søndag 25. mars 2018

Å salve en konge


Preken for Palmesøndag, 25. mars 2018, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens prekentekst og evangelium henter vi fra Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; i Jesu navn:

«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords. Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.» Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Slik lyder Herrens ord!



Det er palmesøndag.
Når man hører det ordet, tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også for den som skal preke denne søndagen.

Så slår man opp dagens tekst i kirkeårets tekstrekke, og så handler den om noe helt annet. Ikke om inntoget i Jerusalem, men om et selskap der Jesus er gjest og hvor en kvinne kommer inn og gjør en mer eller mindre oppsiktsvekkende handling.
Men vi er fremdeles på palmesøndagen, og denne fortellingen ser ut til å være noe som skjedde etter at Jesus hadde gjort sitt inntog i Jerusalem – kanskje på ettermiddagen eller kvelden den samme dagen?

Alle de fire evangelistene har en fortelling om at Jesus er gjest hos noen, og der skjer det noe litt spektakulært.
Samtidig er det helt tydelig at det er snakk om i hvert fall to forskjellige hendelser.

Den mest kjente er nok den vi finner i Lukas-evangeliet, der det fortelles om en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som dukket opp mens Jesus var gjest hos fariseeren Simon.
Hun ble stående og gråte der Jesus satt, så bøyde hun seg ned, vasket føttene hans med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.

Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.

Alle de tre andre evangelistene bortsett fra Lukas, har med denne fortellingen.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.
Også i denne fortellingen, i dagens tekst, er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske». Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes. Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Hos Johannes er festen hjemme hos Lasarus, Marta og Maria. Hendelsen skjer etter at Lasarus er blitt vekket opp fra de døde, men før inntoget i Jerusalem.
Kanskje var det en fest som skulle vise gleden over at Lasarus var stått opp fra de døde?

Marta gjør som hun pleier, hadde jeg nær sagt, hun serverer Jesus. Lasarus ligger til bords, sammen med Jesus.
Og så er det Maria som kommer inn med alabastkrukken. Og hos Johannes heller ikke hun ikke salven over Jesu hode og kropp, som hos Matteus og Markus; hun salver føttene hans med den.
Men hos alle tre evangelistene er omgivelsenes reaksjon den samme: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Hos Matteus er det disiplene som blir forarget, hos Markus «noen som var der».

Igjen er Johannes mest detaljert: Han presiserer at det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen.
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?»
Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
En dagslønn var én denar. Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.
Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord. Markus opererer også med et beløp på 300 denarer, men sier samtidig at de som kritiserte kvinnen var «noen som var der» - ikke nødvendigvis disiplene.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke for å få gjort dette.

Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?
I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.

Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.

I historisk tid, faktisk helt fram til vår egen tid, har en slik handling vært en del av kroningsritualet i eksempelvis England.

I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.

I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.

Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.
Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.

Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om å ha kjærlighet.

Når Johannes gjengir denne hendelsen, skriver han at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er i Betania. Jesus har ridd inn i Jerusalem og er blitt hyllet av menneskemengden.

Jesus visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham.
Men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.

Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.

Ennå kunne død og grav virke langt borte. Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste og kanskje Maria ante at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest.
Slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.

Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse.
Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham nær sagt på forskriftsmessig måte før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.

Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Det er Palmesøndagens evangelium i år: Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen


søndag 25. februar 2018

Det første glimt av evangeliet



Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden – 25. februar 2018

Prekenteksten for denne andre søndag i fastetiden finner vi i 1 Mos 3, 8 – 15, og vi leser i Jesu navn:

«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Slik lyder Herrens ord!


Vi er inne i fastetiden.
I dag markerer vi andre søndag i faste.
Fastetiden startet på askeonsdag og går fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.

Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.

Dagens prekentekst er hentet fra det som gjerne kalles «ur-historien»; «historien før historien», kan man kanskje si, om skapelsen av himmel og jord, og om livet på jorden og til slutt: Mennesket. Og mennesket ble plassert i det vi gjerne kaller «Edens hage».

Til urhistorien hører også fortellingen om syndefallet, og syndefallets konsekvenser.
Men også med det første glimt av evangeliet.

Der er det vi er med denne søndagens prekentekst.
Hva er konsekvensene av syndefallet?
Går vi ett vers bakover, før teksten vår begynner, kan vi lese: «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet».
Slangen hadde sagt til Eva at det å spise av frukten fra treet midt i hagen, ville gi menneskene «kunnskap».
Fram til da hadde de levd i en tilstand av det vi kan kalle «uvitende uskyld». Det at de var nakne er et symbol på dette. Nå ble denne nakenheten noe de skammet seg over. Det «løste» de ved å dekke seg til.
Men de møtte også en annen utfordring: Utfordringen til å ta ansvar for egne handlinger.
Det klarte de ikke å løse. I stedet skjøv de ansvaret over på andre. Mannen på kvinnen og kvinnen på slangen.

Vi kjenner sikkert igjen dette behovet for å redusere/bortforklare/ufarliggjøre ting vi har sagt og gjort. I den såkalte «metoo»-debatten er dette blitt gjentatt gang på gang: «Det var ment som en spøk» - «Det var ikke ment slik det ble oppfattet» - «Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen».

Mennesket levde i Edens hage. Gud hadde skapt dem som mann og kvinne.
Verset som innleder dagens prekentekst blir gjerne tolket som en beskrivelse av et fellesskap og vennskap som var mellom Gud og menneskene, og at Gud hver kveld kom ned i hagen, vandret omkring sammen med menneskene og samtalte med dem. Sånn kan det gjerne ha vært.

Men denne kvelden ble annerledes enn de andre kveldene.
Det hadde skjedd noe siden sist Herren gikk omkring i hagen sammen med menneskene.
«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen», leste vi.

La oss stanse et øyeblikk der, ved bildet av Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.
Det bildet får meg til å tenke på en begivenhet som ennå la både hundrevis og tusenvis av år fram i tid: En profet som står på et fjell og venter på at Herren skal tale til ham: «Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.
Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» (1 Kong 19, 11 – 13).

«Lyden av en skjør stillhet» - i den bibeloversettelsen jeg vokste opp med sto det «lyden av en stille susen».

De første menneskene hørte «lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen».
Lyden av Herren Gud som vandret i hagen – igjen et bilde vi kjenner fra vår egen sangskatt: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».

Lyden av Herrens trinn; lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen.
Det var ikke ukjente lyder for de første menneskene.
De hørte dem hver kveld. Jeg vil tro det var en lyd som pleide å få dem til å løpe ham i møte. Men nå gjemte de seg. Noe hadde skjedd. Noe var blitt ødelagt. Bildet som mennesket var blitt skapt i, Guds bilde som mann og kvinne – det bildet var skadet.

Og det bildet lot seg ikke rette opp.
Det lot seg ikke reparere.
Det lar seg ikke reparere.

Og den skaden rammet ikke bare de to menneskene i Eden.
I Frelsesarmeens trosartikler heter det i den femte artikkelen: «Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede».
Tidligere sto det til med: «..og således med rette gjenstand for Guds vrede».

Skaden gikk i arv.
Den ble en del av menneskeslektens arv.
Synden er ikke noe vi kan bli ferdig med gjennom å ta oss sammen.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt, og kanskje sagt selv også: «Jeg lover å skjerpe meg!»
Man sier det.
Man mener det.
Man prøver det.
Men nytter det?

