Møte mellom syndere

Preken i Arendal korps 2. søndag i fastetiden, 25. februar 2024

Prekenteksten denne søndagen henter vi hos evangelisten Lukas, i det sjuende kapittel, fra vers 36 til vers 50, og vi leser i Jesu navn:
En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å fukte føttene hans med tårene og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
Da tok Jesus til orde. «Simon», sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester», svarte han. Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?»
Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.»
«Du har rett», sa Jesus. Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene mine, men hun fuktet dem med tårer og tørket dem med håret sitt. Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» Så sa han til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.»
Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?»
Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»

Slik lyder Herrens ord!

Fariseeren Simon hadde innbudt Jesus hjem til seg.
Det står ikke noe om hvem som ellers var bedt eller hvor mange, men ut fra det vi vet om kulturen for selskapelighet på Jesu tid, er det naturlig å tenke seg at det var flere som var bedt.
Kanskje Jesu disipler?
Kanskje noen av Simons venner og kolleger?

Det var imidlertid én som nokså sikkert verken var bedt eller velkommen.
Evangelisten beskriver henne som «en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv».
Hun var ikke bedt, men hadde hørt at Jesus var gjest hos Simon.
Hadde hun planlagt det som teksten forteller om?
Helt spontant kunne det neppe ha vært.
En alabast krukke med fin salve er ikke noe man bare har liggende.
Den måtte hun ha skaffet.
Og den tok hun med seg til Simons hus.
Den møtte hun opp med.

Det var to verdener som møttes i Simons hus denne dagen.
Det var den vellyktes verden og den mislyktes verden.
Den vellykte Simon – den mislykte kvinnen.
Aksen i møtet mellom disse to var Jesus fra Nasaret, som Simon hadde invitert hjem til seg.

Jesus var gjest hos den vellykte, men følte han seg velkommen?
I samtalens løp gjorde Jesus verten oppmerksom på at han faktisk ikke hadde ivaretatt noen av de vanlige uttrykkene for høflighet og gjestfrihet som var en del kulturen.
Etter hvert som Jesus nevner det ene bruddet på god folkeskikk etter den andre, er det nesten som Simon hadde misbrukt gjestetradisjonene overfor Jesus.
I stedet for å hedre ham, hadde han ydmyket ham.

Den ubudne gjesten ble på alle måter en kontrast til han som var vert.
Den mislykte blir gjerne en kontrast til den vellykte.
Den lastefulle blir gjerne en kontrast til den plettfrie.
Og samtidig ble hennes omsorg en kontrast til vertens mangel på oppmerksomhet.
Jesus nærmest gned det inn når han minte Simon om hva han som vert burde ha sørget for, men som denne ubudne gjesten utførte.

«En kvinne som levde et syndefullt liv.»
Noen har tenkt at hun var en prostituert, andre at hun «bare» var en livet hadde tuklet seg til for.
Hun var tydeligvis kjent – kanskje tilmed beryktet? - i byen, så man skal kanskje ikke gjøre seg altfor prektig over at Simon undret seg, eller at han irriterte seg, for den del.

Den vellykte og den mislykte.
Den prektige mot taperen.

Han som hadde forårsaket at de nå befant seg i samme rom, at de nærmest ble stående ansikt til ansikt, fortalte en liknelse som gjaldt dem begge to, selv om det var Simon som var adressaten.
«Hvem vil sette størst pris på den som ettergir skyld: Den som blir ettergitt 50 denarer, eller den som blir ettergitt 500?»
Simon var godt kjent med lignelsenes pedagogikk, og han visste svaret: - Den han ettergav mest, svarte han.
-Den som blir lite tilgitt, elsker lite, sa Jesus.

Merket Simon brodden i de ordene?
Ante han at de gjaldt ham?
Den som ikke forstår at han trenger nåde og tilgivelse, er heller ikke i stand til å ta imot det.
Det var kanskje den største kontrasten i dette møtet mellom syndere i Simons hus denne dagen.

