DEN ENESTE PORTEN


«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh 10, 1-10).


Det sto et skilt på inngangsdøra til den gården jeg vokste opp i, på Frogner i Oslo på 1960-tallet: ”Bud bedes gå kjøkkenveien”. Den var noe som hang igjen fra mellomkrigstiden da mange i den delen av Oslo skilte skapt mellom ”pene mennesker” og allmuen. Og det hendte faktisk at det kunne stå noen og banke på døra vår i fjerde etasje, noen som hadde tatt det gamle skiltet på alvor og gått kjøkkenveien.
I John Bunyans klassiske allegoriske fortelling fra 1678, ”Pilegrims vandring”, fortelles det om en av de medvandrerne hovedpersonen Kristen møter på sin vei fra Fordervelsens Stad til Det Nye Jerusalem. I stedet for å gå gjennom den trange port, som Kristen er blitt fortalt fører inn på veien til Det Nye Jerusalem, har denne medvandreren funnet en annen og bedre port; en annen dør. Men Kristen oppdager fort at den fører galt av sted…
For den som vil inn i Guds rike, finnes det bare én port, én inngangsdør. Den døra heter Jesus Kristus.
Denne teksten er en av flere liknelser Jesus forteller over motivet ”den gode hyrde” eller den gode gjeter, som det heter i den nyeste bibeloversettelsen. Men for bibellesere flest er ”hyrde” et kjent og kjært begrep som man ikke slipper så lett. Det er dessuten et motiv med lange, bibelske røtter. Ikke bare går det tilbake til David hans kjente salme om at ”Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting”, den går tilbake til Abraham, ja til Abel. Hyrden har vært et sentralt motiv i Bibelen til alle tider. I evangeliene bruker Jesus det som et bilde på seg selv. Men akkurat i denne teksten bruker han det som et bilde på forkynneren, pastoren, den kristne lederen. Om seg selv sier han at han er den døra eller porten som hyrden må bruke dersom han skal være en sann hyrde.
Porten er også et kjent, bibelsk bilde. I Bergprekenen sier Jesus det slik: ”Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den” (Matt 7, 13-14). Og i Åpenbaringsboka – der det også er Jesus som taler – heter det: ” Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg” (Åp 3,20). På mange bilder kan man se Jesus stå foran en port eller en dør og banke. Og på noen av disse bildene holder han et lam på armen. Da går de opp i en slags høyere enhet, disse to metaforene: Hyrden og døra. ”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite”, sier Jesus i dagens tekst.
Det finnes bare én vei og bare én port inn i Guds rike. Den veien og den porten er Jesus – det er bare ved å tro på ham vi kan bli frelst. Han er hovedporten. Vi trenger ikke gå kjøkkenveien.

Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis 21. april 2012

Mennesker rundt korset

Preken for Langfredag 2012 – Frelsesarmeen, Askim


Kjære kristne!


Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
Velkommen til denne langfredagsgudstjenesten i Frelsesarmeen i Askim. Velkommen til en formiddagstime i Guds hus. Velkommen til å dele tanker rundt verdenshistoriens kanskje viktigste begivenhet: Korsfestelsen av Jesus fra Nasaret.

Denne gudstjenesten vil kanskje oppleves litt annerledes enn gudstjenester flest i Frelsesarmeen – også langfredagsgudstjenester. Vi skal konsentrere oss om budskapet for denne dagen og i veldig liten grad ha noe ”program”. Og ”budskapet for dagen” har fått overskriften ”Mennesker rundt korset”. Hovedpersonen er – som alltid – han som hang på korset, men vi skal også se på de menneskene – i hvert fall en del av dem – som sto rundt korset denne dagen for snart 2000 år siden.

La oss synge den første salmen, og den skal også være vår felles bønn for denne gudstjenesten: ”Jesus, hold meg ved ditt kors”. Mens vi synger den vil vi også ta opp gudstjenestens offergave; det er også en tilbedelseshandling.

Mennesker rundt korset.
Hvem var de, disse menneskene som samlet seg på og rundt Golgata den første langfredag?
Noen vet vi navnet på. Noen vet vi hvem var ut fra de funksjonene de hadde. Noen kjenner vi som gruppe – soldater; kvinner; disipler.
Vi skal lese forskjellige bibeltekster der disse er nevnt, og så skal vi dele noen tanker rundt disse personene – hvem de var; hva de gjorde; hvorfor vi fremdeles husker på dem.

William Booth ble en gang spurt: Hva er kjernen i Frelsesarmeens forkynnelse? Hva er det viktigste i Frelsesarmeens teologi? Jeg tror de fleste av oss er kjent med svaret han ga: ”Det er – Det blødende Guds Lam.” Vi skal se på og snakke om menneskene rundt korset i dag. Men først og sist skal vi se på mannen på korset.

La oss synge den neste salmen: ”Deg å få skoda er sæla å nå…”, før vi stanser for den første teksten.

"På veien ut møtte de en mann fra Kyréne ved navn Simon; ham tvang de til å bære korset hans. Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke. Så korsfestet de ham, og de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham. Over hodet hans hadde de satt opp en innskrift med anklagen mot ham: «Dette er Jesus, jødenes konge» (Matt 27, 32 – 37).

Den første personen vi møter i vår vandring rundt korset har både et navn og en adresse. Han heter Simon og er fra Kyréne. Han ble tvunget til å bære Jesu kors. Det vil si det tverrstykket på korset som den dødsdømte ble naglet til. Det var en del av gjennomføringen av straffen at den dømte skulle bære sitt eget kors. At Simon fra Kyréne ble tvunget til å gjøre denne jobben for Jesus, forteller oss at Jesus var så svekket av torturen han hadde gjennomgått at han ikke maktet å bære dette selv. Man kan jo tenke seg: Han var blitt hudstøket; 39 slag med en pisk som gjøre ryggen hans til ett eneste, stort sår. Etter dette skulle han bære et stort, tungt trestykke.
Hvem var så mannen som ble tvunget til å bære ham? Ut fra navnet kan vi slutte oss til at han var fra Kyrene, en handelsby i den nåværende Libya i Nord-Afrika. Her bodde det mange jøder, og Simon var nok en av disse, og var kommet til Jerusalem for å feire påske. I Markus-evangeliet er Simon referert til som ”far til Aleksander og Rufus” – to navn som må ha skapt gjenkjennelse hos de som hørte det første gang. Det har fått mange til å mene at Aleksander og Rufus var to kjente personer i den første menighet, og at også Simon sluttet seg til den kristne menighet etter pinse. Dette vet vi ikke, men det virker ikke usannsynlig heller.

Men vi leser også om noen andre i denne teksten, nemlig en gruppe soldater. Om dem leser vi at ”de delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om dem. Siden ble de sittende der og holde vakt over ham”.
Mange av oss har lest romanen ”…men jeg så ham dø”. Ved siden av ”Quo vadis?” og ”Ben Hur” er dette en av de mest kjente romanene med stoff fra tida rundt Jesu liv, og i alle tre er korsfestelsen en sentral scene i handlingen. Alle tre er også filmet; ”Quo Vadis?” antakelig flest ganger, men også de andre. Filmversjonen av ”…men jeg så ham dø” heter ”Kappen” eller ”The Robe”, som også er originaltittelen på romanen. Det er i år 70 år siden forfatteren Lloyd C. Douglas ga ut denne boka, som har solgt i millionopplag verden over. Hovedpersonen er den romerske soldaten Marcellus Gallio, som var til stede da Jesus ble korsfestet, og som var den som ”vant” Jesu kappe. Det var nemlig noe helt spesielt ved denne kappen – vi skal lese en tekst om det: ”Da soldatene hadde korsfestet Jesus, tok de klærne hans og fordelte dem på fire, én del til hver soldat. De tok også kjortelen. Men den var uten sømmer, vevd i ett stykke ovenfra og helt ned. Da sa de til hverandre: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.» Slik skulle dette ordet i Skriften bli oppfylt: De delte mine klær mellom seg og kastet lodd om kappen. Dette gjorde soldatene” (Joh 19, 23-24).

Jeg skal ikke gi noe ytterligere referat av en bok som flere sikkert har lest for mange år siden. Noen har kanskje også sett filmen, med Richard Burton i hovedrollen. Når jeg nevner den her, er det fordi dette med Jesu kappe vekker assosiasjoner til en annen beretning fra Jesu liv; vi leser om denne:
”Nå var det en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, for hun sa til seg selv: «Om jeg bare får røre ved kappen hans, blir jeg frisk.» Jesus snudde seg, og da han fikk øye på henne, sa han: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg.» Og kvinnen ble frisk fra samme stund” (Matt 9, 20-22).

Jeg tror både boka og filmen "The Robe" har vært inspirert av denne beretningen. For kappen Jesus hadde båret, hadde nemlig en guddommelig kraft med seg. Mennesker ble helbredet ved å komme i berøring med den kappen, ifølge boka. Disse soldatene – og en av dem kan godt ha hett Marcellus Gallio – var også en del av de menneskene som var til stede da Jesus døde – de var av menneskene rundt korset.

Vi befinner oss rundt korset. Derfor skal vi synge en sang om korset nå – ”Korset lyser hele veien”.
Vi er kommet til en av de mest kjente Golgata-hendelsene – samtalen mellom de tre mennene som hang på korset.

"Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (…) En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis» (Luk 23, 32 – 34a; 39– 43).

Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham.
Hvem var disse to?
Det har vært alminnelig antatt at fortellingen om disse to, må ses i sammenheng med fortellingen om Barabbas. Barabbas ”var blitt fengslet for opptøyer og mord”, skriver Lukas. Trolig har det vært meningen at han og hans medsammensvorne skulle henrettes før påske, men nå ble Jesus korsfestet sammen med kameratene hans i stedet for ham. Opptøyene deres måtte ha vært rettet mot romerne, siden korsfestelse var en romersk straff; ikke en jødisk. Mange har interessert seg for Barabbas. Den svenske forfatteren og nobelprisvinneren Pär Lagerkvist skrev en roman om ham – ”Barabbas”.
I bibelteksten blir vi bedre kjent med de to medsammesvorne kameratene hans. Dem lærer vi å kjenne, både gjennom den samtalen de har med hverandre og den samtalen de har med Jesus. For begge sier noen til Jesus. Den ene håner ham – den andre ber til ham.
Hånsordet svarer ikke Jesus på.
Det er ikke første gang Jesus bruker den strategien når noen håner ham. Han har brukt den før, også det i påsken. Da yppersteprestene la fram sine anklager og beskyldninger; la fram påstandene sine: Han har sagt det-og-det. Han svarte dem ikke med ett ord. Profeten Jesaia – «evangelisten i Det gamle testamente» - skildrer dette slik: «Han ble mishandlet, han ble plaget,og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen» (Jes 53,7).

Den andre røveren forsto at Jesus ikke var som han og kameraten hadde vært. Hadde han hørt snakk om Jesus? Eller bare forsto han det? Kanskje hadde de fått med seg det som hadde skjedd – at Barabbas var blitt ”byttet ut” med denne profeten fra Nasaret? «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!»
Jo, han hadde nok hørt om Jesus – han hadde hørt navnet. ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.”

Vi kjenner kanskje uttrykket ”å be frelsesbønn”?
Det er en enkel bønn. Den enkleste av dem alle, er den vi har lest her; fra røveren på korset. Den ble hørt. Den nådde fram.

Mennesker rundt korset.
Det var flere av dem. Vi leser: ”Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» Da løp en bort og fylte en svamp med vineddik, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» Men Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst. Da offiseren som sto rett foran ham, så hvordan han utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!»
Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham” (Mark 15, 33 – 41).

Det er to betegnelser i grunnteksten på Gud i Det gamle testamente. Det ene er «Eloim», det andre er «Jahve». Vi kan se noe av det samme i den norske bibeloversettelsen – noen steder står det «Gud», andre steder står det «Herren».
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ropte Jesus ut mens han hang på korset. Når han ropte, sterte han samtidig Skriften; Salme 22,2: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?» En salme av David. Når skrev David denne salmen? Det må ha vært i den mørkeste fasen av livet hans – begivenhetene rundt Batseba og Uria – profeten Natan og Guds dom over Davids handlinger. David følte seg forlatt av Gud fordi han hadde syndet. Jesus ble forlatt av Gud fordi det nå var han som bar slektens synd.

Så leser vi noe pussig – en fonetisk misforståelse. «Hør, han roper på Elia!» «Vent, så ser vi om Elia kommer og henter ham!» I stedet leser vi at Jesus ropte høyt og utåndet. Og forhenget revnet. Og offiseren som hadde vakt, måtte konstatere: «Denne var Guds Sønn.»
Vi vet ikke noe om denne offiseren. Kanskje var det han forfatteren hadde i tankene da han skrev ”…men jeg så ham dø”? Kanskje var det han som vant Jesu kjortel? Eller kanskje var det bare en som innså dette: En som kan dø på en slik måte, med slike hendelser rundt seg – han må være Guds sønn.

Før vi stanser litt for den aller siste gruppen av menneskene rundt korset, skal vi synge langfredagssalmen vår: «Se, mengden til Golgata iler».

Vi er kommet til den siste gruppen av mennesker rundt korset, og den siste tekstlesningen. Det er to forholdsvis korte tekster: "Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham" (Mark 15, 33 – 41).
"Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg" (Joh 19, 25-27).

Var disiplene til stede på Golgata? Var de noen av menneskene rundt korset?
Det virker ikke slik.
De hadde vært med i Getsemane. I hvert fall en av dem hadde vært i yppersteprestens gård. Simon Peter – han med de store ordene; han som hadde sagt: Om alle andre forlater deg, vil ikke jeg forlate deg.
Det skal han ha, Peter: Han hadde gjort et forsøk på å forsvare Jesus. Han hadde dratt sverdet. Han hadde tilmed klart å såre yppersteprestens tjener; et sår Jesus helbredet der og da. Det er den siste helbredelsen vi leser om i evangeliene. Den siste Jesus helbredet, var en av dem som kom for å ta ham til fange…
Men det står ikke noe om at han var til stede på Golgata. Kanskje gjemte han seg? Skamfull over sitt nederlag? Over at han hadde sviktet?
Den eneste av disiplene vi leser om var til stede på Golgata, var Johannes. En av ”de tre” – Peter, Jakob og Johannes. ”Disippelen Jesus elsket”, som han kaller seg selv. Han hadde sittet nærmest Jesus da de spiste påskelammet. Han var den som hadde fått en et hint fra Jesus om hvem som skulle forråde ham. Nå sto han sammen med Jesu mor ved korset. Han sto sammen med henne og de andre kvinnene som hadde samlet seg. Disiplene hadde flyktet eller gjemte seg. Men kvinnene sto der, samlet ved korset. De så hvordan han led. De hadde hørt klageropene hans. Men gjennom lidelsen og smerten kunne Jesus enda en gang vise omsorg, og han overlot ansvaret for sin mor til Johannes – ”den disippel han elsket”.

Mennesker rundt korset.
En Simon som ble tvunget til å bære korset hans – soldatene som spilte terning om klærne hans – fariseere og skriftlærde som hadde bidratt til å få ham dømt – de som døde sammen med ham – de som kjente ham – de som elsket ham.
Jesus døde for alle disse. Menneskene rundt korset står som representanter for hele menneskeslekten: Tilskuere, deltakere, motstandere, tilhengere. Jesus døde for alle.
Det er langfredagens budskap.
Det er korsets budskap.

Paulus skriver til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 18).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.