Bibelen har en annen oppskrift; en annen medisin.
Jesus sa det slik, i sin samtale med Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3).
Nikodemus var en lærd mann. Han var fariseer. Han kjente Skriften.
Det gjorde også han som det fortelles om i en av dagens lese-tekster.
Han het Simon.
Han var også fariseer.
Og han hadde Jesus som gjest.
Og så skjer det noe som ikke sto på programmet.
En kvinne – tilmed en kvinne med et dårlig rykte – dukker opp. Hun har med seg «en alabastkrukke med fin salve. Hun stiller seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråter.
Så begynner hun å fukte føttene hans med tårene og tørke dem med håret sitt. Hun kysser føttene hans og smører dem med salven» (Luk 7, 36-37).

Simon ble brydd på Jesu vegne.
Og han ble irritert.
Visste ikke Jesus hva slags kvinne dette var?

Selvsagt visste han det.
Det var for slike som henne han var kommet til verden.
For syndere.
Både de som vet de er det, og de som ikke har oppfattet det ennå.
Både for de som er beryktet for livet de lever, og for de som får ros for det.
Derfor kunne han si til henne: «Syndene dine er tilgitt» og «Din tro har frelst deg».

Hva var utgangspunktet for at mennesket ble til?
At Gud sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».
Etter at dette bildet var ødelagt, måtte det en ny, guddommelig handling til: Det falne mennesket måtte bli født på ny.
Det falne mennesket måtte få sine synder tilgitt. Det falne mennesket kan bare bli frelst ved tro.
Så er vi tilbake i Edens hage, og det er blitt kveld.

Gud var bedrøvet over det mennesket hadde gjort.
Men den han refset, var fristeren; slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

«Fristeren», ja.
La oss bruke noen øyeblikk på ham også.
Det finnes flere navn på ham.
Djevelen, Satan, Motstanderen, Fristeren. I denne teksten kalles han bare «slangen».

Forrige lørdag – 17. februar – var dette den teksten Bibelleseplanen minnet oss om: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jak 1, 12-15).

Hvordan skal vi møte fristelser?
Hvordan skal vi møte Fristeren?

Skriften gir oss bare ett råd her, og det finner vi også i Jakobs brev: «Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).
Slik var det Jesus vant over fristelsene han møtte etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter. Etter den fasten var han sulten, kan vi lese i Lukas-evangeliet.
«Da sa djevelen til ham: - Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød» (Luk 4,3).
Men Jesus avviste ham, og han gjorde det med et bibelord. Slik svarer han på alle fristelsene, før han til slutt setter fristeren ettertrykkelig på plass, med et bibelord: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» (v. 12).
«Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid», leser vi i vers 13, som avslutter denne fortellingen.

Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere, skrev Jakob.
Som Martin Luther sier i sin kjente salme:

Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den mann som dem kan true.
Er verdens fyrste vred/og vil oss støte ned,
han ingenting formår,/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.


En av dagens tekster, den såkalte fortellingsteksten, handler om Josef, og om Potifars hustru, som forelsket seg i den unge mannen og ville at han skulle ligge med henne.
En slags «metoo»-fortelling fra Det gamle testamente.
Igjen ser vi løsningen var nettopp dette: «Stå djevelen imot».

Slik fikk Josef seier.
Slik fikk Daniel seier da hans fiender fikk kongen til å utstede et påbud om at man i så-og-så lang tid bare skulle tilbe kongen. Men Daniel var lydig og sto djevelen imot.
Adam og Eva gjorde ikke det.
Derfor slutter dagens tekst så dramatisk som den gjør, med Herrens fordømmelse, ja, forbannelse over slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»

Jeg nevnte innledningsvis at denne teksten rommer det første glimtet av evangeliet som vi får i Bibelen.
Det glimtet er det vi leste her helt til slutt.

I teologien blir dette bibelverset omtalt som «den første Messias-profeti».
Her skildres Golgata-dramaet for første gang, det som i bibeloversettelsen fra 1930 er beskrevet slik: «(Kvinnens ætt) skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl».
Jeg sjekket i noen andre bibeloversettelser jeg har, og språket er stort sett mer dramatisk enn i den vi har lest fra her.
I New English Bible står det at kvinnens ætt – som jo peker hen på Jesus – skal knuse slangens hode, men slangen skal hugge Jesus i hælen.
Da Jesus ble korsfestet, ble naglene blant annet slått gjennom vristen og inn i hælen.

Den første Messias-profetien.
Det første glimtet av evangeliet.

Allerede på syndefallets dag var planen for frelsesverket klart.

Syndefallet fikk konsekvenser.

Mennesket måtte forlate Eden.
Synd, sykdom og smerte ble deler av menneskets erfaringer.
Men prisen var det Gud selv som betalte ved at han sendte sin sønn og han måtte lide og dø for vår skyld.
Som Paulus skrev til de kristne i Rom, og som det heter i den andre av denne dagens lesetekster: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (Rom 5, 18-19).

Slik er evangeliet – dette evangelium som vi får et første glimt av på syndefallets dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen


lørdag 25. november 2017

Oppgjørets dag


Preken i Arendal korps domssøndagen 26. november 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.
Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens ord!



«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet…».
Det står en hel del om Jesu gjenkomst i Bibelen. Jesus selv sier noe om det; Paulus skriver om det og Johannes Åpenbaring forteller om det. Det hørte vi i den ene tekstlesningen i begynnelsen av gudstjenesten vår.
En av de fineste sangene Johnny Cash har laget, handler om dette. Han laget en rekke sanger om de siste tider og Jesu gjenkomst, men dette er den jeg setter høyest. Den heter «When He comes» - «Når han kommer». «Hvert øye skal se det – hvert øre skal høre det – når han kommer. Alle knær skal bøye seg – alle tunger skal bekjenne at han er Herre – når han kommer. Han skal sette sine føtter på fjellet, og jeg skal være med i den første oppstandelsen.» Når han kommer.

Men Jesu gjenkomst har også en annen side. Gjenkomstens dag er også oppgjørets dag.
Og det er oppgjøret som fyller de meste av denne søndagens prekentekst.
Domssøndagen. Kristi kongedag. Oppgjørets dag.

For en tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i det anklagen gjaldt. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene?

Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen.
Det er den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for «doms-søndagen» eller «Kristi kongedag».
Om en uke er det første søndag i advent. Da begynner et nytt kirkeår. Kjernen i adventstiden budskap er dels julen og Jesu fødsel, men enda mer er det en tid der vi fokuserer på Jesu gjenkomst. Et kvartal lenger opp i veien her ligger Adventistkirken her i byen. Det kirkesamfunnet fikk sitt navn, ikke først og fremst fordi man var opptatt av jula, men fordi man fokuserte på Jesu gjenkomst.

I dag markerer vi domssøndagen. Teksten handler den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: «Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff».

Dommens dag – oppgjørets dag.
Dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper.

Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk.

Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refselsen eller anerkjennelsen?

Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.

Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?

Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil».
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske.
Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.

Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide.
Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.


Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen.
Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om «Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg».


Jeg har alt nevnt Johnny Cash. En av de mange kristne sangene han har spilt inn heter «Would you recognize Jesus». Ville du kjent igjen Jesus?
Ville du kjent igjen Jesus dersom du møtte ham ansikt til ansikt? I skikkelse av en som sultet? Av en som frøs? Av en som trengte en hjelpende hånd? Hvis du aldri hjelper slike, hjelper du heller ikke ham, heter det i sangen.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.


Eller H.A. Tandberg:
Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer..


Eller Jesus selv:
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham.
De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det.
De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.

For Dommen har en dobbelt utgang.
Den handler om frelse eller fortapelse.
Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster.
Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene.
Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom.
Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse.
Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er «å likne med». Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke et referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene kommer til å falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domscenen.
Jeg har brukt ordet «dom» mange ganger i denne talen. Fra min egen opplevelse som meddommer i tingretten og videre gjennom tankene fra Guds ord.
Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er «dømmende». Men budskapet på domsøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.

Noen av dere leste kanskje intervjuet med Øyvind Åleskjær i Agderposten nylig. Han er sønn av Åge Åleskjær, men han har ikke fulgt i foreldrenes eller brødrenes spor med tanke på troen. Noe av det han syntes var vanskelig som gutt, var forkynnelsen om helvete og fortapelsen. Jeg har ikke oppfattet Åge Åleskjær som noen helvetespredikant, men også i hans forkynnelse snakker man om det som ofte kalles «den dobbelte utgang» - at det finnes både frelse og fortapelse. Det er nødvendig, kristen forkynnelse, slik jeg også ser det.

Øyvind Åleskjær er ikke den eneste som har slitt med det mange har oppfattet som en altfor sterk fokusering på synd, dom og fortapelse. Det er flere som har skrevet om dette, og jeg har lest flere slike bøker: Levi Fragell – «Vi som elsket Jesus»; Tor Edvin Dahl og hans bror Håkon: «Vi som ikke kommer til himmelen» - bare for å nevne noen.

Jeg ser ikke for meg annet enn at jeg vokste opp med de samme bibelske fortellingene som disse, men av en eller annen grunn var det fortellingene om Jesus som ble stående.
Ikke først og fremst fortellingene om helvete, men fortellingene om himmelen.
Det er et evangelium også i budskapet om dommen.
Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag.

Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien.
Et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime.
En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.

Oppgjørets dag er også Frelsens dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

søndag 5. november 2017

Helgener i vår tid?



Preken i Risør Frikirke Alle Helgens Dag 5. november 2017
Dette hellige evangelium for Alle Helgens Dag står hos evangelisten Matteus, i det femte kapitlet og de 12 første vers; i Jesu navn:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».

Slik lyder Herrens ord!


«Alle helgens dag»! «Alle helgens dag?»

Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet.
Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele
Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.

Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav.
Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi som tilhører den protestantiske delen av kristenheten har ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på helliggjørelse. Også i vår bibel omtales de kristne som «de hellige», det være seg i Roma, Galatia eller Korint. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.

«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan jeg kjenne meg igjen i; jeg tilhører en bevegelse som arbeider under mottoet «Blod og ild». Vi forkynner Kristi blod og vi forkynner Den Hellige Ånds ild.
Alle Helgens Dag.
Det er en dag for ettertanke.
Det er en dag for minner.
Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken: Foreldre. Venner. En ektefelle, kanskje? Barn?
Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever.
Det er en tekst til oss som lever.

Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas.
Hos Matteus, som er dagens tekst, sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte.
Men hos Lukas sier Jesus «Salige er dere…».
Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; Han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere. Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».

Mange teologer mener det her er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og alle disse fire finner vi igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.

Mange husker de berømte ordene Winston Churchill sa til det britiske parlamentet i 1940, da det så som mørkest ut under krigen: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).»
Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.

Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes.
Hva er det han lover?
Han lover fattigdom.
Han lover sult.
Han lover tårer.
Han lover utestengelse og forakt.
Men han lover også salighet.

Men han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Salighetsløftet er knyttet til disse tre ordene: «for min skyld». Vi tar det i sammenheng: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis».
Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus?
Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene.

Når vi snakker om «Bergprekenen», ser vi for oss at Det er en enorm tilhørerskare som lytter til Jesu undervisning. Men det er ikke det bibelteksten forteller. Den sier nesten det motsatte. Den sier at Jesus så den store folkemengden, og så gikk han opp i fjellet og satte seg, med disiplene rundt seg, og så begynte han å undervise. Så kanskje kan vi si at rammen rundt «Bergprekenen» mer hadde preg av et seminar enn av et massemøte?

La oss vende tilbake til saligprisningene: Etter å ha snakket om «de» i tredje person, går Jesus i de to siste versene over til å snakke i andre person: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Spørsmålet fra besøkene til en kirke i Roma enda en gang:
Kan vi tro på helgener i vår tid?
Og: Har vi råd til å la det være?

For en del år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
«Til den hellige på Krokstadelva», sto det.
Dette var den gang postkontorene ennå visste hvem som bodde i distriktet sitt, og de på postkontoret i Krokstadelva visste hvem som skulle ha brevet.
For der i Krokstadelva bodde det en pensjonert slumsøster. Hun het Lydia Monsen, og som pensjonist slo hun seg i hjembygda igjen, og gjennom mange år drev hun søndagsskole i Frelsesarmeen i bygda, og hun lærte mange jenter å spille gitar. Det var hun som skulle ha brevet, mente postfolkene.
«Til den hellige på Krokstadelva!»

Lydia Monsen var et snilt, vennlig og elskverdig menneske på alle måter. Men var det derfor hun ble oppfattet som «den hellige på Krokstadelva»?
Selvsagt ikke.
Det er ikke slik at bare man er snill og grei og vennlig, så er man frelst, så er man en kristen, så er man – hellig.
Martin Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger».
I prekenteksten forrige søndag fikk Jesus dette spørsmålet: Er det få som blir frelst?
Og Jesu svar var dette: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!

Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.

Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt. Vitnesbyrd om kampen for å komme inn gjennom den trange dør – vitnesbyrd om kampen for å få andre gjennom den døra.
Slitte hender – øyne som har grått – knær som har knelt.
Han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener i vår tid? Kan vi tro på helgener i vår tid?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker. Vi kan ikke være dem foruten!
Og ja, vi er kalt til å være slike mennesker. Det sier dagens tekst noe om. En tekst for de levende. En tekst for oss som tror.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 28. oktober 2017

«Er det få som blir frelst?»



Preken for Bots- og bønnedag, søndag 29. oktober, i Arendal korps

Dette hellige evangelium for bots- og bønnedag finner vi hos evangelisten Lukas, det 13. kapittel, fra vers 23 til vers 30; vi leser i Jesu navn:

«Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» (Jesus) sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Slik lyder Herrens ord!


«Er det få som blir frelst?»
En gammel, pensjonert frelsesoffiser lå på et sykehus i Oslo; jeg tror kanskje det var på Diakonhjemmet.
Alderen preget ham, og han var ikke lenger så veldig til stede i nåtiden.
Og det fortelles at hver kveld, når sykepleiersken kom inn med medisinene hans, stilte han det samme spørsmålet: - Fikk dere be med sjeler i kveld, løytnant?
Han levde ikke lenger i nåtiden; han levde i fortiden.
Han levde i ungdomstiden, i Frelsesarmeens pionértid. Han levde i den tiden da man ba med sjeler hver kveld.

«Er det få som blir frelst?»
Det er Jesus som får dette spørsmålet i dagens tekst.
Hva svarer han på det?
Så vidt jeg kan se, svarer han ikke på det.
I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig.
Er det få som blir frelst?
Ikke tenk så mye på det, du, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen.
Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14).
Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes synge: «To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!»

Er det få som blir frelst?
Det er bots- og bønnedag i dag.
Bot og bønn. Bot og bedring.
Det siste er et uttrykk vi kjenner, og det er vel et begrep vi ikke har noen stor entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt over seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», om «skjerpings», men innholdet er det samme.
Det forteller om at det er områder i livet der man har bommet.
Ett eller flere. Og så skal man «skjerpe» seg. Man lover «bot og bedring».

Å «gjøre bot» i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. «En botsøvelse».

«Bots- og bønnedag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse», leser vi på nettleksikonet Wikipedia.
Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange port», sier Jesus.

Utgangspunktet for at Jesus begynner å snakke om den trange døra og den smale veien, er at han får nettopp dette spørsmålet som er blitt referert flere ganger: Er det få som blir frelst?

Det er nesten som Jesus tenker litt høyt.
Få og få – det er en smal vei. Det er en trang port.

Den smale vei – den trange port.
Det er flere slike bilder i Bibelen.
Nåløyet er et slikt bilde; det har jo gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Han spør ikke: Er det få som blir frelst? Han spør i stedet: Hva skal til for at jeg skal være en av dem?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort «for han var meget rik».
Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Velg den smale vei.

Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør», sier han, og legger til: «Mange skal prøve og ikke klare det».
Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært «det siste ordet», eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver.
Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet:
«Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike.
Det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
I mange år tok jeg toget to ganger hver dag – til og fra jobb mellom Askim og Oslo. Når toget åpnet dørene sine, for eksempel på Oslo S, «flommet» folk ut, eller de presser seg inn. Det kunne være både trangt og ubehagelig.
Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt.
Lapp-Lisa hadde en sang der det het: «Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.»
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.

Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn.
Hvordan skal det forstås?
Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Vi blir litt provosert når den som stilte seg opp sist i køen, er den første som kommer inn.
Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der.
At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det.
At det er noen ikke slipper inn, men som alle trodde bare kunne seile inn.
De første skal bli de siste.

Det tredje punktet denne presten nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Skal vi reise med fly, er det alltid noen begrensninger på hvor mye kan ta med oss. Og vi kan bare fått ett kolli med som håndbagasje. Den må holde bestemte mål.
Her får du med såpass en gang.
Alt må stå igjen.
Alt vi har samlet.
Alt vi har høstet.
Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.

Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om «Våre små søsken», om de som i utgangspunktet ikke har så mye å drasse med seg. Her skriver hun:
«Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå»
.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det.
Og bibelteksten vår handler ikke om døden.
Den handler om Guds rike.
Den handler om å komme inn i Guds rike.
Om å bli Guds barn.
Om å bli frelst.

Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme «som vi er», som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.
Ja, skue hans herlighet
og mettes av salighet.
Synge Guds og Lammets sang hos ham i evighet.»


«Fikk dere be med noen i kveld, løytnant?» spurte den gamle frelsesoffiseren der han lå og ventet på å bli hentet hjem.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
La det være vår bønn at vi, hver enkelt, kan være blant disse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

fredag 13. oktober 2017

«Gjør det lille du kan» - om enkens skjerv



Andakt på Frelsesarmeen i Drammen søndag 8. oktober 2017
- Prekentekst for søndag 15. oktober

Bibeltekst: Mark 12, 41 - 44

Få beretninger er så utfordrende som den om enkens skjerv. Den er ikke en liknelse, slik vi av og til hører noen si, men en faktisk opplevelse som Jesus hadde. Han var øyenvitne til den, og den må ha gjort inntrykk på ham. Han må selv ha fortalt den til disiplene, og fortalt også det han sa, men som kanskje ikke noen andre visste: Gaven som ble gitt var alt denne enken eide og hadde av kapital.


«Enkens skjerv» er blitt et begrep og en talemåte som brukes langt utenfor kristne kretser. Det brukes gjerne for å betegne en liten gave til et kristelig eller humanitært arbeid.
- Det er ikke så mye, det er bare en liten skjerv, blir det av og til sagt når slike gaver blir gitt.
Eller: - Det er ikke så mye, men husk på enkens skjerv.
Det grenser til juks å bruke uttrykket på denne måten.
Enkens skjerv var ikke en «en liten slant» som ble gitt fordi den nå tilfeldigvis var blitt til overs, eller fordi den gikk til et godt formål. Enken som ga skjerven, ga ikke av sin overflod. Hun ga alt hun hadde.

Beretningen om enkens skjerv er dermed det kanskje sterkeste vitnesbyrdet om et trosprosjekt, om å vise Gud total tillit, som vi har i hele Det nye testamente.
Men det var et trosprosjekt for henne som ga, ikke for de som mottok. Velsignelsen kom over henne som ga, og ikke tørst og fremst over de som mottok.
Kanskje hadde Jesus denne kvinnen spesielt i tankene når han sa at det er saligere å gi enn å få.
Det følger mer velsignelse med å være den som gir, enn med å være den som mottar.
Men det forutsetter at man gir med det rette sinn.
Det forutsetter at man erkjenner at det er Gud som er den egentlige eier av alt vi har og forvalter, og ikke vi selv.
Det forutsetter en erkjennelsen av «...at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt», som vi synger i en sang.

«Gud måler ikke vare gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», heter det i et sitat.
Jesus sa det samme: Den som sår karrig, skal høste karrig.
Men Bibelen forteller også at det som sås med tårer, skal høstes med lovsang.

Den svenske salmeskalden Lina Sandell skrev en sang som fremdeles brukes i kristne sammenhenger over hele Norden.
Foranledningen til at den ble skrevet, var at det skulle holdes en innsamlingsaksjon til et misjonsprosjekt.
Lina Sandell innbød til en samling i sitt hjem, og på innbydelseskortet som ble sendt ut skrev hun disse linjer:
«Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt
Stå ei ledig mens dagene flyr.
Etter vår kommer høst og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr».


Det fortelles at offeret under denne samlingen ble rekordstort, og det fortelles at de fleste sa da de leverte sine bidrag: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».
Det utfordrende ved beretningen om enkens skjerv er ikke at en kvinne kom til Guds hus og la to øre i tempelkisten.
Utfordringen ligger i at hun ga alt hun hadde.

Amen

søndag 24. september 2017

«Lukk deg opp»




Preken i Arendal korps 16. søndag i treenighetstiden, søndag 24. september 2017 (Den internasjonale Døves Dag)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjuende kapittel og versene fra 31 til 37; i Jesu navn.

«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!



Det er et kor som er slik:
«Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd setter fanger fri.
Døve hører og blinde ser og lamme går igjen.
Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd og setter fanger fri.»


«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien.
Det gjaldt ikke bare døve, forresten.
I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre.
De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå.
Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff.
Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14).
Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.

I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster.
Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog.
De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde.
Den mest kjente er den vi har lest her i dag.
Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert.
Da blir det som er lukket åpnet.
Det som var mørkt, blir lyst.
Det som var taust, får en stemme.
Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Noen av oss husker kanskje de intervjuene som var med en far som skrev en bok om det å miste et barn i en meningsløs trafikkulykke. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned mens hun og venninnen drev med en hobby de begge elsket: Hest. Begge ble drept.
«Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen følte han ikke hadde fått svar på, ikke da, og kanskje ikke senere heller. I forskjellige sammenhenger sa han det slik: Jeg er sint på Gud! Jeg er ikke på talefot med ham.

Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei».

Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Tidligere i år møtte jeg biskop Erling Pettersen, nå pensjonert, og intervjuet ham.
Han er en av de mange prestene som noen juli-dager i 2011 møtte foreldre og andre pårørende etter Utøya, og jeg spurte han: - Hva svarer du, som prest, når en far eller mor som har mistet et barn, kommer til deg og sier: «Nå er jeg forbanna på Gud!»
- Da svarer jeg: Det forstår han at du er, svarte biskopen.
En Gud som lider med oss – som sørger med oss – som gråter med oss. En Gud som deler vår fortvilelse.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man?
Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse?
Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk.
Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang. Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8. Dette er en av denne søndagens lesetekster, og her heter det: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog.
Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet.
I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler.
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har sett det skje.
Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk.
Når noen reiste seg.
Når noen ble frelst.
Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen.
I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer.
Han åpner øyne og ører.
Han løser tunger.
Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve.
I stedet brukte han fingrene.
Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen.
Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet.
En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd.

Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da.

Ikke mange ord.
Ikke ett ord, en gang.
Bare en gest.
En hilsen.

Sånn også i bønnelivet.
Ikke mange ord.
Kanskje bare en gest – korsets tegn.
Eller et sukk.

Sukket uten ord.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen