lørdag 25. november 2017

Oppgjørets dag


Preken i Arendal korps domssøndagen 26. november 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 25. kapittel, fra vers 31 til 46, i Jesu navn:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham.
Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
Så skal kongen si til dem på sin høyre side: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.' Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?' Og kongen skal svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'
Så skal han si til dem på venstre side: 'Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.' Da skal de svare: 'Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?' Da skal han svare dem: 'Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.' Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.»

Slik lyder Herrens ord!



«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet…».
Det står en hel del om Jesu gjenkomst i Bibelen. Jesus selv sier noe om det; Paulus skriver om det og Johannes Åpenbaring forteller om det. Det hørte vi i den ene tekstlesningen i begynnelsen av gudstjenesten vår.
En av de fineste sangene Johnny Cash har laget, handler om dette. Han laget en rekke sanger om de siste tider og Jesu gjenkomst, men dette er den jeg setter høyest. Den heter «When He comes» - «Når han kommer». «Hvert øye skal se det – hvert øre skal høre det – når han kommer. Alle knær skal bøye seg – alle tunger skal bekjenne at han er Herre – når han kommer. Han skal sette sine føtter på fjellet, og jeg skal være med i den første oppstandelsen.» Når han kommer.

Men Jesu gjenkomst har også en annen side. Gjenkomstens dag er også oppgjørets dag.
Og det er oppgjøret som fyller de meste av denne søndagens prekentekst.
Domssøndagen. Kristi kongedag. Oppgjørets dag.

For en tid siden satt jeg i en rettssal. Jeg var ikke tiltalt, jeg var verken forsvarer eller anklager. Jeg var dommer. Vi var tre dommere, og vi skulle vurdere den tiltalte, lytte til ham, lytte til vitnene. Vi var en domstol.
Var tiltalte nervøs? Jeg tror det. Han visste selv at han var skyldig i det anklagen gjaldt. Vår oppgave som dommere var ikke så mye å vurdere om han var skyldig eller ikke, som å vurdere hva den riktige reaksjonen ville være. Det var et ansvar for oss, og det var spenning for ham: Hvordan ville vi som dommere vurdere forklaringen hans? Hvordan ville vi vurdere de andre vitnene?

Det er en annen domstol vi leser om i prekenteksten denne søndagen.
Det er den siste søndag i kirkeåret. Den som kalles for «doms-søndagen» eller «Kristi kongedag».
Om en uke er det første søndag i advent. Da begynner et nytt kirkeår. Kjernen i adventstiden budskap er dels julen og Jesu fødsel, men enda mer er det en tid der vi fokuserer på Jesu gjenkomst. Et kvartal lenger opp i veien her ligger Adventistkirken her i byen. Det kirkesamfunnet fikk sitt navn, ikke først og fremst fordi man var opptatt av jula, men fordi man fokuserte på Jesu gjenkomst.

I dag markerer vi domssøndagen. Teksten handler den store dom ved verdens ende. Troen på at det skal komme en slik dom, har stått sentralt i den kristne tro så lenge det har eksistert en kristen kirke. I Frelsesarmeens trossetninger heter det i den 11. og siste artikkel: «Vi tror sjelen er udødelig, at legemet skal stå opp igjen, at det blir holdt en alminnelig dom ved verdens ende, at de rettferdige blir evig salige, og at de ugudelige får evig straff».

Dommens dag – oppgjørets dag.
Dagen da menneskeslekten definitiv deles inn i to grupper.

Jesus sammenlikner dem med sauer og geiter. Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av denne bildebruken. Vi har geitebønder og vi har sauebønder; det er to typer bufe som begge er greie til sitt bruk.

Kanskje har ikke Jesus ment å si noe annet enn at det blir en forskjell – den ene gruppen går ett sted, den andre går et annet sted. Slik blir også menneskeslekten skilt. Det er de som får høre de refsende ordene og det er de som får høre de anerkjennende ordene.

Hva er det som utløser enten refselsen eller anerkjennelsen?

Det er nesten så Jesus har en sjekkliste der han krysser av hva man har gjort og hva man ikke har gjort.

Jeg var sulten.., gav du meg mat?
Jeg var tørst.., gav du meg drikke?
Jeg var fremmed.., tok du i mot meg?
Jeg var uten klær..., kledde du meg?
Jeg var syk...så du til meg?
Jeg var i fengsel..., besøkte du meg?

Og så oppsummeres det i dette: Det dere gjorde mot en av disse mine minste, gjorde dere også mot meg.

Hva handler dette om?
Det handler ikke om Kardemommeloven, for å si det slik: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill – og for øvrig kan du gjøre hva du vil».
Det handler heller ikke om være et greit og omgjengelig menneske.
Det handler om å se Jesus i våre medmennesker. Om å se Jesus i vår neste.

Jeg tror vi alle har lest eller hørt Leo Tolstojs novelle om den gamle skomakeren. Den har vært filmet og har vært gitt som barnebok i mange utgaver. Men egentlig er det ikke en fortelling for barn. Det er en dypt alvorlig kristen lignelse.
Den begynner slik: Det var en gang en fattig, gammel skomaker som bodde helt alene i et kjellerrom. Det var bare ett vindu i rommet, og det satt så høyt oppe på veggen at skomakeren bare kunne se føttene på folk som gikk forbi. Kone og barn var dødd fra ham. Han måtte arbeide hardt for å tjene nok til leien for rommet, til mat og litt brensel. Hele dagen lappet han sko, men om kvelden likte han å sitte foran den velse ovnen og lese i den eneste boken han eide.
Boken var en bibel etter hans kone. I den leste han om Jesus om gikk rundt og snakke med folk i Galilea. En kveld sa han til seg selv: - Om jeg bare kunne få se ham, da ble det lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da den gamle mannen hadde lagt seg den kvelden, hørte han en mild røst si navnet sitt. - Jeg skal komme til deg i morgen, Adjevitj.
Skomakeren styrtet opp og svarte: - Herre, kommer du til meg?
Men det hørtes ikke en lyd i det vesle rommet, så Adjevitj trodde han hadde drømt.


Vi kjenner den videre fortellingen. Om de som kom i løpet av dagen. En gammel mann som måkte snø. En gutt som kunne kommet galt av sted. En gammel kone. En fattig enke og barnet hennes. Han delte det vesle han hadde med dem alle sammen.
Da kvelden kom, satt han igjen og leste i Bibelen sin om «Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han: - Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.
Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa: - Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.
Adjevitj reiste seg fort og sa: - Herre, når var du hos meg? Jeg var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.
- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg».


Jeg har alt nevnt Johnny Cash. En av de mange kristne sangene han har spilt inn heter «Would you recognize Jesus». Ville du kjent igjen Jesus?
Ville du kjent igjen Jesus dersom du møtte ham ansikt til ansikt? I skikkelse av en som sultet? Av en som frøs? Av en som trengte en hjelpende hånd? Hvis du aldri hjelper slike, hjelper du heller ikke ham, heter det i sangen.

Bibelen beskriver dommens dag som dagen da Guds rettferdighet skal åpenbare seg for hele verden. Det er da Gud skal gjøre slutt på all ondskap, på all urettferdighet på alle kriger og all nød. Det er da den onde og hele hans hær skal overvinnes og tilintetgjøres for all evighet.
Det er denne dagen Bjørn Eidsvåg synger om i en av sine sanger, der det heter i omkvedet:
En dag skal rettferdigheten seire,
en dag skal vi danse, skal vi feire
at freden er vunnet, gleden er vunnet.
En dag.


Eller H.A. Tandberg:
Ned de gyllne tempelhaller lyder Seierherrens trinn,
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann et mektig ekko toner hit,
det er tonene fra Seierherrens trinn.
Se, han kommer – Jesus kommer..


Eller Jesus selv:
Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.

Han skal foreta det store skillet. Skillet mellom dem som kjente ham, og de som ikke kjente ham.
De som fulgte ham, og de som ikke gjorde det.
De som gjorde hans himmelske Fars vilje, og de som ikke gjorde det.

For Dommen har en dobbelt utgang.
Den handler om frelse eller fortapelse.
Begge sider kommer til syne gjennom dagens tekster.
Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene.
Leseteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom.
Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord.

Jesus bruker bilder i denne teksten, men den er ikke en liknelse.
Jesus sier ikke, som i de andre liknelsene om Guds rike, at det er «å likne med». Dette er mer en beskrivelse. Kanskje ikke et referat, at det er sånn det vil skje, det er slik ordene kommer til å falle, det er på denne måten det vil bli reagert. Men summen av det vil bli slik Jesus sier. Derfor framstår teksten som en realistisk skildring av domscenen.
Jeg har brukt ordet «dom» mange ganger i denne talen. Fra min egen opplevelse som meddommer i tingretten og videre gjennom tankene fra Guds ord.
Dom er et dystert ord. Det er ingen god attest om man sier om noen at han eller hun er «dømmende». Men budskapet på domsøndagen er ikke et fordømmende budskap. Det er et budskap om frelse. Det er et evangelium.

Noen av dere leste kanskje intervjuet med Øyvind Åleskjær i Agderposten nylig. Han er sønn av Åge Åleskjær, men han har ikke fulgt i foreldrenes eller brødrenes spor med tanke på troen. Noe av det han syntes var vanskelig som gutt, var forkynnelsen om helvete og fortapelsen. Jeg har ikke oppfattet Åge Åleskjær som noen helvetespredikant, men også i hans forkynnelse snakker man om det som ofte kalles «den dobbelte utgang» - at det finnes både frelse og fortapelse. Det er nødvendig, kristen forkynnelse, slik jeg også ser det.

Øyvind Åleskjær er ikke den eneste som har slitt med det mange har oppfattet som en altfor sterk fokusering på synd, dom og fortapelse. Det er flere som har skrevet om dette, og jeg har lest flere slike bøker: Levi Fragell – «Vi som elsket Jesus»; Tor Edvin Dahl og hans bror Håkon: «Vi som ikke kommer til himmelen» - bare for å nevne noen.

Jeg ser ikke for meg annet enn at jeg vokste opp med de samme bibelske fortellingene som disse, men av en eller annen grunn var det fortellingene om Jesus som ble stående.
Ikke først og fremst fortellingene om helvete, men fortellingene om himmelen.
Det er et evangelium også i budskapet om dommen.
Kom det klarere fram, ble det kanskje lettere å snakke også om dommen. For det er ikke populært å snakke om Dommens dag.

Men akkurat som noen må være dommere i rettssalen, er det nødvendig med en dom over historien.
Et regime som ikke dømmer urett er et forferdelig regime.
En gud som ikke dømmer urett, er ingen god gud.

Oppgjørets dag er også Frelsens dag.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

søndag 5. november 2017

Helgener i vår tid?



Preken i Risør Frikirke Alle Helgens Dag 5. november 2017
Dette hellige evangelium for Alle Helgens Dag står hos evangelisten Matteus, i det femte kapitlet og de 12 første vers; i Jesu navn:

Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».

Slik lyder Herrens ord!


«Alle helgens dag»! «Alle helgens dag?»

Hver gang jeg er i Roma, er det en kirke jeg må innom. Den heter Santa Maria Sopera Minerva. Den ligger rett bak Panteon. Det er en vakker kirke, men det er én bestemt grunn til at jeg oppsøker denne kirken. Her ligger min venninne i Roma begravet.
Hun har ligget der siden 1380 – altså i godt over 700 år, og er kjent i historien som Den hellige Katarina av Siena. Hun har vært Italias skytshelgen i flere hundre år, og ved tusenårsskiftet ble hun også erklært å være hele
Europas skytshelgen. Hun ble bare 33 år, og fikk stor politisk betydning mens hun levde.

Er jeg i Roma, unner jeg meg selv noen minutter ved hennes grav.
Og jeg går alltid ut av kirken med det samme doble spørsmålet i både hodet og hjertet: For det ene: Kan vi tro på helgener i vår tid? For det andre: Har vi råd til å la det være?

Det er Alle Helgens Dag i dag.
Vi som tilhører den protestantiske delen av kristenheten har ikke den samme oppfatningen av dette med helgener som de katolske og ortodokse kirkene har.
Men vi tror på helliggjørelse. Også i vår bibel omtales de kristne som «de hellige», det være seg i Roma, Galatia eller Korint. Vi tror at det finnes helliggjorte mennesker; vi tror at det er mulig å leve et hellig liv.

«Min natur er ilden», sa Den hellige Katarina om seg selv. Det kan jeg kjenne meg igjen i; jeg tilhører en bevegelse som arbeider under mottoet «Blod og ild». Vi forkynner Kristi blod og vi forkynner Den Hellige Ånds ild.
Alle Helgens Dag.
Det er en dag for ettertanke.
Det er en dag for minner.
Det er en dag da vi alle har en eller flere graver som vi besøker, enten ved å møte opp eller ved å gå dit i tanken: Foreldre. Venner. En ektefelle, kanskje? Barn?
Å sørge er prisen vi alle betaler for å ha vært glad i noen.

Men dagens prekentekst er ikke en tekst om de som har gått bort.
Det er en tekst om oss som lever.
Det er en tekst til oss som lever.

Vi kjenner teksten som «saligprisningene». Saligprisningene finner vi to steder i Det nye testamente. Vi finner dem hos Matteus og vi finner dem hos Lukas.
Hos Matteus, som er dagens tekst, sier Jesus «Salige er de…», og så nevner han disse som vi også har lest om nå: De fattige, de sultne, de gråtende, de utstøtte.
Men hos Lukas sier Jesus «Salige er dere…».
Han snakker ikke til en stor, uspesifisert folkemengde der ute et sted; Han snakker til disiplene, til sin egen, nærmeste krets.
Han snakker til sine etterfølgere. Han snakker til oss.

Så vi finner ikke bare saligprisningene to forskjellige steder i evangeliene, vi finner dem også i to forskjellige utgaver. Er den ene «riktigere» enn den andre? Jeg tror ikke det. Jeg tror begge er like «riktige».

Mange teologer mener det her er snakk om to forskjellige prekener av Jesus. «Bergprekenen» er den utgaven vi finner hos Matteus, der det er ni saligprisninger, mens teksten hos Lukas kalles «Sletteprekenen», og der er det fire saligprisninger. Og alle disse fire finner vi igjen også i Matteus-teksten: Fattigdom, gråt, sult, forfølgelse.

Mange husker de berømte ordene Winston Churchill sa til det britiske parlamentet i 1940, da det så som mørkest ut under krigen: «Jeg vil si til dette hus, som jeg har sagt til dem som er gått med i regjeringen: Jeg har intet annet å love dere enn blod, slit, tårer og svette (blood, toil, tears and sweat).»
Ikke bare blod, svette og tårer, men også slit.

Det Jesus sier til disiplene er ikke så veldig annerledes.
Hva er det han lover?
Han lover fattigdom.
Han lover sult.
Han lover tårer.
Han lover utestengelse og forakt.
Men han lover også salighet.

Men han lover ikke salighet fordi fattigdommen, sulten, tårene og utestengelsen i seg selv gir frelse og salighet; at de er en slags belønning for disse tingene – uansett. Salighetsløftet er knyttet til disse tre ordene: «for min skyld». Vi tar det i sammenheng: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis».
Hvem er adressat for disse ordene fra Jesus?
Det er disiplene. De 12, eventuelt de 70, men det er disiplene.

Når vi snakker om «Bergprekenen», ser vi for oss at Det er en enorm tilhørerskare som lytter til Jesu undervisning. Men det er ikke det bibelteksten forteller. Den sier nesten det motsatte. Den sier at Jesus så den store folkemengden, og så gikk han opp i fjellet og satte seg, med disiplene rundt seg, og så begynte han å undervise. Så kanskje kan vi si at rammen rundt «Bergprekenen» mer hadde preg av et seminar enn av et massemøte?

La oss vende tilbake til saligprisningene: Etter å ha snakket om «de» i tredje person, går Jesus i de to siste versene over til å snakke i andre person: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Spørsmålet fra besøkene til en kirke i Roma enda en gang:
Kan vi tro på helgener i vår tid?
Og: Har vi råd til å la det være?

For en del år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
«Til den hellige på Krokstadelva», sto det.
Dette var den gang postkontorene ennå visste hvem som bodde i distriktet sitt, og de på postkontoret i Krokstadelva visste hvem som skulle ha brevet.
For der i Krokstadelva bodde det en pensjonert slumsøster. Hun het Lydia Monsen, og som pensjonist slo hun seg i hjembygda igjen, og gjennom mange år drev hun søndagsskole i Frelsesarmeen i bygda, og hun lærte mange jenter å spille gitar. Det var hun som skulle ha brevet, mente postfolkene.
«Til den hellige på Krokstadelva!»

Lydia Monsen var et snilt, vennlig og elskverdig menneske på alle måter. Men var det derfor hun ble oppfattet som «den hellige på Krokstadelva»?
Selvsagt ikke.
Det er ikke slik at bare man er snill og grei og vennlig, så er man frelst, så er man en kristen, så er man – hellig.
Martin Luther skal ha sagt: «Gode gjerninger gjør ikke et menneske godt, men et godt menneske gjør gode gjerninger».
I prekenteksten forrige søndag fikk Jesus dette spørsmålet: Er det få som blir frelst?
Og Jesu svar var dette: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!

Dikterpresten Anders Hovden besøkte ei gammel kone som lå på det siste. Hun var kommet i anfektelse. Hun følte at hun ikke hadde fått gjort noe for sin Frelser i livet. Hun hadde slitt på denne vesle gården der hun og mannen hadde oppdratt en stor flokk unger.
- Kva kan vel eg syne Meisteren? spurte hun.
- Du kan syne han hendene dine, svarte presten.

Kanskje har ikke vi heller noe annet å vise Mesteren den dagen enn et par slitte hender; hender som har kjempet i bønn, øyne som har grått, knær som har knelt. Vitnesbyrd om kampen for å komme inn gjennom den trange dør – vitnesbyrd om kampen for å få andre gjennom den døra.
Slitte hender – øyne som har grått – knær som har knelt.
Han vil se dem og han vil kjenne dem igjen.

Trenger vi helgener i vår tid? Kan vi tro på helgener i vår tid?
Trenger vi mennesker som lever et hellig liv? Et liv innvidd til ham; et liv innvidd til tjeneste?

Ja, vi trenger slike mennesker. Vi kan ikke være dem foruten!
Og ja, vi er kalt til å være slike mennesker. Det sier dagens tekst noe om. En tekst for de levende. En tekst for oss som tror.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 28. oktober 2017

«Er det få som blir frelst?»



Preken for Bots- og bønnedag, søndag 29. oktober, i Arendal korps

Dette hellige evangelium for bots- og bønnedag finner vi hos evangelisten Lukas, det 13. kapittel, fra vers 23 til vers 30; vi leser i Jesu navn:

«Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?» (Jesus) sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husets herre først har reist seg og lukket døren, og dere blir stående utenfor og banker på og sier: 'Herre, lukk opp for oss!' – da skal han svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra.' Da vil dere si: 'Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.' Men han skal svare: 'Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.' Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Slik lyder Herrens ord!


«Er det få som blir frelst?»
En gammel, pensjonert frelsesoffiser lå på et sykehus i Oslo; jeg tror kanskje det var på Diakonhjemmet.
Alderen preget ham, og han var ikke lenger så veldig til stede i nåtiden.
Og det fortelles at hver kveld, når sykepleiersken kom inn med medisinene hans, stilte han det samme spørsmålet: - Fikk dere be med sjeler i kveld, løytnant?
Han levde ikke lenger i nåtiden; han levde i fortiden.
Han levde i ungdomstiden, i Frelsesarmeens pionértid. Han levde i den tiden da man ba med sjeler hver kveld.

«Er det få som blir frelst?»
Det er Jesus som får dette spørsmålet i dagens tekst.
Hva svarer han på det?
Så vidt jeg kan se, svarer han ikke på det.
I stedet flytter han fokus fra en litt sånn akademisk tilnærming til en personlig.
Er det få som blir frelst?
Ikke tenk så mye på det, du, svarer Jesus. Tenk heller på om du blir frelst. Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Kontrasten mellom den smale vei og den brede vei, er godt kjent fra Bibelen.
Vi kjenner den fra Bergprekenen, når Jesus sier det slik: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7, 13-14).
Mange av oss har sikkert hørt de to sangevangelistene Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes synge: «To veier ligger foran deg, på en må du gå! Velg rett og velg i tide, om du vil målet nå!»

Er det få som blir frelst?
Det er bots- og bønnedag i dag.
Bot og bønn. Bot og bedring.
Det siste er et uttrykk vi kjenner, og det er vel et begrep vi ikke har noen stor entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt over seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», om «skjerpings», men innholdet er det samme.
Det forteller om at det er områder i livet der man har bommet.
Ett eller flere. Og så skal man «skjerpe» seg. Man lover «bot og bedring».

Å «gjøre bot» i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg i forhold til det eller de områder der man har sviktet. «En botsøvelse».

«Bots- og bønnedag er en dag viet til bønn og syndserkjennelse», leser vi på nettleksikonet Wikipedia.
Det er en dag der vi skal fokusere på vår egen frelse.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange port», sier Jesus.

Utgangspunktet for at Jesus begynner å snakke om den trange døra og den smale veien, er at han får nettopp dette spørsmålet som er blitt referert flere ganger: Er det få som blir frelst?

Det er nesten som Jesus tenker litt høyt.
Få og få – det er en smal vei. Det er en trang port.

Den smale vei – den trange port.
Det er flere slike bilder i Bibelen.
Nåløyet er et slikt bilde; det har jo gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Det er ikke et generelt bilde på hvor vanskelig det er å komme inn i Guds rike, men har én bestemt bakgrunn: Jesu møte med den rike, unge mannen; han som holdt alle budene, og alltid hadde gjort det, og som likevel bar på dette brennende spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Han spør ikke: Er det få som blir frelst? Han spør i stedet: Hva skal til for at jeg skal være en av dem?
- Du skal gi avkall på alt det andre som binder deg svarte Jesus. – Du skal gi avkall på rikdommen din.
Men da gikk den unge mannen bedrøvet bort «for han var meget rik».
Vi kan ta det med oss, det som avrunder den fortellingen: «Jesus sa til disiplene: «Sannelig, jeg sier dere: Det er vanskelig for en som er rik, å komme inn i himmelriket. Ja, jeg sier dere: Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da disiplene hørte dette, ble de helt forskrekket og spurte: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 23 – 26).

Er det få som blir frelst?
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.
Velg den smale vei.

Det er forholdsvis sterke uttrykk Jesus bruker i denne teksten.
«Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør», sier han, og legger til: «Mange skal prøve og ikke klare det».
Og han snakker om hvordan det skal være gråt og tenners gnissel blant de ufrelste.
Hadde denne teksten vært «det siste ordet», eller hadde den endt med dette, kunne vi mistet motet noen hver.
Men teksten munner ikke ut i gråt og tenners gnissel; den munner ut i det store gjestebudet:
«Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.»

Hva ligger det så i dette at døra er trang?
Jeg leste på bloggen til en prest noen punkter der han delte noe tanker rundt dette. Han hadde tre slike.
Det første punktet hans var dette: Himmelens dør er trang fordi det bare er én som kan passere om gangen.
I mange år tok jeg toget to ganger hver dag – til og fra jobb mellom Askim og Oslo. Når toget åpnet dørene sine, for eksempel på Oslo S, «flommet» folk ut, eller de presser seg inn. Det kunne være både trangt og ubehagelig.
Å gå inn én og én kan nok også oppleves trangt, men det er samtidig noe trygt ved det. Noe godt.
Lapp-Lisa hadde en sang der det het: «Veien er smal, men bred nok for to; bred nok for Jesus og meg.»
Når vi går inn den trange dør, går vi alene, men vi vet at det er en som står innenfor og tar imot oss.

Det andre punktet denne presten nevner, er at døra er trang – fordi de første skal bli de siste.
Det er et rart utsagn.
Hvordan skal det forstås?
Vi er vant til at den møter først opp, slipper først inn. Vi blir litt provosert når den som stilte seg opp sist i køen, er den første som kommer inn.
Jeg vet ikke hvordan himmelkøen skal ordnes. Men jeg tror kanskje vi får noen overraskelser der.
At noen slipper inn som vi ikke har tenkt oss skulle det.
At det er noen ikke slipper inn, men som alle trodde bare kunne seile inn.
De første skal bli de siste.

Det tredje punktet denne presten nevner i bloggen sin er at døra er trang for at ingen skal ta med seg bagasje inn.
Skal vi reise med fly, er det alltid noen begrensninger på hvor mye kan ta med oss. Og vi kan bare fått ett kolli med som håndbagasje. Den må holde bestemte mål.
Her får du med såpass en gang.
Alt må stå igjen.
Alt vi har samlet.
Alt vi har høstet.
Alt vi har oppnådd.
Det må stå igjen.

Inger Hagerup skriver om dette – om enn i en annen sammenheng – i diktet om «Våre små søsken», om de som i utgangspunktet ikke har så mye å drasse med seg. Her skriver hun:
«Det er så lett å glemme
når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasje stå»
.

Døra er trang. Du får ikke med deg verken koffert eller ryggsekk.

Nå snakker du om døden, sier kanskje du?
Ja, jeg gjør kanskje det.
Og bibelteksten vår handler ikke om døden.
Den handler om Guds rike.
Den handler om å komme inn i Guds rike.
Om å bli Guds barn.
Om å bli frelst.

Men punktene fra prestebloggen gjelder også da.
Om at det å ta imot Jesus som vår frelser er vårt eget, selvstendige valg.
Om at det ikke finnes rangordninger i Guds rike – de første blir de siste og omvendt.
Om at vi ikke kan ta oss med noe inn; vi må komme «som vi er», som det ofte blir sagt i forkynnelsen: Nakne, fattige, syndige – men som blir tatt imot av en himmelsk far, av Frelseren selv.

«De kommer fra øst og vest,
de kommer fra sør og nord,
skal sitte til bords
med Jesus en gang
og høre hans velkomstord.
Ja, skue hans herlighet
og mettes av salighet.
Synge Guds og Lammets sang hos ham i evighet.»


«Fikk dere be med noen i kveld, løytnant?» spurte den gamle frelsesoffiseren der han lå og ventet på å bli hentet hjem.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
La det være vår bønn at vi, hver enkelt, kan være blant disse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

fredag 13. oktober 2017

«Gjør det lille du kan» - om enkens skjerv



Andakt på Frelsesarmeen i Drammen søndag 8. oktober 2017
- Prekentekst for søndag 15. oktober

Bibeltekst: Mark 12, 41 - 44

Få beretninger er så utfordrende som den om enkens skjerv. Den er ikke en liknelse, slik vi av og til hører noen si, men en faktisk opplevelse som Jesus hadde. Han var øyenvitne til den, og den må ha gjort inntrykk på ham. Han må selv ha fortalt den til disiplene, og fortalt også det han sa, men som kanskje ikke noen andre visste: Gaven som ble gitt var alt denne enken eide og hadde av kapital.


«Enkens skjerv» er blitt et begrep og en talemåte som brukes langt utenfor kristne kretser. Det brukes gjerne for å betegne en liten gave til et kristelig eller humanitært arbeid.
- Det er ikke så mye, det er bare en liten skjerv, blir det av og til sagt når slike gaver blir gitt.
Eller: - Det er ikke så mye, men husk på enkens skjerv.
Det grenser til juks å bruke uttrykket på denne måten.
Enkens skjerv var ikke en «en liten slant» som ble gitt fordi den nå tilfeldigvis var blitt til overs, eller fordi den gikk til et godt formål. Enken som ga skjerven, ga ikke av sin overflod. Hun ga alt hun hadde.

Beretningen om enkens skjerv er dermed det kanskje sterkeste vitnesbyrdet om et trosprosjekt, om å vise Gud total tillit, som vi har i hele Det nye testamente.
Men det var et trosprosjekt for henne som ga, ikke for de som mottok. Velsignelsen kom over henne som ga, og ikke tørst og fremst over de som mottok.
Kanskje hadde Jesus denne kvinnen spesielt i tankene når han sa at det er saligere å gi enn å få.
Det følger mer velsignelse med å være den som gir, enn med å være den som mottar.
Men det forutsetter at man gir med det rette sinn.
Det forutsetter at man erkjenner at det er Gud som er den egentlige eier av alt vi har og forvalter, og ikke vi selv.
Det forutsetter en erkjennelsen av «...at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt», som vi synger i en sang.

«Gud måler ikke vare gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», heter det i et sitat.
Jesus sa det samme: Den som sår karrig, skal høste karrig.
Men Bibelen forteller også at det som sås med tårer, skal høstes med lovsang.

Den svenske salmeskalden Lina Sandell skrev en sang som fremdeles brukes i kristne sammenhenger over hele Norden.
Foranledningen til at den ble skrevet, var at det skulle holdes en innsamlingsaksjon til et misjonsprosjekt.
Lina Sandell innbød til en samling i sitt hjem, og på innbydelseskortet som ble sendt ut skrev hun disse linjer:
«Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt
Stå ei ledig mens dagene flyr.
Etter vår kommer høst og på dag følger natt,
og kan hende ny morgen ei gryr».


Det fortelles at offeret under denne samlingen ble rekordstort, og det fortelles at de fleste sa da de leverte sine bidrag: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».
Det utfordrende ved beretningen om enkens skjerv er ikke at en kvinne kom til Guds hus og la to øre i tempelkisten.
Utfordringen ligger i at hun ga alt hun hadde.

Amen

søndag 24. september 2017

«Lukk deg opp»




Preken i Arendal korps 16. søndag i treenighetstiden, søndag 24. september 2017 (Den internasjonale Døves Dag)

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det sjuende kapittel og versene fra 31 til 37; i Jesu navn.

«Siden forlot (Jesus) Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord!



Det er et kor som er slik:
«Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd setter fanger fri.
Døve hører og blinde ser og lamme går igjen.
Gud er mektig, Gud er mektig, jeg vet at Gud er mektig.
Han løser bånd og setter fanger fri.»


«De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale!»
Det har vært mange myter knyttet til døvhet og døve ned gjennom historien.
Det gjaldt ikke bare døve, forresten.
I Johannes-evangeliet leser vi at da en blind mann ble ført til Jesus, ville disiplene vite hvem det var som hadde syndet, han eller hans foreldre.
De lurte ikke på hva årsaken var, bare hvor ansvaret lå.
Men Jesus avviste hele problemstillingen.

Døvhet, blindhet eller andre former for funksjonshemming er i mange kulturer sett på som Guds straff.
Og denne holdningen fulgte dessverre «med på lasset» også i den kristne kirke i mange år. Først på 400-tallet kunne en døv bli døpt, for eksempel, og ikke før på 1000-tallet godtok man at døve giftet seg. Først på 1500-tallet ble det tillatt for døve å gå i kloster.

I Moseloven heter det: «Du skal ikke forbanne en døv og ikke legge stein i den blindes vei» (3 Mos 19,14).
Man skulle tro dette var nokså overflødige formaninger å gi, men trolig har både døve og blinde vært en slags allmene mobbeofre i samtiden.

I Det gamle testamente kan vi lese hva profeten Jesaia sier om Herrens dag: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18). Her taler profeten om de store forvandlingene som skal skje den dagen Guds rike blir virkeliggjort. For å beskrive dette, bruker han kontraster.
Libanon – et ørkenland – skal bli en frukthage, og det som nå er frukthager skal bli som skog.
De døve skal høre og de blinde skal se.
Jesus brukte den samme argumentasjonsteknikken da døperen Johannes sendte bud til ham og spurte om Jesus virkelig var den som skulle komme, eller om man skulle vente på en annen. Da svarte Jesus: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Matt 11, 4-5).

Det finnes flere beretninger i evangeliene om at Jesus helbreder folk som er døve eller blinde.
Den mest kjente er den vi har lest her i dag.
Den kalles ofte for «effata-beretningen» etter det arameiske ordet Jesus brukte, og som betyr «lukk deg opp» – åpne deg. I et nøtteskall sier det ordet noe om hva som skjer på «Herrens dag» – når Guds forvandling blir aktivisert.
Da blir det som er lukket åpnet.
Det som var mørkt, blir lyst.
Det som var taust, får en stemme.
Vi som var hjelpeløse på grunn av vår synd, kan igjen juble over Herrens herlighet, hans nåde, kraft og velsignelse.

«Alt han gjør, er godt.»

Ja, mon det?
Det spørsmålet må vi ha lov til å stille i blant.
Når man møter en som er døv og har vondt for å tale; når man møter en som er blind og har vondt for å orientere seg. Er det da så lett å si «alt han gjør, er godt»? Kanskje for en annen, som hører godt og ser godt, men det er jo ikke dét vitnesbyrdet som er interessant.

Noen av oss husker kanskje de intervjuene som var med en far som skrev en bok om det å miste et barn i en meningsløs trafikkulykke. Boka heter «Pass på liten og på stor», en setning fra den kveldsbønnen han og kona hans lærte barna sine å be hver kveld. Så en kveld ble datteren kjørt ned mens hun og venninnen drev med en hobby de begge elsket: Hest. Begge ble drept.
«Hvor var du, Gud?» er spørsmålet pappaen følte han ikke hadde fått svar på, ikke da, og kanskje ikke senere heller. I forskjellige sammenhenger sa han det slik: Jeg er sint på Gud! Jeg er ikke på talefot med ham.

Jostein Sandsmark, som pappaen heter, har latt seg intervjue om dette både i fjernsyn og aviser, og fått mange tilbakemeldinger. Noen av dem ligger på nettet, og mange av dem handler om at «vi forstår jo ikke alltid Guds vei».

Hva er det for slags svar?

Jo eldre jeg blir, jo sterkere blir jeg i troen på at Gud er en Gud som lider sammen med oss, og som gråter sammen med oss. Han vil oss ikke noe vondt, og når det vonde og smertefulle skjer, da lider Gud også.

Tidligere i år møtte jeg biskop Erling Pettersen, nå pensjonert, og intervjuet ham.
Han er en av de mange prestene som noen juli-dager i 2011 møtte foreldre og andre pårørende etter Utøya, og jeg spurte han: - Hva svarer du, som prest, når en far eller mor som har mistet et barn, kommer til deg og sier: «Nå er jeg forbanna på Gud!»
- Da svarer jeg: Det forstår han at du er, svarte biskopen.
En Gud som lider med oss – som sørger med oss – som gråter med oss. En Gud som deler vår fortvilelse.

Nå skal jeg vende tilbake til teksten.
Den mannen som var døv og hadde vondt for å tale; hva gjorde Jesus med ham?

Vi leser først: «Jesus tok ham med seg bort fra mengden.»
Jesus drev ikke med noe mirakelshow overfor denne mannen. Noen ganger ble nok folk helbredet i full offentlighet med mange til stede, men andre ganger skjedde det nær sagt i sjelesorgens rom. Dette var en slik anledning.
Så leser vi videre: «Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: Lukk deg opp!»

La oss stanse for det sukket.
Jeg har lest at ordet som er oversatt med «sukk» også kan oversettes med «dypt stønn».
Når stønner man?
Er det ikke i møtet med det tilsynelatende håpløse?
Det kan være i møtet med uvitenhet og uforstand, men helst i møte med smerte og lidelse; egen og andres.
Dette sukket er hele skaperverkets sukk.
Det skjedde noe på syndefallets dag, ikke bare med mennesket, men med hele skaperverket. Det fullkomne var ikke lenger fullkomment. Det uforgjengelige ble forgjengelig.
Dette sukket etter uforgjengelighet er hele skaperverkets sukk; det er menneskets sukk og det er Jesu sukk.

«I Romerbrevet åtte, jeg bor i nummer én», heter det i en kjent sang. Men det er ikke bare i «nummer én» vi bor. Vi bor også i nummer 22 og 23 der i Romerbrevet 8. Dette er en av denne søndagens lesetekster, og her heter det: «Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri».

Jesus sukket.
Evangeliet er ikke noen mirakel-katalog.
Jeg tror mennesker kan bli så sultne på under og mirakler at det skygger for evangeliet.
I kapitlet etter denne teksten, leser vi: «Fariseerne kom og ga seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve ba de ham om et tegn fra himmelen. Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekten et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Aldri skal denne slekten få noe tegn.» Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og dro over til den andre siden» (Mark 8, 11-13).

Der var sukket igjen!
Jesus hadde ikke behov for å bevise noe overfor den døve mannen ved å gjøre mirakler. Men han så at her var det noe som var lukket, og som han ønsket å åpne. Et hjerte. Et sinn. Derfor sa han sitt «Effata!» Lukk deg opp.

«Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»

Skapelsens sukk. Forløsningens sukk. Frelsens sukk.

Jeg tror på mirakler.
Jeg tror på helbredelse ved bønn.
Jeg har sett det skje.
Jeg har hørt Skaperens og Frelserens sukk.
Når noen reiste seg.
Når noen ble frelst.
Når noen kom til tro.

Skapelsens under, det er det vi er vitne til hver eneste dag i naturen.
I blomsten på marken, i fuglen i luften. «…men det underets under som overgår alt, er at Gud også min sjel har kjær».

Jesu «Effata» går langs mange linjer.
Han åpner øyne og ører.
Han løser tunger.
Men han åpner også hjerter og sinn.

Der Jesus brukte ett ord, trenger vi tre. «Effata» - «Lukk deg opp».

Jesus brukte ikke mange ord i møtet med den døve.
I stedet brukte han fingrene.
Stakk dem i de døve ørene – berørte den lamme tungen.
Sa ett ord.

Da Jesus-bevegelsen oppsto på 1970-tallet, ble mange introdusert for «one way»-tegnet.
En finger, rettet mot himmelen. Det var en hilsen og det var et vitnesbyrd.

Frelsessoldater verden over kjente det godt, det hadde vært vår måte å hilse på i nesten 100 år allerede da.

Ikke mange ord.
Ikke ett ord, en gang.
Bare en gest.
En hilsen.

Sånn også i bønnelivet.
Ikke mange ord.
Kanskje bare en gest – korsets tegn.
Eller et sukk.

Sukket uten ord.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje (Rom 8, 26 – 27).

La oss minne hverandre om fortellingen en gang til: «De førte til (Jesus) en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.»



Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

lørdag 6. mai 2017

En liten stund


Preken for fjerde søndag i påsketiden, Arendal korps 7. mai 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, versene 16 til 22; i Jesu navn:
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» og: «Jeg går til Far»? Hva mener han med «om en liten stund»? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg»? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere» (Joh 16, 16 – 22).

Slik lyder Herrens ord!


Jeg vet ikke hvor mange av dere som følger med på serien «Nytt liv i East End» på fjernsynet. Den handler om en gruppe jordmødre og sykepleiere knyttet til et sykehus på Londons østkant – «Nonnatus House». På engelsk heter serien «Call the Midwife» - kontakt jordmoren.
Fødsler er jo en viktig del av en jordmors arbeid, og det er det også i denne serien.
Men hvorfor snakker jeg om denne serien – som for øvrig er en fin serie som både Greta og jeg følger med på?

Svaret ligger i hvert fall delvis i teksten vi har lest: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».

Jesus holder en slags avskjedstale med disiplene i denne teksten. Men det er en betinget avskjed; en foreløpig avskjed.

Vi som er foreldre har nok opplevd at barna våre, når man skulle reise bort eller kanskje bare dra på jobb, spurte: -Du kommer vel igjen?
Når vi leverte dem i barnehagen: - Du kommer vel igjen?

Det var dette Jesus ville forberede disiplene på: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»

Dette klarte ikke disiplene å tyde. Hva mener han? Hva betyr dette at så ser vi ham ikke og så skal vi se ham igjen? Og hva mener han med «en liten stund»?

Hva er «en liten stund» i Guds rike?

Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har dette vært tidsperspektivet vi har hatt: Jesus kommer snart!
Man kan fort komme til å tenke, som en frelsessoldat i et korps jeg var leder for, og som sa det slik: «Dette at Jesus kommer snart; det snakket de om da jeg var ung også!»
Hva mener han med «en liten stund»?

La oss se litt på hvor Jesus og disiplene var da denne samtalen fant sted.
Men la oss først se på hvor vi selv er.

Det er fjerde søndag etter påske.
Vi er med andre ord i oppstandelsestiden.
Vi er i perioden mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart; disse 40 dagene som vi vet praktisk talt ingenting om. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om; vi vet ikke hva Jesus underviste dem om; vi vet ikke om det skjedde noen mirakler i denne tiden, noen helbredelser eller andre mektige gjerninger.
Vi leser om et par episoder der Jesus åpenbarte seg for disiplene. Den mest kjente av disse er vel den som iblant kalles «Peters konfirmasjon». Om den står det at dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han hadde stått opp fra de døde. Han var med andre ord ikke sammen med disiplene «dag og natt» i denne perioden.

Den samtalen som er dagens tekst fant sted på skjærtorsdag.

Den fant sted mens Jesus og disiplene satt sammen rundt bordet og Jesus holdt det som gjerne kalles hans avskjedstale til disiplene. I neste kapittel kan vi lese den bønn han ba for dem – Jesu yppersteprestlige bønn, som den ofte kalles, og som begynner slik: «Far! Timen er kommet!»

Men her og nå – i det øyeblikket som teksten vår fanger opp – heter det: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Og disiplene undrer seg: Hva mener han med det? Hva mener han med «en liten stund»?

Hva er det Jesus sier?
Han forbereder dem på avskjeden – men han forbereder dem også på gjensynet.
Vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen.
Disiplene hadde ikke fått se dette lyset ennå der de satt rundt bordet og hørte på Jesus.
En avskjed og et gjensyn.
En midlertidig avskjed, men et varig gjensyn.

Og så bruker Jesus dette eksistensielle bildet, dette eksistensielle poenget: Han sammenlikner det som skal skje med en fødsel:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Jeg vet ikke mye om hvordan det oppleves å være en fødende kvinne, men jeg har da vært til stede ved en fødsel.
Jeg har sett det på nært hold: Smerten mens det sto på – gleden da det var over.
Gleden!
Takknemligheten!
Undringen!

Der var du jo!
Der var barnet som hun hadde båret under hjertet i mange måneder!
Der lød skriket – livstegnet – som alle ventet på.

En forbigående smerte som gir en varig glede!

Oppstandelsen var det som lå og ventet på disiplene, etter adskillelsen

Adskillelsen ved Jesu lidelse og død, men så: Oppstandelsen!

Den neste adskillelsen var ved Jesu himmelfart.
Da leser vi ikke om noen angst eller sorg; da var det forventning.
Forventning til at han skulle sende Den Hellige Ånd, slik han hadde lovet, og til at han skal komme igjen, som han også har lovet.

Og der er vi i dag.
Vi lever i denne forventningen.
Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund».

Han skal se oss og vi skal se ham. «…og hjertet vårt skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra oss».


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

torsdag 9. mars 2017

Å mase på Gud


Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden, 12. mars 2017

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 15. kapittel, fra vers 21 til 28; i Jesu navn:
«Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.»
«Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund».

Slik lyder Herrens ord!


Sist jeg var i London, det er noen år siden nå, var jeg innom Frelsesarmeens handelsavdeling for å se om de hadde noe jeg ville kjøpe med meg hjem. Kanskje som et minne?
I en hylle så jeg noen bånd av den typen som var mye brukt en periode, og som kristne mennesker hadde rundt håndleddet. «W.W.J.D» var kanskje det mest populære av disse. «What would Jesus do?» - Hva ville Jesus gjøre?
Det jeg falt for, og som jeg kjøpte, hadde bokstavene «P.U.S.H».
Uttaler man de bokstavene som et ord, blir det «push», som kan bety «mas» eller «press».
Samtidig var de en forkortelse for dette: «Pray untill something happens». Be til det skjer noe.

En av lesetekstene for denne søndagen handler om Jakobs kamp med Gud før han skulle møte sin bror Esau.
Kampen varte hele natten, men i det morgenen grydde, grep Jakob fatt i den ukjente mannen han hadde kjempet med, og sa: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Jakob og kvinnen som ikke lot seg avvise av Jesus hadde noe til felles: De ville ikke slippe taket i Herren.
Hun ville ikke slippe Jesus før det hadde skjedd noe med datteren hennes; Jakob ville ikke la den andre gå før han hadde velsignet ham.

PUSH – be til noe hender.

Jeg har satt som overskrift for disse tankene «å mase på Gud».
Fortellingen om denne kvinnen og datteren hennes står både hos Matteus og Markus.
Men i Markus-versjonen står det at da Jesus kom til Tyrus-området «tok han inn i et hus og ønsket ikke at noen skulle få vite det» (Mark 7, 14).
Det synes jeg er en interessant tilføyelse.
Hvorfor ønsket han ikke det? Var Jesus rett og slett sliten?
Men som det står videre hos Markus: «… men det kunne ikke holdes skjult».
Det er nesten en preken i seg selv: Det kan ikke holdes skjult når Jesus er til stede!

Jesus svarte ikke på kvinnens tilrop. Disiplene gjør ham oppmerksom på henne. «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Ikke: Du må jo hjelpe henne, men: Se nå å bli ferdig med henne.
Sånn kan jo mas fungere: Den som maser får viljen sin, slik at man slipper mer mas.
Men disiplenes svar kan også oversettes på en annen måte.
I bibeloversettelsen fra 1930 er disiplene gjengitt slik: «Skill deg av med henne!» - Bli kvitt henne.

Men så vender Jesus seg mot henne og gir henne et svar: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus».
Hva slags svar var det?

Da må vi først se litt på hvem hun var, hun som ba Jesus om hjelp.
Teksten sier at hun var «en kanaaneisk kvinne fra disse traktene».

«Disse traktene» var områdene omkring Tyrus og Sidon. Det lå nord og vest for Gallilea, i det som tilsvarer våre dager Libanon.
At hun var en kanaaneisk kvinne betyr også at hun tilhørte det folket som bodde i dette området da Israels folk kom tilbake fra Egypt, ledet an av først Moses og så Josva. Det kanaaneiske folk hadde vært Israels hovedfiender helt fram til kong Davids tid. Etter tradisjonell, jødisk forståelse var hun en hedning.

Alt dette må vi ta med i betraktningen når vi ser på denne teksten.
Det var sikkert kvinnen klar over også. Likevel kaster hun seg på kne for Jesus og sier enda en gang: «Herre, hjelp meg!»

Det er en mor som ber ham.
En fortvilet mor.
Datteren hennes er syk.
Hun plages av «en ond ånd», sier hun. Jesus problematiserer ikke diagnosen.
Han prøver verken å trøste henne eller berolige henne.
I stedet avviser han henne med en krass kommentar: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene».

Hvem er «hundene» her?
Det kan ikke forstås annerledes enn at det er kvinnen. Det er de som ikke omfattes av uttrykket «de bortkomne sauene i Israels hus».

Da jeg arbeidet med denne prekenen, søkte jeg på nettet etter hvordan andre hadde sett på den.
En av dem, en prest i Den norske kirke, sier det slik: «Dette er en fæl historie!»
Og han fortsetter: «Det er to måter å reagere på denne teksten. Enten kan vi glatte over de verste kantene for å forsvare Jesu gode navn og rykte, - eller så kan vi bevare teksten som den er, for dem som trenger den akkurat slik».

Men hvem er det som «trenger» en tekst om en avvisende Jesus?
Hvem er det som trenger en tekst om at Jesus ikke tar imot en mor som ber for sitt syke barn?

I Matt 8 leser vi også om en fremmed som ba Jesus om hjelp: Offiseren i Kapernaum.
Han ba ikke for sitt barn, men for en tjener.
Og Jesus er velvilligheten selv: «Jeg skal komme og helbrede ham!»
Men offiseren sier: Nei-nei! Jeg er ikke verdig at du kommer under mitt tak. Bare si et ord, så blir tjeneren min frisk!
Og Jesus blir – kan vi si imponert? «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel», sier han – og uttaler det ordet som offiseren ber om. Tjeneren blir frisk.

Så hvem «trenger» en Jesus-fortelling der Jesus er avvisende, ja, nesten hånlig?

Den presten jeg henviste til, sier det slik: «Det er mennesker i blant oss, kanskje bare en eller to av oss, som er blitt så intenst skuffet. «Han hører jo ikke på meg! Kan det finnes noen verre nød enn min? Jeg ber for et barn, og så hører han ikke! Kom ikke og si at han bare later som! Han hører jo ikke! Jeg har prøvd og prøvd. Jeg har bedt og bedt. Hvorfor kan han ikke høre? Er det meg som er annerledes enn alle andre? Nei, Gud-skje-lov! Han hørte ikke på den kanaaneiske kvinne heller. Jeg er ikke alene. Men han skal ikke få fred! Jeg skal stå på, helt til han blir nødt til å høre på meg!» - Slik lyder troens trass!», konkluderer denne presten.

Troens trass!
Troens mas!
PUSH!
Pray untill something happens!
Be til det skjer noe!
Be til noe skjer!

Det fortelles at Trygve Bjerkrheim, mannen bak nær sagt utallige sanger, en dag fikk besøk på sitt kontor.
Den som besøkte ham var en pensjonert offiser i Frelsesarmeen. Jens Linderud, het han.
Han hadde noe på hjertet: Han skulle ønske noen kunne skrive en sang for de foreldre som ber for barna sine, at de skal bli frelst, at de skal ta imot Jesus, men så føler man at man ikke er blitt bønnhørt.

Kanskje var det noe av sin egen smerte han viste med den henvendelsen?

Kort tid senere skal Bjerkrheim ha skrevet et vers til i sangen «Det er makt i de follede hender»:
«Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år og til år:
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar en gang du får.
Det er svar underveis, engler kommer med bud,
om det drøyer, de fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg og du hjelpen skal få.»


Du som ber – du som maser på Gud: Ikke gi deg!

Den kanaaneiske kvinnen ga seg ikke!
Selv ikke etter å ha fått et svar som ville fått de fleste til å kaste inn håndkleet, ga hun opp.
Kaller du meg en hund?
Ja vel, så er jeg en hund – «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres».

Og da er det som om noe går opp for Jesus: Her er det troen som taler!
«Din tro er stor», sier han – på samme måte som han hadde sagt i Kapernaum: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel!»

Å mase på Gud – be til det skjer noe!

Det handler om tro. Det handler om tillit.

Akkurat som offiserens tjener ble helbredet i samme stund, selv om Jesus befant seg langt unna, rent fysisk, så skjedde det også med den kanaaneiske kvinnens datter. Hun ble helbredet fra samme stund.

Hun tilhørte et annet folk enn det Jesus og disiplene tilhørte.
Det var tilsynelatende lett å avvise henne. Hun er ikke en av oss. Send henne vekk!
Men hun lot seg ikke avvise.
Troen krevde sin rett – troen krevde sitt svar.

Hun ba til det skjedde noe. Hun viser oss at det nytter å mase på Gud.
Som Jakob, nektet hun å slippe Herren før han hadde velsignet henne.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen