Preken for 1. søndag i faste; Askim korps 13. mars 2011'
Dette hellige evangelium står i Matteus’ evangelium, det fjerde kapittel, de 11 første vers; i Jesu navn:
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» Da tok djevelen ham med til den hellige by, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg. Og de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
Slik lyder Herrens ord!
Vi er kommet inn i fastetiden. Den begynte sist onsdag, som var onsdag i den syvende uken før første påskedag. Fastetiden er da de kommende 40 dagene. Tallet 40 hørte vi i bibelteksten, og fastetiden skal da også minne oss om de 40 dagene og 40 nettene som Jesus fastet i ørkenen. Tallet 40 møter vi også i andre sammenhenger, for eksempel når vi leser om Israels vandring i ørkenen etter utgangen fra Egypt. Den varte, som vi husker, i 40 år.
”Jesus ble så ført ut i ødemarken…”. Slik innledes prekenteksten vår. Hva gikk forut for dette ”så”?
Det var Jesu dåp. Møtet mellom Jesus og døperen Johannes der ved Jordans bredd. Forvirringen Johannes følte da Jesus kom og ville døpes han også. Her hadde Johannes sagt til folket at han bare kunne døpe med vann, men etter ham selv skulle han komme som døpte i Den hellige ånd og ild. Og så står han foran ham og vil bli døpt han også!
Jeg kan ikke lese den fortellingen annerledes enn at dette var Jesu anerkjennelse av Johannes – Døperen Johannes var forløperen, han som gikk foran og beredte veien for Messias. Men nå var Messias kommet. Dette ble bekreftet av stemmen som lød fra himmelen: ”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”
Og dermed er vi over i dagens tekst: Jesus ble så ført ut i ødemarken….
Med røsten fra himmelen ennå i hodet, i tanken og i øret ble han ført i ødemarken. Ja, mer enn det: Han ble ført av Ånden ut i ødemarken, og han ble ført dit av en eneste grunn: Han skulle møte fristelser. Han skulle møte fristeren. Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.
Jesus hadde ennå ikke begynt sitt offentlige virke.
Det er som om det er noen brikker som må på plass ført.
Møtet med Johannes. Dåpshandlingen. Røsten fra himmelen – bekreftelsen, kan vi godt kalle det; salvelsen. Og nå: Fristelsen.
Deretter begynner han sin gjerning.
Hvis vi holder oss til Matteus-evangeliet, er det første vi leser etter at Jesus hadde kjempet sin kamp mot djevelen der ute i ødemarken at Johannes var blitt arrestert. Hva leser vi om ham? Han folot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum. Han begynte å forkynne. Og han kalte disipler.
Han hadde bestått prøven.
Han var klar.
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen.
La oss se på hvem det er Jesus møter først.
”Djevelen” kaller Matteus ham. Ordet som brukes kan enten bety anklager eller mostander. La oss velge det siste her. Jesu motstander. Jesu fiende. Han skal sette Jesus på prøve.
Skulle vi lest denne teksten helt bokstavelig, som er referat av et hendelsesforløp, ser jeg nesten for meg en scene fra den første Star Wars-filmen, der Jesus og djevelen farter rundt i ørkenen og djevelen peker på den ene fristelsen etter den andre. Jeg tror kanskje ikke det var slik det foregikk. Jeg tror fristelsene – og samtalen – foregikk på det indre planet. Jesus hadde fastet i 40 dager og 40 netter. Han var sulten. Han var tørst og han var alene.
”Da kom fristeren til ham”, leste vi. Han visste at Jesus var sulten. Og satte støtet inn der: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
Når vi leser denne fortellingen, ser vi hvordan møtet mellom Jesus og djevelen, mellom Frelseren og fristeren, forløper. Det som er interessant, er at begge bruker skriftsteder. Etter at Jesus hadde avvist den første fristelsen med et bibelord, kommer Fristeren med et nytt forslag – og denne gangen gir han det en bibelsk begrunnelse. Men Jesus svarer med et annet skriftsted.
Det står skrevet…
Det står også skrevet…
Vi har hørt uttrykket ”som fanden leser Bibelen”. Det er et gammelt uttrykk. Første gang det dukker opp, eller i hvert fall betydningen av det, er i Shakespeares skuespill: ”Kjøpmannen i Venedig”. ”The devil can cite scripture for his purpose”, skrev Shakespeare, eller ”Fanden kan sitere Bibelen som det passer ham” – slik Fanden leser Bibelen.
Shakespeare kjente sin bibel. Han kjente også denne fortellingen.
La oss se på hvordan djevelen argumenterte overfor Jesus.
To av de tre framstøtene hans begynner slik: ”Er du Guds Sønn…”.
Det var ikke bare Jesus som hadde hørt røsten fra himmelen da han ble døpt.
Johannes hadde hørt den.
Folket hadde hørt den.
Djevelen hadde hørt den.
”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”
Ingen var i tvil om hvem det var som hadde talt. Men kanskje det kunne skapes litt tvil om hva som var blitt sagt? Det var det djevelen prøvde på. ”Er du Guds Sønn så si at disse stenene skal bli til brød.”
Det var en strategi han hadde lyktes med før. Går vi helt tilbake til syndefallsberetningen, ser vi hvordan slangen argumenterte der. ”Har Gud virkelig sagt?” Nå prøvde han seg igjen: ”Er du Guds Sønn….”.
Dette spørsmålet ble Jesus møtt med flere ganger. Da han sto for Rådet den siste påsken, ble han spurt om dette: ”Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Matt 26, 63-64).
Og da han hang på korset: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!»
Men legg merke til at Jesus svarer aldri på dette spørsmålet. Han behøver ikke det. For det er eklært en gang for alle – røsten fra Himmelen! – at”Dette er min sønn, den elskede, som jeg har behag i.”
Vi husker den fortellingen som gjerne kalles ”Peter konfirmasjon”. Når Jesus spurte disiplene hvem folk sa han var, fikk han forskjellige svar. Døperen Johannes; profeten Elia; en av profetene. –Men dere? spurte Jesus. – Hvem sier dere at jeg er? Da svarte Peter: ”Du er Messias – den levende Guds Sønn”.
Han stilte ikke noe spørsmål ved det – han erklærte det; slo det fast; bekjente det. ”Du er Messias – den levende Guds Sønn”.
Tre forsøk på å friste Jesus.
Det første gikk på de basale behovene: Mat.
Det neste gikk på, skal vi kalle det ”de strategiske behovene”? Hvordan skulle Jesus klare å sette dagsorden? Hvordan skulle folket bli oppmerksom på ham? Å kaste seg ut fra toppen av templet og bli berget av engler; det måtte være en vekker? En øyeåpner?
I den siste prøven kastet djevelen masken. Nå var ikke spørsmålet om Jesus var Guds Sønn; nå handlet det om hvem som skulle være herre. ”Gå over på min side! Da skal jeg gi deg alt dette!”
Skal vi ta en liten snartur innom Star Wars igjen?
Der er det også to krefter som kjemper. Det er ”The Force” – ”Kraften”. Og det er ”The Dark Side” – den mørke siden. Den spede Luke Skywalker mot den store Lord Vader. David mot Goliat?
Igjen avviste Jesus fristelsen, og igjen brukte han Skriftens ord. «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»
Dette ”Bort fra meg, Satan!” er sterke ord i Jesu munn. Vi leser bare en gang til at han bruker et slikt uttrykk, og da er det Peter han sier det til. Det kan vi lese i Matteus 16; det samme kapitlet der Peter har stått til konfirmasjon, ja, faktisk i det neste avsnittet: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»
Hørte Jesus et ekko fra opplevelsen i ødemarken gjennom Peters ord?
Da hadde han møtt denne fristelsen etter sin dåp og den erklæring som Gud hadde gitt gjennom røsten fra ørkenen. Nå hadde han nettopp hørt – og frydet seg over! – Peters bekjennelse. Men i neste øyeblikk sier Peter noe som vil være ødeleggende for hele den tjeneste han har stått i: Å være verdens Frelser.
Vi skal straks synge avslutningssalmen her i dag.
Det er Martin Luthers kjente salme: ”Vår Gud, han er så fast en borg”.
Den skrev Martin Luther i 1529, og den er inspirert av Salme 46 i Bibelen. Her heter det i vers 2: "Gud er vår tilflukt og vår styrke,i alle trengsler var det han som hjalp oss, og i det siste verset", og i det 12: "Herren, Allhærs Gud, er med oss,Jakobs Gud er vår faste borg."
I det tredje verset av denne salmen skal vi derfor synge:
Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den som Guds sverd kan bruke.
Er verdens fyrste vred;/og vil oss støte ned,
han ingen ting formår/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
