjelesorg på den ene siden og barmhjertighetsarbeid, diakoni, sosialt arbeid på den andre.

Nå skal jeg være varsom med å sette likhetstegn mellom urmenigheten og Frelsesarmeen; da kan man fort komme til å havne i spagat.

Og likevel: Da Frelsesarmeen startet sitt arbeid, både i London i 1865 og i Kristiania i 1888, var det dette som skjedde: Man begynte med forkynnelse, vekkelse og sjelesorg, og man innså fort i forlengelsen av dette måtte man trå til med hjelp til de grunnleggende, menneskelige, fysiske behovene: Mat, klær, husly.

«Det nytter ikke å forkynne evangeliet for en der magen skriker av sult», skal William Booth ha sagt. Og videre: «Ingen kan bli helliggjort dersom han fryser på beina!»

Kall det gjerne spissformuleringer – William Booth var god på dem.
Men det er langt mer enn det.
Det er kristen livsvisdom.
Det var en profetisk handling og en profetisk holdning.

Ved tidens ende skal menneskene deles i to grupper som blir stilt på hver sin side av Herrens trone. Vi leser om dette i Matt 25. «Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’» (vers 34 – 40).

De som står på den andre siden av Herrens trone konfronteres med den samme historikken, men de handlet stikk motsatt.

Og de skal være like forundret.

Og Jesu svar skal være: «Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv» (vers 45 – 46).

Jeg tror det gis en dobbelt utgang på dette liv.
Jeg tror det finnes en frelse og jeg tror det finnes en fortapelse.
Bibelen lærer det; Frelsesarmeens trosartikler sier det.

Men det er ikke hva jeg har ment om dette eller hint som avgjør det spørsmålet.

Det gjør mitt forhold til Jesus.

Om jeg trodde på ham, om jeg tok på alvor de utfordringene som ligger i begrepet: «Disse mine minste».

Apostlene gjorde en prioritering.
Oppgavene ble fordelt.
Noen ble satt til å gjøre tjeneste ved bordene; andre fikk oppgaver knyttet til Ordet og bønnen.

Hva førte dette til?
Vi leste det i teksten: «Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt».

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen!

Ikke mer enn vi kan bære

Preken i Arendal korps, søndag før pinse, 2. juni 2019


Dagens hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, det 16. kapittel, vers 12 til 15; i Jesu navn:

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».

Slik lyder Herrens ord!

Da jeg skulle sette meg ned og forberede denne prekenen, kom jeg til å tenke på en fortelling jeg leste for mange år siden.
Den er hentet fra en av bøkene til Corrie ten Boom der hun skrev om sine opplevelser under krigen.
Boka heter «Skjulestedet», og er også blitt filmet.
Corrie ten Boom var hollender og arbeidet før krigen som urmaker, sammen med sin far. Familien var kristne, kalvinister, slik også min hollandske mormor var, og da jødeforfølgelsene begynte å ta seg opp under krigen, åpnet Corrie, faren og søsteren hjemmet sitt for jøder og skjulte dem. Dette ble oppdaget, og alle tre ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. De to søstrene ble sendt til Ravenbrück; en stor fangeleir for kvinner. Mange norske kvinner var også der.
Faren døde kort etter arrestasjonen, og søsteren Margot døde også der i leiren. Ved juletider i 1944 ble Corrie, nærmest ved en tilfeldighet, sluppet fri og sendt tilbake til Holland. Få uker senere ble alle kvinner på hennes alder og eldre sendt i gasskammeret. Selv var hun 52 år da dette skjedde.

Da krigen var slutt, begynte Corrie å reise som evangelist, hun flyttet til USA og hun skrev flere bøker. «Skjulestedet» er den mest kjente.
Hjemme har vi en andaktsbok som hun skrev, og som jeg ga min mor den gang jeg jobbet i Ansgar Forlag; det var dette forlaget som hadde Corrie ten Booms bøker i Norge. Den leste moren min i hver dag i flere år.

Men altså: «Skjulestedet».

I boka forteller Corrie om en opplevelse fra barndommen som dukket opp i tankene hennes mens hun var i Ravensbrück.
Som et forholdsvis lite barn hadde hun spurt sin far om noe som et barn ikke har – eller ikke bør ha – greie på.
«Hva er det?» spurte hun.
I stedet for å svare, ba faren henne hente kofferten hans; han var akkurat kommet fra en reise og kofferten sto i entreen.
Hun gikk for å hente den, men klarte ikke å rikke den. Den var altfor tung.
– Du skjønner det, jenta mi, sa faren: - Akkurat som denne kofferten er for tung til at et barn kan løfte den, så finnes det kunnskaper som et barn ikke kan bære. Det du spør om, er en slik kunnskap. Men når du blir eldre, da kan du bære det.

Jesus sier i dagens tekst: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Denne søndagen kalles «søndag før pinse».
Påsketiden er over.
Vi har markert Kristi Himmelfartsdag.
Pinsen står for døren.

Vi markerer søndag før pinse.
Søndag før det vi kaller «kirkens fødselsdag».
På denne søndagen er det dette som er Jesu hilsen til oss: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Ikke nå, sier Jesus – jeg tror han mener «ikke ennå».
For hva sier han mer?
«Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere».

Dagens tekst er en del av Jesu avskjedstale til disiplene.
I avsnittene før har Jesus snakket om at han snart skal forlate disiplene, men at han skal sende dem Talsmannen: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt» (versene 5 – 11).

Og så er vi over i dagens tekst, og da er det nesten som om Jesus vil komme disiplene i forkjøpet; og før de får spurt hva han mener, sier han dette: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (versene 12 og 13).
Det er som om Jesus vil si: Enkelte ting må på plass. Når de er på plass, da vil dere forstå. Da vil dere være i stand til å bære det.

Hva betyr det så, når Jesus sier at Talsmannen skal veilede disiplene – apostlene; kirken – til «hele sannheten»?
Betyr det at Den Hellige Ånd skal åpenbare for de troende noe mer og noe annet enn det Jesus allerede hadde sagt?
Det er ikke det Jesus selv sier. Han sier om Ånden at «han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere», og han sier: «For han (Ånden) skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme».

Hva er det altså Talsmannen skal vise og åpenbare?
Jo, dette: «Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Under arbeidet med denne prekenen, fant jeg et dikt av Olav H. Hauge:
«Kom ikkje med heile sanningi
Kom ikkje med havet for min torste
Kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
Og vinden eit korn av salt».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Apostelen Peter skriver det slik, i sitt andre brev: «Dere skal vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære, nå og til evighetens dag! Amen» (3, 18)!

Jeg begynte med Corrie ten Boom og vil slutte med Corrie ten Boom.
Da krigen var over, ga hun Gud et løfte: «Jeg vil reise overalt hvor du sender meg». Men i sitt hjerte tok hun et forbehold: «Bare ikke til Tyskland!»

Hun begynte å reise som forkynner, og besøkte flere land, men hørte hele tiden en stemme som sa at hun også skulle besøke Tyskland. Men dette avviste hun.
Så ble hun oppsøkt av en mann et sted hvor hun hadde vært. Hun kjente ham igjen: Han hadde vært en av fangevokterne i Ravensbrück. Brutal og ond, slik hun kjente ham.
Han ba om å få snakke med henne, fortalte henne om sin bakgrunn og la til at han nå var blitt en kristen. Han ville be om tilgivelse.

Det ble en prosess og det ble en kamp, men så kunne hun rekke ham hånden og si at hun hadde tilgitt ham, og ønsket ham Guds velsignelse.
Etter det kunne hun også besøke Tyskland.

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå».

Herren lar oss ikke møte mer enn det vi kan bære.

Han åpenbarer det for oss – steg for steg; trinn for trinn.
«Der du går skal din vei
åpnes for deg
steg for steg, steg for steg»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Veien, sannheten og livet - og de mange rom

Preken i Arendal korps søndag 12. mai 2019

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel og de 11 første vers; i Jesu navn:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld».
Slik lyder Herrens ord!

Dagens prekentekst er en tekst av den typen man godt kan holde både to og tre taler over; det være seg andakter eller prekener.
Da jeg holdt mine første taler – det var gjerne andakter eller korte prekener; det er snart 50 år siden – var det slik jeg arbeidet med tekstene: Jeg fant ett vers, kanskje to, eller en kjent fortelling eller lignelse, og så tok jeg utgangspunkt i det.

I møtet med en tekst som den vi har lest nå, er det nesten så den overvelder meg litt.
Hva skal jeg velge?
Hvor skal jeg begynne?
Her står de jo i kø, de ordene som kan danne utgangspunkt for så mange tanker om Jesus og hvem han er:
* I min Fars hus er det mange rom
* Jeg er veien, sannheten og livet
* Samtalen med Tomas; samtalen med Filip.

Skal vi begynne med Tomas?
Jeg er blitt litt glad i Tomas denne påsken.
I går var det to uker siden jeg snakket om Tomas i Farsund korps. Og jeg nevnte særlig den sterke bekjennelsen Tomas kom med da han møtte den oppståtte Jesus: «Min Herre og min Gud!»
Ingen andre steder i evangeliene finner vi en så sterk bekjennelse; et så sterkt vitnesbyrd om hvem Jesus er.
Peter har jo fått mye cred for sin bekjennelse – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» - og det er en sterk og god erklæring.
Men Tomas sin er sterkere og klarere: «Min Herre og min Gud!»
Hvem kom med den?
Det var han som vi gjerne kaller «tvileren Tomas».

Samtalen mellom Jesus og Tomas i denne teksten fant sted før påskebegivenhetene.
Tre ganger leser vi om Tomas i evangeliene, utenom de stedene der navnene på Jesu 12 disipler blir listet opp.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i dagens tekst og tredje gang er når vi leser om Jesu møte med Tomas etter oppstandelsen.
Alle tre gangene er det Johannes som formidler dette.
Kanskje Johannes også hadde litt sans for Tomas?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som ikke tok alt for god fisk?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som våget å stille spørsmål?

Hva var det han stusset over denne gangen?
Det var Jesu ord om at disiplene ikke skulle bli grepet av angst, men «tro på Gud og tro på meg». Det var Jesu ord om de mange rommene i Fars hus. Og det var Jesu ord om at de bare skulle følge med ham dit han var på vei.
Da stanser det litt opp for Tomas.
- Men hallo, Jesus! Vi vet jo ikke hvor du går. Det er greit at vi har fulgt deg på kryss og tvers i dette landet i tre år, men hvor har du egentlig tenkt deg. Hvordan kan vi da vite veien?
- Jeg er veien, svarer Jesus.
Jeg tror han la trykk på «er». «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.

Jeg har ikke glemt de mange rommene!
Det er en barndomsopplevelse som sitter i hukommelsen: Vi hadde flyttet fra ett rom og kjøkken i Vika til fem rom og kjøkken på Frogner. Med ganger, bad og kjøkken var det i alt 12 rom i den store, men nedslitte leiligheten; god plass til en familie på fem.
Jeg vokste opp i et hjem med mange rom!
Vi bodde der i ti år.
Jeg bor der ennå - i Fars hus, huset med de mange rom.

Jeg leser Jesu ord om de mange rom som en tekst om mangfoldet i Guds rike.
Jeg leser det som et vitnesbyrd om at det er plass til alle i Guds rike – «i min Fars hus».
Men for å finne veien dit, må man slå følge med han som sier han er veien dit. Det er Jesus selv.
Jeg tror det er mange veier til «Fars hus» i den forstand at noen av oss vokste opp med troen på Jesus, mens andre har møtt ham på forskjellige stadier i livet.
Men veien heter Jesus, enten man slår inn på den fra en sidevei, et veikryss eller tenker at han har vært veien hele tiden.

I engelske oversettelser er det ikke bare mange rom i Fars hus, men «mansions».
Da snakker vi hus.
Noen norske oversettelser bruker ordet «boliger» i stedet for rom.
Jesus sa dette i en kultur der «fars hus» rommet hele storfamilien, og hvor huset ble utvidet etter hvert som svigerbarn og barnebarn kom til. Her er også en nøkkel til å forstå denne teksten: Jesus snakker ikke om kjernefamilien, men om hele slekten.

Så sent som søndag for en uke siden befant jeg meg i et slikt utvidet fellesskap: To sønner – to svigerdøtre – tre barnebarn. Og så et nytt medlem: Kjæresten til ett av barnebarn.
Og enda var vi ikke fulltallige.

Guds rike har alltid vært en mangfoldig hage.
Dette mangfoldet er en berikelse.
Hele skaperverket forteller om mangfold.
Den kristne kirke er ikke noe unntak.
Jeg ser ikke på de mange ulike kirkesamfunnene som noe problem – jeg ser på det som en ressurs.
Jeg ser på det som et uttrykk for mangfold, et uttrykk for romslighet.
«I min Fars hus er det mange rom!»

Samtalen med Filip!
Filip er ikke blant de apostlene som tar mest plass i evangeliene. Den eneste gangen ser ut til å være i denne teksten. Det er som om han prøver å ro samtalen litt i land liksom.
«Vis oss Far», sier han til Jesus. «Det er nok for oss!»

Jesu svar er kanskje litt komplisert?
«Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».
«Jeg er i Far og Far i meg!»

Nå er vi i det som teologien heter «kristologien» eller «læren om Kristus» - læren om at Jesus er virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske.
I en av de gamle, klassiske trosbekjennelsene, den nikenske, heter det om Jesus: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».

I salmeteksten «Tårnhøye bølger» av Dagfinn Zwilgmeyer; noen her har hatt ham som lærer på gymnaset i Arendal, heter det:
«Tårnhøye bølger går langt ifra havn.
Skipet sin skumkrans slår, dukker sin stavn.
Ikke en stjernes bud brenner for meg,
da sier Gud av Gud: Fred, det er jeg!»

Gud av Gud.
«Jeg er i Far og Far i meg!» Virkelig og sann Gud; virkelig og sant menneske.

Som de fleste av apostlene, skal også Filip ha lidd martyrdøden – festet til et liggende kors.

I en tekst fra Apostlenes gjerninger som er satt opp som en alternativ prekentekst for denne søndagen, leser vi også om en Filip. Men det er evangelisten Filip, ikke apostelen. Og det er fortellingen om evangelistens møte med den etiopiske hoffmannen – den første afrikaner som ble lagt til den kristne menighet.

Der var vi visst igjen: «I Fars hus er det mange rom!»

Til siste denne trippel-formuleringen som Jesus bruker om seg selv: «Veien, sannheten og livet».
Det er en del slike trippel-formuleringer i de bibelske tekstene.
Den mest kjente er selvsagt «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd».
I den gamle pakt leser vi om «Abraham, Isak og Jakobs Gud».
Blant Jesu disipler finner vi «Peter, Jakob og Johannes».
I brevet til menigheten i Efesos skriver Paulus: «..syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren» (5, 19). I oversettelsen fra 1930 het det at menigheten skal tale «til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser». Jeg savner den formuleringen. Salmer, sanger og åndelige viser!

Disse trippel-begrepene har gjort noe om dynamikken i språket vårt. Ordene bekrefter hverandre og de forsterker hverandre. «Veien, sannheten og livet».

I en salme som vi ikke har i sangboka vår, dessverre, heter det:
«Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!

Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som alltid vil og kan!

Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!»

Veien, sannheten og livet!

Vi skriver fjerde søndag i påsketiden i dag.
Vi er sånn omtrent midt mellom påske og pinse.
Vi er ennå ikke kommet til Kristi himmelfartsdag.
Vi er i disse ukene da Jesus og disiplene ennå var sammen. Ikke hele tida, slik de hadde vært fram til påske, men likevel.
Hva skjedde i disse ukene? Hvor ofte viste seg for disiplene?

Paulus skriver om dette i sitt første brev til menigheten i Korint: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster» (15, 3-8).

Vi kan slå fast at Jesus viste seg for disiplene en rekke ganger; jeg tror nok det var flere ganger enn de Paulus nevner i brevet til Korint.

Hva brukte de tida til?
Hva snakket de om?
I evangeliene leser vi flere steder om at disiplene ikke forsto hvorfor Jesus sa eller gjorde det han sa eller gjorde den gang det skjedde. Men senere, etter at Jesus var blitt herliggjort; etter hans oppstandelse, etter hans himmelfart, etter Åndens komme – da forsto de det.

Kanskje Jesus brukte disse dagene til å forklare dem det?

Så kan vi oppsummere dagens lange og varierte prekentekst slik, med Jesu egne ord:
«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Og videre: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Og endelig: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».

Jesus er veien, sannheten og livet, og i hans og vår Fars hus er det mange rom.

Derfor kan vi synge med salmedikteren, og det skal være vår salme nå: «Med Jesus vil eg fara».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen

Guds vilje eller vår?

Preken for første søndag i fastetiden 10. mars 2019 i Arendal korps

Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Matteus, i det 26. kapittel, fra vers 36 til 45, og vi leser i Jesu navn:

«Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender».

Slik lyder Herrens ord!

En ung jente var alvorlig syk.
En dag ba hun sin far om å be for henne. Han ba, og da han hadde avsluttet bønnen så hun på ham.
– Du sa ikke «skje din vilje», pappa, sa hun.
– Nei, svarte han. -For det kunne bety at jeg er villig til å miste deg. Og det er jeg ikke.
Den syke sukket dypt, og så sa hun: - Det skulle jeg ønske du var, pappa!

Det hører med til historien at den unge jenta fikk flere gode år, men meg forteller denne historien, som jentas far selv fortalte flere ganger, noe om det dype alvoret i den bønnen Jesus ba der i Getsemane: «Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil».

Problemstillingen «Guds vilje eller vår» er noe av det mest utfordrende vi kan bli stilt overfor, det være seg i vårt eget trosliv, i forkynnelsen eller i sjelesorgen.
Mange har derfor spurt, og forsøkt å svare på, om det er mulig at vi gjennom våre bønner kan «binde» Gud på en slik måte at det blokkerer for det som er Guds egentlige vilje?

Hva lå bak når Jesus ba som han gjorde i det som må ha vært hans livs aller tøffeste bønnekamp?
Han visste hva som lå foran ham: Skuffelse over både forræderi og flukt fra disiplenes side; smertene ved tortur og mishandling og en lang og smertefull dødskamp.
Noen dager før hadde han sagt: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme» (Joh 12, 27).

Nå var spørsmålet der igjen. Fantes det noen annen vei? Kunne Guds plan oppfylles på en annen måte?
Livet var kjært, også for mannen Jesus. Men likevel kunne han si: «Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje».
Han visste hvor veien gikk videre; den gikk fra Getsemane, til yppersteprestens palass, til Pilatus’ borg og derfra til Golgata.

Var det ingen annen vei?
Guds vilje eller vår?
Kan vi komme til å «binde opp» Gud ved å be om konkrete løsninger uten samtidig å si «skje din vilje»?

Mange av oss har hørt anekdoten om jenta som ba slik: «Skje din vilje, men gutten vil jeg ha», og vi har smilt litt skjevt til den fortellingen. Men anekdoten sier noe om den utfordringen som det innebærer å be «skje din vilje».

Før vi leste prekenteksten, sang vi: «Ha du din vei, Gud».
Den sangen har sin fortelling.
Sangen er skrevet av den amerikanske metodisten Adelaide Pollard. Hun var lærerutdannet og underviste ved flere pikeskoler i Chicago. der. Hun var sterkt engasjert i kristent arbeid hele livet og virket både som evangelist og bibellærer. Hun hadde også en tjeneste med bønn for syke, og det fortelles at da hun fikk diabetes, skal hun ha bedt om helbredelse for den selv, og at hun ble helbredet.
Da hun nærmet seg 40 år, fikk hun det hun selv opplevde som et kall til å reise til Afrika som misjonær. Hun må åpenbart ha tenkt å reise uten å ha noen organisasjon eller menighet i ryggen, for hun forsøkte å samle inn midler til reisen. Dette klarte hun ikke, og planen måtte skrinlegges. Dette var en stor skuffelse.
En kveld da hun hadde oppsøkt et bønnemøte i en kirke, overhørte hun hva en eldre kvinne sa i sin bønn: - Det betyr egentlig ikke noe hva du gjør med oss, Herre, bare du har din egen vei med våre liv.

Denne enkle bønnen traff Adelaide Pollard i hjertet. Kvinnens ord, og teksten fra profeten Jeremias om leiren i pottemakerens hånd (Jer 18,3) gjorde at hun samme kveld skrev de fire versene som utgjør sangen «Have Thine Own Way, Lord», eller «Ha du din vei». Hun ble aldri misjonær selv, men hun underviste i mange år ved en misjonsskole for kvinner. Hun døde i 1934, 72 år gammel.

Guds vilje – eller vår?

Adalheid Pollard brukte teksten fra Jeremia 18 om leiren i pottemakerens hånd, der Herren sier «som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus» (v. 6b).
I den bønnen Jesus lærte oss å be, ber vi nettopp slik: «Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden».
«Ikke som jeg vil, men som du vil!»

Det er en tanke – en utfordring, kanskje? – som vi er nødt til å se litt på i møtet med en slik tekst: Kan vi, gjennom våre bønner, være med og styre Guds vilje? Kan vi, med våre bønner, gjøre at Gud ombestemmer seg?
Det er i hvert fall to tekster i Det gamle testamente som kan forstås slik.

Den første er fortellingen om kong Hiskia – Esekias, sa vi før.
Hiskia var en av de gode kongene i Juda, i motsetning til hva hans far Akas hadde vært. ««Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort», leser vi i 2 Kong 18, 3. Og videre: «Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda» (v. 5).
Noen av oss husker kanskje fortellingen om da Hiskia fikk et brev fra assyrerkongen som spottet Gud. Da gikk han opp i templet, som han hadde fått satt i stand, og la brevet fram foran Guds ansikt. «Gud kan lese det selv», som han sa.
Men så ble kongen syk, og profeten Jesaia oppsøkte ham og fortalte ham at nå måtte han være forberedt på å dø.
Hva gjorde kongen da?
Han ba ikke «skje din vilje». I stedet begynte han å argumentere med Gud; han syntes han hadde så mye ugjort; han ville gjerne ha mer tid.
Og profeten kom tilbake. Gud hadde ombestemt seg. Kongen skulle få leve i 15 år til.

Den andre teksten om at Gud kan ombestemme seg, finner vi i profeten Jona sin bok.
Profeten Jona forbinder vel mange av oss med hans tre-dagers opphold i det som ofte kalles «hvalfiskens buk». I Jona 2, 1 står det bare at det var en stor fisk som slukte ham, og grunnen var at profeten prøvde å komme unna et skremmende oppdrag: Å forkynne byen Ninives undergang. Men når alvoret gikk opp for befolkningen i denne byen, skjedde det noe: «Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små.
Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under» (3, 5-9).
Og så står det i det neste verset: «Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke».

Han ombestemte seg!
Han forandret mening!

«Ikke min vilje, men din!»
Det var utgangspunktet for denne prekenen.

Jesu bønn i Getsemane.
Når er det relevant å be «skje din vilje»?

Er det en bønn vi skal be i absolutt alle situasjoner?
Jeg tror ikke det.
Vi er ikke automater som er prisgitt Guds vilje – mer eller mindre lunefulle vilje, kan man noen ganger tenke; vi er levende mennesker, skapt i Guds bilde, med et selvstendig ansvar for de valgene vi gjør og livene vi lever. Vi er heller ikke viljeløse leirklumper, og selv om lignelsen fra Jeremia-boka er en vakker og fin tekst, er ikke alt sagt med det.
Den amerikanske bibellæreren A. W. Tozer mente at i de fleste spørsmål i livet har Gud overlatt til oss selv å ta avgjørelsen. Det er vårt eget ansvar å bestemme de praktiske tingene rundt livet vårt, og man kan komme til å ende opp i en slags overspent åndelighet hvis vi i absolutt alle slike saker skal spørre etter Guds vilje.

Men Jesus var ikke der da han kjempet bønnekampen i Getsemane.
Den pappaen jeg nevnte til å begynne med var heller ikke der da hans veldig syke datter ba ham be for seg.
Kong Hiskia var heller ikke der da han lå på sin seng og var blitt fortalt at han skulle dø.
Og det er situasjoner der vi heller ikke er der.

Guds vilje – eller vår?
Jesus i Getsemane.
En av lesetekstene for denne søndagen er fra Hebreerbrevet 5. Her heter det: «Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham» (v. 7-9).

Er det situasjonen i Getsemane som blir skildret her?
Og hva ligger det i det teksten sier om at Jesus ble bønnhørt?
Kanskje den detaljen fra Getsemane som bare nevnes hos evangelisten Lukas: «Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham» (22, 43)?

Jeg kommer til å sette strek nå.
Jesu vei gikk videre, fra Getsemane til Golgata.
Vi kan også ha våre Getsemane-kamper. Veien fra dem kan gå til litt ulike steder. Men jeg tror på en Frelser som vil følge oss også på dem. Og jeg tror på Gud som kan ha en fullkommen vilje med våre liv, men som har en vilje som tillater andre løsninger. En fullkommenplan, men løsninger omfattes også av hans nåde.
Fordi Jesus gikk den veien han gikk, tror jeg han også vil følge oss på den veien vi går – også de gangene han innerst inne hadde ønsket at vi skulle gått en litt annen vei.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!

Mannen ved Betesda-dammen

Preken for søndag 3. februar 2019 i Arendal korps
«Diakonidagen» i Frelsesarmeen

Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, i det femte kapittel og vi leser de 15 første vers, i Jesu navn:
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk».

Slik lyder Herrens ord!

I Frelsesarmeens årsprogram er denne dagen markert som «Diakoniens dag».
Betegnelsen «diakoni» er hentet fra urmenigheten, der det tidlig ble behov for å gjøre en fordeling av tjenestene i menigheten. Vi kan lese i Apg 6: «De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem».
Sju menn som fikk denne oppgaven.
Stefanus hører vi jo mer om senere i det samme kapitlet.
Men det var ikke bare menn som var diakoner: I Rom 16 gir Paulus en varm anbefaling av en kvinnelig disippel, og sier om henne: «Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon fra menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange, også meg».

I Frelsesarmeen har den diakonale tjenesten alltid vært høyt vurdert og regnet som viktig. Ikke bare fordi urmenigheten viste dette, men fordi Jesus selv viste det ved sitt eksempel.

Og der er vi i dagens tekst.
Eller er vi det?
Er dette en tekst om diakoni? Hva kan vi lære om diakoni ut fra denne teksten?

Det er en kjent tekst; la oss starte der.
En kjent fortelling.
Mange har trolig hørt den på søndagsskolen.
Men den er ikke uten utfordringer. Det skal vi komme tilbake til.

Dammen Betesda lå ved Fåreporten i den nord-østlige delen av Jerusalem.
I forbindelse med utgravinger er funnet spor etter en dam der, en dam omgitt av fem bueganger. Jeg har selv vært der og sett det området der denne dammen skal ha vært. Navnet betyr «Barmhjertighetens hus» eller «Nådens hus». Navnet brukes fortsatt som betegnelse på bedehus og frikirkelokaler.

«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leste vi i teksten.
Når denne dammen var blitt en slikt samlingssted, hadde det en bestemt årsak: «De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde».

Noen av dere vil kanskje kunne se at i den Bibelen dere har, er vers 4 i teksten merket på en spesiell måte. Noen utgaver har en klamme rundt det som står om engelen, andre markerer det på annen måte.
Grunnen til det skal være at mange, selv såkalt konservative teologer, er usikre på om dette er noe Johannes skrev, eller om det er føyd til senere, som en slags forklaring.
Det skal vi ikke gå så dypt inn i her, men jeg tror mange har litt problemer med akkurat dette.
Det blir liksom et slags lotteri, det som skjer her. «Første mann til mølla», på en måte.
Rent sjelesørgerisk er det problematisk.

Det er ikke problematisk at vannet kom i bevegelse.
Det er et naturfenomen man har sett andre steder.
Det er heller ikke problematisk at vannet, når det var i bevegelse, kunne ha en kortvarig, helbredende effekt som så ga seg. Det finnes det også eksempler på. Rundt Dødehavet har det vokst fram en hel industri som handler om dette. Fra Island fortelles det om det samme.
Så dette med engelen kan rett og slett ha vært en måte å tolke dette på som har fått vokse fram i folkemeningen eller folketroen.

Men fortellingen om Betesda-dammen er ikke en fortelling om et naturfenomen eller om en engel som opprørte vannet. Det er heller ikke fortellingen om en som fikk snike i køen, om vi kan si det slik.

Fortellingen om det som skjedde ved Betesda-dammen, er en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Og det er diakoni-perspektivet i dagens tekst: Jesus ser den enkelte.
Jesus ser det behovet den enkelte har.

I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert. Vi leste i teksten: «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»

- Vil du bli frisk? spurte altså Jesus, men det svarte ikke mannen på. I stedet hadde han en forklaring på hvorfor han ikke var blitt frisk, og hvorfor han antakelig aldri ville bli det heller. Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham.

Igjen: Jesus så denne mannen.
Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Der og da så Jesus den ene. Han så den enkelte. Og han grep inn – han hjalp den enkelte.

Ikke ved å ordne køen og så sørge for at vannet ble opprørt igjen, men ved å gripe inn direkte. «Stå opp, ta båren din og gå!»
En messiansk handling, men også en diakonal handling. Rettet mot et enkeltmenneske.

Diakoni er å hjelpe enkeltmennesker.
Jeg besøkte nylig Sandvika korps i Bærum.
Sommeren 1982 flyttet vår familie til Sandvika der kona mi skulle være leder for korpset. Det ble tre år med mange erfaringer, blant annet denne: Å møte enkeltmennesker som hadde behov for diakoni; for ulike former for hjelp: Ei matpakke, et klesplagg.

I år er det 35 år siden vi startet ei varmestue der i korpset.
Den er i drift fremdeles.
Jeg møtte noen av dem som går der da jeg var i Sandvika, og fikk vite at varmestua fortsatt betyr mye for mange.
Mange enkeltpersoner.
Ikke en gruppe – «uteliggerne i Sandvika»; men enkeltpersoner.
Jeg husker ennå navnene på noen av dem: En Frode, en Erik, ei May, ei Linda. Enkeltpersoner.

Slik også med det diakonale arbeidet i vår menighet; i vårt korps.
De som er engasjert i omsorgstjenesten ser ikke «gruppen» eller «brukerne».
De ser den enkelte.

Jesus fokuserte ikke på gruppen som lå langs Betesda-dammen; han så den ene.
I den grad han så mengden, så han dem som enkeltpersoner.

For noen år siden oversatte jeg ei bok for Frelsesarmeen. Den heter «Sammen i tjeneste».
Omslaget på den boka er et bilde av Jesu ansikt.
Men ser vi nøye på ansiktet, oppdager vi at det er satt sammen av mennesker.
Det er et fint kunstverk, og det har et bibelsk innhold.
Som kristne utgjør vi Kristi kropp; som kristne er det vi som skaper det bildet av Kristi ansikt som omgivelsene våre ser.

Den svenske forfatteren Barbro Karlén skrev i en av sine bøker: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud bare ser».
Det han ser er enkeltmennesker. Barn og voksne; kvinner og barn.

I Lukas 4 sier Jesus noe merkelig med tanke på dette med den enkelte: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (v. 25-27).
«Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette», står det videre i teksten.
Det kan man kanskje forstå. Og kanskje var det mange som lå rundt Betesda-dammen denne dagen som også ble rasende.
Eller skuffet.
Eller provosert.
«Hei, Jesus! Hva med oss? Vi har også ligget her lenge!»

Det står det ingenting om.
Derimot står det noe om en reaksjon fra noen andre: Fariseerne! Påpasselige, som alltid. «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
Nesten litt smålig. Nesten litt snurt.
Og litt urimelig.
For det forbudet det ble henvist til gjaldt ikke det å bære noe og så punktum, men det gjaldt det å bære noe som det var unødvendig å bære der og da, eller for å gjøre en jobb.
Forbudet gjaldt kommersialisering – for å bruke et moderne ord – av sabbaten.
Derfor har jeg veldig sans for den plakaten som Fretex i Lyngdal har satt opp, der de opplyser om sine åpningstider: «Søndag er det stengt! Det har sjefen bestemt!»

Jesus ble flere ganger kritisert for at han helbredet noen på sabbaten.
Da kunne han svare som han gjorde i en av tekstene for forrige søndag: «Løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Luk 13, 15).

Det diakonale perspektivet. Blikket for den enkelte.

Betyr det at Jesus er blind for mengden? At han ikke ser de mange?
Jo, han ser de mange – men han ser dem enkeltvis.
Han ser oss enkeltvis.

«Gud ser ikke ut. Gud bare ser», skrev Barbro Karlén.

La oss vende tilbake til Betesda-dammen.
«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leser vi.
De lå der og de ventet og de håpet.
Det var mengden.
Men vi leser videre: «Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge».

Han ventet nok også, men det virker ikke som han håpet lenger.
Ham var det Jesus så.
Ham var det Jesus helbredet.

Jesus ser oss ikke som mengde.
Han ser oss som enkeltmennesker.
Slik er den diakonale utfordringen fremdeles.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen