søndag 24. september 2017

«Lukk deg opp»




Preken i Arendal korps 16. søndag i treenighetstiden, søndag 24. september 2017 (Den internasjonale Døves Dag)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjuende kapittel og versene fra 31 til 37; i Jesu navn.

«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!



Det er et kor som er slik:
«Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd setter fanger fri.
Døve hører og blinde ser og lamme går igjen.
Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd og setter fanger fri.»


«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien.
Det gjaldt ikke bare døve, forresten.
I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre.
De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå.
Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff.
Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14).
Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.

I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster.
Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog.
De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde.
Den mest kjente er den vi har lest her i dag.
Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert.
Da blir det som er lukket åpnet.
Det som var mørkt, blir lyst.
Det som var taust, får en stemme.
Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Noen av oss husker kanskje de intervjuene som var med en far som skrev en bok om det å miste et barn i en meningsløs trafikkulykke. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned mens hun og venninnen drev med en hobby de begge elsket: Hest. Begge ble drept.
«Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen følte han ikke hadde fått svar på, ikke da, og kanskje ikke senere heller. I forskjellige sammenhenger sa han det slik: Jeg er sint på Gud! Jeg er ikke på talefot med ham.

Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei».

Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Tidligere i år møtte jeg biskop Erling Pettersen, nå pensjonert, og intervjuet ham.
Han er en av de mange prestene som noen juli-dager i 2011 møtte foreldre og andre pårørende etter Utøya, og jeg spurte han: - Hva svarer du, som prest, når en far eller mor som har mistet et barn, kommer til deg og sier: «Nå er jeg forbanna på Gud!»
- Da svarer jeg: Det forstår han at du er, svarte biskopen.
En Gud som lider med oss – som sørger med oss – som gråter med oss. En Gud som deler vår fortvilelse.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man?
Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse?
Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk.
Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang. Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8. Dette er en av denne søndagens lesetekster, og her heter det: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog.
Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet.
I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler.
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har sett det skje.
Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk.
Når noen reiste seg.
Når noen ble frelst.
Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen.
I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer.
Han åpner øyne og ører.
Han løser tunger.
Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve.
I stedet brukte han fingrene.
Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen.
Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet.
En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd.

Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da.

Ikke mange ord.
Ikke ett ord, en gang.
Bare en gest.
En hilsen.

Sånn også i bønnelivet.
Ikke mange ord.
Kanskje bare en gest – korsets tegn.
Eller et sukk.

Sukket uten ord.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 6. mai 2017

En liten stund


Preken for fjerde søndag i påsketiden, Arendal korps 7. mai 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, versene 16 til 22; i Jesu navn:
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» og: «Jeg går til Far»? Hva mener han med «om en liten stund»? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg»? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh 16, 16 – 22).

Slik lyder Herrens ord!


Jeg vet ikke hvor mange av dere som følger med på serien «Nytt liv i East End» på fjernsynet. Den handler om en gruppe jordmødre og sykepleiere knyttet til et sykehus på Londons østkant – «Nonnatus House». På engelsk heter serien «Call the Midwife» - kontakt jordmoren.
Fødsler er jo en viktig del av en jordmors arbeid, og det er det også i denne serien.
Men hvorfor snakker jeg om denne serien – som for øvrig er en fin serie som både Greta og jeg følger med på?

Svaret ligger i hvert fall delvis i teksten vi har lest: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Jesus holder en slags avskjedstale med disiplene i denne teksten. Men det er en betinget avskjed; en foreløpig avskjed.

Vi som er foreldre har nok opplevd at barna våre, når man skulle reise bort eller kanskje bare dra på jobb, spurte: -Du kommer vel igjen?
Når vi leverte dem i barnehagen: - Du kommer vel igjen?

Det var dette Jesus ville forberede disiplene på: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»

Dette klarte ikke disiplene å tyde. Hva mener han? Hva betyr dette at så ser vi ham ikke og så skal vi se ham igjen? Og hva mener han med «en liten stund»?

Hva er «en liten stund» i Guds rike?

Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har dette vært tidsperspektivet vi har hatt: Jesus kommer snart!
Man kan fort komme til å tenke, som en frelsessoldat i et korps jeg var leder for, og som sa det slik: «Dette at Jesus kommer snart; det snakket de om da jeg var ung også!»
Hva mener han med «en liten stund»?

La oss se litt på hvor Jesus og disiplene var da denne samtalen fant sted.
Men la oss først se på hvor vi selv er.

Det er fjerde søndag etter påske.
Vi er med andre ord i oppstandelsestiden.
Vi er i perioden mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart; disse 40 dagene som vi vet praktisk talt ingenting om. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om; vi vet ikke hva Jesus underviste dem om; vi vet ikke om det skjedde noen mirakler i denne tiden, noen helbredelser eller andre mektige gjerninger.
Vi leser om et par episoder der Jesus åpenbarte seg for disiplene. Den mest kjente av disse er vel den som iblant kalles «Peters konfirmasjon». Om den står det at dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde. Han var med andre ord ikke sammen med disiplene «dag og natt» i denne perioden.

Den samtalen som er dagens tekst fant sted på skjærtorsdag.

Den fant sted mens Jesus og disiplene satt sammen rundt bordet og Jesus holdt det som gjerne kalles hans avskjedstale til disiplene. I neste kapittel kan vi lese den bønn han ba for dem – Jesu yppersteprestlige bønn, som den ofte kalles, og som begynner slik: «Far! Timen er kommet!»

Men her og nå – i det øyeblikket som teksten vår fanger opp – heter det: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Og disiplene undrer seg: Hva mener han med det? Hva mener han med «en liten stund»?

Hva er det Jesus sier?
Han forbereder dem på avskjeden – men han forbereder dem også på gjensynet.
Vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen.
Disiplene hadde ikke fått se dette lyset ennå der de satt rundt bordet og hørte på Jesus.
En avskjed og et gjensyn.
En midlertidig avskjed, men et varig gjensyn.

Og så bruker Jesus dette eksistensielle bildet, dette eksistensielle poenget: Han sammenlikner det som skal skje med en fødsel:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Jeg vet ikke mye om hvordan det oppleves å være en fødende kvinne, men jeg har da vært til stede ved en fødsel.
Jeg har sett det på nært hold: Smerten mens det sto på – gleden da det var over.
Gleden!
Takknemligheten!
Undringen!

Der var du jo!
Der var barnet som hun hadde båret under hjertet i mange måneder!
Der lød skriket – livstegnet – som alle ventet på.

En forbigående smerte som gir en varig glede!

Oppstandelsen var det som lå og ventet på disiplene, etter adskillelsen

Adskillelsen ved Jesu lidelse og død, men så: Oppstandelsen!

Den neste adskillelsen var ved Jesu himmelfart.
Da leser vi ikke om noen angst eller sorg; da var det forventning.
Forventning til at han skulle sende Den Hellige Ånd, slik han hadde lovet, og til at han skal komme igjen, som han også har lovet.

Og der er vi i dag.
Vi lever i denne forventningen.
Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund».

Han skal se oss og vi skal se ham. «…og hjertet vårt skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra oss».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

torsdag 9. mars 2017

Å mase på Gud


Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden, 12. mars 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 15. kapittel, fra vers 21 til 28; i Jesu navn:
«Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
«Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund».

Slik lyder Herrens ord!


Sist jeg var i London, det er noen år siden nå, var jeg innom Frelsesarmeens handelsavdeling for å se om de hadde noe jeg ville kjøpe med meg hjem. Kanskje som et minne?
I en hylle så jeg noen bånd av den typen som var mye brukt en periode, og som kristne mennesker hadde rundt håndleddet. «W.W.J.D» var kanskje det mest populære av disse. «What would Jesus do?» - Hva ville Jesus gjøre?
Det jeg falt for, og som jeg kjøpte, hadde bokstavene «P.U.S.H».
Uttaler man de bokstavene som et ord, blir det «push», som kan bety «mas» eller «press».
Samtidig var de en forkortelse for dette: «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.

En av lesetekstene for denne søndagen handler om Jakobs kamp med Gud før han skulle møte sin bror Esau.
Kampen varte hele natten, men i det morgenen grydde, grep Jakob fatt i den ukjente mannen han hadde kjempet med, og sa: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Jakob og kvinnen som ikke lot seg avvise av Jesus hadde noe til felles: De ville ikke slippe taket i Herren.
Hun ville ikke slippe Jesus før det hadde skjedd noe med datteren hennes; Jakob ville ikke la den andre gå før han hadde velsignet ham.

PUSH – be til noe hender.

Jeg har satt som overskrift for disse tankene «å mase på Gud».
Fortellingen om denne kvinnen og datteren hennes står både hos Matteus og Markus.
Men i Markus-versjonen står det at da Jesus kom til Tyrus-området «tok han inn i et hus og ønsket ikke at noen skulle få vite det» (Mark 7, 14).
Det synes jeg er en interessant tilføyelse.
Hvorfor ønsket han ikke det? Var Jesus rett og slett sliten?
Men som det står videre hos Markus: «… men det kunne ikke holdes skjult».
Det er nesten en preken i seg selv: Det kan ikke holdes skjult når Jesus er til stede!

Jesus svarte ikke på kvinnens tilrop. Disiplene gjør ham oppmerksom på henne. «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Ikke: Du må jo hjelpe henne, men: Se nå å bli ferdig med henne.
Sånn kan jo mas fungere: Den som maser får viljen sin, slik at man slipper mer mas.
Men disiplenes svar kan også oversettes på en annen måte.
I bibeloversettelsen fra 1930 er disiplene gjengitt slik: «Skill deg av med henne!» - Bli kvitt henne.

Men så vender Jesus seg mot henne og gir henne et svar: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus».
Hva slags svar var det?

Da må vi først se litt på hvem hun var, hun som ba Jesus om hjelp.
Teksten sier at hun var «en kanaaneisk kvinne fra disse traktene».

«Disse traktene» var områdene omkring Tyrus og Sidon. Det lå nord og vest for Gallilea, i det som tilsvarer våre dager Libanon.
At hun var en kanaaneisk kvinne betyr også at hun tilhørte det folket som bodde i dette området da Israels folk kom tilbake fra Egypt, ledet an av først Moses og så Josva. Det kanaaneiske folk hadde vært Israels hovedfiender helt fram til kong Davids tid. Etter tradisjonell, jødisk forståelse var hun en hedning.

Alt dette må vi ta med i betraktningen når vi ser på denne teksten.
Det var sikkert kvinnen klar over også. Likevel kaster hun seg på kne for Jesus og sier enda en gang: «Herre, hjelp meg!»

Det er en mor som ber ham.
En fortvilet mor.
Datteren hennes er syk.
Hun plages av «en ond ånd», sier hun. Jesus problematiserer ikke diagnosen.
Han prøver verken å trøste henne eller berolige henne.
I stedet avviser han henne med en krass kommentar: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene».

Hvem er «hundene» her?
Det kan ikke forstås annerledes enn at det er kvinnen. Det er de som ikke omfattes av uttrykket «de bortkomne sauene i Israels hus».

Da jeg arbeidet med denne prekenen, søkte jeg på nettet etter hvordan andre hadde sett på den.
En av dem, en prest i Den norske kirke, sier det slik: «Dette er en fæl historie!»
Og han fortsetter: «Det er to måter å reagere på denne teksten. Enten kan vi glatte over de verste kantene for å forsvare Jesu gode navn og rykte, - eller så kan vi bevare teksten som den er, for dem som trenger den akkurat slik».

Men hvem er det som «trenger» en tekst om en avvisende Jesus?
Hvem er det som trenger en tekst om at Jesus ikke tar imot en mor som ber for sitt syke barn?

I Matt 8 leser vi også om en fremmed som ba Jesus om hjelp: Offiseren i Kapernaum.
Han ba ikke for sitt barn, men for en tjener.
Og Jesus er velvilligheten selv: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Men offiseren sier: Nei-nei! Jeg er ikke verdig at du kommer under mitt tak. Bare si et ord, så blir tjeneren min frisk!
Og Jesus blir – kan vi si imponert? «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sier han – og uttaler det ordet som offiseren ber om. Tjeneren blir frisk.

Så hvem «trenger» en Jesus-fortelling der Jesus er avvisende, ja, nesten hånlig?

Den presten jeg henviste til, sier det slik: «Det er mennesker i blant oss, kanskje bare en eller to av oss, som er blitt så intenst skuffet. «Han hører jo ikke på meg! Kan det finnes noen verre nød enn min? Jeg ber for et barn, og så hører han ikke! Kom ikke og si at han bare later som! Han hører jo ikke! Jeg har prøvd og prøvd. Jeg har bedt og bedt. Hvorfor kan han ikke høre? Er det meg som er annerledes enn alle andre? Nei, Gud-skje-lov! Han hørte ikke på den kanaaneiske kvinne heller. Jeg er ikke alene. Men han skal ikke få fred! Jeg skal stå på, helt til han blir nødt til å høre på meg!» - Slik lyder troens trass!», konkluderer denne presten.

Troens trass!
Troens mas!
PUSH!
Pray untill something happens!
Be til det skjer noe!
Be til noe skjer!

Det fortelles at Trygve Bjerkrheim, mannen bak nær sagt utallige sanger, en dag fikk besøk på sitt kontor.
Den som besøkte ham var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen. Jens Linderud, het han.
Han hadde noe på hjertet: Han skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldre som ber for barna sine, at de skal bli frelst, at de skal ta imot Jesus, men så føler man at man ikke er blitt bønnhørt.

Kanskje var det noe av sin egen smerte han viste med den henvendelsen?

Kort tid senere skal Bjerkrheim ha skrevet et vers til i sangen «Det er makt i de follede hender»:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud,
om det drøyer, de fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg og du hjelpen skal få.»


Du som ber – du som maser på Gud: Ikke gi deg!

Den kanaaneiske kvinnen ga seg ikke!
Selv ikke etter å ha fått et svar som ville fått de fleste til å kaste inn håndkleet, ga hun opp.
Kaller du meg en hund?
Ja vel, så er jeg en hund – «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres».

Og da er det som om noe går opp for Jesus: Her er det troen som taler!
«Din tro er stor», sier han – på samme måte som han hadde sagt i Kapernaum: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel!»

Å mase på Gud – be til det skjer noe!

Det handler om tro. Det handler om tillit.

Akkurat som offiserens tjener ble helbredet i samme stund, selv om Jesus befant seg langt unna, rent fysisk, så skjedde det også med den kanaaneiske kvinnens datter. Hun ble helbredet fra samme stund.

Hun tilhørte et annet folk enn det Jesus og disiplene tilhørte.
Det var tilsynelatende lett å avvise henne. Hun er ikke en av oss. Send henne vekk!
Men hun lot seg ikke avvise.
Troen krevde sin rett – troen krevde sitt svar.

Hun ba til det skjedde noe. Hun viser oss at det nytter å mase på Gud.
Som Jakob, nektet hun å slippe Herren før han hadde velsignet henne.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen


søndag 19. februar 2017

«Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn»



Preken i Arendal korps og Kristiansand korps søndag 19. februar 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 17. kapittel, fra vers 1 til vers 9; i Jesu navn:
«Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: - Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde».

Slik lyder Herrens ord!


«Kongepurpurs gylne glans og prakt, akk, den er ikke hans.
Diademet har ei edelstenens skinn.
Nei, hvitvinget er hans herlighet i Tabors lys og glans,
og den stråler som en glorie om hans trinn...».



Dette er ett av de versene i «I den stille, klare morgen» som vi vanligvis ikke synger.
Jeg synes det er et flott vers, både som poesi betraktet og fordi det tolker noe av den – ja: herlighet! - som Jesus-skikkelsen formidler.
Begivenheten det fortelles om i denne teksten, er godt kjent.
Det er der hvor disiplene får se Jesu herlighet.
I de gamle bibeloversettelsene sto det at Jesus «ble herliggjort for deres øyne» - nå leser vi at han «ble forvandlet for øynene på dem». Videre heter det: «Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset».
Det fortelles om dette i alle de tre synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, og i Peters andre brev refereres det til denne hendelsen.

I en av lesetekstene for denne søndagen, fra Johannes’ Åpenbaring, forteller Johannes om hvordan Jesus åpenbarte seg for Johannes på Patmos: «Jeg vendte meg om for å se ham som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i fotsid kjortel og med et belte av gull rundt brystet. Hans hode og hår var hvitt som ull eller som snø, og øynene som flammende ild…» (Åp 1, 12-14).
Og han fortsetter: «Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende…» (v. 17-18).

«Frykt ikke!»
Kanskje Johannes kjente igjen denne hilsenen fra opplevelsen på fjellet?
Opplevelsen der Jesus åpenbarte seg, sammen med Moses og Elia?

Moses, ja!
I Det gamle testamente kan vi lese at Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Herren, strålte det av ansiktet hans. Det er den andre av lesetekstene for denne søndagen. Og Moses var en av de to som åpenbarte seg sammen med Jesus mens dette skjedde.
Den andre var profeten Elia.

Moses og Elia. Hva har de til felles?
Om Moses leser vi at «Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land, slik Herren hadde sagt. Han (altså: Herren) gravla ham nede i dalen i Moab, rett imot Bet-Peor. Men til denne dag har ingen visst hvor graven er» (5 Mos 34, 5-6).
Og om Elia leser vi at mens han gikk og snakket med han som skulle overta profetkappen etter ham, Elisja, skjedde dette: «Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen» (2 Kong 2,11).

Så det var kanskje ikke tilfeldig at det var akkurat disse to som viste seg sammen med Jesus der på fjellet.
Hvis det manglet noen, måtte det være Henok fra urhistorien; Enok ble han kalt i de tidligere oversettelsene. For om ham leser vi: «Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5, 24).

La oss holde oss på Tabor, det fjellet der dette etter manges mening skjedde.
Navnet Tabor nevnes ikke i denne teksten, og heller ikke i de andre evangeliene. Fjellet navngis ikke, og Tabor er et navn vi bare kjenner fra Det gamle testamente, for eksempel profeten Jeremia: «Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren over hærskarene er hans navn: Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet» (46, 18).

Tabor og Karmel!
Karmel var fjellet der profeten Elia kjempet sin kamp mot Ba’als profeter, mens Tabor altså var – tror man! – fjellet der disiplene fikk se Jesu herlighet.
Det var først i det tredje århundre – altså etter år 200 – at man lokaliserte denne begivenheten til dette fjellet Tabor, som ligger i Galilea, om lag 18 km fra Genesaretsjøen. Mange kaller det da også «Forklarelsens berg», og det er bygget en kirke her, «Forklarelseskirken», med egne områder for henholdsvis katolikker og ortodokse.
Kirken som står der i dag er bygget på 1920-tallet, og i middelalderen var det tre kirker her, en for hver av de hyttene Peter ville bygge.

La oss se på fortellingen, litt punkt for punkt.
For det første: Det var ikke et tilfeldig «gutta på tur»-opplegg Jesus tok de tre disiplene med på.
De hadde et konkret prosjekt; et ærend. De gikk opp i fjellet for å be.
Det var heller ikke en tilfeldig gruppe han tok med seg.
Det var Peter, Jakob og Johannes.
De samme tre som han senere skulle ta med seg i Getsemane, også den gang for å be; de skulle kjempe sammen med Jesus i bønn.
De var en slags indre kjerne i disippelflokken; et «arbeidsutvalg», kan man kanskje si?

Mens Jesus bad, skjedde det noe med ham: «Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham».
I Lukas-evangeliets versjon av denne hendelsen står det også Moses og Elia snakket med Jesus om: «De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem».

Lukas forteller også at disiplene falt «i dyp søvn», mens Matteus skriver at de kastet seg til jorden, «grepet av stor frykt».

La oss se litt på profeten Elia når det gjelder dette med Guds herlighet.
Det er en fortelling om ham i Det gamle testamente, og jeg tenker: Det var nok ikke tilfeldig at det var akkurat han som viste seg sammen med Jesus og Moses denne gangen.
Elia hadde flyktet fra dronning Jesabel og søkt tilflukt «på Guds fjell Horeb». Der skjer dette: «Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen» (1 Kong 19, 9-13).

«Lyden av skjør stillhet»?
Var det den som vekket disiplene?
Mange av oss husker Simon & Garfunkel sin slager fra begynnelsen av 1960-tallet: «The sound of Silence».
En lyd av stillhet.
Lyden av en skjør stillhet.
Det var gjennom den at Herren fikk profeten i tale.
Hva skal vel han med storm, jordskjelv eller ild? Han har lyden av skjør stillhet...

