«Mens vi venter på hans komme...»

Preken i Arendal korps 2. søndag i advent, 7. desember 2014

Prekenteksten for denne andre søndag i advent, finner vi i apostelen Paulus’ første brev til menigheten i Korint, det 15. kapittel, fra vers 50 til 57; i Jesu navn:

«Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.
Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?
Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! Derfor, mine kjære søsken, stå fast og urokkelig. Arbeid raust og rikelig for Herren! For dere vet at i Herren er ikke deres strev forgjeves.»

Slik lyder Herrens ord!


Nylig var Greta og jeg i Kristiansand på Frelsesarmeens jule- og jubileumskonsert. Blant de som deltok var også operasangeren Bodil Arnesen. Hun skulle avslutte med å synge velsignelsen, men før hun gjorde det, hadde hun en liten appell: Hun oppfordret alle til å ta imot Jesus, og la til: «For Jesus kommer snart!»

Det er ikke så ofte man hører den setningen nå for tiden.
Da jeg var ung, i årene rundt 1970, hørte man disse ordene veldig ofte. «Jesus kommer snart!» «Tiden heretter er kort!» Jeg skal komme litt mer tilbake til akkurat den fasen, både av mitt liv og av historien.

Men først skal vi se litt nærmere på bibelteksten. Eller bibeltekstene. Kari leste til innledning fra Luk 21, der Jesus sier til disiplene om de som skal se «Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet». Og hun leste: «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær.»
Vi har også sunget: «Se, han kommer; Jesus kommer – fikentreet står i blommer».

Så vet jeg ikke om dere la merke til hva Jesus sier i det som Kari leste: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer». Hvordan skal det forstås?
Egentlig kan det bare forstås på én måte: Jesus sier til de som står rundt ham at de skal leve til han kommer igjen. Slik er det også oversatt i flere bibelutgaver, som for eksempel New English Bible: «The present generation shall live to see it all». Denne generasjon skal oppleve det alt sammen. Og «denne generasjon» er ikke vår generasjon; vi som lever i dag, men det er den generasjonen som levde den gang Jesus virket – for to tusen år siden.

La oss så se på det Paulus skriver: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet».
Legg merke til det personlige pronomen Paulus bruker: «Vi», skriver han.
«Vi skal ikke alle sovne inn...»
«Vi skal alle forvandles…»
«De døde skal stå opp – og vi skal bli forvandlet…»

Dette er tekster som har utfordret både forkynnelsen og sjelesorgen gjennom hele kirkehistorien; både Jesu ord og Paulus sine ord.

Det er ingen uenighet om at den første generasjonen kristne – «urmenigheten» - trodde og forventet at Jesus skulle komme igjen mens de ennå levde. Kanskje hadde de det babylonske fangenskapet som «mal» - at Jesus skulle komme igjen 70 år etter at han hadde dratt opp til himmelen? I hvert fall i løpet av en generasjon. Paulus trodde dette. Apostlene trodde dette. Menigheten trodde dette.

Hvor sterkt Paulus trodde dette, kan vi lese i et annet Paulus-brev, i det første brevet til menigheten i Tessaloniki. Det er det eldste av de 13 Paulus-brevene vi kjenner, og noe av bakgrunnen for at det ble skrevet, var at noen i menigheten hadde dødd. Og det hadde fått resten av menigheten til å stusse. De skulle jo leve til Jesus kom igjen? De kunne ikke dø da?

Dette er bakteppet Paulus har når han skiver i det fjerde kapitleti dette brevet: «Dette sier vi dere med et ord fra Herren: Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn. For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst og sett mot i hverandre med disse ordene» (v. 15-18).

Igjen ser vi hvordan han bruker det personlige pronomen; han snakker i første person og i presens: «Vi som fremdeles lever og blir igjen her helt til Herren kommer…».
Og: «Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften…».

Vi kan lese det samme i andre apostelbrev. Jakob skriver i sitt brev: «Vær da tålmodige, søsken, til Herren kommer! En bonde må vente på den dyrebare grøden fra jorden og være tålmodig til både høstregnet og vårregnet har falt. Også dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, for Herren kommer snart» (5, 7-8).

Og Peter skriver i sitt andre brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: «Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» De som sier slikt, glemmer at det fra eldgammel tid var himler og en jord som steg fram av vann og består ved vann, i kraft av Guds ord. Og ved det gikk verden den gang under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.
Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset» (3, 3-10).

Denne sterke troen på at Jesu gjenkomst var så nært forestående kan også ha slått inn i hvordan Jesu egne ord ble referert.

Troen på Jesu snarlige komme har fulgt kirken gjennom hele dens historie, og i noen perioder har forventningene vært sterkere og tydeligere enn i andre.

Den første menigheten ventet på hans komme, og vi gjør det fremdeles, to tusen år senere. Vi kan derfor kanskje både forstå og kjenne oss igjen i det som en frelsessoldat sa til meg en gang: - Dette med at Jesus kommer snart; det snakket de om i min ungdom også….

Ved det første tusenårsskiftet var den veldig sterk, både rundt år tusen og i årene rundt 1033. I Snorres kongesagaer leser vi om høvdingen Tore Hund, en av Olav Haraldssons banemenn i slaget på Stiklestad, at han etter kongens fall dro til «Jorsal» - Jerusalem – og kom ikke tilbake derfra.

Martin Luther skal også ha vært opptatt av når Jesus kom igjen, og han satte sin medarbeider Philip Melanchton til å regne ut dette. Han kom til at Jesus ville komme igjen i år 2000. Det likte ikke Luther, for som han sa: «Da råtner jo denne fete doktor i sin grav». Men han slo seg til ro med det.

Egne kirkesamfunn har oppstått som følge av at man forventet Jesu snarlige komme: Adventistsamfunnet og Jehovas Vitner er de mest kjente.

Jeg husker det kom en dame på døra vår da jeg var gutt; det kan ha vært i 1966 eller 67. Hun ga meg et blad hvor det sto: «Kommer Jesus igjen i 1975?»
Jeg tenkte vel den gang nærmest noe slikt som «den tid, den sorg». I ettertid kan jeg si at det mest eksistensielle som skjedde i mitt liv i 1975 var at jeg ble far for første gang.

Også i den kristelige skjønnlitteraturen har Jesu gjenkomst vært tema. Mest kjent er romanen «Våre lamper slokner», som faktisk er en av de mest solgte, kristne fortellingsbøkene her i landet. Den kom ut i 1942 – jeg leste den 30 år senere, og den gjorde et sterkt inntrykk på meg den gangen.

Når kommer Jesus igjen?
Det vet vi ikke.
Det skal vi heller ikke vite. Det har vi Jesu egne ord på. I Markus 13 sier han at han skal komme «som en tyv om natten».

Men vi vet at han kommer igjen. Vi vet at vi en dag skal møte ham i skyen, enten fordi vi er med i den skaren som rykkes bort, eller fordi vi er blant dem som «skal stå opp i uforgjengelighet», som Paulus skriver i dagens tekst.

Jeg nevnte at jeg leste «Våre lamper slokner» i sin tid. Det var i 1971, jeg var elev ved Bibelskolen i Bergen, og boka gikk på rundgang blant oss elever.
Dette var en tid da det var mye fokus på Jesu gjenkomst blant norske kristne. Det ble av mange koblet opp mot en politisk debatt som gikk akkurat da, nemlig om Norge skulle slutte seg til det som den gang ennå het «Fellesmarkedet» og «EEC». Senere ble det EF og nå er det EU. Av en eller annen grunn trodde mange at hva Norge bestemte seg for i det spørsmålet, ville avgjøre om Jesus kom igjen da, eller om han drøyde.

Hvorfor nevner jeg dette?
Jeg nevner det fordi dette var en usunn forkynnelse om Jesu komme som virket inn på veldig mange kristne; jeg var en av dem.

Paulus måtte gjerne skrive «Trøst da hverandre med disse ord», for en ung gutt på 18 år var det ikke mye trøst i tanken på at Jesus kunne komme hvert øyeblikk. Det var skremmende. Det var usunt. Det var ubibelsk.

Jeg har én eneste gang i livet hatt en opplevelse der jeg tør å si at Gud talte til meg direkte. Det var i denne tiden. Det var en natt. Og det han sa, var dette: «Du skal ikke tenke mer på når jeg kommer. Men du skal ikke glemme at jeg kommer.»

Der har jeg vært etter det; det har gått mer 40 år siden, og jeg er der fortsatt. Jeg tenker ikke på når han kommer. Men jeg glemmer ikke at han kommer.

Martin Luther skal ha sagt det slik: «Selv om jeg tror Herren kan komme i morgen, vil jeg plante et tre i dag.» Det er kloke ord. Han var klokere da han sa det, enn da han ba Melanchton regne ut når Jesus skal komme igjen.

Men jeg kjenner meg enda bedre igjen i en linje fra en av Alf Prøysens viser; om Marte Brattsveen som er så oppgitt over mannen sin, Jens, som ikke får gjort noe som helst fordi han er så bekymret over verdenssituasjonen. Så Marte må være den som trår til med arbeidet på gården, og må være den som hogger ved, men som hun sier:
«…å sku det gå så gæli
at væla ska’ forgå,
og det je hogger opp i kveld
sku våra fåfengt arbe lell,
så ska je stå på skire trass
og ta en kabbe tel.»

Ja, vi kan være trygge på at Jesus kommer igjen.
Ja, vi skal vente på at han kommer igjen.
Og mens vi venter, kan vi plante et tre, og vi kan ta en kabbe til, for han vet hvor han finner oss, og han tar oss med når han kommer.

Det er adventbudskapet til oss i dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

På frukten skal treet kjennes

Preken i Arendal korps 22. søndag i treenighetstiden, 9. november 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 12. kapittel og fra vers 33 til 37; i Jesu navn:

«Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen.
Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Slik lyder Herrens ord!


La meg begynne med en nokså selvfølgelig observasjon: I hagen vår hjemme har vi et plommetre. Vil jeg smake på plommetreets frukter, så er det fordi jeg har lyst på plommer. Og plommene var gode på vårt tre i år. Men vil jeg ha epler eller pærer, går jeg ikke til plommetreet. «På frukten skal treet kjennes!» Frukten tilsvarer treet. Hver frukt – hver plomme – har i seg kjernen til et nytt tre. Og det blir ikke epletrær av en plommestein.
Det er en helt selvsagt observasjon; både litt banal og litt barnslig. Kanskje bare en myk overgang til det som egentlig er en vanskelig og krevende bibeltekst? Krevende å preke over; krevende å forholde seg til som bibelleser.

For Jesus snakker ikke om tresorter i denne teksten. Han snakker om trær som er gode eller dårlige. Og om trær som har god eller dårlig frukt. Kanskje kan vi også tenke at det handler om mye eller lite frukt.
Når det er sagt: Jesus er heller ikke spesielt opptatt av trær og frukter i denne teksten. For først og sist er dagens tekst en tekst om ordene våre.

Jesus snakker om ordene våre i dagens tekst. La oss holde fast på det. Derfor skal dette bli en preken om ord, både Jesu ord og våre egne.

Jeg har vært et skrivende og snakkende menneske hele mitt voksne liv; ja, jeg både snakket og skrev lenge før jeg ble voksen. Jeg liker å tenke at jeg er en som har hatt språket som arbeidsverktøy, og det jeg har produsert, er ord. Mengder av ord. Bøker, artikler, tekster, taler og foredrag.
Langt fra alt har vært like godt eller like viktig, og det var nok i erkjennelsen av dette at jeg for en del år siden skrev et dikt om dette:

Dei verkelege orda
Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrive ned.

Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.

Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.

Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.

«De virkelige ordene…»

I møtet med Jesu ord i denne teksten kan man godt forstå de som foretrekker stillheten; tausheten. Det ble sagt om en norsk politiker en gang at han kunne holde munn på 13 språk. Det var et forsøk på å si på en litt vittig måte at han veide sine ord; han snakket ikke i utide.

«De virkelige ordene…»

I Johannes-prologen kalles Jesus for Ordet.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud…»

Når Gud utførte sine skaperhandlinger, brukte han ordet som arbeidsredskap. Han sa «Bli lys», leser vi i skapelsesberetningen. Og det ble lys. Og vi leser at Gud sa at havet og landet skulle skilles, og så skjedde det, og han ga det navn: Det tørre kalte han land og det våte kalte han hav. Og han sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».

I Salme 33 heter det: «Han talte og det skjedde, han bød og det stod der».

«De virkelige ordene…»

Hvorfor advarer så Jesus mot akkurat ordene? Når det er slik skaperkraft i ordene, når han selv omtales som Ordet?
Og likevel sier han: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Jeg tror det er fordi Jesus vet noe om den makt som ligger i ordene. Det er en makt til både å såre og glede; det er en makt til både å skape og rive ned. Ord kan skape bilder som ikke noe annet kan matche. Bildet ordene kan skape, kan være bedre enn bildet selv.

En som også arbeidet med ord, var Knut Hamsun.
Jeg har nok lest mer om Hamsun enn av ham, men han behersket språket, det er det ingen tvil om. Han kunne bruke ordene.
Ett eksempel på dette:
Romanen «Markens grøde» er fortellingen om nybrottsmannen Isak Sellanraa, som går og går langt inn i skogen, og der bygger en gård.
Om Isak heter det: «Han var som sett gjennom en virvel i ruten».

Ingen tegner, ingen maler, ingen fotograf kan gjenskape et slikt bilde. Ikke på et ark, ikke på et lerret, ikke på en film. Og likevel tenker vi: Ja! Sånn må han ha vært. «Som sett gjennom en virvel i ruten!»
Ordene skaper et bilde.

Gud selv brukte Ordet da han skapte.
Våre ord skaper også noe. De er såkorn.
Såkorn bærer som regel frukt. God frukt eller dårlig frukt. «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.»

Jesus fortalte to lignelser om såmannen. De er litt forskjellige, men den ene av dem er en lignelse om ordet. «Såkornet er Guds ord», heter det uttrykkelig når Jesus skal forklare disiplene hvordan den skal forstås. Såkornet er Guds ord – jordsmonnet er hjertene. Veikanten - den dårlige jorden - blant tistler og torner. Men noe falt i god jord.

God jord - godt tre - god frukt.
Vi bruker kanskje andre ord om dette når vi snakker om våre medmennesker. «Han er alltid så positiv». «Hun har alltid noe godt å si!» Eller motsatt: Den og den er alltid så negativ; alltid så kritisk.

Det finnes andre tekster som sier noe om dette, som når Jesus sier dette om den som tror på ham: «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh 7, 38).
Strømmer av levende vann – de skal ikke komme fra himmelen eller et annet fjernt sted – men fra den enkelte kristne. Akkurat som frukten.

Et tre som bærer frukt dømmes etter den frukten det bærer, ikke etter hvordan det ser ut. Om bladene er pjuskete kan det likevel være god frukt på treet. Om fargen har bleknet, kan eplene likevel være smakfulle og saftige.

I Johannes 6 leser vi om at en del av dem som hadde fulgt Jesus, etter hvert trakk seg unna ham. Hvorfor gjorde de det? De ble støtt av hans ord. De reagerte på undervisningen hans; på forkynnelsen. Dette merket Jesus. «Gjør dette at dere faller fra?», spurte han. «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.»
La oss gjenta det siste: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv».
Og så leser vi den mest kjente delen av denne teksten; Joh 6, fra vers 66: «Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!

Det evige livs ord!
Disiplene hadde erfaring med ordene fra Jesu munn. De hadde sett mennesker bli vekket opp fra de døde ved at Jesus talte. De hadde vært der da offiseren i Kapernaum kom og ba for sin syke tjener. Og da Jesus ville bli med ham hjem, sa han: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matt 8,8). Jesus «undret seg over dette», leser vi, og sa at så stor tro hadde han aldri møtt før. Og så leser vi: «Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund» (v. 13).

Så var det teksten vår igjen, da!
Vi har vært innom «de virkelige ordene», de skapende ordene, de helbredende ordene. Men Jesus snakker også om de unyttige ordene. Vi leste: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

Hva er «de unyttige ordene»?
I den offentlige debatt kan man noen ganger få inntrykk av det er viktigere å si noe enn å ha noe å si. Lytt til et hvilket som helst politikerintervju, og du vil forstå hva jeg mener. «Først vil jeg si…», og så kommer man med mange ord som ikke svarer på det man blir spurt om. Kanskje fordi spørsmålet er vanskelig? Eller kanskje fordi man ikke klarer å skille mellom de nyttige og unyttige ordene.
Jeg slo opp i en engelsk bibel for å se hva «de unyttige ordene» er kalt der (New English Bible). Her leste jeg: «Det sier jeg dere: Det er ikke ett tankeløst ord som kommer fra menneskenes lepper som de ikke skal svare regnskap for på dommens dag».
Unyttige ord – tankeløse ord.

Snakker Jesus rett og slett om det vi iblant kaller «pludring»? «Small talk»? «Snikk-snakk»?
Jeg tror faktisk ikke det. Hva sa han ikke? «For det hjertet er fullt av, det sier munnen.» Hvis hjertet er fullt av pludring og snikk-snakk, så er det leit og ikke så lite kjedelig for omgivelsene, men Jesus er opptatt av viktigere ting. Han er opptatt av dette: «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd».
Han er opptatt av hvem som sitter på tronen i ditt hjerte, for å bruke et bilde fra søndagsskolen. Husker vi omkvedet om dette?

«Å, Jesus, kom inn i mitt hjerte
der er rom, der er rom for.
Å, kom inn – der er rom.
I mitt hjerte er rom for deg».

Vi snakker rett og slett om helliggjørelse.
Frelsesarmeen har 11 trosartikler. I den tiende heter det: «Vi tror alle troende har rett til å bli helliget «helt igjennom», og at «ånd, sjel og kropp» kan bli «bevart uskadet så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tess 5,23)».

Det er mange forskjellige uttrykk som brukes om det å oppleve Guds helliggjørende kraft i sitt liv. Noen av dem virker sterkere enn andre. Vi snakker om «Dåpen i Den Hellige Ånd» - «hellighetserfaring» - «erfaringen av et rent hjerte».
«For det hjertet er fullt av, det sier munnen.»

Rom for Jesus.
Ikke bare i vårt liv. Ikke bare i vår tanke. Men i vårt hjerte. I språket vårt. I ordene våre. På fruktene skal treet kjennes.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

«Lukk deg opp»

Preken i Kristiansand korps
16. søndag i treenighetstiden,
søndag 28. september 2014
(Den internasjonale Døves Dag)


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus,
i det sjuende kapittel og
versene fra 31 til 37; i Jesu navn:





«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!

Det er et kor som er slik: «Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd setter fanger fri. Døve hører og blinde ser og lamme går igjen. Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig. Han løser bånd og setter fanger fri.»

«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien. Det gjaldt ikke bare døve, forresten. I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre. De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå. Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff. Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14). Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.
I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster. Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog. De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde. Den mest kjente er den vi har lest her i dag. Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert. Da blir det som er lukket åpnet. Det som var mørkt, blir lyst. Det som var taust, får lyd. Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Mange av oss har sikkert hørt og lest om denne pappaen som nylig har skrevet en bok om det å miste et barn. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned. «Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen ikke føler han har fått svar på, og han sier at han er sint på Gud, og han er ikke på talefot med ham.
Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei». Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man? Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse? Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk. Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang.
Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog. Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet. I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler. Jeg tror på helbredelse ved bønn. Jeg har sett det skje. Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk. Når noen reiste seg. Når noen ble frelst. Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen. I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer. Han åpner øyne og ører. Han løser tunger. Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve. I stedet brukte han fingrene. Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen. Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet. En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd. Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da. Ikke mange ord. Ikke ett ord, en gang. Bare en gest. En hilsen.
Sånn også i bønnelivet. Ikke mange ord. Kanskje bare en gest – korsets tegn. Eller et sukk.

Sukket uten ord. Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke, skystøtte vær meg når dagen er het»

Preken for 12. søndag i treenighetstiden, 31. august 2014, i Arendal korps

Dagens prekentekst finner vi i Nehemjas bok, i det niende kapittel, fra vers 19 til 21; og vi leser i Jesu navn:

«Men i din store barmhjertighet
forlot du dem ikke i ørkenen.
Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
men førte dem på veien;
og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
men lyste opp veien de skulle gå.

Du ga dem din gode Ånd
for at de skulle få visdom.
Du nektet dem ikke manna til mat
og ga dem vann mot tørsten.

Du sørget for dem i førti år,
i ørkenen manglet de ikke noe.
Klærne deres ble ikke utslitt,
og føttene hovnet ikke opp».

Slik lyder Herrens ord!

Dagens prekentekst finner vi i ett av de gammeltestamentlige skriftene som vi nok ikke leser så ofte, verken til vår andakt eller i gudstjenester.

Nehemjas bok…
Det er en av de historiske bøkene i Det gamle testamente. Det er flere grupper skrifter i denne delen av Bibelen. Det er urhistorien, som Mosebøkene, det er visdomslitteraturen, som Salmene, høysangen og klagesangene; det er den profetiske litteraturen; tre store og 12 små profeter; Obadja er en av dem, med ett kapittel. Og det er de historiske bøkene: Josva, Dommerne, Samuelsbøkene, kongebøkene, Esras bok, Esters bok – og Nehemja.


Hvem var så Nehemja?
Han er en av heltene i den gammeltestamentlige fortellingen. Han var en Josva-skikkelse, mange hundre år etter Josva. Som Josva førte han folket tilbake til landet de var blitt lovet. Men der Josva var den som ledet erobringen og gjenoppbyggingen av landet etter de mange årene i Egypt, var Nehemja den som bygget opp igjen Jerusalems murer etter eksilet i Babylon. Nehemjas bok har noe selvbiografisk over seg. Boka åpner med at han forteller hvordan han fikk sitt kall: «Ord av Nehemja, sønn av Hakalja. Det var i måneden kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa. Da kom Hanani, en av brødrene mine, og noen menn fra Juda. Jeg spurte dem ut om de judeerne som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem. De svarte: «De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.» Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud» (Neh 1, 1-4).
Så bestemmer han seg for å bygge opp igjen murene, og han søker kongen i Babylon om tillatelse til å reise hjem og gjøre dette. Og den tillatelsen får han. Og dermed er det hele i gang.

Historien om Nehemja. Historien om gjenoppbyggingen av Jerusalems murer.
Jeg nevnte parallellen til Josva. Det er ikke bare jeg som har sett den. Nehemja selv så den. Derfor har han referanser til vandringen fra Egypt i det som vi har lest.
Han minner folket om at de har vært i liknende situasjoner før. De har vært bortført før. De har vendt tilbake også før. Han minner dem om dette i form av en lovsang; en bønn: «Men i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen. Skysøylen vek ikke fra dem om dagen, men førte dem på veien; og ildsøylen vek ikke fra dem om natten, men lyste opp veien de skulle gå».
Nehemja kunne sitt folks historie. Og folket selv kunne den. De visste hva han refererte til. Vi kan lese fra 2 Mos 13, 21-22: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten».
Lina Sandell kunne også sin bibelhistorie. Derfor har vi allerede sunget her i formiddag: «Lysende ildstøtte vær meg i mørke; skystøtte vær meg når dagen er het.»

Hva handler denne teksten om?
Hva handler ørkenfortellingen om?
Det handler om Guds trofasthet. Den handler om Guds omsorg
Men hvorfor dette behovet for å bli minnet om Guds trofasthet og omsorg?
«Det trenger vi alltid å bli minnet om», kan det være fristende å svare. Et tilsynelatende fromt svar, men det er ikke der behovet ligger denne søndagen. Vi har ikke lest denne teksten bare for å bli minnet om selvfølgeligheter. Vi har lest den fordi det er noe Herren vil si oss.

Nehemja var en helt. Han var sin tids Josva. Han sto midt i en formidabel oppgave, praktisk, men også politisk.
I Norge har vi markert 200-årsjubileet for den norske grunnloven i år. Det var nok verken Josva eller Nehemja-dimensjoner over de 112 som samlet seg på Eidsvoll, men det var et dristig prosjekt de ga seg i kast med. «Grunnlov» - eller «Konstitusjon» - var et forholdsvis nytt begrep. Det var noe man hadde fått i Amerika 40 år før, og det hadde ført til en krig med England. Det var noe de hadde fått i Frankrike 20 år før – det hadde ført til en revolusjon. Det var ikke gitt at de europeiske stormaktene bare ville sitte og se på dette.
Det kunne derfor komme godt med, det rådet en skyss kar skal ha gitt en av Eidsvollsmennene, Georg Sverdrup, på vei til dette møtet: «Hva dere enn rår prinsen til, så husk at Gud er attåt».

Nehemja kunne minne både folket og seg selv om Guds trofasthet fordi både han og de visste: Dette har vi erfart før! Herren hadde sørget for folket før. «Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom. Du nektet dem ikke manna til mat og ga dem vann mot tørsten. Du sørget for dem i førti år, i ørkenen manglet de ikke noe. Klærne deres ble ikke utslitt, og føttene hovnet ikke opp».
Sang vi ikke også: «Vis du meg kilden i ørkenens tørke/hvorom ei verden det ringeste vet»?

Det finnes en anekdote om Martin Luther og hans Katarina.
Luther var en mann som kunne bekymre seg. Og en gang han var i en slik bekymringsfase kom hans kone Katarina til frokostbordet, kledd i sørgeklær. Martin ble forskrekket. – Er det noen som er død? spurte ham.
- Jeg tror Gud er død, svarte Katarina.
- Sånn må du ikke snakke, sa Martin Luther, både forskrekket og sint i stemmen. – Du vet da godt at Gud ikke kan dø!
- Men hvorfor oppfører du deg som om han er død, da? spurte Katarina.
Det går an å bli så bekymret at vi blir helt handlingslammet. Jeg tror de fleste av oss har brukt en del energi på det å bekymre oss. Som regel var det ingen grunn til det.

Det finnes en liten fortelling om denne teddybjørnen med det han selv kaller «en passe stor forstand», nemlig Ole Brumm. En dag som han går gjennom Hundremeterskogen sammen med Kristoffer Robin, sier han plutselig: - Tenk om det falt et tre over oss akkurat nå?
- Men tenk om det ikke gjorde det, svarte Kristoffer Robin.

Hvorfor oppfører du deg som om Gud er død? spurte Katarina Luther sin mann. Tenk om det ikke falt ned noe tre, sa gutten til den vesle bamsen.

Israelsfolket hadde bekymret seg der ute i ørkenen.
Tenk om Faraos soldater innhenter oss!
Hvor skal vi få mat fra? Hvor skal vi få drikke fra? Hvor skal vi søke ly for sola? Hvordan skal vi klare oss i nattemørket?

«Vis du meg kilden i ørkenens tørke
hvorom ei verden det ringeste vet.
Lysende ildstøtte vær meg i mørke,
skystøtte vær meg når dagen er het.»

Fortellingen om israelsfolkets vandring fra Egypt kunne ha vært en fortelling om en lang og håpløs vandring der en hel generasjon døde der ute i ørkenen. For det skjedde! Men i stedet levde den videre som en fortelling om at Gud som tok seg av sitt folk, som ikke vek fra dets side, som gav trøst og trygghet den gang og til mennesker siden. Minnet om Guds omsorg ble en trøst i dagens situasjon.
Den Gud som var på Josvas tid – han var den samme på Nehemjas tid. Han er den samme i dag.

Vi har lest to andre tekster i denne gudstjenesten. Vi har lest Jesu ord fra Bergprekenen om at ingen kan tjene Gud og Mammon, og om at man ikke skal bekymre seg, men tro på Jesus. Jeg kan ikke lese dette annerledes enn at Mammon er en gud for bekymringer.
Og vi har lest en tekst fra Hebreerbrevet: «La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?»

Er alt sagt med det?
I disse dager jages kristne i Irak og Syria fra hus og hjem, de frykter for sine liv fordi noen vil drepe dem. Hvem av oss tør å si til dem – fra vårt trygge Norge! – at de ikke skal bekymre seg; at de bare skal stole på Gud så vil det nok ordne seg?
Vi skal ikke ta lett på andre menneskers frykt for eget liv, enten det nå er vold eller sykdom som truer med å ta det fra oss.
Det er helt legitimt å være glad i livet. Det er helt legitimt å ønske å leve videre – fullføre oppgaver; se barn og barnebarn vokse opp; følge med dem enda en tid.
Fatalisme og kristendom er ikke det samme. Hvorfor helbredet Jesus syke? Hvorfor vekket han opp døde? Hvor søker syke mennesker forbønn?
Fordi livet er kjært. Fordi livet er en gave. Men i denne gaven ligger også en visshet og en kunnskap for den kristne: Vissheten og kunnskapen om en evig frelse hjemme hos Herren.
Vi kan stole på Gud, både fordi vi tror han har omsorg for oss mens vi lever her nede, men også fordi vi vet han har en omsorg som strekker seg ut over dette livet.
Når mørket faller på rundt oss: Herren vil lyse for oss!
Når heten steker: Herren vil gi oss ly!

For ikke så lenge siden så jeg et opptak med Martin Luther King jr. på youtube. Jeg har sett opptaket mange ganger før, og det gjør like sterkt inntrykk hver gang. Det var fra den siste kvelden han levde og viste den siste talen – eller appellen – som han holdt.
Han var 39 år gammel. Han hadde vært truet på livet mange ganger. Men denne kvelden var han full av mot. «Kanskje skal jeg ikke være med dere så mye lenger», sa han. «Som alle mennesker, ønsker jeg et langt liv. Men det betyr ikke noe for meg i dag. For jeg har stått på fjellet og sett inn i det lovede landet».
Og så avsluttet han med å sitere en sangstrofe som alle amerikanere kjenner, åpningslinjen til det som kalles «The Battle Hymn of the Republic»: «My eyes have seen the glory of the comming of the Lord!»
Mine øyne har sett herligheten av Herrens komme!

Moses, der han sto på fjellet og så inn i det lovede landet.
Gamle Simon, der han sto i templet og holdt et lite barn i armene sine.
Nehemja, der han ledet et folk som bygde opp igjen Jerusalem med murerskjeen i den ene hånden og sverdet i den andre.
Gjenskinnet av Herrens herlighet når han kommer.

«Lysende ildstøtte vær meg i mørke – skystøtte vær meg når dagen er het»!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Når Jesus sier «kom»…

Preken i Risør Frikirke 9. søndag etter treenighet, 10. august 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers 28 til 30; i Jesu navn:
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.»

Slik lyder Herrens ord!

Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat. Kanskje kunne jeg «den lille bibel» fra før; kanskje kunne jeg «la de små barn komme til meg, og hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til». Slik lærte vi det tidlig på 1960-tallet. Men så kom dette: «Kom til meg, allerede som strever og har tungt å bære; jeg vil gi dere hvile». Igjen siterer jeg slik det står i hukommelsen til en som har passert 60 år.

Et kjent vers. Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et krevende vers å preke over. Kanskje ikke et «vanskelig» vers, men et krevende. For hva kan jeg vel si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før? Hvilke tanker kan jeg vel dele med noen ut fra dette verset, som ikke er blitt delt mange ganger før, og med mange mennesker?
«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder…»

Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på. Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet. Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.

En av Jesu mest kjente lignelser handler om dette: Innbydelse til et bryllup. Ikke et hvilket som helst bryllup, men «Kongesønnens bryllup». Fra den lignelsen husker vi kanskje hvordan det gikk med ham som møtte opp uten å være innbudt. I en annen lignelse forteller Jesus om «det store gjestebudet», der mange av dem som var innbudt, ikke kom, og derfor gikk tjenerne til verten ut og nødet folk til å komme, slik at vertens hus kunne bli fullt.
Den innbydelsen vi leser om i dagens tekst, er en innbydelse som gjelder alle. Ordet «alle» er adressaten for Jesu innbydelse. «Kom – alle».

Men hvem omfattes av «alle»? Jesus sier at «alle», det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder». Dermed retter han innbydelsen mot den eller dem som innbydelsen gjelder. Han sier ikke «alle de», men «alle dere». Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom». Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham. Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

Dette «kom»-motivet kjenner vi også fra den kristne sangskatten. «Kom til din Frelser, oppsett det ei», heter det i en slik sang. I en annen kjent sang, skrevet av T.B. Barratt, og tydelig inspirert av dagens tekst, heter det: «Kom hit, hver tørstig sjel, og drikk av livets vann. Du lenge nok har drukket der hvor tørsten ei slukkes kan.»

En siste «kom»-sang skal jeg nevne: Da H.A. Tandberg var leder for Frelsesarmeens arbeid blant barn rundt 1904 hadde han et møte der ei lita jente kom fram til forbønn. Og Tandberg gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville. «Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han. «Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta. Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» født.

«Kom til meg!»
«Jesus har bedt oss å komme!»
Jesu innbydelse.

Selv i døden var det innbydelsen som kjennetegnet Jesus.
Han ble drept som en forbryter, men selv mens han hang på korset, innbød han en av dem som døde sammen med ham. «I dag skal du være med meg i Paradis», sa Jesus til den røveren som ba ham om en tanke.
Armene hans var strakt ut mot alle der han hang på korset.
De fleste som dør fordi myndighetene har dømt dem til å dø, er gjerne bakbundet eller bundet på annen måte.
Jesus var naglet til korset, men armene hans var strakt ut.

Utstrakte armer! De fleste av oss oppfatter det som en innbydelse. En invitasjon.
Til et barn.
Til en vi er glad i.
Til den vi elsker.

Kom til meg, sier Jesus. Kom til meg – og få hvile. Jeg vil gi deg hvile.

Men det er et ord til i denne teksten vi må snakke om.
Det er ordet «byrde».

En gammel kone gikk langs veien med en stor bør på ryggen. En bonde kom forbi med hest og kjerre. Han innbød den gamle kona til å sette seg i kjerra, og hun klatret takknemlig opp og satte seg, fremdeles med børa på ryggen.
– Men sett nå fra deg børa, da, sa bonden.
- Å nei, sa den gamle kona. – Det er ille nok at du skal kjøre meg. Børa mi får jeg bære sjøl.

Om ikke historien er sann, er nok erfaringen det.
Man kommer til Jesus, men fortsetter å bære på børa.
Men legg merke til en ting: I denne teksten sier faktisk ikke Jesus at vi ikke skal bære byrder mer. I stedet sier han noe om hvordan byrdene skal håndteres. «Ta mitt åk på dere og lær av meg», sier han.

«Åk» er et ord vi ikke liker. Åk er det samme som byrde, har vi lett for å tenke.
Men et åk er faktisk et hjelpemiddel for den som har byrder – åket gjør det enklere å håndtere byrden.
Fra min barndom husker jeg en reklame for et meieriprodukt, der man så ei blond budeie med en melkebøtte i hver hånd. Over skuldrene hennes lå et trestykke, og i hver enda av det var det en snor og en krok.
Det var et åk. Åket gjorde det lettere for budeia å bære melkebøttene. Det fjernet ikke byrden, men gjorde den mer håndterbar.

«Mitt åk er lett», sier Jesus, og som følge av dette: «Min byrde er lett».

Jesu åk – kan det være noe annet enn den kjærlighet han viste? Den tilgivelse og forsoning som han brakte til veie for oss?

Jesu åk gjør at det vi kaller «syndebyrden» blir kunnskapen om at syndene er tilgitt.
Den kunnskapen er lettere å bære, enn vissheten om uoppgjort synd.

Jesu åk gjør at vi tar på oss et ansvar for våre medmennesker, ikke fordi vi synes vi må, men fordi Jesu åk gjør at vi elsker dem.
Da blir det mindre av en byrde og mer av en glede. En forrett. Et privilegium.

I min ungdom hadde popgruppa «The Hollies» stor suksess med en sang som het «He ain’t heavy; he’s my brother».
Bakgrunnen for sangen skal ha vært et svar ei jente ga da noen kommenterte at den vesle gutten hun bar på; han måtte da være en altfor stor byrde for henne? «Han er ingen byrde», sa jenta. «Han er broren min!»
Kanskje er det en vandrehistorie; varianter av den kan spores bakover til 1800-tallet. Men det er en klokskap i den som tåler tidens tann.

Min byrde er lett, sier Jesus.
«Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov», skrev Paulus til de kristne i Galatia.
Bær hverandres byrder – i vissheten om at den største og tyngste byrden var det en annen som bar. Det var han som sier «Kom til meg».

For 45 år siden var jeg elev ved Sauda Gymnas. I klassen min var det en gutt som het Bjørn. Jeg husker nok det klassefellesskapet bedre enn han gjør.
Da Bjørn var sykehusprest på Lier, skulle han holde en preken for pasientene der. Kort tid før gudstjenesten skulle begynne, skrev han en sang som siden er blitt folkeeie, og som står i sang- og salmebøker. Den heter «Eg ser».
Denne «eg» som ser, er Jesus selv. Teksten kjenner vi nok til:

«Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.»

Ja, i sannhet: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Slik lyder Herrens ord!


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet! Amen!

«Ett i vesen, like i makt og ære»

Preken for treenighetssøndagen 15. juni 2014 i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og vi leser fra vers 16 til 20, i Jesu navn:
«Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Slik lyder Herrens ord!
Hellige Far! Hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen


Denne søndagen har et bestemt navn: Den kalles «treenighetssøndagen». De neste søndagene i kirkeåret vil bli nummerert som «første søndag etter treenighet», «andre søndag..» og så videre. Noen av oss husker kanskje at uttrykket «første søndag etter trefoldighet», og går vi enda lenger tilbake i tid snakket man om denne søndagen som «trinitatis»-søndagen. Da jeg arbeidet ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo, gikk jeg hver dag fordi Trefoldighetskirken. Og her i Arendal finnes også en kirke med det navnet. Også i mange andre land og byer er det kirker med slike navn. «Holy Trinity Church».

Treenigheten! Den hellige treenighet. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Vi leste Frelsesarmeens trosartikler tidligere i denne gudstjenesten. I den tredje av disse, er treenigheten omtalt: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Læren om treenigheten, det at Gud er tre personer i ett guddomsvesen, og at disse tre er Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, er et sentralt begrep i den kristne lære. Den er noe «alle» - i hvert fall så å si alle – kristne trosretninger er enige om hovedinnholdet i.
Samtidig kan vi ikke si at det finnes noen klart utformet lære om treenigheten i Bibelen. Ordet «treenighet» finnes ikke der. Men det er noen få eksempler i Det nye testamente på det som kalles «trinitariske formler», der Faderen, Sønnen og Den hellige ånd nevnes sammen. Dagens tekst er det første eksemplet på dette. Et annet er den apostoliske velsignelsen, som vi finner i 2 Kor 13, 13. Her avslutter Paulus sitt brev på denne måten: «Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!»
Det er en formulering vi kjenner igjen fra mange gudstjenester, vil jeg tro!

Læren om treenigheten har aldri vært noen «enkel» læresetning å forholde seg til.
Læren om Gud som skaper, er mye «enklere». Man behøver ikke være kristen eller troende for å ane/forstå/godta at det finnes en skapende intelligens bak alt det skapte.
Mange vil tenke på samme måte om Jesus. Læren om Jesus som frelser og forsoner kan også forstås logisk, i hvert fall et stykke på vei.
Å forklare Den Hellige Ånd er langt mer komplisert. Det er ikke for ingenting at mange vil kjenne seg igjen i den gutten som skulle svare på hvem de tre personene i guddommen er, og som svarte: «Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».

Og skal man forklare treenigheten, blir det skikkelig krevende.

Vi har lest Frelsesarmeens trosartikler sammen her i dette møtet. Om treenigheten heter det i disse: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Disse er ett i vesen, like i makt og ære.»
Det er en kortfattet sammenfatning av hva læren om treenigheten handler om.
Som jeg alt har nevnt, er læren om den treenige Gud noe de aller fleste kirkesamfunn står sammen om: Katolske, ortodokse og protestantiske. Den er nedfelt i alle de tre bekjennelsene vi kjenner fra oldkirken, den apostoliske, den nikenske og den med det litt vanskelige navnet: Den athanasianske, fra 400-tallet.

I Frelsesarmeens håndbok i troslære, som kom i ny utgave i 2013, er alle disse bekjennelsene gjengitt, og den athanasianske er kanskje den mest pedagogiske når det gjelder læren om treenigheten. Her heter det:

«Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.

Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.»

En forholdsvis ordrik tekst, kanskje, for å beskrive det som våre egne trosartikler oppsummerer slik: «Vi tror det er tre personer i guddommen: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. De er ett i vesen og like i makt og ære».

Ett i vesen, like i makt og ære!

Dette er første søndag etter pinse.

På andre pinsedag, var prekenteksten hentet fra Joh 16, 5 – 11. Her heter det, og det er Jesus som taler: «Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: ‘Hvor går du?’ For sorg har fylt hjertet deres fordi jeg har sagt dere dette. Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Faderen – Skaperen.
Sønnen – Frelseren.
Ånden – Tolken eller Fortolkeren. Pedagogen.

«Og når han (Talsmannen; Ånden) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg. Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. Dommen er at denne verdens fyrste er dømt».

Ett i vesen; like i makt og ære.

Vi kan beskrive treenigheten som «et team». Treenigheten viser oss at Gud i sitt vesen er fellesskap.
Faderen – Frelseren – Fortolkeren – de utgjør et fellesskap.

Og dette er det frelsen også handler om: Vi blir invitert inn i den treenige Guds fellesskap.
Når apostelen Johannes skriver i sitt første brev at «Gud er kjærlighet», sier han også at Gud er fellesskap. Fellesskap er en forutsetning for kjærlighet. Det kan ikke vokse fram kjærlighet dersom det ikke er fellesskap. Det gjelder i forhold – som ekteskapet. Det gjelder i familien. Det gjelder i menigheten.
Det finnes en enkel, liten barnesang som sier noe om hva treenigheten er og hvordan vi kan tenke om den. Kanskje kan vi kalle den «en trinitatisvise»?

Denne «trinitatisvisen» sier også noe om fellesskap.
Visen er slik:

Fader, du har skapt meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg. Bruk meg

Jesus, du har frelst meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Hellig Ånd, kom, styrk meg.
Livet mitt jeg gir deg.
Led meg bruk meg.

Ett i vesen – like i makt og ære.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

Korset er Guds adresse

Andakt ved pasjonsmøte i Arendal korps langfredag 18. april 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:

Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Slik lyder Herrens ord!


Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i kveld. ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.

Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i kveld.
Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent.
Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent.
Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til pasjonsmøte på Frelsesarmeen i kveld.

Vi er samlet til «pasjonsmøte».
Ordet er kanskje litt uvant. Pasjon kan bety lidenskap. Men det kan også bety lidelse.

I år er det 400 år siden den islandske presten og salmedikteren Hallgrimur Péturson ble født.
Han hadde et omskiftelig liv, blant annet som smed og huslærer. Etter mange år på kontinentet, kom han hjem til Island igjen og ble etter hvert prest. Etter at han hadde blitt syk av spedalskhet skrev han 50 såkalte pasjonssalmer der han reflekterte over Jesu lidelser.
Salmene er fremdeles ett av de mest kjente verk i islandsk litteratur, og hvert år blir disse tekstene lest i radio av noen av Islands mest kjente skuespillere.

Pasjonsmøte. Pasjonssalmer. Hallgrimur Péterson. Men også vår egen Hjalmar Hansen. Korset. Lidelsen. Langfredag.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.

Og derfor har jeg valgt å bruke en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: «Korset – Guds adresse».

Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.

Korset – Guds adresse.

En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
«Navn og adresse», sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Da jeg flyttet hit til Arendal for ikke fullt et år siden, måtte jeg melde flytting til både offentlige kontorer og private kontakter. Jeg måtte lage nye visittkort og et nytt stempel. Navn og adresse henger sammen.

Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.

Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.

Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.

Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.

Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse. Han kalles fremdeles «Jesus fra Nasaret».

Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.

Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde.
Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles «Gordons Golgata», det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet.
Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder.
Takket Gud for Golgata.
Takket Gud for frelsesverket.
Takket Gud for det som skjedde på Golgata.
Takket Gud for korset.

Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft» (1 Kor 1, 16), og fortsetter: «… men vi forkynner en korsfestet Kristus» (v. 22).

Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre.
Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium.
Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset.
Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium.

Korset er evangeliets kjennetegn.

Korset er evangeliets adelsmerke.

Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.

Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.

Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.

Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Det er der – og bare der – vi ser ham som han virkelig er.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen

Hvem skal vi gå til?

Preken i Arendal korps søndag 9. februar 2014

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det sjette kapittel, fra vers 63 til 69, og det er Jesus som taler:
«Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige».
Slik lyder Herrens ord!

«Mange av disiplene trakk seg unna», leste vi. De trakk seg unna fordi Jesus ble litt for kontroversiell for dem. Kanskje fordi han berørte noen ømme punkter? «Det er noen av dere som ikke tror».
De trakk seg unna. «Det var gøy, så lenge det varte», er et uttrykk man iblant hører når noen trekker seg unna, enten fordi det ikke er «gøy» lenger, eller kanskje rett og slett fordi det blir for krevende. Fordi det koster noe.
Dette var bakgrunnen for denne kjente replikkvekslingen mellom Jesus og Peter. Det er nesten som om Jesus tester ut «de tolv»; kjernen i den flokken som hadde fulgt ham til nå. «Vil også dere gå bort?»
Det var Peter som svarte; det var gjerne det. «Herre, hvem skal vi gå til?» spurte han. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

Nylig offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå oversikten over de mest populære navnene på barn født i 2013. Blant guttene dominerte de bibelske navnene, med Filip på topp, og med Lukas på tredje, Mattias på fjerde og Jakob på femte plass. På tiende plass kom Isak. I en del sør-europeiske og søramerikanske land er det også mange gutter som får navnet Jesus.
Jeg husker at jeg som medarbeider på Krigsropet rundt 1980 leste om en søramerikansk divisjonssjef i Frelsesarmeen – han var major og het Jesus Santos.
I Norge er det bare 25 menn som heter Jesus, og de er nok ikke norske. Vi har stor respekt for Jesus-navnet her i Norge. Det er et unikt navn. «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige», sa Simon Peter.
Ingen andre å gå til. Ingen andre steder å gå.
Også de tolv hadde den muligheten at de kunne gå. De andre gikk jo. De andre trakk seg unna. Det står ikke noe om hvor de gikk. Kanskje ble de bare der de var? De sluttet å følge Jesus. Det står ikke noe om at de fulgte noen andre. Den muligheten hadde også de tolv.
Den gang døperen Johannes pekte på Jesus og sa «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd», leser vi at disiplene til Johannes forlot ham og fulgte Jesus. Det var Johannes fornøyd med; det var slik han ville det skulle være. Hans oppgave var å være forløperen for Jesus. Disiplene hans hadde gått i en slags forberedelsesklasse hos Johannes, men nå var Jesus kommet, og da skulle de følge ham. En av de disiplene var Andreas, bror til Simon Peter. Det var ham Andreas hadde oppsøkt. «Vi har funnet Messias», sa han den gang.
Nå satte Peter ord på det de alle tenkte: «Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.» De hadde funnet Messias.

I en annen situasjon leser vi at Jesus spurte disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?»
Og folk sa så mangt. Elia, kanskje – en av profetene.
«Og dere?» spurte Jesus. «Hvem sier dere at jeg er?»
Igjen var det Peter som svarte: «Du er Messias, den levende Guds sønn!»

Vi har funnet Messias! Hvem skulle vi vel kunne gå til? Du har det evige livs ord, og vi vet at du er Guds hellige.
Og så la jeg merke til noe da jeg leste teksten:
Peter sa ikke: «Hvor skal vi gå?» Han sa: «Hvem skal vi gå til?»
Vi synger i en sang: «Hvor han går, jeg følger – følger for hver dag. Hvor han går, jeg følger, følger Jesus for hver dag». Poenget er altså mindre hvor vi går, og mer hvem vi går sammen med. Og da kan det kanskje være på sin plass med enda en salmestrofe: «Og hvor din Frelser utestenges, der må ei heller du ta inn.»
Det blir en sammenheng mellom hvor vi går og hvem vi går sammen med.
Det har i årenes løp vært mange diskusjoner om både hvor man kan gå som en kristen og hvem man kan være sammen med. Man har nok ikke alltid vært like klok i slike diskusjoner, verken i argumentasjon eller konklusjon.

Da jeg bodde i Oslo på begynnelsen av 1980-tallet, frekventerte jeg nokså regelmessig et par Oslos mest «brune» steder; først og fremst et sted på Grønland som het «Olympen». Det ble gjerne kalt «Lompa». Der var jeg nesten hver uke – for å selge Krigsropet. Og en av de erfaringene jeg gjorde, og som jeg har sett enda bedre i ettertid, var at jeg har vært mange «penere» steder enn «Lompa» der det var mye vanskeligere å snakke naturlig om Jesus enn det var der.
Det handler ikke så mye om hvor man går, som hvem man går sammen med. Jeg tror kanskje Jesus var mer velkommen på «Lompa» enn på «Speilen».

«Hvor skulle vi gå?» spurte Peter.
Det blir iblant hevdet at det er «mange veier til Gud».
Hvis man med det mener: Det er mange veier til Jesus; så er jeg nok enig. Jesus møter menneskene i mange situasjoner og mange slags situasjoner. Gjennom bibelordet; gjennom vitnesbyrdet; gjennom enkeltmennesker. Men når det gjelder veien til frelse og tilgivelse, finnes det bare én vei. Det er den veien Jesus gikk, den veien han gjorde klar, den veien han viser. Derfor kunne Jesus si: «Jeg er veien, sannheten og livet – ingen kommer til Faderen uten ved meg».
I Johannes-evangeliet leser vi også at Jesus sier: «Tro på Gud og tro på meg». Det sier han i samme sammenheng der han sier «I min Fars hus er det mange rom». Det betyr – som vi snakket om for noen uker siden – at det er god plass.
Men disse versene kan ikke leses slik at det er så god plass at det er det samme hva man tror eller hvem man tror på. Kriteriet er at man tror på Gud og at man tror på Jesus.

La oss vende tilbake til Peter: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord! Du er Guds hellige!»
Hva bygget Peter på da han sa dette?
Han hadde vært vitne til mange av Jesu undergjerninger. Sist søndag var det fortellingen om mannen som ble firt ned gjennom taket der Jesus var som var prekentekst. Hva sa Jesus til ham: «Dine synder er deg forlatt!» Du er tilgitt! Og for å vise at han hadde fullmakt til å tilgi synder, sa han også: «Stå opp, ta sengen din og gå!»
Det er andre fortellinger om Jesu undergjerninger. Mannen ved Betesda dam; kvinnen med blødninger, kvinnen som var krumbøyd av revmatisme – «en sykdomsånd fra satan», sier teksten. Alle fikk høre: Din tro har frelst deg! Dine synder er tilgitt! Bli frisk!
Gang på gang hadde Peter vært vitne til dette. Jo, han kunne saktens si: «Hvem skulle vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige!»
Det er ingen andre å gå til.
Men det er én å gå til.
Det er han som selv kom til oss, til vår jord og våre liv, for at han skulle kunne ta oss med hjem til seg når den dagen kommer.
Peter og de andre disiplene ønsket ikke å gå bort fra Jesus.
Hvem skulle de gå til? De var allerede sammen med ham som har det evige livs ord, og de ikke bare trodde, men visste at han – Jesus – er Guds hellige.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

Skapt i Guds bilde

Preken for tredje søndag i åpenbaringstiden, 19. januar 2014, i Arendal korps

Prekenteksten for denne tredje søndag i åpenbaringstiden finner vi i Første mosebok, det første kapittel, fra vers 26 til 31, og vi leser i Jesu navn:

«Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»

Slik lyder Herrens ord!

Vi er i den delen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Det er en tid hvor Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Teksten vi har lest, er en del av skapelsesberetningen. En av andre tekstene for denne søndagen beskriver nær sagt den andre ytterligheten: Apostelen Johannes sin visjon om en ny himmel og en ny jord. Og evangelieteksten handler om Jesu første mirakel, bryllupet i Kana der han gjorde vann til vin.
Vi kan altså se en tråd i disse tekstene, som på ulike måter sier noe om hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket: Da det ble til, når det skal gjenopprettes, og at han er herre over det da, men også mens det finnes i sin nåværende form.
Vi er i åpenbaringstiden, og vi skal stanse for hvordan Gud åpenbarer seg i skaperverket. Teksten som vi leste er hentet fra siste del av skapelsesberetningen. Etter å ha skilt lys og mørke, etter å ha skapt himmel og jord, blomster og trær, dyr, fugler og fisk, er det som om Skaperen tar ett skritt tilbake, og så sier han: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
Og så gjorde han det. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.»

Jeg leser dette som en fundamental og eksistensiell tekst: Vi er skapt i Guds bilde.
Jeg vet ikke hva Gud så for seg da han skapte alt det andre: Planter, dyr, fugler og fisk. Om han hadde noen «modell» for det han gjorde, eller om han bare lot kreativiteten blomstre, flomme, utfolde seg. Om han improviserte. Noen ganger kan improvisasjoner være det som skaper den vakreste kunsten, de vakreste bildene, den vakreste musikken. Jeg improviserer sjelden. Da barnebarna var små, hendte det jeg improviserte små viser for dem mens vi spiste eller skiftet bleie eller noe slikt. Det var koselig, men ikke kunst og det ble aldri skrevet ned. Eller jeg kan improvisere små kjærlighetsviser til kona mi. Men de er også bare øyeblikkets kunst, øyeblikkets tekst, og de får bare det ene minuttets levetid der og da.
Den guddommelige improvisasjonen er sikkert annerledes, akkurat som den guddommelige planleggingen var det og er det. For er det noe som preger skaperverket den dag i dag, er det nettopp dette mangfoldet, og hvordan de mange detaljene som vi ikke ser betydningen av, faktisk er veldig viktige og har en funksjon. I planteriket. I dyreriket. I havet.

«La oss lage mennesker i vårt bilde», sa Gud.
Her har han hatt en plan; en arbeidstegning: Sitt eget bilde.
Vi som har barn, uansett alder, har både hørt og selv deltatt i samtaler om hvem barnet og barna «ligner». De fleste av oss har med oss trekk fra våre biologiske foreldre: Kroppsbygning, farger på øynene, evner og anlegg – noe av det er biologisk betinget, annet kan være sosialt betinget. Et barn som vokser opp i et hjem med mange bøker blir selv glad i å lese – sannsynligvis. Vi er – et stykke på vei – skapt i våre foreldres bilde.
Mine foreldre var hvite – derfor er jeg hvit. Jeg fikk barn med en hvit kvinne, derfor er mine barn også hvite.
Men da Gud skapte mennesket i sitt bilde, skapte han dem ikke bare hvite; han skapte oss – som vi synger med ungene – «rød og gul og hvit og svart». Guds bilde er mangfold. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt i og med mangfold. «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».

Vi er skapt i mangfold. Guds bilde er mangfold. «What colour is God’s skin?» het det i en sang som var en del av min ungdomstid. Det var bevegelsen «Up with people» som lanserte den. Teksten forteller om en far som skal si god natt til sin lille sønn, og i det han skal bre over ham, sier gutten: «Pappa, hva er Guds hudfarge?»
Faren svarer: «It's black, brown, yellow, it is red, it is white
Every man's the same in the good Lord's sight».

«Men hvorfor sloss de forskjellige rasene da?» spør gutten, og faren svarer at det er en del av den lidelsen menneskene bærer på, men nå er man i ferd med å lære…
Sangen er fra 1968 – mange av oss tenker nok at den læringskurven har vært slak. Fremdeles er det nok de som lurer på hva som er Guds hudfarge. Men svaret er det samme.

Vi er skapt i Guds bilde, og det er et bilde som viser mangfold. Det presiseres også i bibelteksten. Vi har lett for å tenke i mannlige kategorier når vi ser for oss Gud. Men når Gud skulle skape mennesket i sitt eget bilde, var det ikke nok med det mannlige bildet. Vi leste: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem». For å skape mennesket i sitt bilde, var det ikke nok å skape mannen. Han skapte kvinnen også. Bare slik kunne mennesket i Guds bilde være korrekt; bare slik var det fullstendig.

Skapt i Guds bilde; et bilde i mangfold; et bilde som omfatter både mann og kvinne.
Men tekster sier noe mer. Den forteller om et oppdrag. Vi leste: «Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik».

Dette er det vi kaller «forvalteroppdraget».
Gud har overlatt forvaltningen av skaperverket til mennesket. Han har delegert det ansvaret til oss.
Dere har kanskje hørt historien om bonden som fikk besøk av presten. Bonden viste ham jordene sine, åkre og eng, alt det som skulle gi grøde og høst.
- Ja, her har Gud gitt deg meget, Ola, sa presten litt høytidelig.
- Åja, sa Ola, - men du skulle sett hvordan det var mens han drev her alene.

Bonden hadde et godt poeng. Det poenget heter «forvalteroppdraget».

Forvalteroppdraget har også et nytestamentlig perspektiv, beskrevet gjennom lignelsen om talentene. Den forteller oss at mennesket en dag skal stå til regnskap for hvordan forvalteroppdraget ble utført og gjennomført. Det gjelder alle sider ved forvalteroppdraget: Naturen og dens ressurser, men også de menneskelige ressursene – menigheten, menneskene i den, menneskene rundt oss; og det gjelder de åndelige ressursene: Gavene vi fikk, anledningene vi fikk og viktigst av alt: Budskapet vi fikk. Evangeliet. Hvordan forvaltet vi det?

Forvalterskap.
Hva forutsetter det?
Først og fremst dette: Vi eier ikke det vi er satt til å forvalte. Vi låner det. Det er betrodd oss.

I gamle dager snakket man om «gudslånet». Det var maten eller grøden som ble omtalt slik. Maten var «et gudslån» - et lån fra Gud til den enkelte. Gudslånet skulle behandles med respekt. Ikke sløses med. Ikke misbrukes. Forvaltes. Låner man noe, vil man helst levere det tilbake i like god stand som da man fikk det. Eller bedre.
Maten – grøden – livet. Det er lån.

Jeg tenker ofte på den bønnen som brukes i kirken i forbindelse med offerhandlinger. Det er en sterk bønn. Der heter det: «Din er jorden og alt som fyller den. Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Gudslån-tanken. Forvalteransvaret.
Fordi vi er skapt i Guds bilde, er vi også betrodd å være forvaltere over det han har skapt. «Av ditt eget gir vi deg tilbake.»

Vi er på skapelsens sjette dag i dagens prekentekst. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.»
Skaperverket er fullført og det er fullkomment. Gud har skapt all natur og alt liv, og han har skapt mennesket i sitt bilde og satt mennesket til å forvalte skaperverket.
Det neste som skjer i frelseshistorien er syndefallet. Skaperverket er fremdeles fullkomment. Mennesket er fremdeles skapt i Guds bilde. Men noe fremmed er kommet inn. Noe skjer med mangfoldet i det gudsbildeskapte mennesket. Noe skjer med forvalterskapet. Noe skjer med skaperverket.

Men det fullkomne idealet er der fremdeles, og Herren bestemmer seg for å gjenopprette det.
Derfor har vi fått evangeliet.
Derfor kom Jesus.
Derfor kan vi si:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen