«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Preken for tredje søndag i advent, Arendal korps 15. desember 2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 11. kapittel, fra vers to til 11; i Jesu navn:

«I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.» Da de gikk, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: «Hva dro dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott. Hva gikk dere da ut for å se? En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står skrevet:
Se, jeg sender min budbærer foran deg,
han skal rydde veien for deg.
Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han.»

Slik lyder Herrens ord!

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg vet ikke hvor mange av dere som var med om Frelsesarmeens årskongress i 1972? Det var en av de siste gangene denne ble holdt i Njårdhallen, og hovedtaler var kommandør Kaare Westergaard. I møtet søndag kveld var det denne bibelteksten det ble talt over: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Og taleren hadde tre «knagger» for sitt budskap, nemlig dette: Han kom – han kommer igjen – han er her nå.
Jeg skal ikke prøve å kopiere Kaare Westergaard, verken i stil eller innhold, men når jeg husker akkurat dette, mer enn 40 år senere, må det jo være fordi talen – kanskje også taleren? – gjorde inntrykk.

Det er tredje søndag i advent i dag.
Den kristne adventsforventningen har alltid hatt to parallelle løp. Det har både sett fram mot Jesu første komme – julebudskapet – og mot hans andre komme, ved verdens ende.
«Når kommer Jesus igjen?»
Det er et spørsmål den kristne kirke har stilt seg i to tusen år. Og svaret har vært det samme i to tusen år: Jesus kommer snart! De siste setningene i Det nye testamente handler om dette: «Han som vitner om dette, sier: «Ja, jeg kommer snart.» Og svaret fra menigheten er «Amen. Kom, Herre Jesus!». Og så setter apostelen Johannes strek med en velsignelse til alle kristne til alle tider: «Herren Jesu nåde være med alle!»
Når kommer Jesus igjen?
Han kommer snart!
Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

Hvem er det som stiller dette spørsmålet?
Det var en som hadde god grunn til å stille det. Døperen Johannes. Forløperen. Han som hadde fått en kall til å være røsten som ropte i ørkenen før Messias skulle komme. Han som selv var blitt spurt om han var Messias. Vi kan lese i det første kapitlet hos evangelisten Johannes: «Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: «Hvem er du?» Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: «Jeg er ikke Messias.» «Hvem er du da?» spurte de. «Er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke», svarte han. «Er du profeten?» «Nei», sa han. «Hvem er du da?» sa de. «Vi må ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?» Han sa: «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør Herrens vei rett,som profeten Jesaja har sagt» (v. 19 – 23).

Døperen Johannes var han som hadde pekt på Jesus og sagt: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd!»
Jeg tror Johannes hadde vært trygg i sitt kall. Han hadde vært trygg på at Jesus var den som var lovet. Men nå satt Johannes i fengsel. Ble han hjemsøkt av tvil? Eller måtte han bare ha en bekreftelse? Han forsto nok at han ikke kom levende ut fra dette fengslet. Han forsto at hans tid snart var ute. Men var oppdraget virkelig fullført? Det måtte han ha visshet om. Derfor sendte han et bud til Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror Johannes ble beroliget da han fikk Jesu svar. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»

Jeg nevnte kongressen i 1972. Det var i kongressen det året jeg fikk min første ordre som frelsesoffiser: Som assistent til Rjukan korps. I løpet av det året – og særlig månedene på Rjukan - hørte jeg mer snakk om Jesu gjenkomst enn jeg har hørt i resten av mitt liv til sammen. Mye av det var direkte usunt. Mye av det var mest egnet til å skape angst, ikke trøst. Men når Paulus skriver om at Jesus skal komme igjen, er det med denne konklusjonen: «Trøst da hverandre med disse ord.» Disse forventningene var særlig knyttet an til politiske begivenheter den høsten her i Norge. At Jesu gjenkomst skulle være styrt av en politisk debatt i Norge er jo unektelig en spesiell form for tilnærming, men jeg skal la det ligge.
Det ble snakket mye om Jesu gjenkomst, og for en 19 år gammel frelseskadett var det mange ting å komme til rette med. Og en kveld skjedde det noe.
Jeg har ikke for vane å høre stemmer eller få åpenbaringer. Men en kveld «hørte» jeg en stemme. Ikke fysisk, men den talte til mitt indre. Og det stemmen sa, var dette: «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»
«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jeg tror svaret Johannes fikk, var et svar til trøst. Det var et svar til oppmuntring: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Svaret jeg fikk – svaret på et spørsmål jeg egentlig ikke hadde stilt! – var også til trøst. Og til hjelp. «Ikke tenk noe mer på når jeg kommer. Men ikke glem at jeg kommer.»

Det har alltid vært noen som skulle «regne ut» dagen for Jesu gjenkomst. Det skjedde allerede i urkirken. Peter skriver i det tredje kapittel i sitt første brev: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: - Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av». Og litt lenger ute i samme kapittel: «Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.
Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset».