Moses og Elia snakket med Jesus, og nå tok også Peter ordet: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia». Igjen har Lukas en detalj som Matteus ikke har. Han skriver om Peter at «han visste ikke selv hva han sa».
Så kom den lysende skyen som skygget over de tre, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Røsten fra himmelen!
Det er et tema det kunne skrives avhandlinger om.
«Dette er min Sønn» - altså er det Gud selv som taler.
Det finnes noen slike tekster i evangeliene der det fortelles om at Guds røst lød.
Tekstene om Jesu dåp, for eksempel.
Røsten som lød da Jesus steg opp av vannet. Ånden falt ned over ham som en due, og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Eller i opptakten til påskedramaet, der Jesus roper i en slags desperasjon: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen» (Joh 12, 27-28).

Også i verdenslitteraturen finnes det i hvert fall ett slikt eksempel på en røst som lyder fra himmelen.
Sluttreplikken i Ibsens drama «Brand». Når raset går og fyller hele dalen, og presten Brand står alene der på fjellet og blir tatt med i raset. Da roper han:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

«Qvantum satis» er latin og betyr «passende mengde».
Jeg har lest at det var et uttrykk Ibsen kunne ha lært den gang han var apotekerlærling i Grimstad og skulle blande medisiner utfra resepter. Dette uttrykket lar han Brand gripe til «i dødens sluk».
Så er det rollefiguren «En røst» trår til; det er den eneste replikken denne rollen har i det lange dramaet: «Han er deus caritatis»! Han er nådens Gud!

Knapt noen replikk i verdenslitteraturen har vært analysert så ofte som denne. Den er komplisert og enkel på samme tid. Når vi mennesker har anstrengt oss til det maksimale, og mer enn det. Når man, som Brand, har ofret både kone og barn på pliktens alter; hva kan vi da påberope oss?
«Han er Deus Caritatis» - han er nådens Gud!

Nå lød røsten for disiplene: «Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»

Faktisk er det ikke så veldig mange eksempler, verken i Det gamle eller nye testamente på at Guds røst lød slik at den nådde det menneskelige øret.
Men det er noen.

Og noen husker vi kanskje bedre enn andre?
Fra Det gamle testamente husker vi kanskje hendelsen med gutten Samuel, han som moren hadde gitt til Herren, og som var medhjelper for den gamle presten Eli?
Vi husker fortellingen om Samuel som lå og sov, og som så ble vekket av en stemme som ropte navnet hans.
Tre ganger trodde han det var den gamle mannen som ropte, og først tredje gang forsto presten Eli hva som var i ferd med å skje. «Neste gang skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører», sa han, og det gjorde Samuel.

I en av de andre fortellingene om stemmen fra himmelen, leser vi at noen trodde det hadde tordnet.
Men denne gangen – på Tabor – forsto disiplene hvem det var som talte.
De forsto at det var Herren.
De forsto det når røsten omtalte Jesus som sin sønn.

Og de kastet seg ned, med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. «Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.»

Dette gjentas også hos de to andre evangelistene som forteller om dette: Da de så opp, så de ingen andre en Jesus. Verken Moses eller Elia var å se.
Moses - han som kom med loven.
Elia – profeten som ble oppfattet som en slags forløper; en som Døperen Johannes sammenliknet seg selv med.

I 2 Kor 3 skriver Paulus om da Moses hadde sett Herren ansikt til ansikt. Det er en lang tekst, så jeg leser bare noen utdrag, fra vers 2: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod (…). Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt (…). Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk skulle se at glansen bleknet og tok slutt (…). Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort».

I en sang heter det: «Sløret dro han fra mitt øye, viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans.

Røsten fra himmelen; røsten som talte ut fra skyen.
Hva er det den formidler?
Jeg tror det kan være dette: Sløret er tatt bort!
Lovens tid er til ende.
Profetenes tid – i den gammeltestamentlige forstand – er til ende.
«Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede. Hør ham!»
Den utvalgte.
Den salvede.
Messias.
«Hør ham!»

Moses og Elia var forløpere.
Døperen Johannes var også en forløper, og han ble sammenliknet med profeten Elia.
Men nå hadde forløperne gjort sin innsats.
Deres oppgave var fullført. De hadde pekt fram mot han som skulle komme. Og nå var han kommet.
«Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»
Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.

Vi snakker om en ny pakt. Vi snakker om en ny tidsalder.

Kristen tro handler ikke først og fremst om at Guds rike skal komme en dag, men om at det allerede er kommet.
Det har skjedd!
Guds rike er kommet.
Frelseren er kommet.
«Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»

Det er Kristi Forklarelsesdag.
Dagen da disiplene så Jesu herlighet. «En herlighet som den en sønn har fra sin Far», skriver Johannes.
Den herlighet som han har åpenbart for oss.
Som han åpenbarte på korset.
Som han åpenbarte med den tomme graven.
Som han åpenbarer i sitt ord og i fellesskapet med ham.
Som han åpenbarer den dagen han kommer igjen.

Det er noe – hvilket ord skal man bruke? – «veldig» ved å være vitne til at Guds herlighet åpenbares. Det kan være sterkt. Det kan være – vidunderlig. Og det kan være skremmende.

Profesten Jesaia ble skremt. «Det er ute med meg!» utbrøt han. «Jeg er en mann med urene lepper og jeg bor midt blant et folk med uredde lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud!»

«Da falt jeg som død til jorden», skrev apostelen Johannes. Men Jesus svarte: «Frykt ikke!»

For mange år siden skrev jeg en liten tekst; du kan kanskje kalle det et dikt. Den het «På fjellet».
«Jeg vil være her
på fjellet med deg»,
sa jeg til Jesus.
«Jeg har en bedre idé.
Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen,»
svarte han.


Der er vi nå.

I dalen, men sammen med Jesus. Og vi lytter etter lyden av hans trinn…

For:
«Se, han kommer, Jesus kommer!
Fikentreet står i blommer!
Vår forløsningstime kommer!
Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn!»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

søndag 29. januar 2017

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»


Preken for fjerde søndag i åpenbaringstiden,
29. januar 2017, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, det 18. kapittel, og teksten er fra vers 35 til 43; i Jesu navn:

«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt en blind mann ved veien og tigget. Mannen hørte at det var mye folk på veien, og spurte hva som sto på. De svarte ham: «Jesus fra Nasaret kommer forbi.» Da ropte han: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» De som gikk foran, snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jesus stanset og ba om at den blinde skulle føres til ham. Da han kom nærmere, spurte Jesus ham: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han svarte: «Herre, la meg få synet igjen!» Jesus sa til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han ga seg i følge med Jesus og lovet Gud. Og hele folkemengden som så dette, lovpriste Gud».

Slik lyder Herrens ord!


