søndag 18. juli 2010

Mer enn mange spurver


Preken på fellesmøte i Askim korps søndag 18. juli 2010

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det tiende kapittel, fra vers 28 til 31; i Jesu navn:
”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.
Slik lyder Herrens ord!


To av de tekstene vi har delt med hverandre her i kveld handler om trøst. Teksten fra profeten Jesaia, som vi hørte lest tidligere, er en slik tekst. Den er egentlig satt opp som prekentekst for denne søndagen, men jeg har valgt å la evangelieteksten være utgangspunktet for de tankene vi skal dele sammen. Dere vil antakelig forstå hvorfor, etter hvert som prekenen går videre.

Men noen ord om Jesaia-teksten også:
Profeten Jesaia, slik han framstår fra kapittel 40 og utover, kalles for ”Trøsteprofeten” i Det Gamle Testamente. Jeg skal ikke bruke mye tid på dette skriftets tilblivelseshistorie – det er et spennende felt, og det er skrevet flere doktoravhandlinger om det. Det vi må kunne si, er at fra og med kapittel 40 hos profeten Jesaia, skjer det en forandring i dette skriftet. Domsprofeten blir trøsteprofeten. Budskapet får et annet perspektiv over seg – det blir en annen himmel over det, kan vi godt si.
Det lyder en annen tone. Domstonen erstattes med den trøstende tonen. For kapittel 40 begynner med et trøstens ord: ”Trøst, trøst mitt folk, sier Herren!” Han trøster folket – han forsikrer dem om at han har ikke forlatt dem. Ja, de har vært trassige. Ja, de har gått sine egne veier. Men de er hans folk. De er hans barn. De hører ham til. Denne trøsten lyder i den teksten vi har lest tidligere i møtet.

Og det er den samme trøsten Jesus vil gi i det som jeg har valgt å bruke som prekentekst. Bakgrunnen for teksten er at Jesus sender ut disiplene. De skal forkynne at Guds rike er kommet. Og samtidig advarer Jesus disiplene: Det er ikke alle som vil være glade for dette budskapet. Og her er det at trøstens ord kommer inn: For Herren ser disiplene, uansett hvordan situasjonen deres er. Det er ikke sykdom og død som er den største trusselen mot Jesu Kristi kirke, eller mot hans disipler. Skaperverket er hans eiendom. Kirken er hans eiendom. Disiplene tilhører ham. Dette er det Jesus vil si til disiplene. Dette er det Jesus vil si til oss.

Men dette har vi da hørt før, alle sammen?
Dette har vi da sagt før, enhver av oss som måtte ha stått på en talerstol en eller flere ganger?
Men når vi går ned fra prekestolen, når vi går ut i livet, da er det vi møter de utfordringene som disse tekstene representerer.
Erfaringens utfordringer.
Troens utfordringer.
Livets utfordringer.

En slik utfordring har jeg selv møtt denne sommeren:
En venn gjennom mange år, tidligere kollega, setter seg på sin motorsykkel. Hun skal, sammen med venner og likesinnede, delta på en samling for kristne MC-ere på Island, der hun bor og arbeider. Dagen før har hun og mannen vært ute og feiret deres 33-års bryllupsdag. En time tidligere har hun lagt ut en hilsen på sin facebookside; en filmsnutt med en sang om det kristne håpet.
Underveis skjer det så. En bilist som ikke overholder vikeplikten. Et sammenstøt. En livstråd som klippes over. En tjeneste – langt fra fullført – avsluttes.

Ikke en spurv til jorden?
Jeg vokste opp med bibeloversettelsen fra 1930. Den oversettelsen som har ligget under huden min når det gjelder teksten om spurven til jorden, er denne: ”Selges ikke to spurver for en øre? Og ikke en av dem faller til jorden uten at eders Fader vil”.
Men det var ikke det som ble lest i begynnelsen av prekenen.
Det som ble lest, var dette: Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far ER der.
Og det er til det jeg kan si med frimodighet: ”Slik lyder Herrens ord!”
Vi skal få slippe å tro at det er Guds vilje som kommer til uttrykk når det meningsløse skjer. Men vi kan tro – og vi kan vite – at han er til stede når det meningsløse skjer. Han ser det. Han vet om det.
Slik lyder Herrens ord! Slik er Gud. Slik er evangeliet.
Min gamle klassekamerat Bjørn Eidsvåg har skrevet en salme som fanger opp dette. Den heter ”Eg ser”. Der synger han, på Sauda-dialekt:
Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg - Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg - Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
men eg vil leva med deg- Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg - Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg


Ikke en spurv til jorden – uten at han ser det. Uten at han er der.

En annen salmist - Ingeborg Prytz Fougner - sier det slik:
Ikke en spurv til jorden
uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
ikke en tåre falt
uten at Gud vet om det,
han som er over alt.


Ikke en spurv til jorden – dere er mer enn mange spurver.

Spurven er en del av Guds skaperverk. Den ble skapt med omhu, med kjærlighet og med plan, akkurat som alt annet i skaperverket, fra det enkleste, encellede dyr og til det mest avanserte. Jeg tror Gud hadde det gøy da han skapte verden. Tenk bare på giraffen! Vitner ikke den om skaperglede? Om humor?
Jeg kan ikke nok om biologi til å hevde at mennesket er det mest avanserte Gud har skapt. Det kan saktens være andre skapninger som er mer avanserte, mer teknisk finurlige enn mennesket er. Men det er bare om mennesket Gud sa: La oss skape det i vårt bilde.
Verken spurven eller giraffen er skapt i Guds bilde, men det er mennesket. Derfor kunne Jesus si: Dere er mer verd enn mange spurver.

Hva er det så som har skjedd når verden er blitt som den er blitt, når livet er blitt som det er blitt, med sykdom, lidelse og død som en del av livet? Mennesket er skapt i Guds bilde. Er det slik Gud er? Krig? Drap? Overgrep?
Vi vet hva både troen og teologien sier om dette, som forklaring: Det skjedde noe. I Frelsesarmeens troslære, den femte trosartikkel, sies det slik: Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede.
Syndefallet. Noe skjedde som gjorde at bildet av Gud i oss ble forkludret. Det ble skadet. Det ble ødelagt.
Men det var noe som ikke ble forkludret: Guds kjærlighet til det han hadde skapt. Guds omsorg for det han hadde skapt. Ikke en spurv til jorden uten at Gud ser det. Dere er mer verd enn mange spurver.
Sangene i denne gudstjenesten har handlet om å være trygge i Gud; om Guds omsorg for oss.

Lina Sandells kjente tekst:
Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet.


La du merke til ordvalget her? Ikke ”trygg FOR fare” eller ”FRA fare”, men I fare.
I det tredje verset gjentas dette poenget: Herren er der når noe skjer; det gode eller det smertefulle:
Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blandt venner,
sine barns bekymring kjenner.


Ikke en spurv til jorden uten at Gud er der, uten at Gud ser det. Dere er mer enn mange spurver.

Men det kristne håpet og den kristne troen stanser ikke med en litt uklar tanke om at Guds øye ser oss og at Gud er til stede sammen med oss når livet er vanskelig. Det har også en annet og større mål. Et høyere mål. Gjenopprettelsen.

En ny himmel og ny jord.
En ny himmel og en ny jord der ingen spurv skal falle til jorden. En ny himmel og en ny jord der løven og lammet skal hvile side om side. En ny himmel og ny jord der vi alltid skal være sammen med Jesus.
Skal vi der få svar på alle de spørsmålene vi hadde her nede?
Jeg tror heller det vil være slik at vi ikke har noen spørsmål lenger. Svaret er å være sammen med Jesus. ”Jesus er svaret”, som var et uttrykk vi brukte i min ungdom –noen gang fulgt opp med ”hva var spørsmålet?”.

Evangelieteksten denne søndagen er en hilsen til en kristen kirke i kamp. Det er ikke en tekst for koseprat. Det er en tekst for de tøffeste utfordringene vi kan møte, både som menighet og som mennesker. I disse utfordringene er det en som står og sier til oss: ”Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verd enn mange spurver”.

Ja, i sannhet: Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

Se også tekster på bloggen "Tro og tanke"

søndag 4. juli 2010

Hvem sier vi Jesus er?


Søndagsbetraktning for sjette søndag etter pinse
("Aposteldagen")


Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Så påla han disiplene ikke å si til noen at han var Messias (Matt 16, 13 – 20).

Mange bibeltekster er kjent gjennom de overskrifter man har gitt dem. Slike overskrifter gir gjerne essensen i det som er bibelteksten, men samtidig kan slike overskrifter gjøre at en del nyanser blir borte. Det gjelder også denne teksten, som gjerne omtales som "Peters bekjennelse". Teksten forteller nemlig om mer enn at Peter avla en bekjennelse og så hvem han trodde Jesus var. Ikke minst forteller den om de visjoner Jesus hadde for den disippel som var den mest synlige i disippelflokken, og kanskje den som sto ham nærmest: "Salig er du, Simon - du er Peter, og på denne klippe skal jeg bygge min menighet".
"Hvem sier folk at Menneskesønnen er?"
Dette var spørsmålet Jesus stilte. Vi kjenner oss sikkert igjen i dette spørsmålet: Et behov for å vite hva folk mener og synes om oss som mennesker, om det vi står for, om det vi representerer. Hva synes folk om meg? Hva sier de om meg? Hva synes de om jobben jeg gjør? Hva sier de om den?
"Hvem sier folk at Menneskesønnen er?"
Det var ulike meninger om Jesus også mens han levde her nede, men alle de meningene som disiplene refererte for Jesus tilsa at Jesus ikke var noen hvemsomhelst. "Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en annen av profetene." Folk hadde grepet fatt i at Jesus måtte være en lærer fra Gud. Allerede Nikodemus hadde sagt det til Jesus da han oppsøkte ham sent en kveld, en natt: "Vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham." Om det så var en foraktet og utstøtt samaritansk kvinne, så forsto hun dette: "Herre, jeg ser at du er en profet!"
"Men dere," sa Jesus til disiplene. "Hvem sier dere at jeg er?"
Da er det Simon Peter tar ordet, og taler, kanskje på alles vegne, og i hvertfall på egne: "Du er Messias, den levende Guds Sønn."
Du er Messias! Troen på Messias var noe reelt og virkelig for en jøde. Messias var den frelser og redningsmann som Gud hadde lovet å sende, og som jødene hadde ventet på i hundrevis av år. Messias-forventningene hadde fått forskjellige former, fra en åndelig redningsmann som skulle frelse folket fra deres synd, til en politisk redningsmann som skulle kaste okkupantene i landet - i den aktuelle situasjonen var det romerne som skulle kastes ut. Det var denne forestillingen som dominerte på Jesu tid.
''Men hvem sier dere at jeg er?" spurte Jesus.
Peter så ikke bare at han så på Jesus som en messias-skikkelse, men som Messias - Den levende Guds sønn. "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i Himmelen," utbrøt Jesus. Dette har du ikke tenkt ut på egen hand, Simon! Dette er ikke noe din forstand har vist deg! Dette er blitt åpenbart for deg ved Den Hellige Ånd.
Man kan ikke lese denne beretningen uten å gripes av den begeistringen Jesus legger for dagen. Det er åpenbart at han fryder seg over Peters svar. Med sin bekjennelse satte Peter som den første i disippelflokken ord på dette: Jesus er Messias. Peter, anføreren i disippelflokken, var den første i flokken som så dette.
Disippelen sa noe om Mesteren - Mesteren sa noe om disippelen: "Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden skal være bundet i himmelen og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen."
Disse to utsagnene henger nøye sammen. Peters bekjennelse og Peters utnevnelse kan ikke ses isolert fra hverandre. De hører sammen. Hadde ikke Peter bekjent sin tro på Jesus som Messias, kunne ikke Jesus sagt at han - Peter - skulle bli den klippe han ville bygge sin menighet på. Når Jesus kalte Peter en klippe, var det langt mer enn et ordspill. Ordet "Peter" betyr nemlig "Klippe". Jesus ga Peter en lederrolle i urmenigheten og i kirkens historie. Vi kan si det slik: Simon Peter var den første av disiplene som ble utnevnt til apostel, pionértjenesten i Guds rike, de som Gud kaller til helt spesielle oppgaver, de som går foran når Guds rike er i vekst.
Teksten sier også noe om hvordan Jesus ser på de som f01ger ham og tror på ham. Han ser de kvaliteter som bor i et slikt menneske. Han ser ikke bare hva du ER, men hva du kan BLI. Som Simon. Litt skrytete, litt brautende. Snar til å ta ordet. Litt for snar, noen ganger. Slik ble han nok oppfattet av mange. Jesus så lenger enn dette. Skapte deg, Simon - dannet deg, Peter.
Hvem sier vi at Jesus er? Har vi svart på det spørsmålet, vil han kunne si oss hvem og hva han vil at vi skal være.

Publisert i Smaalenenes Avis 3. juli 2010