For et par år siden var det en amerikansk pastor som hadde regnet ut at Jesus skulle komme igjen søndag 22. mai 2010. Dette fikk stor oppmerksomhet, blant annet i media. På fredag ble sekretæren hans spurt hva hun tenkte om dette. «Jeg regner med å komme på jobb til mandag som vanlig», svarte hun. Jeg har sans for den sekretæren. Hun står i en lang og sindig, kristen tradisjon der man ikke lar seg affisere av finurlige regnestykker, men i stedet forholder seg til det Jesus selv sa om saken: «Men den dagen og timen kjenner ingen» (Matt 24, 36).
Martin Luther sa noe liknende: «Selv om jeg fikk vite at Herren skal komme igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag».

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Han kom en gang.
Han skal komme igjen en gang.
Men han er her nå. Er her for å frelse. Er her for å helbrede. Er her for å åpenbare sin herlighet og sin vilje. Er her for at evangeliet fortsatt skal forkynnes for alle.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

I min Fars hus er det god plass

Preken for andre søndag i advent,
8. desember 2013, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det fjortende kapittel og de fire første vers; i Jesu navn:

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Slik lyder Herrens ord!

For noen uker siden var jeg med om en gospelkonsert i Eidsberg kirke i Østfold. Konserten hadde tittelen «Amazing Grace – a gospel tribute», og alle sangene i konserten var gospelsanger som Elvis Presley hadde spilt inn. Jeg var en slags konferansier og knyttet de forskjellige avdelingene sammen ved å fortelle om bakgrunnen for dem, og om Elvis Presley sitt forhold til gospelmusikk.
Og det var et sterkt forhold! Dette var den musikken han vokste opp med. Dette er den musikken som betydde mest for ham, og i ettertid er det mange som oppfatter ham som en større gospelsanger enn rockesanger.
Når jeg leste denne søndagens tekst, var det en av Elvis sine gospelsanger som dukket opp i tanken min. Den sto ikke på programmet i denne konserten, og jeg – under sterk tvil! – kommet til at jeg ikke skal synge den for dere her. Men jeg vil nevne den, og la den være en slags vei inn i dagens tekst.
Sangen heter: «In my Father’s House», og oversatt til norsk, er den omtrent slik:

I min Fars hus er det mange rom (hus)
Var ikke det sant, ville han vært nødt til å si det
For han har reist for å bo i den lyse staden
Der gjør han i stand «a mansion» for meg, jeg vet.

Jesus døde på et kors for å bære min sorg
Døde frivillig for at sjeler som du skulle få et nytt liv
Men jeg vet at snart kommer en lys morgendag
der verden er fri all synd og alt slit

Så ikke forkast Frelserens kjærlighet der oppe fra,
for da vil ikke du komme dit for å synge med i lovsangen
I min Fars hus er det mange rom
Er du tro, skal du garantert nå dette landet.

Vi kjenner jo igjen bildebruken fra dagens tekst, og han som skrev denne sangen har koblet Jesu ord i teksten sammen med det som er kjernen i evangeliet: Det at Jesus døde på et kors nettopp for å åpne adgangen til dette huset. Hadde det ikke vært slik, ville jeg selvsagt ha sagt det, sier Jesus i teksten – og det gjentas i sangen.
«La ikke hjertet bli grepet av angst!»
Slik innleder Jesus dette avsnittet av det som er hans avskjedstale til disiplene. Rett før han sier dette, har det vært en litt dramatisk episode. En av de 12 – Judas Iskariot – har forlatt selskapet etter at Jesus hadde sagt noe litt kryptisk om at en av dem skulle forråde ham. Deretter hadde han sagt – med rene ord! – til Peter at han skulle fornekte ham tre ganger innen få timer.
Og så sier han dette: «La ikke hjertet bli grepet av angst!»

Ordet som er oversatt med «angst» er et forholdsvis sterkt og dramatisk ord; Jesus sier ikke bare «la oss roe oss litt ned, gutter». Ordet han bruker betegner nærmest en rystelse; et sjokk.
Judas kunne jo ikke høre dette, men Peter var der fremdeles; litt satt ut etter å ha hørt hva Jesus sa til ham. Men Jesus begrunner hvorfor disiplene ikke skal la seg gripe av angst: «Tro på Gud og tro på meg!»

Ja ha? Og så da?
Det neste Jesus sier er det som blir hovedsaken i denne prekenen. Det er når han snakker om at i hans fars hus «er det mange rom» - slik også gospelsangen jeg nevnte til å begynne med handler om.
Hva ligger det i dette uttrykket «mange rom»?
I eldre, engelske bibeloversettelser sto det tilmed «many mansions». Og «mansion» betyr ikke bare rom; det betyr hus og det betyr faktisk et fint hus.

Så hva er det Jesus forespeiler oss?
Et rom eller et hus?
En hybel eller en villa?
Faktisk ikke noen av delene.
For det ordet som er brukt i grunnteksten betyr rett og slett «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus. I min Fars hus er det plass til alle. Det kan også bety «hvileplass». Jeg leste I forbindelse med at jeg forberedte denne talen at i antikken var en fars hus stedet der hele familien bodde – generasjonsbolig, ville vi si i dag, og dette huset ble utvidet i takt med at familien vokste. Så når Jesus sier han vil gjøre i stand plass til disiplene, kan det være dette han refererer til.

Men la oss holde fast ved dette med «god plass». I min Fars hus er det god plass, sier Jesus.
Det er flere bibeltekster som sier noe om denne himmelske romsligheten. Det ser vi ikke minst i lignelsen om det store gjestebudet i Lukas 14. Den begynner slik: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange…».

Innbyr man mange, har man god plass. Et gjestebud i Midtøsten på Jesu tid omfattet nesten pr. definisjon mange. Så et stort gjestebud må ha omfattet veldig mange. Men hvorfor ikke? «I min Fars hus er det god plass!»

Hvordan gikk det så med dette gjestebudet? La oss lese videre:
«Da tiden for gjestebudet kom, sendte han tjeneren sin av sted for å si til de innbudte: - Kom, for nå er alt ferdig!
Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: -Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
En annen sa: - Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.
Og en tredje sa: - Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.
Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husherren sint og sa til tjeneren: - Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.
Tjeneren kom tilbake og sa: - Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.
Da sa herren til tjeneren: - Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.»

«I min Fars hus er det god plass!» Og det er som om han som innbyr til gjestebudet – som er et bilde på Gud selv; på Jesu Far – sier: «Nei så men! Jeg vil ha huset fullt når jeg innbyr til gjestebud! Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn!»

«I min Fars hus er det god plass!»
En parentes: Jeg kjente en gang en mann som het Gotthard Staveland.
Han hadde vært frelsesoffiser i sin ungdom; han var på mange måter en skrue. En original. På sine eldre dager ble han katolikk, og Kjeld Arild Pollestad har skrevet et fint portrett av ham i en av sine bøker. Og det er Pollestad som har fortalt det jeg nå skal fortelle: Da Gotthard Staveland fylte 50 år, hadde han sendt ut en åpen invitasjon til en «mottagelse». Mat og drikke, kaffe og kaker. Han trodde han hadde mange venner.
Så kom det ikke en eneste.
Og fra den dagen innbød han aldri til selskap for seg selv, men for alle andre. For enslige. For ensomme. For eldre. Et raust menneske. Jeg undret meg lenge over hvorfor han var så overstrømmende hver gang jeg møtte ham eller så ham. Han kunne rope på deg fra den ene enden av Egertorget til den andre i pur gjenkjennelsesglede. I hans hjerte var det god plass. Han visste noe om ensomhet, men også noe om vennskap, noe om felleskap og tilhørighet. I hans hjerte var det god plass. Parentes slutt.

For nå er vi kommet til det som er Jesu løfte i denne teksten: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Det er dette løftet som gjør dette til en tekst for adventstida. For adventstida er ikke bare en tid der vi forbereder oss på jul og på det at Jesus kom som et lite barn. Advent handler også om å forberede seg på at Jesus skal komme igjen. For som han sier: «Når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Dette skal vi snakke mer om neste søndag, så dere må komme igjen da!

Gjestebud!
I Matteus-evangeliet bruker Jesus et annet bilde på dette. Der sammenlikner han himmelens rike med en konge som stelte i stand til bryllup for sin sønn. Og så skjedde det samme som i lignelsen om gjestebudet: Folk kom ikke! De takket nei! Og igjen sendte verten ut tjenerne sine og nærmest høstet inn folk fra både hovedveier og sideveier.
«I min Fars hus er det god plass!»
Guds rike er et mangfoldig rike. Det er en mangfoldig storfamilie som holder til i «min Fars hus» - «påskevenner, pinsevenner», som det het i en sang en gang.
Noen har nok trodd at i disse mange rommene «i min Fars hus» skal de ulike menighetene få hvert sitt rom og drive med sine ting. Det eneste rommet der det ikke er noen, blir kanskje Frelsesarmeen sitt, for de er ute og holder friluftsmøter, alle sammen…
Jeg tror ikke det blir slik.
I dette huset med så god plass skal mangfoldet få råde. Et mangfold som er knyttet til dette: Det er en som har gjort i stand et sted for oss, «og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er», sier Jesus.
Dette er Herrens ord.
Dette er Herrens løfte.
Der han er, skal vi også få være, for i hans – og vår! - fars hus er det god plass.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen