Preken for søndag 3. februar 2019 i Arendal korps
«Diakonidagen» i Frelsesarmeen
Dagens prekentekst finner vi hos evangelisten Johannes, i det femte kapittel og vi leser de 15 første vers, i Jesu navn:
«Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.
Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.
Men det var sabbat denne dagen, og jødene sa til ham som var blitt helbredet: «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk».
Slik lyder Herrens ord!
I Frelsesarmeens årsprogram er denne dagen markert som «Diakoniens dag».
Betegnelsen «diakoni» er hentet fra urmenigheten, der det tidlig ble behov for å gjøre en fordeling av tjenestene i menigheten. Vi kan lese i Apg 6: «De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem».
Sju menn som fikk denne oppgaven.
Stefanus hører vi jo mer om senere i det samme kapitlet.
Men det var ikke bare menn som var diakoner: I Rom 16 gir Paulus en varm anbefaling av en kvinnelig disippel, og sier om henne: «Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon fra menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange, også meg».
I Frelsesarmeen har den diakonale tjenesten alltid vært høyt vurdert og regnet som viktig. Ikke bare fordi urmenigheten viste dette, men fordi Jesus selv viste det ved sitt eksempel.
Og der er vi i dagens tekst.
Eller er vi det?
Er dette en tekst om diakoni? Hva kan vi lære om diakoni ut fra denne teksten?
Det er en kjent tekst; la oss starte der.
En kjent fortelling.
Mange har trolig hørt den på søndagsskolen.
Men den er ikke uten utfordringer. Det skal vi komme tilbake til.
Dammen Betesda lå ved Fåreporten i den nord-østlige delen av Jerusalem.
I forbindelse med utgravinger er funnet spor etter en dam der, en dam omgitt av fem bueganger. Jeg har selv vært der og sett det området der denne dammen skal ha vært. Navnet betyr «Barmhjertighetens hus» eller «Nådens hus». Navnet brukes fortsatt som betegnelse på bedehus og frikirkelokaler.
«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leste vi i teksten.
Når denne dammen var blitt en slikt samlingssted, hadde det en bestemt årsak: «De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde».
Noen av dere vil kanskje kunne se at i den Bibelen dere har, er vers 4 i teksten merket på en spesiell måte. Noen utgaver har en klamme rundt det som står om engelen, andre markerer det på annen måte.
Grunnen til det skal være at mange, selv såkalt konservative teologer, er usikre på om dette er noe Johannes skrev, eller om det er føyd til senere, som en slags forklaring.
Det skal vi ikke gå så dypt inn i her, men jeg tror mange har litt problemer med akkurat dette.
Det blir liksom et slags lotteri, det som skjer her. «Første mann til mølla», på en måte.
Rent sjelesørgerisk er det problematisk.
Det er ikke problematisk at vannet kom i bevegelse.
Det er et naturfenomen man har sett andre steder.
Det er heller ikke problematisk at vannet, når det var i bevegelse, kunne ha en kortvarig, helbredende effekt som så ga seg. Det finnes det også eksempler på. Rundt Dødehavet har det vokst fram en hel industri som handler om dette. Fra Island fortelles det om det samme.
Så dette med engelen kan rett og slett ha vært en måte å tolke dette på som har fått vokse fram i folkemeningen eller folketroen.
Men fortellingen om Betesda-dammen er ikke en fortelling om et naturfenomen eller om en engel som opprørte vannet. Det er heller ikke fortellingen om en som fikk snike i køen, om vi kan si det slik.
Fortellingen om det som skjedde ved Betesda-dammen, er en fortelling om en frelser som ser den enkelte.
Og det er diakoni-perspektivet i dagens tekst: Jesus ser den enkelte.
Jesus ser det behovet den enkelte har.
I samtalen mellom Jesus og mannen kan det virke som om mannen hadde resignert. Vi leste i teksten: «Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.»
- Vil du bli frisk? spurte altså Jesus, men det svarte ikke mannen på. I stedet hadde han en forklaring på hvorfor han ikke var blitt frisk, og hvorfor han antakelig aldri ville bli det heller. Nå hadde han ligget der i 38 år, og hver gang vannet var blitt opprørt, var han blitt skuffet.
Noen andre hadde kommet foran ham.
Igjen: Jesus så denne mannen.
Han så ønsket hans, lengselen hans; ja, drømmen hans om å bli frisk.
Der og da så Jesus den ene. Han så den enkelte. Og han grep inn – han hjalp den enkelte.
Ikke ved å ordne køen og så sørge for at vannet ble opprørt igjen, men ved å gripe inn direkte. «Stå opp, ta båren din og gå!»
En messiansk handling, men også en diakonal handling. Rettet mot et enkeltmenneske.
Diakoni er å hjelpe enkeltmennesker.
Jeg besøkte nylig Sandvika korps i Bærum.
Sommeren 1982 flyttet vår familie til Sandvika der kona mi skulle være leder for korpset. Det ble tre år med mange erfaringer, blant annet denne: Å møte enkeltmennesker som hadde behov for diakoni; for ulike former for hjelp: Ei matpakke, et klesplagg.
I år er det 35 år siden vi startet ei varmestue der i korpset.
Den er i drift fremdeles.
Jeg møtte noen av dem som går der da jeg var i Sandvika, og fikk vite at varmestua fortsatt betyr mye for mange.
Mange enkeltpersoner.
Ikke en gruppe – «uteliggerne i Sandvika»; men enkeltpersoner.
Jeg husker ennå navnene på noen av dem: En Frode, en Erik, ei May, ei Linda. Enkeltpersoner.
Slik også med det diakonale arbeidet i vår menighet; i vårt korps.
De som er engasjert i omsorgstjenesten ser ikke «gruppen» eller «brukerne».
De ser den enkelte.
Jesus fokuserte ikke på gruppen som lå langs Betesda-dammen; han så den ene.
I den grad han så mengden, så han dem som enkeltpersoner.
For noen år siden oversatte jeg ei bok for Frelsesarmeen. Den heter «Sammen i tjeneste».
Omslaget på den boka er et bilde av Jesu ansikt.
Men ser vi nøye på ansiktet, oppdager vi at det er satt sammen av mennesker.
Det er et fint kunstverk, og det har et bibelsk innhold.
Som kristne utgjør vi Kristi kropp; som kristne er det vi som skaper det bildet av Kristi ansikt som omgivelsene våre ser.
Den svenske forfatteren Barbro Karlén skrev i en av sine bøker: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud bare ser».
Det han ser er enkeltmennesker. Barn og voksne; kvinner og barn.
I Lukas 4 sier Jesus noe merkelig med tanke på dette med den enkelte: «Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman» (v. 25-27).
«Alle i synagogen ble rasende da de hørte dette», står det videre i teksten.
Det kan man kanskje forstå. Og kanskje var det mange som lå rundt Betesda-dammen denne dagen som også ble rasende.
Eller skuffet.
Eller provosert.
«Hei, Jesus! Hva med oss? Vi har også ligget her lenge!»
Det står det ingenting om.
Derimot står det noe om en reaksjon fra noen andre: Fariseerne! Påpasselige, som alltid. «Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.»
Nesten litt smålig. Nesten litt snurt.
Og litt urimelig.
For det forbudet det ble henvist til gjaldt ikke det å bære noe og så punktum, men det gjaldt det å bære noe som det var unødvendig å bære der og da, eller for å gjøre en jobb.
Forbudet gjaldt kommersialisering – for å bruke et moderne ord – av sabbaten.
Derfor har jeg veldig sans for den plakaten som Fretex i Lyngdal har satt opp, der de opplyser om sine åpningstider: «Søndag er det stengt! Det har sjefen bestemt!»
Jesus ble flere ganger kritisert for at han helbredet noen på sabbaten.
Da kunne han svare som han gjorde i en av tekstene for forrige søndag: «Løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke?» (Luk 13, 15).
Det diakonale perspektivet. Blikket for den enkelte.
Betyr det at Jesus er blind for mengden? At han ikke ser de mange?
Jo, han ser de mange – men han ser dem enkeltvis.
Han ser oss enkeltvis.
«Gud ser ikke ut. Gud bare ser», skrev Barbro Karlén.
La oss vende tilbake til Betesda-dammen.
«Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre», leser vi.
De lå der og de ventet og de håpet.
Det var mengden.
Men vi leser videre: «Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge».
Han ventet nok også, men det virker ikke som han håpet lenger.
Ham var det Jesus så.
Ham var det Jesus helbredet.
Jesus ser oss ikke som mengde.
Han ser oss som enkeltmennesker.
Slik er den diakonale utfordringen fremdeles.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen
