Noe nytt...

Preken i Arendal korps for fjerde søndag etter påske, 26. april 2015:

Prekenteksten for denne fjerde søndag etter påske henter vi fra profeten Jesaja, det 43. kapittel og versene fra 16 til 21, og vi leser i Jesu navn:

«Så sier Herren,
han som gjorde vei gjennom sjøen,
en sti i det veldige vannet,

som førte vogner og hester,
hær og høvdinger uti.
Der ble de liggende og reiste seg aldri,
de sluknet som når en veke slukkes.

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,
elver i ødemarken.

Ville dyr skal ære meg,
sjakaler og strutser.
For jeg gir vann i ørkenen
og elver i ødemarken
så mitt utvalgte folk kan få drikke.

Mitt folk, som jeg har formet,
skal forkynne min pris.»

Slik lyder Herrens ord!

Den svenske dikterpresten Olov Hartman har skrevet en novelle som heter «Rynkorna». Den handler, kort fortalt, om en middelaldrende mann som bråvåkner etter en drøm. Drømmen har skaket ham opp. For han hadde drømt at han sto ved siden av sengen og sa ned på sin hustru, som la og sov. Men da han sa på henne, oppdaget han at huden i ansiktet hennes var like glatt som den aller første gang de møttes. Dette er det som har skaket ham opp, og Olov Hartman for teller at ektemannen engstelig slo på lyset og studerte sin sovende kone. Etterpå kunne han legge seg rolig ned og sove: De var der, hver eneste av de rynkene som årene hadde fatt prege inn i ansiktet hennes.

Det er mer enn en novelle; det er en lignelse: De erfaringer som er gjort i et menneskeliv og de spor som erfaringene har satt, er i seg selv ressurser og rikdom mer som man må ta vare på.

«Det gamle er borte, se, alt er blitt nytt!» Omtrent slik er det jeg husker at jeg lærte dette bibelverset, som ofte ble og blir sitert i vitnesbyrd og andakter i vekkelsesmiljøer som det jeg vokste opp i. Det var også slik det sto i den bibelutgaven jeg vokste opp med, oversettelsen fra 1930. Det er Paulus som skriver det i sitt andre brev til de kristne i Korint: «Derfor, dersom nogen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!» (5, 17).

Å si at «alt er blitt nytt», er et dramatisk bilde, og verset er oversatt litt annerledes i nyere bibeloversettelser. I den Bibelen vi bruker i dag, heter det: «Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!»

Hva er det profeten sier i dagens prekentekst: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Noe nytt! Det nye er blitt til.
Ikke «alt er blitt nytt».

For mange år siden skrev jeg en artikkel i et blad som het «Tidsskrift for sjelesorg» om nettopp dette. Spørsmålet jeg drøftet, var dette: «Blir alt virkelig nytt?»
Min konklusjon, både den gang og nå, var og er dette: «Alt» blir ikke nytt. Og jeg ønsker heller ikke at «alt» skal bli nytt. Ikke hvis «alt» skal bety – «alt».

Og dette er bakgrunnen for at jeg begynte med å nevne Olov Hartmans novelle når jeg skulle preke over denne teksten.
Kanskje virker novellen litt malplassert i møtet med dagens tekst?
Det er da forskjell på de rynkene som er resultatet av et samlivs gleder og sorger, og de som er skapt på andre og mer negative måter?
Det er bare tilsynelatende.
Det er ikke tilfeldig at vielsesritualet snakker om «gode og onde dager» når to mennesker gifter seg.
De rynkene som «de onde dagene» setter, er annerledes enn de man får i de gode dagene. Men begge hører med. Mangler en av dem, er ikke bildet fullstendig.

Dersom det skal være slik at noe av den fortiden man har skal «slettes» og noe av den skal bevares, vil man lett vikles inn i identitetsproblemer i forholdet til seg selv: Hvilken del av meg er mitt «sanne» jeg? Brands gamle utfordring om å være den man er «fullt og helt, og ikke stykkevis og delt» har mange klangbunner. En av tragediene – og utfordringene – knyttet til demenslidelser, er nettopp dette: Den syke mister seg selv. Mister hukommelsen, mister minnene, mister referansene.

Det er fjerde søndag etter påske i dag. For disiplene var dette enda en dag i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Enda en dag i denne underlige tiden som det ikke er fortalt noe om i evangeliene, men hvor vi gjerne tenker oss at Jesus og disiplene møttes; at de snakket sammen, at Jesus forklarte dem saker og ting. Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus sa ting som disiplene ikke forsto – «ennå», som det står, og dette blir forklart med at Jesus var jo ennå ikke blitt herliggjort for disiplene. Men etter påske, hadde det skjedd.

Så sent som ved det siste påskemåltidet, og det er en av lesetekstene for denne søndagen, sier Jesus til disiplene: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Der hadde vi dette n-ordet igjen: «Et nytt bud gir jeg dere!»

La oss vende tilbake til dagens prekentekst.
Profeten Jesaia er en av de tre «store» profetene i Det gamle testamente. De andre to er profeten Jeremia og profeten Esekiel.

Jesaia-boka kan deles opp i to hoveddeler: En domsdel og en trøstedel. I de 39 første kapitelene refser profeten folket for dets synd, og advarer dem mot det som skal komme. Men det er også i denne delen vi finner de bibelversene som mange av oss er så glad i: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende? Hvem vil gå for oss? Da svarte jeg: Her er jeg! Send meg!», eller det som kalles «evangeliet i Det gamle testamente»: «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

Men fra kapittel 40 og ut – boka har i alt 66 kapitler – er det et annet budskap som lyder. Det er trøstens budskap. Kapittel 40 åpner med dette: «Trøst, trøst, mitt folk, sier Herren».
Og dagens tekst er hentet fra denne trøstedelen av profetboka.
Og folket kunne trenge trøst.
De befant seg i det som gjerne kalles «det babylonske fangenskap».
De var ført bort.
Jerusalem var rasert.
Templet var revet ned.

I denne situasjonen er det profeten får et budskap fra Herren: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.»

Vi har sunget salmen «No livnar det i lundar» her i denne gudstjenesten.
Det er en salme om våren, tenker vi gjerne.
Om blomstene som dukker opp, om trærne som blir grønne.
Det går bra å tenke slik i de to første versene, og i de to siste.
Men salmen har 12 vers.
Og de åtte versene som ligger mellom de to første og de to siste, handler ikke om våren som årstid.
De handler om den kristne kirke. De handler om Guds rike.

Guds kyrkje lysa skulle
som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde
og utan solarglad.

Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Men stundom kom det kulde
på Herrens kyrkjemark.
Det var Gud seg dulde,
og borte var Guds ark.

Det var dei mørke dagar,
Guds ord var fåhøyrd segn.
Og hjarta frys og klagar,
det saknar sol og regn.

Så sende Gud sin Ande
som dogg på turre jord.
Då vakna liv i lande,
då grøddest vent Guds ord.

Då er det sæle tider
for Kristi kyrkjegrunn.
Då lauvast det i lier,
då livnar det i lund.

Då ljosnar det i landet
frå fjell og ned i fjord.
Då losnar tungebandet,
då kved Guds folk i kor.

Då skin det over strender
som sol ein sumarkveld.
Då gløder kring i grender
ein heilag altareld.

«Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken!»

Det er dette ene verset – midt i den teksten vi har lest – som jeg har valgt å fokusere på i dag.
Men teksten peker også bakover. Den peker faktisk langt bakover: «Så sier Herren, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet, som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknet som når en veke slukkes».

Det er innledningen til dagens tekst; en henvisning til da Herren førte folket gjennom det røde hav, etter utgangen fra Egypt.

Situasjonen er ikke så veldig annerledes når profeten kommer med dette budskapet. Folket er igjen i fangenskap. Og det er som om Herren vil si: Ikke trøst dere med at jeg har handlet før; stol heller på at jeg vil handle igjen. «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.»
Det er nå Herren vil handle.

På samme måte som naturen våkner til nytt liv hver vår, slik vil Gud også føre sitt folk ut av trengsel. Som det heter i en glad, kristen vise av Eyvind Skeie fra 1980-tallet:

«Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny,
visst skal solen flomme fra en himmel uten sky,
visst skal noen danse, visst skal noen le,
visst skal barna klatre høyt i livets tre!»

Jo, Herren vil føre sitt folk ut av trengsel, ut av fangenskap. Men veien ut av trengsel og fangenskap kan gå gjennom så vel ørken som sterke strømmer. Derfor er det ikke slik at Herren pisker sitt folk fram, men han går foran det. Han fører det.

«Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke
skystøtte vær meg når dagen er het»,
som vi synger i en sang.

Noe nytt. En vei ut av ørkenen. En vei inn i det lovede landet. Et land av velsignelse. Et land av nåde. Et land med vann i ørkenen og med elver i ødemarken – «så mitt utvalgte folk skal få drikke».

Har du lagt merke til hvor ofte det snakkes om vann og drikke og tørst i Det gamle testamente?
Bibelen ble til i en verden med mye ørken, mye tørke, mye tørst.

I Salme 42 heter det: «Likesom hjorten stunder etter bekker med rennende vann, slik stunder også min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud.»

Eller i Salme 1: «Salig er den som ikke følger ugudelige menneskers råd og ikke slår inn på synderes vei eller sitter sammen med spottere, men har sin glede i Herrens lov og grunner på den dag og natt.
Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham».

Mange av oss husker en sang vi sang i kristne ungdomssamlinger på 60- og 70-tallet; kanskje synges det ennå:
«On our way to Heaven,
we shalL not be moved.
Just like a tree that’s standing by the waterside,
we shall not be moved.»


Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det.

Kan vi snakke om vår i Guds rike akkurat nå?
Her i Norge?
Her i Arendal?
Kanskje ser vi oss rundt – kanskje tenker vi: Ikke vår, akkurat.

Men det er alltid vår i Guds rike.

Som han skrev, salmedikteren Elias Blix:
Guds ord vel alltid lyser,
den sol gjeng aldri ned.
Det hus som Anden hyser,
ligg støtt i ljos og fred.

Det var ikke under blomstringen profeten talte til folket. Det var under trengselen. Det er da profetordet trengs. Det er da profetordet lyder:
«Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?
Ja, jeg legger vei i ørkenen,elver i ødemarken.»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.

«Redde, men glade…»

Preken i Risør Frikirke 1. påskedag 2015:

Dette glade evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel og de ti første vers; i Jesu navn:
«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg» (Matt 28, 1 – 10).

Slik lyder påskedagens evangelium!

Hva skjedde egentlig denne første påskemorgen?
De fire evangelistene forteller om det på hver sin måte.
Ifølge Markus var det tre kvinner som kom ut til graven, og mens de var på vei dit, begynte de å snakke om hvordan de skulle få rullet vekk steinen foran graven. Men da de kom fram, var steinen allerede rullet vekk, og «en ung mann» som var «kledd i en hvit, lang kjortel» satt på høyre side av graven. En engel.

Lukas forteller noe av det samme. Kvinnene kom til graven, og steinen var veltet bort og graven var tom. De gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme, kan vi lese hos Lukas. Men med ett sto det to menn i skinnende hvite klær, og de fortalte dem: Han er ikke her, han er oppstått.

I Johannes-evangeliet kommer Maria Magdalena alene til graven, finner den tom, henter Peter, men blir selv stående utenfor graven å gråte. Og så møter hun Jesus. Han nevner navnet hennes. Det er denne fortellingen som Johan Halmrast ble inspirert av da han skrev «Maria Magdalenas jubel» - påskesalmen som vi har sunget sammen tidligere i denne gudstjenesten. For mange av oss er det denne fortellingen som nesten definerer påskemorgenen – dens under; den budskap.

Fire evangelister.
Men ikke fire fortellinger. Den samme fortellingen, men med litt ulike innfallsvinkler, litt ulike nyanser. Slik blir det alltid når fire personer skal gjenfortelle den samme hendelsen, referere den samme samtalen eller den samme talen. Det er nyansene som gir fortellingen troverdighet. Få ting er så mistenkelig i en etterforsking som at alle forklarer seg helt likt i alle detaljer.

Vår tekst i dag er hentet fra Matteus; den fjerde av evangelistene.

Matteus er den eneste av evangelistene som forteller om vaktpostene. De var øyenvitner til at en Herrens engel «steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø». Men dette må ha skjedd omtrent samtidig med at kvinnene kom fram til graven. Om vaktene leser vi at de «skalv av redsel da de så (engelen), og de ble liggende som døde», men det var kvinnene engelen henvendte seg til.
Det var de som fikk de beroligende ordene; det var de som fikk beskjed om det som hadde skjedd.

Da jeg skulle forberede meg til denne gudstjenesten og denne prekenen, leste jeg et sted: «Det buldrer gjennom de siste kapitlene i Matteus-evangeliet». Og det gjør det!

Når jeg kjører bil, særlig hvis jeg er alene, spiller jeg gjerne musikk. Og jeg spiller gjerne gospelmusikk. Elvis. Johnny Cash. Og Johnny Cash har en sang som heter «Matthew twentyfour» - Matteus 24.

Det er i dette kapitlet Jesus snakker om de siste tider og sin gjenkomst.
I omkvedet heter det:
«Matthew twenty-four is knocking at the door,
And there can't be too much more to come to pass.
Matthew twenty-four is knocking at the door,
And a day or one more could be the last.»

Matteus 24 banker på døra…
Det kan ikke være så mye mer som skal skje.
Matteus 24 banker på døra,
og neste dag kan være den siste.
Jordskjelv skal det være – krig, og rykter om krig.
Jo, det buldrer av Matteus 24.

Og det buldret på Golgata. Jordskjelv. Mørke midt på dagen.
Men i dag er det påskedag. Påskemorgen.

Vi er kommet til «Matthew twenty-eight» - Matteus 28.
Det buldrer også av Matteus 28: «Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den».

Men det er ikke bare bulder.
Det er også sang.
Det er også lovsang.
Og da er det at en annen gospelsang dukker opp i tanken,

For drøyt 100 år siden satt en amerikansk farmasøyt i en kjeller; han drev med fotografering, og denne kjelleren brukte han som mørkerom. Men han brukte det også som «tenkekammer» - det var hit han trakk seg tilbake når han hadde behov for stillhet rundt seg; behov for å tenke; behov for å be.

Denne dagen i 1912 var det som han fikk en åpenbaring, der han satt i mørkerommet, og han måtte gripe penn og papir og begynne å notere:
«I come to the garden alone,
While the dew is still on the roses,
And the voice I hear falling on my ear
The Son of God discloses.»

Så kommer omkvedet:
«And He walks with me, and He talks with me,
And He tells me I am His own;
And the joy we share as we tarry there,
None other has ever known».

Det er oppstandelsens hage denne sangen handler om – «In the Garden»; en klassiker innen gospelsang, spilt inn av Elvis, Jim Reeves og mange andre. «Jeg kom til hagen alene, mens duggen ennå var på rosene. Og røsten jeg hører åpenbarer Guds sønn for meg.»

Marias møte med Jesus i hagen. Som Halmrast, så også C. Austin Miles, som han het, mannen bak «In the Garden».

I norsk versjon heter den «Jeg vandrer i skyggenes lund». Og omkvedet:
«Å, han vandrer med meg, han trøster meg
Og han hvisker ømt du er min.
Og den fryd jeg får når han med meg går
helt fyller sjel og sinn».

Tilbake til Matteus.
Hva leste vi i teksten: «Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!»
«Redde, men glade» har jeg satt som overskrift for disse tankene som jeg prøver å dele med dere denne påskedagen.

Kvinnene som fikk budskapet om at Jesus var oppstått var «redde, men glade», ja faktisk: «jublende glade»! Og nå var de på vei til disiplene for å fortelle dem det de hadde hørt.
Og så møter de Jesus. Han kommer dem i møte – der i hagen.
Denne hagen som er den ene av de tre hagene som kristentroen ofte knytter an til: Edens hage; Getsemane hage og Oppstandelsens hage. Uskyldens hage – kampens hage – Seierens hage.
Det er i Seierens hage han møter de som tror på ham.
Hvorfor kom disse kvinnene til hagen? Hva slags ærend hadde de? De ville «se til graven», leste vi.

De fleste av oss har en grav eller flere som vi «ser til» av og til. Foreldre. Venner og slektninger. Kanskje en ektefelle. Kanskje et barn.

Da jeg var i Oslo for et par uker siden, var det en grav jeg også ville se til. Egentlig var det to. Mine foreldre ligger begravd i Oslo, på et felt på Vestre Gravlund som vi i Frelsesarmeen kaller "krigergravene". Her ligger mange av dem som har vært offiserer i Frelsesarmeen begravd, og der ligger også mine foreldre. Og dem var jeg innom og hilste på.

Men det var en annen grav jeg var mer opptatt av. For det første var jeg opptatt av om den ennå fantes. Det var graven til Johan Halmrast, han som satte kanskje de sterkeste ordene vi har i salmeboka om det å møte den oppstandne. Jeg regnet vel med at den var slettet.
Men den var ikke det. Den er der på Østre gravlund fremdeles.
Jeg fikk et kart, og jeg fant graven.
Der står navnet hans – fødselsdato og dødsdato. Og et vers:
«Han lever, og jeg skal få bringe
hans venner det salige ord.
Tenk, jeg! Som er ringest blant ringe!
Den minste han kjenner på jord!
Tenk, jeg skal hans hilsen frembære!
Å, kunne jeg synge det ut!
Mer kunne ei engler begjære
enn gå med så salig et bud.»

Det er over 100 år siden Johan Halmrast døde. Lenge var graven umerket, og man trodde den var slettet. Men så ble den funnet, og en stein kom opp. Der skal salmedikteren hvile til oppstandelsens morgen, den som påskemorgen bærer bud om.

Kvinnene regnet med å komme til en lukket grav; en forseglet grav.
De kom til en åpen grav. De kom til en tom grav.
«Du søkte din trøst i den døde
og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund.»

Jesu grav er ikke slettet. Den er tom. Han trengte den ikke lenger.

Trenger vi Jesu grav?

Vi trenger den ikke for å ha et sted å komme med blomster, for å minnes og for å savne.
I stedet kan vi komme til Jesu grav med bønn.
Og vi kan gå videre, fra Jesu grav, med takk og med lovsang i våre hjerter og på våre lepper.
«Dine øyne er fulle av glede!
Si, hva har de sett for å få slik glans?»
«De har sett Herren Jesus!
Han lever! Han gir livet mening og lys hver dag.»

Og i den samme sangen:
«Nei, det trengs ingen blomster til graven!
Jesus, du stod opp og du bor blant oss!
Våre øyne er til for å se deg.
Hendene er til for å tjene deg.»

Halleluja!

Da kvinnene hadde fått budskapet fra engelen, gikk de fra graven «redde, men jublende glade».

Så møtte de Jesus.
Og hans budskap var dette: «Frykt ikke!»

«…så fikk du den levende møte!
Å, salige, salige stund!»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd;én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Forlatt av Gud

Betraktning i Den stille uke i en møteserie om Jesu sju ord på korset
– Arendal korps onsdag 1. april 2015


«Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.» Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden» (Matt 27, 45 – 50).
For drøyt 35 år siden kom det ei bok som het «Barnet Gud glemte», og med undertittelen «Tidsbilde fra virkeligheten». Det var Dagfinn Grønoset som hadde skrevet boka; en fortelling om oppveksten og livet til ei jente som ble satt bort i barndommen, og måten hun ble behandlet på. Hun var født i 1892 og var 84 år da boka kom. Den første setningen i boka er hennes egne ord: «Jeg er barnet Gud glemte!»

I språket har vi et uttrykk som brukes i blant. Vi snakker om enkelte steder som «stedet Gud glemte» eller vi snakker om «et gudsforlatt sted». Stort sett er det bare en talemåte, men det er en talemåte som åpner opp for et stort og vanskelig alvor: Finnes det noen mennesker som Gud har glemt? Finnes det noen steder som Gud har forlatt?

«Hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut der han hang på korset.
Ropet står også i Det gamle testamente. I Salme 22 er det David som sier dette:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro.»

Teksten vi har lest, refererer også en replikkveksling som finner sted blant tilskuerne til korsfestelsen. «Han roper på Elia!» - «La oss se om Elia kommer for å redde ham!»
En pussig replikkveksling. Det fonetiske har spilt dem et puss. Kanskje fikk de ikke med seg hele utsagnet til Jesus; bare navnet. «Elí, Elí!»
I jødedommen har de to ord for Gud. Det ene er «Jahve»; det er vel det mest kjente. Lenge mente man det skulle uttales «Jehova». «Mens jeg nå kjemper for Jehova», het det i en gammel Frelsesarmé-sang. Men det var et ord til for Gud. Det var «Eloim» eller «Eloi». Og det var dette ordet Jesus brukte. Som kristne bruker vi også litt ulike betegnelser på Gud. Vi sier «Gud» og vi sier «Herren» og vi sier «Den allmektige».
«Elí, Elí; hvorfor har du forlatt meg!»
I Jes 54 sier profeten om Herren: «Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser». Det profeten da snakker om, er at den sanne Gud ikke finnes i bilder og trær og stein, men i det skjulte; i hjertene, i troen.
I kapittel 59, i den samme profetboka, heter det: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre». Det er første vers i det kapitlet, og en tekst vi kjenner og er glad i. Det verset blir ofte sitert. Men det står ikke alene.
For så fortsetter profeten: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere».

Hva er det som skaper avstand mellom Gud og menneskene?
Det er synden.
Det er menneskenes skyld. Det er alt det mennesket har gjort seg skyldig i. Og da snakker vi ikke først og fremst om de enkelte handlingene, men om den syndige natur. Den vi er født med. Den vi må bli frelst fra.

Men dette gjaldt jo ikke Jesus!
Jesus var uten synd.
Jesus var uten skyld.
Hvorfor skulle han da bli forlatt av Gud?

Og nå er vi på vei inn det som er noe av det mest krevende å ta inn over seg i hele forsoningsverket: Menneskets synd og Jesu lidelse og død – for vår skyld.
Jesu stedfortredende død; at han døde i vårt sted.

Tre-enighetslæren er forankret i all evangelisk kristendom. I Frelsesarmeens trosartikler bekjenner vi troen på at «det er tre personer i guddommen; Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. De er ett i vesen, like i makt og ære.»
Så forlot Sønnen himmelen og ble født som et menneske. Han var et menneske på alle måter, men var uten synd, leser vi i Bibelen.

Det var bare en som er uten synd som kunne sone for menneskeslektens synd. Og «synd» i denne sammenheng, er ikke de enkelte syndige handlingene vi har gjort, eller summen av disse, men den syndige natur som vi har som en følge av syndefallet.
Men Jesus ble født uten en slik natur. I brevet til hebreerne heter det: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (4,15).

Han er prøvd i alt – også i det å være forlatt av Gud. Det var ikke slik at Jesus «følte» seg ikke forlatt av Gud – han VAR forlatt av Gud. Og Gud forlot ham, slik at han ikke skulle behøve å forlate oss.
Vi skal ta med noen linjer til fra Salme 22: «Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!»

Slike hånlige tilrop fikk Jesus også. Vi leser fra Matt 27, 42-43: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’»

La meg lese fra Jes 53 til slutt – «evangeliet i Det gamle testamente», som denne teksten er blitt kalt: «Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.»
Hvorfor var det slik? Jo: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Straffen lå på ham – også den delen av straffen som innebar at han ble forlatt av Gud.

Amen