Oppgjørets dag

Preken i Arendal korps domssøndagen 26. november 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.
Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens ord!


«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet…».
Det står en hel del om Jesu gjenkomst i Bibelen. Jesus selv sier noe om det; Paulus skriver om det og Johannes Åpenbaring forteller om det. Det hørte vi i den ene tekstlesningen i begynnelsen av gudstjenesten vår.
En av de fineste sangene Johnny Cash har laget, handler om dette. Han laget en rekke sanger om de siste tider og Jesu gjenkomst, men dette er den jeg setter høyest. Den heter «When He comes» - «Når han kommer». «Hvert øye skal se det – hvert øre skal høre det – når han kommer. Alle knær skal bøye seg – alle tunger skal bekjenne at han er Herre – når han kommer. Han skal sette sine føtter på fjellet, og jeg skal være med i den første oppstandelsen.» Når han kommer.

Men Jesu gjenkomst har også en annen side. Gjenkomstens dag er også oppgjørets dag.
Og det er oppgjøret som fyller de meste av denne søndagens prekentekst.
Domssøndagen. Kristi kongedag. Oppgjørets dag.

For en tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i det anklagen gjaldt. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene?

Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen.
Det er den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for «doms-søndagen» eller «Kristi kongedag».
Om en uke er det første søndag i advent. Da begynner et nytt kirkeår. Kjernen i adventstiden budskap er dels julen og Jesu fødsel, men enda mer er det en tid der vi fokuserer på Jesu gjenkomst. Et kvartal lenger opp i veien her ligger Adventistkirken her i byen. Det kirkesamfunnet fikk sitt navn, ikke først og fremst fordi man var opptatt av jula, men fordi man fokuserte på Jesu gjenkomst.

I dag markerer vi domssøndagen. Teksten handler den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: «Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff».

Dommens dag – oppgjørets dag.
Dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper.

Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk.

Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refselsen eller anerkjennelsen?

Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.

Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?

Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil».
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske.
Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.

Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide.
Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.

Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen.
Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om «Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg».

Jeg har alt nevnt Johnny Cash. En av de mange kristne sangene han har spilt inn heter «Would you recognize Jesus». Ville du kjent igjen Jesus?
Ville du kjent igjen Jesus dersom du møtte ham ansikt til ansikt? I skikkelse av en som sultet? Av en som frøs? Av en som trengte en hjelpende hånd? Hvis du aldri hjelper slike, hjelper du heller ikke ham, heter det i sangen.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.

Eller H.A. Tandberg:
Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer..

Eller Jesus selv:
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham.
De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det.
De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.

For Dommen har en dobbelt utgang.
Den handler om frelse eller fortapelse.
Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster.
Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene.
Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom.
Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse.
Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er «å likne med». Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke et referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene kommer til å falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domscenen.
Jeg har brukt ordet «dom» mange ganger i denne talen. Fra min egen opplevelse som meddommer i tingretten og videre gjennom tankene fra Guds ord.
Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er «dømmende». Men budskapet på domsøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.

Noen av dere leste kanskje intervjuet med Øyvind Åleskjær i Agderposten nylig. Han er sønn av Åge Åleskjær, men han har ikke fulgt i foreldrenes eller brødrenes spor med tanke på troen. Noe av det han syntes var vanskelig som gutt, var forkynnelsen om helvete og fortapelsen. Jeg har ikke oppfattet Åge Åleskjær som noen helvetespredikant, men også i hans forkynnelse snakker man om det som ofte kalles «den dobbelte utgang» - at det finnes både frelse og fortapelse. Det er nødvendig, kristen forkynnelse, slik jeg også ser det.

Øyvind Åleskjær er ikke den eneste som har slitt med det mange har oppfattet som en altfor sterk fokusering på synd, dom og fortapelse. Det er flere som har skrevet om dette, og jeg har lest flere slike bøker: Levi Fragell – «Vi som elsket Jesus»; Tor Edvin Dahl og hans bror Håkon: «Vi som ikke kommer til himmelen» - bare for å nevne noen.

Jeg ser ikke for meg annet enn at jeg vokste opp med de samme bibelske fortellingene som disse, men av en eller annen grunn var det fortellingene om Jesus som ble stående.
Ikke først og fremst fortellingene om helvete, men fortellingene om himmelen.
Det er et evangelium også i budskapet om dommen.
Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag.

Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien.
Et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime.
En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.

Oppgjørets dag er også Frelsens dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

Helgener i vår tid?

Preken i Risør Frikirke Alle Helgens Dag 5. november 2017
Dette hellige evangelium for Alle Helgens Dag står hos evangelisten Matteus, i det femte kapitlet og de 12 første vers; i Jesu navn:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».

Slik lyder Herrens ord!

«Alle helgens dag»! «Alle helgens dag?»

Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet.
Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele
Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.

Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav.
Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi som tilhører den protestantiske delen av kristenheten har ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på helliggjørelse. Også i vår bibel omtales de kristne som «de hellige», det være seg i Roma, Galatia eller Korint. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.

«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan jeg kjenne meg igjen i; jeg tilhører en bevegelse som arbeider under mottoet «Blod og ild». Vi forkynner Kristi blod og vi forkynner Den Hellige Ånds ild.
Alle Helgens Dag.
Det er en dag for ettertanke.
Det er en dag for minner.
Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken: Foreldre. Venner. En ektefelle, kanskje? Barn?
Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever.
Det er en tekst til oss som lever.

Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas.
Hos Matteus, som er dagens tekst, sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte.
Men hos Lukas sier Jesus «Salige er dere…».
Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; Han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere. Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».

Mange teologer mener det her er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og alle disse fire finner vi igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.

Mange husker de berømte ordene Winston Churchill sa til det britiske parlamentet i 1940, da det så som mørkest ut under krigen: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).»
Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.

Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes.
Hva er det han lover?
Han lover fattigdom.
Han lover sult.
Han lover tårer.
Han lover utestengelse og forakt.
Men han lover også salighet.

Men han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Salighetsløftet er knyttet til disse tre ordene: «for min skyld». Vi tar det i sammenheng: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis».
Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus?
Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene.

Når vi snakker om «Bergprekenen», ser vi for oss at Det er en enorm tilhørerskare som lytter til Jesu undervisning. Men det er ikke det bibelteksten forteller. Den sier nesten det motsatte. Den sier at Jesus så den store folkemengden, og så gikk han opp i fjellet og satte seg, med disiplene rundt seg, og så begynte han å undervise. Så kanskje kan vi si at rammen rundt «Bergprekenen» mer hadde preg av et seminar enn av et massemøte?

La oss vende tilbake til saligprisningene: Etter å ha snakket om «de» i tredje person, går Jesus i de to siste versene over til å snakke i andre person: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Spørsmålet fra besøkene til en kirke i Roma enda en gang:
Kan vi tro på helgener i vår tid?
Og: Har vi råd til å la det være?

For en del år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
«Til den hellige på Krokstadelva», sto det.
Dette var den gang postkontorene ennå visste hvem som bodde i distriktet sitt, og de på postkontoret i Krokstadelva visste hvem som skulle ha brevet.
For der i Krokstadelva bodde det en pensjonert slumsøster. Hun het Lydia Monsen, og som pensjonist slo hun seg i hjembygda igjen, og gjennom mange år drev hun søndagsskole i Frelsesarmeen i bygda, og hun lærte mange jenter å spille gitar. Det var hun som skulle ha brevet, mente postfolkene.
«Til den hellige på Krokstadelva!»

Lydia Monsen var et snilt, vennlig og elskverdig menneske på alle måter. Men var det derfor hun ble oppfattet som «den hellige på Krokstadelva»?
Selvsagt ikke.
Det er ikke slik at bare man er snill og grei og vennlig, så er man frelst, så er man en kristen, så er man – hellig.
Martin Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger».
I prekenteksten forrige søndag fikk Jesus dette spørsmålet: Er det få som blir frelst?
Og Jesu svar var dette: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!

Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.

Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt. Vitnesbyrd om kampen for å komme inn gjennom den trange dør – vitnesbyrd om kampen for å få andre gjennom den døra.
Slitte hender – øyne som har grått – knær som har knelt.
Han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener i vår tid? Kan vi tro på helgener i vår tid?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker. Vi kan ikke være dem foruten!
Og ja, vi er kalt til å være slike mennesker. Det sier dagens tekst noe om. En tekst for de levende. En tekst for oss som tror.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen