Dersom du tror, skal du se Guds herlighet

Preken i Askim korps 16. søndag etter pinse, 9. oktober 2011

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, kapittel 11, versene fra 11 til 27 og fra 37 til 44; i Jesu navn:

Da Jesus kom fram, fikk han vite at Lasarus alt hadde ligget fire dager i graven. Betania ligger like ved Jerusalem, omtrent femten stadier fra byen, og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over broren. Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme. Marta sa til Jesus: «Herre, hadde du vært her, var ikke broren min død. Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.» «Din bror skal stå opp,» sier Jesus. «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag,» sier Marta. Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» (…)Men noen av dem sa: «Kunne ikke han som åpnet øynene på den blinde, også ha hindret at denne mannen døde?» Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven. Det var en hule, og det lå en stein foran åpningen. Jesus sier: «Ta steinen bort!» «Herre,» sier Marta, den dødes søster, «det lukter alt av ham. Han har jo ligget fire dager i graven.» Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Så tok de bort steinen. Jesus løftet blikket mot himmelen og sa: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg vet at du alltid hører meg. Men jeg sier dette på grunn av alt folket som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et tørkle bundet over ansiktet. Jesus sa til dem: «Løs ham og la ham gå!
Slik lyder Herrens ord!


Vi har mange fortellinger i evangeliene om situasjoner der Jesus sto overfor det vi må kunne kalle ”håpløse tilfeller”. Vi kan nevne de to beretningene om da han mettet tusenvis av mennesker med små nistepakker, vi kan nevne de mange helbredelsene som skjedde, og vi kan nevne de tre beretningene om da han sto ved en båre, ved en seng eller ved en grav og kalte en som var død tilbake til livet.

De av oss som gikk på søndagsskolen, husker fortellingene derfra. De av oss som hadde kristendomsundervisning – bibelfortellinger – i barneskolen husker dem derfra.

Jeg ser for meg tre ulike bilder når jeg tenker på disse fortellingene. Store bilder, limt op på papp-plater, med en krok i toppen slik at ”frøken” kunne henge dem opp på kartstativet i klasserommet på Majorstua skole.
Eller jeg ser dem for meg som flanellografserier – en ivrig søndagsskolelærer som dramatiserte fortellingen både med bilder, mimikk og kroppsspråk. Norske teaterfolk skulle bare ant hvor mange dramatiske talenter som år etter år har framført store fortellinger for store og små forsamlinger av fascinerte gutter og jenter – søndag etter søndag; søndag etter søndag.

Det første bildet - den første av de beretningene i evangeliene som forteller om da Jesus vekket en person opp fra de døde, er beretningen om datteren til Jairus. Jairus var synagogeforstander, og da datteren hans ble syk, sendte han bud på Jesus og ba ham komme og helbrede datteren. Men før Jesus nådde fram, var datteren død. Men Jesus ble likevel ved hjem til Jairus, og datteren ble kalt tilbake til livet. Det var den første gangen. En død pike ble vekket til live mens hun lå på likstrå. Jeg ser for meg Jesus der han står ved en seng og ei jente reiser seg opp, litt forundret, som om noen nettopp har vekket henne fra en drøm. Moren kaster seg mot datteren i glede; faren bare står der, som om han er vitne til en eller annen form for absurd teater.

Den neste beretningen er fortellingen om enkens sønn i Nain. Jesus og disiplene hans kom til denne vesle byen Nain. Nærmest en landsby. Og da de kom hit, møtte de et følge. En ung mann som skulle følges til graven. En stor sørgeskare, og sentralt i denne skaren en kvinne. En enke. En mor. En mor som hadde mistet sitt eneste barn. Sin eneste sønn. En ung mann. En gutt. En som burde ha livet foran seg. Som skulle, slik man tenkte den gang, være sin mors støtte i alderdommen. Og Jesus gikk bort, dyttet nærmest i den unge mannen. – Hei! Nå må du stå opp!
Slik er bildet jeg ser for meg: De som bærer båren har den ennå på skuldrene. Jesus strekker seg litt opp og snakker til ham som ligger på båren. Han sitter halvveis opp – det er nesten så han gnir seg litt i øynene.
Og han sto opp og begynte å snakke, står det i bibelteksten, og at Jesus gav ham tilbake til hans mor.

Så er det den tredje fortellingen; fortellingen om Lasarus. Jesu kanskje nærmeste venn utenom disippelflokken. Vår fortelling i dag. Vår tekst.
I forkant av vår tekst, leser vi at det ble sendt bud til Jesus. ”Herre! Han du elsker, er blitt syk.” Slik sto det i oversettelsen jeg vokste opp med. ”Herre, han som du er så glad i er blitt syk.”

Det er en sterk fortelling. En fortelling om vennskap; vennskap mellom Jesus og tre søsken der i Betania. Det er Marta og Maria vi hører mest om. Jeg har selv vokst opp – nær sagt: i skvisen mellom to søstre. Jeg har stor sympati for Lasarus. Jeg kan identifisere meg med ham. En fortelling om vennskap, men også en fortelling om tro. Og en fortelling om Jesus som dødens seierherre. Dødens overmann.

Fortellingen om Lararus er annerledes enn de to første jeg nevnte.
Jairus’ datter og enkens sønn i Nain var ukjente personer for Jesus og disiplene; Lasarus var en nær venn.

De er annerledes gjennom geografien. Jairus bodde i Jeriko. Dagens Jeriko er en del av det palestinske selvstyreområdet; det er ikke en by som ligger i dagens Israel. Nain lå utenfor Kapernaum; et stykke nord i landet. Men Betania lå rett utenfor Jerusalem.

De er annerledes ved den progresjonen som det er i de tre fortellingene om mennesker som Jesus vakte opp fra de døde.
Første gang – Jairus’ datter - grep Jesus inn omtrent med det samme.
Andre gangen – i Nain - grep han inn under begravelsen.
Tredje gang hadde den døde ligget flere dager i graven.

Behøver det å bety noe? Behøver det å bety noe at disse tingene skjedde stadig nærmere Jerusalem? Behøver tidspunktet for Jesu inngripen å bety noe?
Kanskje ikke. Men vi som kjenner vår bibel, kan ikke unngå å trekke tråden enda et stykke videre: Neste gang vi leser om en som sto opp fra de døde, var det Jesus selv det gjaldt. Han ble ikke kalt ut fra graven, slik Lasarus ble. Ingen rørte ved hans hånd, som den vesle piken eller den unge mannen. Jesus brøt gravens segl selv. De gangene Jesus vekket opp mennesker fra de døde, var det en slags – ”prøveballonger” er vel ikke akkurat ordet, men jeg kommer ikke på noe annet – forløpere for den virkelige styrkeprøven mellom livets og dødens krefter, de som skulle bryne seg mot hverandre etter at Jesus hadde dødd på korset og var gått ned til dødsriket.

Peter sier om dette i sin store pinsepreken: ”Det var ikke mulig for døden å holde ham (Jesus) fast.” Det lot seg ikke gjøre. Livskreftene i Jesus var for sterke. ”Helvete bever” – slik beskriver salmedikteren Johan Nordahl Brun det i salmen ”Påskemorgen slukker sorgen”.

Døden er det eneste sikre i dette livet. Den kommer til oss alle. Man kan nesten si at døden er enda sikrere enn livet. Livet kan vi miste eller beholde. Døden møter vi. Vi har lagt bak oss en sommer der døden fikk en særlig aktualitet. Datoen 22. juli har etset seg inn i hukommelsen vår.
Men det er jo ikke bare den.

Til neste år er det 100 år siden det som ble kalt historiens største skipskatastrofe skjedde. Luksusdamperen Titanic som gikk på et isfjell og sank. ”Skipet som ikke kunne synke” klarte ikke å fullføre sin første tur. Et sted mellom 1200 og 1500 mennesker omkom.
I fjor var det 20 år siden brannen på Scandinavian Star. 159 personer omkom. 136 av dem var norske. Noen var her fra Askim.
I år er det 17 år siden Estonia-forliset. 852 mennesker omkom. Jeg husker da listen med navnene over de norske ble lest i radio. Det var en lang liste. To reportere måtte skifte på å lese. Man kunne høre hvordan det slet på dem å lese de mange navnene.

Jeg har vært to ganger i Jerusalem. Begge gangene besøkte jeg Yad Vashem – holocaustmuseet. Det sterkeste der er barnehallen, hvor man leser navnene på alle de barna som omkom i holocaust. Den leses kontinuerlig, og det tar tre år å lese alle navnene én gang.
Mange navn – mange mennesker. Døden er alltid brutal. Den er alltid smertefull. Selv der hvor man får en fredelig død, omgitt av sine kjære, oppleves den ofte som brutal og smertefull. Så definitiv. Så endelig, sett fra det perspektivet som livet her nede gir.

Og da kommer dette stadig tilbakevendende spørsmålet: Hva så? Etter døden – hva da?
Da er det ingenting, sier mange. Kjente mennesker som står fram i intervjuer og sier dette – men samtidig sier det at de skulle ønske det var noe mer; at de savner troen på at det er noe mer.

I visa om ”Tanta til Beate” er Lillebjørn Nilsen innom dette. Tanta til Beate hun som mater duene på Harald Hårdrådes plass – jeg har bodd på Harald Hårdrådes plass. Tanta til Beate – hun som spiller den eneste plata hun har fra gamle dager: En plate med sigøynermusikeren Django Reinart.
Men en dag, synger Lillebjørn,
”… må Tanta til Beate forlate oss,
og duene må finne maten sjæl.
Da si’r St. Peter ”her har vi savna deg”,
og hu får en klem mens Django stemmer gitar’n.”

«Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» Slik spurte Jesus søsteren til Lasarus. Marta, som han kjente så godt. Marta som han hadde måttet ta litt i skole da hun kritiserte søsteren for at hun først satte seg ned for å lytte til Jesu ord. «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.»

Snakker de forbi hverandre? Både Marta og Maria tror at Jesus snakker om en annen oppstandelse, om den som alle som tror skal få del i. Og han gjør nok det også. Men så skjer det umulige: Jesus beordrer steinen rullet vekk, og han roper på Lasarus. Og Lasarus kommer ut.

I 1925 ga den danske teologen og dramatikeren Kaj Munk ut et skuespill. Det het ”Ordet”. Jeg så den forestillingen for mange år siden med Svein Tindberg i rollen som Johannes – sønn av storbonden Mikkel Borgen. Men det har rablet for Johannes – han tror han er Jesus. Så blir hans svigerinne Inger syk. Og hun dør. Men så kommer Johannes inn til den døde og gjør slik vi også leser om i fortellingen om Jairus’ datter – rører ved henne og ber henne stå opp.
Slik slutter stykket.

Det er et av de mest omdiskuterte skuespill i litteraturhistorien. Var Inger virkelig død? Kanskje hun bare var bevisstløs? Slike spekulasjoner har vært brukt om Lasarus også. Og om Jesus.
Mange har ment at Kaj Munk skrev ”Ordet” som et svar på et skuespill Bjørnstjerne Bjørnson ga ut i 1883. Det het ”Over Ævne I”, og handlet også om miraklet. Her er det prestefruen Klara Sang som er syk. Hun sliter med tvil mens mannen hennes har en sterk tro. Han ber om hennes helbredelse og hun reiser seg fra sengen, men faller så død om. Troen var ”over evne”…
Men la oss se bort fra både Kaj Munk og Bjørnstjerne Bjørnson og heller konsentrere oss om bibelteksten. Det er en fortelling som utfordrer tanken vår. Den utfordrer våre tanker om døden. Den utfordrer også våre tanker om Gud, kanskje tilmed vår tro på Gud.

For når Jesus vekket Lasarus opp fra de døde – hvorfor kunne han ikke også vekke Lars opp fra de døde?
Når han vekket opp Jairus’ datter fra de døde – hvorfor vekket han ikke opp Jensens datter fra de døde?
Når han vekket opp enkens sønn i Nain fra de døde – hvorfor vekket han ikke enkens sønn i Nannestad opp fra de døde?

Det må være lov å stille slike spørsmål. Det må være lov å spørre slik – undres slik – protestere slik – når man står stilt overfor de tap man selv har lidd: Foreldre, ektefeller, venner eller barn som man har mistet.
Ikke minst må man kunne spørre slik dersom disse fortellingene som her er nevnt blir lest på en slik måte at dette er ting som skjer den dag i dag. Hvis de blir lest slik at noen fremdeles blir vakt opp fra de døde, bare man ber og tror sterkt nok.

Det skjer ikke – det vet vi alle sammen. Vi vet også at ingen av disse tre som Jesus vakte opp fra de døde unnslapp døden ”for bestandig”. Både Jairus’ datter, enkens sønn i Nain og Lasarus døde alle senere.
Jeg nevnte Kaj Munks drama – det han skrev for å vise at han trodde på mirakler. Jeg tror også på mirakler. Men jeg kommer ikke til rette med de spørsmålene dagens tekst reiser ved å si at jeg tror på mirakler.

Så hvorfor har vi disse fortellingene i evangeliene? Hvorfor er de med blant kirkeårets prekentekster? Hvorfor gjorde Jesus disse tingene?
Jeg tror disse tekstene er gitt oss for å peke fram mot en helt bestemt begivenhet: Jesu oppstandelse fra de døde.

Så kan vi kanskje oppsummere omtrent slik:
Det er ikke det at Lasarus kom ut av graven som er viktig.
Det er ikke det at enken i Nain fikk sin sønn tilbake som er viktig.
Det er ikke det at Jairus og hans kone fikk sitt barn tilbake som er viktig.
Når vi som kristne tror på, bekjenner og gleder oss over at døden er overvunnet, er det ikke disse vi setter vår lit til.

Det er Jesus vi setter vår lit til. Det er hans død og oppstandelse som ikke bare var dødsrikets store utfordring, men dødsrikets endelige nederlag.
Det evige liv er ikke først og fremst et liv sammen med våre kjære her nede. Det evige liv er å være sammen med Jesus i Guds rike. I himmelen. I herligheten.



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen