Jesus og Johannes

Betraktning for fjerde søndag i advent

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse» (Luk 1, 39-45).

Dette er en tekst om noen som møtes. I første omgang er det to kvinner som møtes. To slektninger, selv om de hører til hver sin generasjon. Men akkurat denne dagen har de noe helt spesielt felles. De ventet begge barn. Begge visste at de ventet en sønn og begge hadde fått vite om barnet de bar på en litt uvanlig måte: Elisabeth – den eldste – ved at hennes mann, presten Sakarja, hadde fått en åpenbaring: Maria – den yngste – ved at hun fikk besøk av en engel. I tidens fylde skulle Elisabeth bli mor til han som i bibelhistorien er kjent som Døperen Johannes, mens Maria ble mor til «mannen fra Nasaret»; han som milliarder av mennesker verden over tror på og bekjenner som verdens Frelser.
Men teksten forteller også om et annet møte – om møtet mellom de to ufødte. «Da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd», sier Elisabeth til Maria. Det har både vært forsket og spekulert rundt hva et barn kan få med seg mens det ligger i mors mage – kan det høre; kan det oppfatte? Kanskje var det bare tilfeldig at den ufødte Johannes «sparket av fryd» da han forsto at den ufødte Jesus var i nærheten? Vi har vel alle sett hvor hemningsløst begeistret et barn kan bli når han eller hun hører en kjær stemme eller ser et kjært ansikt. Da hopper man opp og ned av iver og glede.
Vi leser bare to ganger om at Jesus og Johannes møtte hverandre.
Dagens tekst er den ene anledningen. Neste gang var mange år senere. Da var begge voksne menn. Johannes sto midt oppi det som var hans kall og oppgave, nemlig å være forløperen for Messias. Mange i samtiden trodde det var han som var den lovede Messias, men Johannes var helt klar på at slik var det ikke. «Han skal vokse, jeg skal avta,» sa Johannes selv om forholdet mellom seg og Jesus.
Så møttes de.
Det var Jesus som oppsøkte Johannes, men Johannes kjente ham igjen med det samme. Var det fordi de hadde lekt sammen som gutter? Eller skjedde det samme nå som da mødrene deres møttes den gangen for mange år siden, da Johannes «sparket av fryd» fordi han kjente igjen Jesus. Da Johannes så ham, utbrøt han: «Der er Guds lam. Det er ham jeg har fortalt dere om.»
Så ble Jesus døpt av Johannes, og stafettvekslingen hadde skjedd. Johannes hadde fullført sitt oppdrag – Jesus kunne begynne på sitt. Neste gang vi hører om Døperen Johannes, har kong Herodes kastet ham i fengsel. Johannes hadde refset kongen for hans umoralske liv. Fra fengslet sendte Johannes en litt fortvilet henvendelse til Jesus: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?
Jesu svar var at han var den som skulle komme: «Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» Kort etter var Johannes død.
Da Jesus fikk høre det, gikk han for seg selv. Han dro til et øde sted for å være alene. Nå var han borte, han som hadde «sparket av fryd» første gang han hørte at Jesus var i nærheten, han som hadde pekt Jesus ut i folkemengden og sagt: «Der er Guds lam, han som bærer verdens synd.» Men det var ikke lenge Jesus fikk være alene med sin sorg over Johannes, for folket hadde fulgt etter ham ut i ødemarken. Rydningsmannen hadde fullført sitt oppdrag. Frelseren fortsatte sitt.
Denne søndagens tekst er om to mødre som møtes. De bar begge under hjertet sønner som fikk viktige oppdrag både i Guds rike og menneskehetens historie.

Publisert i Smaalenenes Avis lørdag 17. desember 2011