Simon ble neppe regnet blant dem i byen som levde «et syndefullt liv».
Han levde et pent og skikkelig liv.
Han var, om ikke elsket, så respektert der i byen.
Om noen hadde sagt til ham: -Du er også en synder, ville han nok ha blitt provosert.
I den kristelige språkbruken hender det vi snakker om «store» og «små» syndere.
Evangeliet er ikke slik.
Paulus skriver til de kristne i Roma: «Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (3, 22-23).

De syndige handlingene er forskjellige og har ulike konsekvenser.
Men å bli frelst handler ikke først og fremst om å legge fra seg syndige handlinger, men å bli frelst fra en syndig natur.

Natten før Henry Rinnan skulle henrettes, hadde han en lang samtale med presten.
-Finnes det tilgivelse for en som har gjort så mye vondt som meg? spurte han.
- Det er ingenting i Bibelen og kristentroen som sier at det finnes en øvre grense for hva Gud vil tilgi, svarte presten.

Ingen synd er for «stor» til at Gud ikke vil og kan tilgi den dersom det blir bedt om det fra et oppriktig hjerte, og ingen synd er – menneskelig sett – for «liten» og bagatellmessig til at ikke den også krever et oppgjør og en oppriktig bønn om tilgivelse.

La oss vende tilbake til fariseeren Simons hus og hans gjester.
La oss vende tilbake til kontrastene – den vellykte verten og den mislykte, ubudne gjesten.
Og la oss la blikket stanse ved ham som var årsak til at disse to befant seg under samme tak og i hverandres nærhet: Frelseren Jesus fra Nasaret.
Vi er i fastetiden – i den tiden da sinn og tanker skal forberede oss på enda en gang å høre om han som led og døde for at alle typer syndere skal kunne bli frelst, og skal kunne samles hjemme hos Herren, i et selskap der alle er like velkomne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

Å salve en konge

Preken for Palmesøndag, 24. mars 2024, Frelsesarmeen, Arendal

Dagens evangelium finner vi i Matteus-evangeliets 26. kapittel, versene fra 6 til 13; og vi leser i Jesu navn:
«Mens Jesus var i Betania, hjemme hos Simon den spedalske, kom det en kvinne bort til ham med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords.
Disiplene så det og ble forarget. «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»
Men Jesus merket det og sa til dem: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»
Slik lyder Herrens ord!

For en drøy uke siden ble en ny utgave av Bibelen lansert i kristen-Norge.
Jeg fikk min første bibel for mer enn 60 år siden, en gave til min 10-årsdag, og det var oversettelsen fra 1930 – den med «I» og «eder»; et gammelmodig språk, men samtidig spennende.
Siden den gang har jeg både fått og kjøpt flere ulike utgaver av Bibelen; ulike oversettelser på norsk og ulike utgaver på andre språk: Engelsk, svensk, dansk, islandsk.

Da jeg avsluttet lesingen nå for noen øyeblikk siden, gjorde jeg det med en formulering jeg har brukt en del år nå, og som jeg er blitt glad i: «Slik lyder Herrens ord!»
Da jeg holdt mine første prekener og andakter for drøyt 50 år siden, nøyde jeg meg nok med å si «Amen».
Det er et ord som kommer fra hebraisk og kan bety «sannelig» eller «det skje» eller «det skjer».
I forbindelse med lanseringen av den nye bibelutgaven, har noen problematisert dette med formuleringen «slik lyder Herrens ord».
Det er liksom for bastant, er det noen som mener. Noen har derfor foreslått at bibellesningen heretter skal avsluttes med «slik lyder denne lesningen».
Jeg kommer nok til å fortsette å si «slik lyder Herrens ord», akkurat som jeg kommer til å avslutte også denne prekenen med ordene «Ære være Faderen og Sønnen»; også et liturgisk ledd som jeg er blitt glad i.
***
Så til dagens evangelium.
Det er palmesøndag og vi har delt dagens evangelium; delt Herrens ord, for denne palmesøndagen.
Når man hører ordet «palmesøndag», tenker man automatisk på Jesu inntog i Jerusalem; eselfolen, palmegreiner og kapper på veien.
Så også den som skal preke denne søndagen.
Men slår man opp dagens tekst -palmesøndag 2024 - i kirkeårets tekstrekke, ser man at den handler om noe annet som også skjedde palmesøndag.
Teksten om eselfolen og inntoget i Jerusalem er fortellingsteksten denne palmesøndagen, og den hørte vi lest tidligere i gudstjenesten.

Det skjedde i det hele mye denne palmesøndagen.
Det var også denne dagen at Jesus ryddet tempel-plassen.
I Mark 11,11 oppsummeres dagen slik: «(Jesus) dro inn i Jerusalem og gikk opp på tempelplassen. Etter å ha sett seg omkring overalt, gikk han ut til Betania igjen sammen med de tolv, for det var alt blitt sent på dagen».

Og så er vi inne i dagens tekst.
Jesus er i Betania.
Her får han en invitasjon, eller kanskje hadde han en avtale: Han befant seg, sammen med disiplene, i Simon den spedalskes hus.

Hos alle de fire evangelistene finner vi fortellinger om at Jesus er gjest hos noen, og at der skjer det noe som er litt spektakulært ved disse anledningene.
Det er snakk om to ulike hendelser.
I Lukas-evangeliet leser vi om at Jesus var gjest hos fariseeren Simon; det var prekenteksten for et par søndager siden.
Her dukket hun så opp, en kvinne som hadde levd et klanderverdig liv, og som ble stående og gråte der Jesus satt, før hun bøyde seg ned, vasket Jesu føtter med tårene sine, kysset dem og tørket dem med sitt eget hår.
Dette skjedde i Gallilea, og det er en alminnelig oppfatning at kvinnen det er snakk om, var Maria Magdalena.
Men det er ikke denne fortellingen som er dagens tekst.

Hendelsen som refereres i dagens tekst skjedde i Betania; denne lille byen like ved Jerusalem der Jesu venner bodde, Lasarus og de to søstrene hans: Marta og Maria.
Lukas har ikke med denne fortellingen, men det har de tre andre evangelistene.
Johannes gir oss den mest detaljerte versjonen. Ikke så rart, kanskje; han må ha vært til stede da dette skjedde.

Igjen er Jesus gjest hos en som heter Simon.
Evangelistene Markus og Matteus kaller ham begge for «Simon den spedalske».
Det betyr mest sannsynlig at Simon har hatt en hudsykdom – han kan ha vært spedalsk, det kan ha vært noe annet – og at Jesus hadde helbredet ham fra denne lidelsen.
Nå var Jesus hans gjest.

Og igjen skjedde noe uventet.
En kvinne dukket opp og hun gikk «bort til (Jesus) med en alabastkrukke med kostbar salve. Den helte hun ut over hodet hans mens han lå til bords».
Jeg sa at vi finner denne samme fortellingen hos tre av evangelistene: Matteus, Markus og Johannes.
Hos Matteus og Markus er de så å si identiske, men Johannes har en del detaljer de andre ikke har.

Vi skal ikke bruke tid på disse detaljene her, eller på forskjellene mellom dem.
Tre ulike referenter gir gjerne tre ulike referat.

Men referatene er felles om hvordan omgivelsene reagerte: De blir forarget, kanskje tilmed sinte: «Hva skal denne sløsingen være godt for?» sa de. «Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige.»

Hos Matteus er det disiplene som gruppe som blir forarget, hos Markus «noen som var der», men hos Johannes får kritikken et navn: Det var Judas Iskariot som satte ord på irritasjonen. «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Og så føyer evangelisten til: «Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den».

Tre hundre denarer.
Var det mye penger?
Én denar tilsvarte en dagslønn.
Salven Maria brukte var med andre ord verd en hel årslønn.

Så har Markus en detalj de to andre ikke har. Han skriver at kvinnen, som han ikke gir noe navn, «brøt krukken» - hun knuste den, med andre ord.

En alabastkrukke var også en kostbar gjenstand.
Kvinnen – la oss kalle henne Maria, da – brukte altså ikke bare salve for en formue i sin gest overfor Jesus, men hun knuste samtidig en kostbar krukke da hun gjorde dette.
Hva slags handling var det denne kvinnen gjorde?

I den gamle pakt var det å salve noen en handling man gjorde mot konger, mot prester og profeter.
Profeten Samuel salvet først Saul og siden David til konger i Israel.
I 2 Mos kan vi lese at Moses salvet Aron til yppersteprest.
I Jakobs brev brukes salve som en del av ritualet rundt forbønn for syke.

I sum kan vi si det slik: I Bibelen er salve et symbol på Guds velsignelse og på Den Hellige Ånd.
Når en avdød skulle begraves, salvet man både kroppen og likklærne rundt den døde.
Den praktiske hensikten med dette handlet nok dette om å nøytralisere lukten fra den døde, men det var også en kjærlighetshandling, slik som det er når man vasker en som er gått bort også i vår tid.

Jesus kommenterte at denne handlingen blir kritisert: «Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. Da hun helte denne salven ut over kroppen min, salvet hun meg til min gravferd», sa han.
Han gjennomskuet motivet som lå bak kritikken.
Det var en smålig kritikk, det de kom med.

Det er – og vil alltid være – nok av anledninger til å stille opp for de fattige.
Det handler bare om vilje.
Det handler bare om kjærlighet.

Johannes skriver om denne hendelsen at duften fra nardus-salven fylte hele huset.
Slik kan også kjærlighets-handlinger oppleves.
De fyller et helt rom.
De fyller et helt hus.
De fyller et helt liv.

«Hun har gjort en god gjerning mot meg», sa Jesus, og så legger han til: «Overalt i verden hvor dette evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne».

Vi er tilbake i dagens tekst.
Vi er tilbake i Betania.
Jesus har blitt hyllet av menneskemengden, men han visste hva som lå foran ham.
Joda, folkemengden hadde hyllet ham, men Jesus visste at om få dager skal det være helt andre rop som skulle lyde.
Ikke «Hosianna», men «Korsfest».
Ikke «Velsignet være han som kommer i Herrens navn», men «Gi oss Barabbas fri».
Ikke hyllest, men svik: «Vi har ingen annen konge enn keiseren».

Jesus visste hva som lå foran, og i denne situasjonen var det Maria dukket opp.
I hendene hadde hun en kostbar krukke med en enda mer kostbar salve i. Den helte hun over Jesus.
Det de andre så på som en litt bisarr handling, så Jesus på som en kjærlighetshandling.
En omsorgshandling.
Men også en profetisk handling.
Ennå kunne død og grav virke langt borte.
Ennå var den der, duften av nardus, ekkoet fra jubelropene og palmesuset.

Men Jesus visste, og kanskje Maria ante, at det var noe mer enn jubel som ventet.
Jesus ble ikke bare salvet til konge, han ble salvet til sin gravferd.

Maria kjente Jesus.
Hun hadde sittet ved Jesu føtter og tatt imot hans undervisning.
Hun hadde møtt ham ansikt til ansikt da Lasarus var død.
Han hadde gitt henne verdighet og trøst.
Nå trengte han hennes styrke. Han fikk den gjennom det mest dyrebare hun eide.

Dette var ikke sløseri.
Dette var profetisk omsorg som styrket ham da han trengte det mest, slik at duften av nardus skulle kunne fornemmes selv gjennom det som skulle komme; piskeslag, blod og hånsord.
Til fortellingen om Jesu død hører også fortellingen om hans oppstandelse. Det er den som samler oss om en uke, på påskedagen.

Og igjen er salve en del for fortellingen.
Fordi Jesus døde rett før sabbaten satte inn, kunne man ikke rekke å salve ham før han ble gravlagt.
Det var derfor kvinnene hadde det så travelt på påskemorgen – de ville ut til graven og salve ham slik han skulle salves.
Men da de kom dit, var han ikke lenger.
Det var ikke lenger behov for å salve den døde Jesus.
I stedet var han blitt salvet som konge og Messias av Maria.

Og Jesus fikk rett: Historien om Marias narduskrukke blir fortsatt fortalt overalt hvor evangeliet forkynnes, og den vil bli det – så lenge evangeliet fremdeles blir forkynt.

Dette er Palmesøndagens evangelium i år:
Ikke først og fremst hylingsrop og suset av palmegreiner, men duften av nardus og av Herrens velsignelse.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen