Preken i Arendal korps søndag 12. mai 2019
Dette hellige evangelium finner vi hos evangelisten Johannes, i det 14. kapittel og de 11 første vers; i Jesu navn:
«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld».
Slik lyder Herrens ord!
Dagens prekentekst er en tekst av den typen man godt kan holde både to og tre taler over; det være seg andakter eller prekener.
Da jeg holdt mine første taler – det var gjerne andakter eller korte prekener; det er snart 50 år siden – var det slik jeg arbeidet med tekstene: Jeg fant ett vers, kanskje to, eller en kjent fortelling eller lignelse, og så tok jeg utgangspunkt i det.
I møtet med en tekst som den vi har lest nå, er det nesten så den overvelder meg litt.
Hva skal jeg velge?
Hvor skal jeg begynne?
Her står de jo i kø, de ordene som kan danne utgangspunkt for så mange tanker om Jesus og hvem han er:
* I min Fars hus er det mange rom
* Jeg er veien, sannheten og livet
* Samtalen med Tomas; samtalen med Filip.
Skal vi begynne med Tomas?
Jeg er blitt litt glad i Tomas denne påsken.
I går var det to uker siden jeg snakket om Tomas i Farsund korps. Og jeg nevnte særlig den sterke bekjennelsen Tomas kom med da han møtte den oppståtte Jesus: «Min Herre og min Gud!»
Ingen andre steder i evangeliene finner vi en så sterk bekjennelse; et så sterkt vitnesbyrd om hvem Jesus er.
Peter har jo fått mye cred for sin bekjennelse – «Du er Messias, den levende Guds Sønn» - og det er en sterk og god erklæring.
Men Tomas sin er sterkere og klarere: «Min Herre og min Gud!»
Hvem kom med den?
Det var han som vi gjerne kaller «tvileren Tomas».
Samtalen mellom Jesus og Tomas i denne teksten fant sted før påskebegivenhetene.
Tre ganger leser vi om Tomas i evangeliene, utenom de stedene der navnene på Jesu 12 disipler blir listet opp.
Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i dagens tekst og tredje gang er når vi leser om Jesu møte med Tomas etter oppstandelsen.
Alle tre gangene er det Johannes som formidler dette.
Kanskje Johannes også hadde litt sans for Tomas?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som ikke tok alt for god fisk?
Hadde litt sans for denne med-disippelen som våget å stille spørsmål?
Hva var det han stusset over denne gangen?
Det var Jesu ord om at disiplene ikke skulle bli grepet av angst, men «tro på Gud og tro på meg». Det var Jesu ord om de mange rommene i Fars hus. Og det var Jesu ord om at de bare skulle følge med ham dit han var på vei.
Da stanser det litt opp for Tomas.
- Men hallo, Jesus! Vi vet jo ikke hvor du går. Det er greit at vi har fulgt deg på kryss og tvers i dette landet i tre år, men hvor har du egentlig tenkt deg. Hvordan kan vi da vite veien?
- Jeg er veien, svarer Jesus.
Jeg tror han la trykk på «er». «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Jeg har ikke glemt de mange rommene!
Det er en barndomsopplevelse som sitter i hukommelsen: Vi hadde flyttet fra ett rom og kjøkken i Vika til fem rom og kjøkken på Frogner. Med ganger, bad og kjøkken var det i alt 12 rom i den store, men nedslitte leiligheten; god plass til en familie på fem.
Jeg vokste opp i et hjem med mange rom!
Vi bodde der i ti år.
Jeg bor der ennå - i Fars hus, huset med de mange rom.
Jeg leser Jesu ord om de mange rom som en tekst om mangfoldet i Guds rike.
Jeg leser det som et vitnesbyrd om at det er plass til alle i Guds rike – «i min Fars hus».
Men for å finne veien dit, må man slå følge med han som sier han er veien dit. Det er Jesus selv.
Jeg tror det er mange veier til «Fars hus» i den forstand at noen av oss vokste opp med troen på Jesus, mens andre har møtt ham på forskjellige stadier i livet.
Men veien heter Jesus, enten man slår inn på den fra en sidevei, et veikryss eller tenker at han har vært veien hele tiden.
I engelske oversettelser er det ikke bare mange rom i Fars hus, men «mansions».
Da snakker vi hus.
Noen norske oversettelser bruker ordet «boliger» i stedet for rom.
Jesus sa dette i en kultur der «fars hus» rommet hele storfamilien, og hvor huset ble utvidet etter hvert som svigerbarn og barnebarn kom til. Her er også en nøkkel til å forstå denne teksten: Jesus snakker ikke om kjernefamilien, men om hele slekten.
Så sent som søndag for en uke siden befant jeg meg i et slikt utvidet fellesskap: To sønner – to svigerdøtre – tre barnebarn. Og så et nytt medlem: Kjæresten til ett av barnebarn.
Og enda var vi ikke fulltallige.
Guds rike har alltid vært en mangfoldig hage.
Dette mangfoldet er en berikelse.
Hele skaperverket forteller om mangfold.
Den kristne kirke er ikke noe unntak.
Jeg ser ikke på de mange ulike kirkesamfunnene som noe problem – jeg ser på det som en ressurs.
Jeg ser på det som et uttrykk for mangfold, et uttrykk for romslighet.
«I min Fars hus er det mange rom!»
Samtalen med Filip!
Filip er ikke blant de apostlene som tar mest plass i evangeliene. Den eneste gangen ser ut til å være i denne teksten. Det er som om han prøver å ro samtalen litt i land liksom.
«Vis oss Far», sier han til Jesus. «Det er nok for oss!»
Jesu svar er kanskje litt komplisert?
«Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».
«Jeg er i Far og Far i meg!»
Nå er vi i det som teologien heter «kristologien» eller «læren om Kristus» - læren om at Jesus er virkelig og sann Gud og virkelig og sant menneske.
I en av de gamle, klassiske trosbekjennelsene, den nikenske, heter det om Jesus: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen».
I salmeteksten «Tårnhøye bølger» av Dagfinn Zwilgmeyer; noen her har hatt ham som lærer på gymnaset i Arendal, heter det:
«Tårnhøye bølger går langt ifra havn.
Skipet sin skumkrans slår, dukker sin stavn.
Ikke en stjernes bud brenner for meg,
da sier Gud av Gud: Fred, det er jeg!»
Gud av Gud.
«Jeg er i Far og Far i meg!» Virkelig og sann Gud; virkelig og sant menneske.
Som de fleste av apostlene, skal også Filip ha lidd martyrdøden – festet til et liggende kors.
I en tekst fra Apostlenes gjerninger som er satt opp som en alternativ prekentekst for denne søndagen, leser vi også om en Filip. Men det er evangelisten Filip, ikke apostelen. Og det er fortellingen om evangelistens møte med den etiopiske hoffmannen – den første afrikaner som ble lagt til den kristne menighet.
Der var vi visst igjen: «I Fars hus er det mange rom!»
Til siste denne trippel-formuleringen som Jesus bruker om seg selv: «Veien, sannheten og livet».
Det er en del slike trippel-formuleringer i de bibelske tekstene.
Den mest kjente er selvsagt «Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd».
I den gamle pakt leser vi om «Abraham, Isak og Jakobs Gud».
Blant Jesu disipler finner vi «Peter, Jakob og Johannes».
I brevet til menigheten i Efesos skriver Paulus: «..syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde! Syng og spill av hjertet for Herren» (5, 19). I oversettelsen fra 1930 het det at menigheten skal tale «til hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser». Jeg savner den formuleringen. Salmer, sanger og åndelige viser!
Disse trippel-begrepene har gjort noe om dynamikken i språket vårt. Ordene bekrefter hverandre og de forsterker hverandre. «Veien, sannheten og livet».
I en salme som vi ikke har i sangboka vår, dessverre, heter det:
«Du som veien er og livet,
deg vi har vårt håndslag givet,
deg det er på hvem vi tror.
Mellom alle verdens røster
bare din er den som trøster,
led oss i ditt hyrdespor!
Hjelp oss på de trange stier,
støtt oss i de bratte lier,
sval oss under dagens brann!
Vokt oss på de glatte stene,
trøst oss, skal vi gå alene,
du som alltid vil og kan!
Gi at deg vi følger efter,
styrk de små, de svake krefter,
bøy vår vilje, smelt vår tross!
La ditt navn i hjertet brennes,
så ved deg vi her må kjennes,
og du hist må kjenne oss!»
Veien, sannheten og livet!
Vi skriver fjerde søndag i påsketiden i dag.
Vi er sånn omtrent midt mellom påske og pinse.
Vi er ennå ikke kommet til Kristi himmelfartsdag.
Vi er i disse ukene da Jesus og disiplene ennå var sammen. Ikke hele tida, slik de hadde vært fram til påske, men likevel.
Hva skjedde i disse ukene? Hvor ofte viste seg for disiplene?
Paulus skriver om dette i sitt første brev til menigheten i Korint: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster» (15, 3-8).
Vi kan slå fast at Jesus viste seg for disiplene en rekke ganger; jeg tror nok det var flere ganger enn de Paulus nevner i brevet til Korint.
Hva brukte de tida til?
Hva snakket de om?
I evangeliene leser vi flere steder om at disiplene ikke forsto hvorfor Jesus sa eller gjorde det han sa eller gjorde den gang det skjedde. Men senere, etter at Jesus var blitt herliggjort; etter hans oppstandelse, etter hans himmelfart, etter Åndens komme – da forsto de det.
Kanskje Jesus brukte disse dagene til å forklare dem det?
Så kan vi oppsummere dagens lange og varierte prekentekst slik, med Jesu egne ord:
«I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»
Og videre: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
Og endelig: «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg».
Jesus er veien, sannheten og livet, og i hans og vår Fars hus er det mange rom.
Derfor kan vi synge med salmedikteren, og det skal være vår salme nå: «Med Jesus vil eg fara».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
