Prekenteksten denne «Kristi åpenbaringsdag», og teksten for det vi har valgt å kalle vår nyttårsgudstjeneste, finner vi hos evangelisten Lukas, i det andre kapitlet og versene fra 40 til 52; i Jesu navn:
«Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.»
Slik lyder Herrens ord!
Når man leser biografier over mennesker som har levd, er det veldig forskjellig hvor mye plass den som skriver biografien bruker på barndommen til hovedpersonen.
Noen skriver veldig mye om barndommen, andre skriver nesten ingenting, eller de skriver slett ingenting.
Når det gjelder personene i Bibelen, får vi nesten ikke vite noe om barndommen til noen av dem.
Profeten og dommeren Samuel er ett av de ytterst få unntakene i Det gamle testamente, ja, i hele Bibelen.
Fortellingen i dagens tekst er et annet unntak.
Det er det eneste glimtet vi har fra Jesu barndom der han var aktivt handlende.
I julefortellingen er han sentral, slik den nyfødte alltid er sentral, men ikke som en aktiv deltaker.
Det samme gjelder omskjæringen, da han ble båret fram i synagogen, flukten til Egypt og da familien vendte tilbake fra Egypt.
Gutten Jesus var sikkert som alle andre gutter i Nasaret.
Han gikk på skole, han lekte med de andre, han hadde sikkert oppgaver hjemme, slik eldstemann ofte har.
Men vi vet ikke noe om årene mellom tilbakekomsten fra Egypt og fram til den fortellingen som er dagens tekst – og egentlig vet vi også veldig lite om årene fra denne fortellingen og fram til Jesus sto fram og han ble døpt av Johannes.
Dagens tekst slutter med en oppsummering: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker».
Det var slik vi avsluttet skolestiler den gang vi skrev slike.
Dette tomrommet av informasjon har appellert til mange.
Det har trigget fantasien.
Rundt år 1000 dukket det opp en tekst som kalles «Tomas' barneevangelium», som tilsynelatende forteller om hendelser fra Jesu barndom.
Forfatteren skal være apostelen Tomas, og det finnes tilgjengelig på norsk, men som kilde til kjennskap om Jesu barndom har det ingen verdi.
Så vi må nøye oss med denne ene fortellingen som er dagens tekst, og som er en tekst til Kristi åpenbaringsdag – søndagen som innleder åpenbaringstiden i kirkeåret.
Sammen med mange andre hadde altså Josef, Maria og Jesus reist fra Nasaret, der de bodde, til Jerusalem, for å feire påske.
Da de sju høytidsdagene var over, skulle de vende hjem igjen.
Mange mennesker – flere tusen – som la på hjemvei.
Når så mange beveget seg til fots eller ved hjelp av ridedyr, sier det seg selv at man ikke kan fullstendig oversikt over alle til en hver tid.
Gutten Jesus ble igjen i Jerusalem, leser vi, mens foreldrene trodde han var i reisefølget. Derfor gikk det en hel dagsreise før de begynte å lete etter ham.
«En dagsreise» på Jesu tid er anslått til å være en strekning på om lag tre norske mil.
Reisen fra Nasaret til Jerusalem har vært beregnet til å være mellom fem og seks dagsreiser – og selvfølgelig like lang tilbake.
Nå var den første dagreisen unnagjort.
Men hvor var Jesus?
Josef og Maria begynte å spørre rundt.
«Har du sett Jesus?»
Noen trodde kanskje de hadde det; andre svarte bare at de ikke hadde det.
De lette etter ham blant slektninger og venner, men når de ikke fant ham, vendte de nesa mot Jerusalem igjen.
En dagsreise til.
Når det står at de først fant ham etter tre dager, er jeg usikker på om det betyr at de løp rundt i Jerusalem og lette. Det er vel like sannsynlig at det betyr at de først fant Jesus på den tredje dagen etter avreise fra Jerusalem. Det får være som det vil; i hvert fall fant de ham, og de fant ham i templet.
Og der hadde han vært hele tiden!
«Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte».
Han spurte klokt og han svarte klokt.
Det står at Josef og Maria ble slått av forundring, og Maria var den som måtte gi både forundringen - og kanskje frustrasjonen? – luft: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.»
Mange har undret seg over hva Jesus mente med svaret han ga: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Ordene som er brukt i grunnteksten kan oversettes på flere måter.
I en dansk oversettelse heter det: «der min Far er» - visste dere ikke at jeg må være der min far er?
I en engelsk oversettelse er «min Fars hus» oversatt med «my Father’s buisness».
Min fars hus!
Disse ordene minner oss om en annen tekst i Bibelen.
Det er ikke en tekst fra Jesu barndom, men fra slutten av hans tjeneste.
I Joh 14, Jesu avskjedstale til disiplene, leser vi fra vers 1: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Min Fars hus!
«I min Fars hus er det mange rom» og videre: «Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien».
Jeg synes jeg ser en tråd fra den 12 år gamle gutten i templet i Jerusalem til den kanskje 30 år eldre mannen som sitter et annet sted i den samme byen og skal spise påskelammet sammen med disiplene sine.
Både gutten og mannen snakker om det samme: Fars hus!
Også denne jula har mange sunget, eller hørt, Eivind Skeies julesalme «En stjerne skinner i natt».
Her heter det i ett av versene:
«Se, himlen ligger og hviler
på jordens gule strå.
Vi står rundt krybben og smiler
for vi er fremme nå».
Vi er fremme nå!
Var det slik den 12 år gamle Jesus tenkte?
Jeg er framme nå!
Det er her jeg hører til!
Og var det slik den voksne Jesus tenkte, der han satt rundt påskebordet med disiplene og forberedte dem på det skulle skje de neste dagene?
Vi er fremme nå – vi er ved målet nå.
Jeg går i forveien, men «når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er».
Men bekymre dere ikke: «Dit jeg går, vet dere veien».
Vi skal ikke behøve å være redde for å finne fram.
Vi har den beste veiviseren som finnes: Jesus selv.
«Dit jeg går, vet dere veien.»
«Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»
Uansett: «Dit jeg går, vet dere veien».
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd - én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen!