I mer enn 30 år bodde jeg i en by som heter Askim.
Den ligger i Østfold, og svært mange ganger har jeg hørt, når jeg fortalte hvor jeg bodde: «Askim, ja! Den har jeg kjørt gjennom på vei til Sverige!»
Da jeg skulle begynne å arbeide med dagens tekst, var det et annet bynavn som meldte seg.
Det var Jeriko.
Slik jeg leser evangeliene var Jeriko en by som Jesus bare besøkte én gang, men samtidig var det et besøk som har satt flere spor etter seg i evangeliene. Ja, det var nesten ikke et besøk en gang; det var en gjennomreise. En av Jeriko-fortellingene i evangeliene begynner slik: «Han (Jesus) kom inn i Jeriko og dro gjennom byen».
Han var på gjennomreise.

Jeg skal ikke ta noen håndsopprekning på hvor mange her som har vært i Jeriko, men jeg har vært der engang.
Jeg var ansatt i Det norske bibelselskap, og vi var på en studietur i det som ble kalt «de bibelske land» - Egypt, Jordan og Israel.
I Jeriko stanste vi ved et morbærtre, og jeg hadde fornøyelsen av å lære – eller i hvert fall gjenoppfriske - for en busslast med prester og andre kirkelige ansatte en kjent sang fra søndagskolen:
«Sakkeus var en liten mann, en bitte-liten mann;
han klatret opp i et morbærtre;
for han ville gjerne Jesus se.
Han ville gjerne Jesus se!»


Sakkeus!
Det er en av Jeriko-fortellingene fra evangeliene; en av dem Jesus møtte der han var på gjennomreise denne dagen.

Jeriko er kanskje verdens eldste by, i hvert fall en av de eldste.
Det har vært gjort utgravninger som tyder på den var bebodd allerede for 15 tusen år siden.
Den har vært ødelagt flere ganger, men er blitt bygget opp igjen.
Utgravninger har avdekket lag på lag som vitner som svært gamle sivilisasjoner som har vært her.

En av de mest dramatiske fortellingene fra Det gamle testamente er lagt til Jeriko: Fortellingen fra Josva 6 om at Herren ga Jeriko i israelittenes hender. Marsjen rundt murene; dag etter dag, og så den siste dagen: Da de blåste i hornene de hadde laget, og murene falt.

I hebreerbrevet 11, «troskapitlet», er denne hendelsen omtalt som en av de store troshandlingene og trosbekreftelsene i den gamle pakt: «Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager» (v. 30).

Jeriko er også en av de få byene som er nevnt i en av Jesu lignelser.
Disse lignelsene har nesten aldri navn eller stedsangivelser.
Den eneste gangen Jesus gir en av sine skikkelser et navn, er i lignelsen om den rike mann og Lasarus; da brukte Jesus navnet til sin venn fra Betania.
Og den eneste som har en stedsangivelse, er den om den barmhjertige samaritan: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko…».

Jesus kom altså til Jeriko én gang.
Her møtte han Sakkeus, og tok inn hos ham, og så leser vi om to ulike hendler der han helbredet blinde.

I Matteus 20 leser vi om hva som skjedde da han var på vei ut av byen. Mange fulgte ham, leser vi, og videre: «Ved veien satt to blinde, og da de fikk høre at Jesus gikk forbi, ropte de: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Folk snakket strengt til dem og ba dem tie stille, men de ropte bare enda høyere: «Ha barmhjertighet med oss, Herre, du Davids sønn!» Da stanset Jesus, ba dem komme og spurte dem: «Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?» De svarte: «Herre, la øynene våre bli åpnet!» Jesus fikk inderlig medfølelse med dem, og han rørte ved øynene deres. Straks kunne de se, og de fulgte ham» (v. 30-34).

Dagens tekst – dagens Jeriko-fortelling – er lagt til begynnelsen av dagen, mens Jesus var på vei inn i byen. Men det som skjedde i denne teksten, er svært likt det som skjedde i den fortellingen Matteus gir oss. Den blinde ropte etter Jesus her også, og Jesus stilte det samme spørsmålet: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Det spørsmålet fikk ikke Sakkeus.
Kanskje fordi det var så tydelig hva han ønsket, og hva Jesus kunne gjøre for ham?
Sakkeus var en rik mann; de andre var tiggere.
Kanskje ville Jesus utfordre dem til å sette ord på det som var deres egentlige og dypeste behov: Ikke bare en gave til en tigger, men å bli helbredet fra sin blindhet.
Vi kan møte den samme utfordringen i sjelesorgen av og til.
Hva er det man dypest sett trenger hjelp til?

Ofte er det dette: Å erkjenne sin synd! Sette ord på sin blindhet. Be om at Guds herlighet skal åpenbare seg.
Det heter i en sang: «Sløret dro han fra mitt øye – viste meg sin skjønnhets glans. Dette nådens store under overgår all jordisk sans».

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
Jesus stilte dette spørsmålet, ikke bare én, men to ganger i løpet av denne dagen i Jeriko. Og begge gangene stilte han det til personer som ropte etter ham. De ropte på Jesus!
Og der er vi også ved noe som er interessant når det gjelder denne Jesu dag i Jeriko: Jesus må jo ha vært en snakkis der i byen.

Sakkeus hadde hørt om ham; denne blinde, som ifølge Markus het Bartimeus, hadde hørt om ham; de to som Jesus helbredet da han var på vei ut av byen; de hadde også hørt om ham.
Hva hadde de hørt?

De måtte ha hørt at han helbredet syke, men Sakkeus feilte det jo ikke noe? De måtte ha hørt at Jesus var noe mer enn en som helbredet syke.
Og så kan vi lese at han som det fortelles om i dagens tekst, ba: «Herre, la meg få synet igjen!»
Med andre ord: La meg få synet tilbake. Det synet jeg en gang hadde. La meg få det igjen!
De andre to, som også ble helbredet fra blindhet denne dagen, og som vi kan lese om i Matteus-evangeliet, ba litt annerledes. De ba slik: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Kanskje hadde de aldri kunnet se.

Og så skal jeg ikke jeg gjøre noe stort poeng av denne forskjellen, men kan likevel ikke la være å nevne den: Noen har en gang sett lyset; sett Jesus, men mistet det synet. De ser ham ikke lenger.
Andre har aldri sett ham.

Men Jesu spørsmål er det samme: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Neste år er det 70 år siden en 25 år gammel amerikansk countryartist skrev en sang som fremdeles synges og huskes over hele verden. Sangeren het Hank Williams og sangen han skrev, heter «I saw the Light».
Jeg fikk se lyset.

Sangen er formet som et personlig vitnesbyrd, ikke ulikt de man kan høre det avlagt på Frelsesarmeen, Evangeliesenteret eller på bedehuset:
«Jeg hadde ikke noe mål med livet, det var fylt av synd, og jeg ville ikke ha noe med Frelseren å gjøre.
Men Jesus kom som en fremmed om natten, og pris skje Gud, jeg fikk se lyset».

I det andre verset sammenlikner han seg selv med nettopp den blinde Bartimeus, han som måtte klare seg alene da han levde i mørket, men så ga Jesus ham synet. – «I saw the light»!

I det siste verset tar han et oppgjør med seg selv fordi han levde borte fra Gud, men nå er den tiden forbi, for han har sett lyset.

«I saw the Light!»

Både Sondre Bratland og Veronica Akselsen har sunget den inn på norsk:
«No ser eg ljos, no ser eg ljos
sola steig opp og månen gjekk ned.
No kan eg smile, no kan eg le,
Gud væra lova; no kan eg se.»


En av lesetekstene for denne søndagen er en lovsang – Salme 146, alle ti versene. Den begynner slik: «Halleluja! - Lovsyng Herren, min sjel!
Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til».


Og etter å ha beskrevet menneskers tilkortkommenhet, lovpriser salmisten Gud.
Jeg hørte en gang lovsang bli definert som «å skryte av Gud».
Å synge lovsang, er å skryte av Gud! Og det gjør salmisten!

Hør bare: «Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet».
Og det er mer: «Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett».

«Herren gir de blinde syn»! – «I saw the Light».

Jesus spør: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Noen vil svare: «Herre, la øynene våre bli åpnet!»
Andre vil svare: «Herre! La meg få synet igjen!»

Alle kan vi be:
«Gi meg troens klare blikk på Jesus,
så jeg ser det blødende Guds Lam.
For jeg vet at alt i denne verden
blekner når jeg får et blikk på ham.
Ja, jeg vet fra dine dype sår
Livets rike strømmer går»
(674 i FAs sangbok).



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

søndag 16. oktober 2016

Hvem er så min neste?



Preken på Frelsesarmeen i Arendal søndag 16. oktober 2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 10. kapittel, fra vers 25 til 37; i Jesu navn:
«Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»
Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?»
Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham».
Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han».

Slik lyder Herrens ord!



Liknelsen om den barmhjertige samaritan, er en av de mest kjente liknelsene Jesus fortalte. Sammen med fortellingen om den fortapte sønn, står denne som en påle i bevisstheten til alle som har vært innom en søndagsskole eller en god, gammeldags kristendomstime. Men disse fortellingene står seg ikke bare som en del av et pensum; de hører med til verdenslitteraturen. Både i kraft av sin egen autoritet som fortellinger, men også som inspirasjon til andre fortellinger. Det kunne derfor vært spennende om noen vil forske på hvor mange romaner, skuespill eller noveller – eller dikt, for den del! – som har hentet sine motiver bare fra disse to liknelsene.

Denne søndagen er det altså den barmhjertige samaritan som er tema. Eller?

For søndagens tekst er ikke bare liknelsen om den barmhjertige samaritan. Kanskje er den ikke engang først og fremst liknelsen om den barmhjertige samaritan. For den liknelsen er bare en del av teksten. Den egentlige teksten, den egentlige fortellingen, det er fortellingen om et møte mellom Jesus og en fariseer. Han «ville sette Jesus på prøve», leste vi, og når det ikke lyktes ved første forsøk, forsøkte han seg igjen. Han stilte først et spørsmål, som Jesus svarte på. «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

La oss gjøre et lite opphold her.

Er det ikke noe kjent med det spørsmålet?
Har vi ikke hørt det før, i forbindelse med Jesus?
Er det ikke en annen fortelling om en som stiller dette spørsmålet?

Jo da, og den står i Lukas-evangeliet, den også. Den er fortellingen om ham som vi gjerne kaller «den rike, unge mann».
Vi leser fra Lukas 18: «Et medlem av Rådet kom og spurte ham: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Hedre din far og din mor.» Han svarte: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Da Jesus hørte det, sa han til ham: «Én ting mangler du enda: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men da mannen hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var svært rik.
Da Jesus så hvor bedrøvet han ble, sa han: «Hvor vanskelig det er for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike! Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike.» «Hvem kan da bli frelst?» sa de som hørte på. Han svarte: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud»
(v.18 – 26).

En lovkyndig – et medlem av rådet.
To menn med det samme spørsmålet.
To menn fra den samme gruppen; landets og folkets elite.
Men to ulike måter å spørre på.

Den lovkyndige i dagens tekst spør fordi han vil sette Jesus på prøve – medlemmet av rådet i den andre teksten spør fordi han føler seg selv satt på prøve.

Hos den ene er dette et intellektuelt spørsmål – hos den andre er det eksistensielt.
Begge spør, og begge får svar som er hentet fra loven.

Så vender vi tilbake til det som er dagens tekst:

Slik jeg leser denne første delen av samtalen, bærer den preg av å være lite mer enn en intellektuell øvelse. Men så vil ikke den skriftlærde gi seg med det. Han «ville rettferdiggjøre seg selv», heter det i teksten – han ville begrunne hvorfor han hadde stilt et spørsmål han visste svaret på. Derfor stiller han et oppfølgingsspørsmål: Hvem er så min neste? Det er dét jeg egentlig lurer på, skjønner du, Jesus!

Kanskje prøvde han å legge opp til en ny diskusjon der han og Jesus kunne utveksle synspunkter, tanker og refleksjoner. Hvis seminarer kunne frelse verden, er jeg sikker på at både sult og sykdom hadde vært utryddet for lengst.
«Hvem er min neste?» – «Hvem er det som egentlig er min neste?»

Da er det Jesus svarer med liknelsen om den barmhjertige samaritan. Og i denne liknelsen legger han inn det som må ha vært oppfattet som – og kanskje også ment som! – en rød klut: Den eneste aktøren i dette dramaet som levde opp til Moselovens forventninger – den loven enhver jøde var forpliktet på – var en samaritan; en som ikke var regnet som jøde; en som en jøde ikke ville ha noe med å gjøre; en som var regnet som uren, både hva rase og tro angikk.

For hvem var samaritanene?
De var betraktet som Israels skamplett. Etter delingen av riket under kong Rehabeam dannet ti av de 12 stammene et eget kongerike nord i landet. Dette ble kalt Israel. Sørriket, de to gjenværende stammene, ble kalt Judea, etter Juda, som var den ene av de to stammene.
Nordriket fikk byen Samaria som hovedstad. Men i 722 f.Kr. ble Samaria erobret av assyrerne, og folket ble ført vekk. De ti stammene forsvant rett og slett fra jordens overflate; ett av de eldste og mest effektive eksempler på etnisk rensning som historien kan fortelle om. Men noen ble igjen, og noen fra andre folkeslag ble ført inn i landet, og slik oppsto folket samaritanene. Et blandingsfolk med en blandingsreligion.

Hvorfor valgte Jesus en mann fra dette folket som «helten» i sin fortelling?
Var det for å provosere?
Eller var det for å formidle noe om å være inkludert i Guds rike; inkludert i Guds kjærlighet? Jeg tror vi vet svaret:
«Rød og gul og hvit og svart,
er det samme har han sagt.
Jesus elsker alle barna på vår jord.»

Lukas-evangeliet er på mange måter «samaritaner-evangeliet» i Det nye testamente.

Her finner vi fortellingen om da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby «fordi han ansikt var vendt mot Jerusalem».
Vi kan ta med litt av den fortellingen: «Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva ånd dere er av,» sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så dro de til en annen landsby» (9, v. 54-56).

Men det er også her vi finner fortellingen om de ti spedalske – og den ene som kom tilbake og takket: «På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg» (17, v. 11 – 19).

Og det er her vi finner liknelsen om den barmhjertige samaritan!

Han er gått inn i språket vårt som prototypen på et medmenneske; en som tar ansvar, en som viser omsorg. I helsetjenesten hadde man i sin tid såkalte samarittkurs, et kurs som ga grunnopplæring i sykepleie og helsestell – inspirert av fortellingen om nettopp den barmhjertige samaritan.

La oss vende tilbake til ham nå.

Jesus gjør et poeng av at han er en samaritaner.
Fra vår egen medievirkelighet vet vi at når etnisk opprinnelse nevnes om noen, er det negativt ment. Da sier man ikke bare noe om en person, men en hel gruppe. Det var ikke noe kompliment på Jesu tid å bli omtalt som samaritaner. I Joh 8, 48 sier jødene til Jesus: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og en besatt?»

Samaritan var et skjellsord, på samme måte som «jøde» har vært et skjellsord senere i historien. Eller «tater».
Men i Jesu liknelse holdes han fram som et eksempel.

Samaritanen var den tredje som passerte den overfalte mannen.
Jesus sier ikke noe om de to første sin etniske opprinnelse.
Det behøvde han ikke.
De var jøder.
De tilhørte majoritetsbefolkningen.
Ja, ikke bare det: De var begge knyttet til det gudstjenestelige arbeidet, den ene som prest, den andre som levitt.

De var begge jøder.
Begge kjente loven.
Begge var en del av det religiøse establishment; en prest og en levitt.

Han som var blitt overfalt, var også jøde.
Han var en av dem.
Han var en av deres egne.
Men de stanset ikke opp. Den ene gikk i bue utenom; den andre gikk rett forbi.
De så ham, men de gjorde ikke noe.

Her kan jeg godt pøse på med paralleller.
Hva gjør vi når vi ser noen som er hjelpeløse?
Hva gjør vi når vi ser noen som har lidt urett?

Presten og levitten gikk forbi, selv om den ene tittet så vidt på den overfalte.

Den som ikke gikk forbi var samaritanen.
Den fremmede.
Den foraktede.
Den utstøtte.

Kjente han loven?
Det vet vi ingenting om.
Men han handlet i pakt med lovens forventninger.

For han kjente til hjertets lov; medmenneskelighetens lov, nestekjærlighetens lov.
Derfor stilte han opp for et menneske i nød.
Han så ikke til rase eller religion. Han så bare et menneske.
Han så bare et menneske som led. Han så bare et menneske som hadde lidd overlast.
Derfor stilte han opp.
Derfor tok han ansvar.

Det er på mange måter hele fortellingen.

Legg merke til at Jesus hele tiden holder liknelsen på det allmennmenneskelige plan.

Det er ingen avstikkere til himmelen, for å si det slik.
Ingen henvisninger til loven.
Bare en fortelling som en mann som blir overfalt og ranet, men også en fortelling om medmenneskelig kulde – eller i hvert fall frykt for og uvilje til å involvere seg.

Men enda mer en fortelling om medmenneskelig ansvar fra en kant man kanskje ikke skulle ventet det.

Jesus har fortalt sin liknelse, og nå kommer konklusjonen: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

Jeg tror den lovkyndige var brydd, der han sto.

Jesus hadde avslørt ham.
«Hvem ER min neste?» var det litt akademiske spørsmålet han hadde stilt.
«Hvem VISTE seg som en neste?» er Jesu motspørsmål.
Jo, han var nok brydd.
Men han måtte jo svare; det var han som hadde startet denne samtalen. «Han svarte: - Den som viste barmhjertighet mot ham.»

Så er vi ved veis ende.
Hva er budskapet fra Guds ord denne søndagen?
At vi skal stanse opp når vi møter noen som er blitt slått ned eller slått ut? At vi skal ta ansvar for våre medmennesker?

Jo, slik kan liknelsen leses.
Det er en del av Jesu budskap.
Å tro på Jesus, handler også om å ta ansvar for sine medmennesker.
Gi dem den hjelpen de trenger. Stille opp for dem.

Lesetekstene for denne søndagen handler om dette: Gjør ikke forskjell på folk. Gud gjør det ikke; vi skal heller ikke gjøre det.
Apostelen Jakob: «Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere.»

Noen av oss husker denne sangstrofen fra vår ungdom:
«Da jeg trengte en neste,
var du der, var du der?
Da jeg trengte en neste, var du der?
Hvem du er, hvor du lever,
det er én ting som teller:
Var du der?»

La meg avrunde med en liten anekdote.
Etter en naturkatastrofe i en walisisk gruvelandsby, ble man enige om å organisere hjelpearbeidet etter de forskjellige menighetene i byen. Den anglikanske presten tok hånd om sine får, metodistpresten om sine, pateren om sine.
Men da alle hadde gått til sine «flokker», sto det fremdeles en nokså stor gruppe igjen.
Da skal en kvinnelig frelseskaptein ha stilt seg opp: - Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Hva var det hun sa?
Selv om du ikke tilhører en gruppe, hører du til i Guds rike.
Dere som ikke hører til noe sted – jeg vil gjerne tilhøre dere.
For vi tilhører alle Gud og Guds rike.

Hvem er så min neste?
Hvem er det som ikke er min neste?
«Hvem du er, hvor du lever, det er én ting som teller: Var du der?»


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

lørdag 8. oktober 2016

Å tale som Guds ord


Preken i Risør Frikirke søndag 9. oktober 2016

Teksten for denne prekenen har jeg hentet fra Peters første brev, det fjerde kapittel og vers 11; og vi leser i Jesu navn:
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen.»

Slik lyder Herrens ord!


«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord!»
Da jeg avtalte med presten deres at jeg skulle komme hit og dele Guds ord med dere denne søndagen, så fortalte hun samtidig at dette skulle være en temagudstjeneste som også skulle være en forberedelse til gruppesamlinger kommende søndag. Temaet er verken mer eller mindre enn «Guds ord». Og så sendte hun meg et sitat fra grunnopplegget som brukes i forbindelse med disse samlingene: «Å leve i Guds ord handler om mer enn å lese Bibelen og forstå det som står der – det handler om å ta det til seg og la det være en veileder for hvordan vi lever».

Samtidig ble vi enige om å gi oss selv litt dispensasjon fra det å følge Kirkeårets tekstrekke akkurat i dag. Dagens prekentekst er ellers utfordrende nok: Det er lignelsen om den rike mannen – Jesu advarsel om å stole på jordisk gods og gull. Noen av oss har kanskje lest denne teksten til morgenandakten i dag?

Da Greta og jeg giftet oss for tre år siden, prøvde vi oss litt fram med tanke på hvordan vi skulle ordne dette med den daglige andakten for oss to. Vi prøvde oss litt fram med andaktsbøker – vi hadde en hel bunke av dem, begge to. Men vi endte rett og slett med å følge bibelleseplanen, og for min del er jeg blitt glad i bibelleseplanen. Her finner vi både «gamle, kjente» tekster, og tekster vi kanskje ikke har vært borti før. Og det hender vel at vi begynner bønnen med å takke Herren for et ord som vi ikke skjønte så mye av…

«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir.»

Hva vil det så si å tale som Guds ord?

Jeg var forholdsvis voksen før jeg ga meg i kast med teologiske studier på et akademisk nivå. Da tok jeg kristendom grunnfag på Menighetsfakultet som såkalt «torsdagsstudent», samtidig som jeg jobbet der som informasjonsmedarbeider. Før det hadde jeg tatt et kurs på Bibelskolen i Bergen; da var jeg 17 år, og jeg hadde gjennomført Frelsesarmeens krigsskole. 20 år gammel ble jeg ordinert til tjeneste som frelsesoffiser. 21 år gammel var jeg pastor for en av Frelsesarmeens menigheter i Island. Så jeg hadde jobbet med – nåvel: «teologi» - i mange år; jobbet med sjelesorg, jobbet med ulike kristne problemstiller knyttet både til liv og lære. «Dogmatikk», «systematikk», «etikk» - «been there; done that!»

Men jeg nærmet meg altså 40 år før jeg ga meg i kast med teologien på et mer akademisk nivå – grunnfagsnivået. Det å studere teologi, har ofte vært betraktet som noe risikabelt i en del vekkelsesmiljøer. Forfatteren Alfred Hauge forteller i et essay om kommentaren han fikk fra en solid bedehusmann da denne fikk høre at unge Alfred var student ved Menighetsfakultetet. Teologi? «Det er ein fåårleg veg, det, farr…», sa vedkommende.
«Det gjør ikke noe med troa di, dette studiet?» var et spørsmål jeg fikk i den tida da jeg studerte.

Gjorde det noe med troa mi?
Jeg husker en samtale med en annen student fra denne tida. Han var yngre enn meg og kom nok fra en litt annen bakgrunn også.
- Visste du at det er to skapelsesberetninger i første mosebok? spurte han en dag.
Ja, det visste jeg, og det hadde jeg vært klar over lenge.
- Hvem av dem tror du på?
Jeg sa da og kan si nå: Jeg tror på begge!
«Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord».

Hva sier Guds ord om skapelsen?
Det forteller oss at Gud har skapt både himmel og jord.
Jeg skal ikke ta noen grenseoppgang mellom evolusjonslære contra kreasjonisme her i formiddag. Bare slå fast dette: Jeg tror på Gud som skaperen av himmel og jord.
Jeg tror at sangen fra søndagsskolen har rett: «Hvem har skapt alle blomstene, fuglene, stjernene? Hvem har skapt både deg og meg? Jo, Gud i himmelen!»

«Den som taler, se til at han taler som Guds ord» - om Gud!
Hva sier så Guds ord om Gud?

Det sier at han er Skaperen – det har vi alt vært innom.

Det sier at han er hellig – Åp 4,8: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer».

Det sier at han er rettferdig – Salme 11, 7: «Rettferdig er Herren, han elsker rettferdige gjerninger. De oppriktige får se hans ansikt».

Det sier at han er barmhjertig – 2 Mos 34, 5-6: «Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos (Moses) og ropte ut navnet Herren. Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet»!

Det sier at han er nådig – og vi kan lese fra det samme verset en gang til: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud».

Det sier at han er kjærlighet – 1 Joh 4, 8-9: «Den som ikke elsker, har aldri kjent Gud, for Gud er kjærlighet. Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham».
Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om mennesket.
Om oss.

Hva sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er syndere – Rom 3, 22-24: «Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus».
Alle har syndet – alle er syndere.
Guds ord er helt fremmed for den tanken vi ofte ser ut til å finne en slags trøst i: At det er de som er verre enn oss.

Guds ord skiller ikke mellom store og små syndere, eller store og små synder, for den del.
Det er synd og det er syndere, og det er det som er å si om den saken. Jeg har bare funnet et sted hvor Bibelen sier noe om «stor» synd. Det er Rom 5, 20 - 21: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større. For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Greta og jeg var i Arendal kulturhus forrige søndag og hørte Tomm Kristiansen kåsere om «Det gode Afrika». Der fortalte han en historie om Desmond Tutu som jeg nok hadde hørt før, men hadde glemt.
Desmond Tutu, som med sitt kjente glimt i øyet, skal ha sagt i en preken: «Osama bin Ladin is a child of God!»
Uro i benkene.
Så bøyer han seg lenger fram og sier: «Even George Bush is a child of God!»

Selv du og jeg.
Vi er alle syndere, men vi er også alle gjenstand for Guds kjærlighet, og vi kan alle bli frelst gjennom troen på Jesus Kristus.
Det er nåde – ikke noe vi fortjener.
Dere har sikkert sett disse reklamefilmene der teksten på engelsk er: «Because I’m worth it», men som på norsk er blitt «Fordi jeg fortjener det».
Vi fortjener det ikke.
Men vi er verd det!

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om synden! Om synderen! Om nåden og tilgivelsen.
Hva mer sier Guds ord om mennesket?
Det sier at vi er skapt i Guds bilde – nå er vi tilbake i skapelsesberetningen. Det sier at vi er Guds barn – 1 Joh 3,1: «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!»

Den som taler, se til at han taler som Guds ord – om Jesus!
Hva sier Guds ord om Jesus?
Det sier at han er Guds Sønn.
Se for deg scenen ved Jordan. Døperen Johannes og Jesus fra Nasaret – begge står der i v annet. Den ene døper den andre, og så kommer en stemme fra himmelen: ««Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede».
Han er Guds Sønn. Han er Frelseren som Gud lovte å sende allerede på syndefallets dag.
Se for deg en annen scene: Jesus og disiplene som snakker sammen. Jesus som spør, kanskje litt henslengt: - Hvem sier folk at Menneskesønnen er?
De sa flere ting.
- Og dere? Hvem sier dere at jeg er?
Det ble Peter som svarte: - Du er Messias; den levende Guds Sønn!
Den som taler, se til at han taler som Guds ord, også om Jesus.
Ja, særlig om Jesus.

«Og når solen mer ei skinner,
Jesu navn, det lyser enn.
Da den frelste skaren synger
høyt dets pris i Himmelen.
Navnet Jesus må jeg elske, det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse – intet annet frelse kan».

«Den som elsker meg» sier Jesus, «vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14, 23-26).


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - en sann Gud, fra evighet og til evighet.

Amen!