Å være salig

Preken for Allehelgensdag i Arendal korps, 1. november 2020

Prekenteksten for denne Allehelgensdag er en av de mest kjente bibeltekstene som finnes. Det er saligprisningene fra Matteus 5; de 12 første versene. Vi leser i Jesu navn: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham. Han tok til orde og lærte dem: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5, 1-12).

Slik lyder Herrens ord!

En av mine første kulturopplevelser var da vi så Fjernsynsteaterets framføring av Johan Falkbergets roman «Den fjerde nattevakt». Boka kom ut i 1923 og innspillingen skjedde i 1960. Vi fikk ikke fjernsyn før i 1964, så forestillingen må ha blitt sendt som reprise den gang.
En sterk forestilling for en 11-åring, som jeg var da.
En kulturopplevelse.
Noen år senere hadde vi boka som tema i norsk-undervisningen på realskolen, så da leste jeg boka.
Vi hadde Bokklubbens utgave av den stående i hylla hjemme.

«Den fjerde nattevakt» er fortellingen om presten Benjamin Sigesmund som kom til Bergstaden for å være prest; vi er tidlig på 1800-tallet. Noe av det første den nye presten blir bedt om, er å komme i sognebud til en ung, samisk kvinne som ligger for døden. Han drar og tar med seg klokkeren Ol’Kanelsla som kjentmann. De kommer fram og den døende får sakramentet av presten.
Før hun dør, sier hun: - Æ hørre englan som søng...
Mannen hennes, som er mye eldre enn henne, virrer litt rundt, og når han forstår at det er slutt, sier han til klokkeren: - Vart 'a salig?
Klokkeren svarer: -Ho hørd’ englan som søng…
Mannen blir nesten forskrekket: - Hørd ‘a englan? Å jø, å jø….
Slik slutter den delen av fortellingen.

«Vart ‘a salig?» - Ble hun frelst?

Ordet «salig» går igjen i den teksten vi har lest.
Det er ikke et ord som vi bruker i det daglige – i hvert fall ikke i den betydningen det brukes her.
Vi snakker kanskje om «en salig blanding» eller «et salig rot», men «salig» i religiøs sammenheng?

Da jeg flyttet til Askim i 1985 var det ennå noen som husket et felleskristelig kor de hadde hatt der i byen.
Det het «Salig blanding» og besto av medlemmer fra alle kirkesamfunn og kristne organisasjoner i Askim og omegn.
I Norsk Synonymordbok står det mange ord som regnes som synonym til ordet «salig».
Jeg kom fram til 25: Det er ord som animert, begeistret, blid, ellevill, fornøyd, frydefull, glad, gledesstrålende, henrykt, i godlag/godlyne, i godt humør, lett om hjertet, lett til sinns, lykkelig, lykksalig, lystig, munter, oppstemt, positiv, sjeleglad, smilende, sorgfri, sorgløs, tilfreds, ubekymret.
Det var nok ikke i en slik betydning Jesus brukte det.

Vi kjenner også ordet fra salmeskatten. Hver eneste påske synger vi en salme der ordet «salig» er sentralt: «Å, salige stund uten like».

Vi kjenner ordet fra Salmenes bok i Bibelen.
Salme 112, 1: «Halleluja! Salig er den mann som frykter Herren, som har sin store glede i hans bud».
– Salme 33, 12: «Salig er det folk som har Herren til Gud» eller Salme 32, 1-2: «Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt og sine synder skjult! Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner skyld, som er uten svik i sin ånd».

«Vart’a salig?» spurte den gamle samen på vidda utenfor Røros.
Det greske ordet for «salig» er makarizo. Det betyr lykkelig, velsignet.
Hadde vi lest dagens tekst fra en engelsk bibeloversettelse, hadde ordet som gikk igjen sannsynligvis vært dette: «Blessed».
Velsignet!
Da jeg bodde på Island lærte jeg at den vanlige måten å hilse hverandre på når man møttes, er denne: «Komtu sæll og blessaður».
«Vær salig og velsignet». Ikke bare et «mår’n, mår’n», men en velsignelse.

Jeg husker hvor sterkt inntrykk det gjorde på meg da vi på fjernsynet i 1978 kunne se og høre den hilsen president Jimmy Carter ga til statsminister Menachim Begin og president Anwar Sadat etter undertegnelsen av den såkalte «Camp David»-avtalen mellom Israel og Egypt.
En kristen president hilste de to statslederne, den ene muslim og den andre jøde, med et ord av Jesus: «Blessed are the peacemakers. They shall be called The Children of God».
Velsignet er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn.

«Vart ‘a salig?» spurte den gamle samen presten og klokkeren der ute på vidda.
Dagens tekst handler ikke om hvem som blir salige, men om hvem som er det.
Jesus har åtte – skal vi kalle dem «punkter»? – når han presenterer saligprisningene.
De fire første har en slags negativ klang: De fattige i ånden, de sørgende, de ydmyke, de som hungrer og tørster etter rettferdighet – de som savner noe; men de skal få det de trenger, lover Jesus.
De fire siste saligprisningene er mer offensive; mer på hugget: De barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred, de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.

Stillingen blir 4:4, kan vi kanskje si? Fire ydmyke egenskaper og fire offensive.
Ikke at de opphever hverandre; de supplerer hverandre.

Når vi hører snakk om «Jesu bergpreken», ser vi fort for oss et slags folkemøte; en stor skare samlet rundt Jesus.
Jeg har vært på det stedet i Israel der man mener Jesus holdt denne prekenen; det er et stort område. Og kanskje har vi tenkt: Hvordan kunne så mange mennesker bli nådd med Jesu ord når han holdt denne talen?
Men dersom vi leser teksten nøye – behøver ikke være så veldig nøye, heller! – ser vi fort at det ikke nødvendigvis var så veldig mange der.

For hva leser vi? Jo: «Da Jesus så folkemengden, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene samlet seg om ham».
Jesus trakk seg unna folkemengden, men disiplene hans; kanskje bare de 12; kanskje de rundt 70 som vi leser om i andre sammenhenger at de fulgte Jesus.
Denne egentlig nokså oversiktlige gruppen var det Jesus underviste.
Og når Jesus bruker et pronomen som «dere» i hele talen, men kanskje særlig i det som er dagens tekst, er det disiplene han snakker til.
Det er de som er målgruppe for denne undervisningen.
Etter å ha snakket om de åtte saligprisningene, er det som om Jesus spisser det litt til; han blir målrettet i hvem det er han henvender seg til: «Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere».
Seks ganger bruker han det personlige pronomenet – andre person, flertall: Dere.
Dette er ikke en henvendelse til et folkemøte; dette er en henvendelse til en relativt liten og oversiktlig gruppe: Disiplene.

Vi leser flere steder i evangeliene at Jesus ga viktig undervisning i små grupper.
Johannes 3 – samtalen med Nikodemus; kanskje en av de viktigste samtalene som er referert i hele Det nye testamente: én tilhører.
Samtalene med Peter – noen av dem skjedde nok i «plenum», men de fleste var på tomannshånd. Som når Jesus sier til Peter: Jeg bad for deg, at din tro ikke måtte svikte.
Det er ikke noe man sier i manges påhør; det sier man i enerom.

-Vart ‘a salig? spurte den gamle samen i Falkbergets flotte fortelling.

Hvem er salig? Kanskje kan vi snu litt på spørsmålet og si: Hvem er hellig?
Hvem er de salige? Hvem er de hellige?
I flere av Paulus sine brever leser vi at han henvender seg «til de hellige» - til disiplene i menigheten; i byen, på stedet.
For mange år siden kom det et brev til et postkontor i Norge.
Det sto ikke noe navn på konvolutten; bare dette: «Til den hellige på Krokstadelva».
Postkontoret visste hvem som skulle ha brevet. For på Krokstadelva bodde en pensjonert slumsøster som het Lydia Monsen; elsket av alle.
«Den hellige på Krokstadelva»!
En disippel.
En som tjente Herren!
Hvem er de hellige? Hvem er de salige?
Johannes fikk svar på dette:
«En av de eldste tok da ordet og spurte meg: «Disse som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?» «Herre», svarte jeg, «du vet det.» Da sa han til meg: «Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. Og solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne» (Åp 7, 13 – 17).

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen

«Fordi vi er verd det..»

Preken i Arendal korps Vingårdssøndagen 6. september 2020

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 20. kapittel, og vi leser fra vers 1 til 16; i Jesu navn:

«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1 – 16).

Slik lyder Herrens ord!

Enda en gang forteller Jesus en liknelse om Guds rike.
«Himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin».
Derfor kalles denne søndagen Vingårdssøndagen.

En av salmene for denne søndagen er den vi sang tidligere i gudstjenesten: «Arbeid før natten kommer». For vingårdsfortellingen, slik vi leser den her, er en fortelling om arbeid.
Dette illustrerer Jesus gjennom en lignelse – slik han ofte gjorde.

Jesus fortalte mange lignelser og vi ser flere ganger hvordan han brukte det samme motivet for å illustrere litt ulike poenger.
Han brukte såmannsmotivet på den måten, og han brukte vingårdsmotivet på den måten.
Liknelsen om vintreet går inn i denne «kretsen», som vi godt kan kalle det. I den sier Jesus om seg selv at han er stammen, disiplene er grenene «og min far er vingårdsmannen».

Denne liknelsen, dagens tekst, er mer konkret i sin tilnærming; mer hverdagslig.
Den handler om det daglige brød – om det å ha et arbeid å gå til, og det å få lønn for det arbeidet man gjør.

La oss starte der!
Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle.
Det gjenspeiler seg i språket vårt. «En arbeider er sin lønn verd» - «Lik lønn for likt arbeid» - «Det skal lønne seg å jobbe».
Hvordan kommer denne fortellingen ut i møtet med den typen erklæringer?

Vi leser om flere «skift» eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer.
De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt.
Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.

Så var det et skift som jobbet i ni timer – ett som jobbet i seks timer – ett som jobbet i tre og ett som bare jobbet i én time.

Det kan virke som om denne jordeieren hadde et ubegrenset behov for arbeidskraft.
Han spurte ikke etter kompetanse; han spurte ikke etter fagbrev.
Han spurte etter hender; han spurte etter armer og bein.
«Hvorfor står dere her?» spurte han den siste gruppen han leide inn.
- Fordi ingen har leid oss, svarte de. – Ingen har spurt etter oss.

Vi leser ikke om noen «lønnsforhandlinger» der jordeieren gikk og hentet inn stadig nye medarbeidere.
Med den første gruppen avtalte han en lønn – de skulle få én denar.
Det var en vanlig dagslønn.
Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var.
Til de siste sa han ikke det engang.

Så skulle lønningene utbetales, og Jesus forteller at de som hadde kommet sist, fikk lønn først.
Det er et dramaturgisk grep i denne fortellingen; det er med på å bygge opp en forventning.
Når de som har arbeidet i 12 timer ser at de som har jobbet én time får det samme som de var lovet, tenker de at de kommer nok til å få mer.
«Kanskje var det ikke dagslønn han snakket om – én denar? Kanskje det var timelønn?»

Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde.
«De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.»

Er det ikke som å høre et ekko fra en annen lignelse?
Er det ikke en tone av det samme i den fortellingen vi kjenner som «Den fortapte sønn»?
Der sa den hjemmeværende broren noe av det samme: «Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!»

Ikke la oss gjøre oss bedre enn vi er: Vi forstår den eldste broren!
Og vi forstår de skuffede arbeidsmennene.

Men da må vi se hva disse liknelsene egentlig handler om.
Dagens tekst åpner med ordene: «For himmelriket er likt en jordeier som...».
Vi leste ikke: «For arbeidslivet er likt en jordeier som…».

Det samme gjelder liknelsen om den fortapte sønn.
Dette er liknelser om Guds rike; liknelser som sier noe om hvordan Gud er.

Så dersom dagens tekst skal bli noe annet enn en litt teit fortelling om en jordeier som gjør som han vil – det sier han jo rett ut han gjør; må vi løfte den opp på den planet der fortellingen hører hjemme.

Dette er ikke en fortelling om arbeidslivet – det er en fortelling om Guds rike.
Vingården er et bilde på Guds rike – jordeieren et bilde på Gud og arbeiderne, det er oss.

Hva sier så denne fortellingen om Gud?

Den sier at han holder det han lover.
Gud holder det han lover – den som arbeider for ham, får den lønn som er lovet.
Ikke «en denar», men en evighet.
Guds nåde og Guds tilgivelse.
Det er det vi er lovet.

Lønn?
Ikke i den vanlige betydningen av lønn, nemlig den at en arbeidsgiver har kjøpt min tid og mine krefter, og betaler meg for det.
Paulus skriver til de kristne i Rom: «Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han? Dersom han ble rettferdig ved sine gjerninger, da hadde han jo noe å være stolt av. Men overfor Gud har han ikke det. For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. Den som har gjerninger å vise til, får lønn etter fortjeneste, ikke av nåde. Men den som ikke har det, men som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir regnet som rettferdig fordi han tror» (Rom 4, 1 – 5).

Gud blir ikke noen noe skyldig.
Den setningen har vi hørt mange ganger.
Har vi fått arbeide i hans vingård, er det nåde.
Jo lenger vi har arbeidet, jo større er nåden.
«Mer nåde han gir når vår byrde blir større – når arbeidet vokser, mer kraft han da gir».
Vi kjenner sangen – kanskje har vi også gjort et snev av erfaringen?

Hvem er de så, disse ulike arbeidslagene som hentes inn utover dagen?
Er det fortellingen om kirkens utbredelse vi har lest?
Er dette fortellingen om det Jesus beskrev slik: «…dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender» (Apg 1,8)?

De som ble leid inn ved daggry – er det ur-menigheten; de jødekristne; de første menighetene i Midtøsten – landet der kirken er eldre enn Bibelen?
De som ble leid inn på formiddagen – er det de første menighetene i Europa, i Roma, i Hellas, i Nord-Afrika?
De som kom midt på dagen, de som kom tidlig på kvelden – er det de Jesus snakker om som «helt til jordens ender». De som kom om kvelden; innhøstingen i de siste tider?

Skal lignelsen leses slik?

Den kan nok leses slik også – jeg synes det er en vakker måte å lese den på, og den ivaretar at Herren holder det han lover; han blir ikke noen skyldig noe.

Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det «lønn», da; den samme gave, den samme nåde og den samme frelse.

Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er «fordi jeg fortjener det»; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være.
Men i den opprinnelige versjonen av det slagordet heter det ikke «fordi jeg fortjener det», men «because I’m worth it» – fordi jeg er verd det.

Det har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verd det.

Hva sier Guds ord om et menneskes verdi?
Guds ord sier at ett enkelt menneske, en enkelt sjel, «er mer verd enn himmel og jord».
Frelsen er ikke noe vi har fortjent – den er noe vi får fordi vi er verd det.
Verd det, fordi vi er skapt i Guds bilde.
Verd det, ikke fordi vi er ansatt, men fordi vi er arvinger.


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd; én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen

«Han som svarer med ild»

Preken for andre søndag i treenighetstiden, 14. juni 2020, i Arendal korps

Dagens prekentekst henter vi fra 1 Kongebok, det attende kapittel, og vi leser fra vers 21 til 24; i Jesu navn:
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!»
Men folket svarte ham ikke et ord.
Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»
Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»

Slik lyder Herrens ord!

Det er en lang og dramatisk fortelling vi har lest fra her.
De fleste av oss har hørt om profeten Elia og hvordan han sto som den siste på skansen i en periode da frafallet var stort i folket og mørket var dypt.
Det er sikkert de som vil trekke paralleller mellom den tida Elia levde i og den tida vi lever i, men det skal jeg la ligge.
Det er ikke derfor jeg har valgt denne teksten i dag.
Det har jeg gjort på grunn av denne ene setningen i den talen profeten holdt til folket, der han sa: «Den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Han som svarer med ild!

Jeg vet ikke hvorfor det er blitt slik, men denne setningen – og denne fortellingen – er den bibelteksten som definerer pinse for meg.
Han som svarer med ild – «den guden som da svarer med ild, han er Gud».

Søndagen i dag er andre søndag i treenighetstiden.

Treenighetstiden – den starter med pinse. Treenighetstiden er også den lengste «bolken» i kirkeåret – mer enn 20 søndager har denne betegnelsen: Søndag sånn-og-sånn i treenighetstiden.
Men treenighetstiden er ikke bare x antall søndager i kirkeåret, uansett hvor mange de er.
Treenighetstiden er den tiden vi som kristen kirke lever i, og vil leve i helt til den dagen Jesus kommer igjen.

Ilden, eller ildtunger, blir ofte brukt som symbol på Den hellige ånd.
Pinsen er «ildens høytid» i kirkeåret.

Til jul ser vi for oss stall, krybbe eller stjerne som symboler for det som skjedde.
I påsken er det korset og den tomme graven.
I pinsen er det ilden.

Vi har allerede lest bibeltekster om ilden her i formiddag.
Døperen Johannes sine ord om Jesus, om ham som døper med Den hellige ånd og ild.
Fortellingen fra ørkenvandringen, om hvordan Herren førte folket i skikkelse av en skystøtte, men også en ildstøtte.
Vi har sunget Lina Sandells sang: «Ildstøtte vær meg i ørkenens mørke/skystøtte vær meg når dagen er het», og vi har sunget John Lawlys flotte sang: «Hjerter er det verden trenger! Rene hjerter! Døpt med ild».

Da den senere så verdenskjente evangelisten Gipsy Smith skulle forklare hva som skjedde da han ble omvendt, sa han: «Det ble så varmt i hjertet mitt».

Noen annen forklaring hadde han ikke.
Noen annen forklaring trengte han ikke.
Han hadde tatt imot Jesus – og det ble så varmt i hjertet hans.

Han som svarer med ild!

På veggen i dette lokalet, i Frelsesarmeens emblem, kan du se tre ord: «Blod og ild».
Mange synes det høres så dramatisk ut – hvordan skal de forstås?
De peker på to helt sentrale ting i vår tro: Jesu blod og Den hellige ånds ild.

På mange metodistkirker kan du se emblemer med den samme symbolikken: Et kors og en flamme.

Han som døper med Den hellige ånd og ild – han som svarer med ild!

Fra dagligtalen kjenner vi uttrykket «ilddåp» - det bruker vi gjerne om en særlig tøff prøve som man kan bli utsatt for.

I Lukas 12 leser vi at Jesus sa til disiplene: «Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført» (v. 49-50).

Men ilden har to funksjoner, både i dagens tekst og i Det nye testamente: Dåpen i ild utruster til tjeneste, men ilden er også det som fjerner alt rusk og rask; alt som ikke kan bli stående.

La oss vende tilbake til den bibelteksten vi har lest.
Det er bare et bruddstykke av en forholdsvis lang og dramatisk fortelling.
Profeten Elia hadde sitt virke i det som ble kalt «Nord-riket» eller «Ti-stammeriket» etter at Davids kongedømme raknet under hans sønnesønn Rehabeam.
Elia levde omkring 850 år før Jesu fødsel, og han som var konge i Samaria på den tiden var Ahab, eller «Akab», som vi sa før. Han var gift med den fønikiske prinsessen Jesabel; den kanskje mest hatede kvinneskikkelsen vi finner omtalt i hele Bibelen; verre enn Dalila, Herodias og Salome til sammen.
En viljesterk dronning og en svak, ettergivende konge.
Dette fikk blant annet som konsekvens at avgudsdyrkelsen blomstret i Nordriket, og at troen på den sanne Gud – Jahve – ble motarbeidet og forfulgt.

Og der er vi med dagens tekst og den fortellingen som den er en del av.
Mens avgudene Ba’al og Astarte hadde 450 prester i riket, var det bare én profet som tjente Jahve, og det var Elia.
Han hadde vært på flukt; han hadde gått i dekning, men nå konfronterte han både kongen og avgudsdyrkerne. Han utfordret dem nærmest til en duell.

Hvordan begynte teksten vår?
«Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.» Og profeten fortsatte: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på. Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.»

Han som svarer med ild!

I 1915 ga lyrikeren og predikanten Edin Holme ut en diktsamling som heter «Ildprofeten».
Tekstene i den samlingen handler om profeten Elia.
Ett av diktene heter «På Karmel». Det er et langt dikt; det går over 16 sider i den minneutgaven jeg har av Edin Holmes diktsamlinger.
Dramatikken er hvert fall ikke noe mindre i Holmes dikt enn i bibelteksten, og vi kan se det for oss.

Utfordringen til kongen:
«Rapp deg, kong Ahab! Jag dine gangere.
Vi møtes på Karmel, ved Kisoms dal.
Folket skal velge: Jahve eller Baal!»

Responsen over hele landet når det ryktes at profeten er tilbake:
«Det går over landet som knitrende ild:
Elia er kommet! – De sløve vekkes,
enkelte gleder seg, andre forskrekkes;
men alle som kan, kvinner som menn,
strømmer i hast til Karmel hen!»

Så er de der, og spenningen er høy:
«Plutselig går der et rykk gjennom massen:
På den eldgamle offerhøy midt på plassen,
en mann treder frem, hans grove drakt
betegner hans stilling og viser hans makt.
Ensom og rolig for folket han står.
Profeten Elia! Over berget det går
som et dempet hvin – han løfter staven
og på Karmel med ett er det tyst som i graven».

Han som svarer med ild!

De fleste av oss kjenner resten av fortellingen.
Vi husker hvordan de 450 baalprofetene ropte og skrek fra morgen til kveld; hvordan Elia kommenterte at Baal kanskje var på reise, eller at han lå og sov.
Til slutt ga de opp, og det var Elia sin tur.
Han helte vann over veden, over offeret og i grøfta rundt alteret.
Så ba han – og så falt ilden.
Herren hadde svart!
Han svarte med ild!

«Etter meg», sa Johannes, «kommer han er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild».

Det går flere tråder fra profeten Elia til døperen Johannes.
Johannes sa om seg selv at han var «en røst som roper i ørkenen» - men det ble også sagt om profeten Elia.
Johannes levde ute i ødemarken, men også Elia dro ut i ødemarken og gikk i dekning.
Johannes kritiserte kong Herodes for måten han levde på – på samme måte som Elia refset kong Ahab og dronning Jesabel.
Johannes pekte på ham som døper i ild – Elia slo fast at det er han som svarer med ild som er Gud.

For to søndager siden sang vi en sang av William Booth: «Å, Kristus, guddomsflamme skjønn, send din ild». På engelsk har denne sangen litt flere vers enn den har på norsk.
Ett av de versene som ikke er med i den norske sangboka, er slik, i en oversettelse som Jostein Nielsen har gjort:

«Elias Gud, se på vår nød!
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død!
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor,
den bringer lyset fra ditt ord,
forvandler livet her på jord.
Send din ild.»

Jeg nevner det, ikke fordi jeg mener vi skal ha med flere vers i den sangen, men fordi jeg tror at denne koblingen mellom profeten og ilden fra Herren faktisk er viktig.

Han som døper i ild – han som svarer med ild.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd,
én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen!

Mellom himmelfart og pinse

Preken for søndag før pinse, 24. mai 2020, Frelsesarmeen Arendal

Prekenteksten denne søndag før pinse henter vi fra Apostlenes gjerninger, første kapittel, og vi leser fra vers 12 til vers 14, i Jesu navn:
«Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans».

Slik lyder Herrens ord!

Vi befinner oss mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedag. Det er en slags «hvit flekk» på ti dager som vi i grunnen ikke vet noe særlig om. Vi vet lite om hva som skjedde, utover det teksten vår forteller: Disiplene og noen til «holdt trofast sammen i bønn».

Det er noen slike tidsspenn i Det nye testamente; perioder der vi vet lite og ingenting om hva som skjedde.
I Jesu barndom er det en slik periode: Fra fortellingen om flukten til Egypt, og deretter hjemkomsten, er fortellingen om Jesus som 12-åring i templet det eneste glimtet vi har fra hans barndom.
Tida i Egypt fortelles det ingenting om. Trolig var det en periode over i hvert fall et par år. Viktige år i gutten Jesus sin oppvekst.
Den neste «hvite flekken» er de 40 dagene mellom oppstandelsen og Jesu himmelfart.
Litt vet vi; fortellingen om Peters konfirmasjon ligger der, møtet i Emmaus, noen av de gangene Jesus viste seg for disiplene.
Og så er vi kommet dit hvor vi er nå – de ti dagene mellom Kristi himmelfartsdag og pinsedagen.

Vi har én fortelling fra denne perioden også; disse ti dagene.
Den kommer rett etter det vi har lest som prekentekst.
Det er fortellingen om da Mattias ble valgt som apostel i stedet for Judas Iskariot.
Apostelen Mattias er på mange måter en spennende skikkelse. Han kunne fortjent sin egen preken – og får det kanskje en dag.
Han ble ikke bare trukket opp som et navn av en hatt; de andre apostlene hadde noen bestemte kriterier som de så etter. Peter sier i vers 21 og 22 i dette samme kapitlet: «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp».

De to som nær sagt ble nominert var en som het Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba apostlene om Guds ledelse i dette, og så trakk de lodd.
Det var lange tradisjoner for å bruke loddtrekning med tanke på å finne ut hva som var den guddommelige vilje, både i Israel og i antikken generelt. Ville apostlene gjort det på en annen måte om de hadde ventet noen dager med å utpeke etterfølgeren til Judas?
Det vet vi ikke, men det er slett ikke sikkert de ville gjort det. Loddtrekning hadde lange tradisjoner i denne typen valg og prosesser, også i Bibelen.

Nok om de «hvite flekkene»!

De som var samlet disse dagene var de 11 gjenværende apostlene, sammen med «noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans», leste vi. Et sted mellom 15 og 20 mennesker. De brukte tida til å be, leser vi også i dagens tekst. Dette gjorde «på den salen hvor de pleide å holde til», leste vi.
Denne salen var trolig blitt et samlingssted for Jesus og disiplene. Det er en utbredt oppfatning at det var her Jesus og disiplene hadde vært samlet for å spise påskemåltidet den siste påsken. Antakelig var det her disiplene var samlet i angst og uro etter at Jesus var død og begravet. Det var hit Maria Magdalena kom løpende for å fortelle at hun hadde sett Jesus. Det var i denne salen Tomas hadde sagt at med mindre han fikk ta på sårene i siden og hendene til Jesus, kunne han ikke tro. Og det var her Jesus åpenbarte seg – også for Tomas.
Det lå mye historie i veggene til dette rommet. Mye historie, mye angst, mye bønn – men også mye velsignelser. Hvordan brukte Jesus disse 40 dagene? Jeg tror han brukte dem til å undervise disiplene. Minne dem på ting han hadde sagt og som de ikke hadde forstått tidligere. Vi leser jo flere steder i evangeliene om nettopp det: Dette forsto de ikke før etter at Jesus var blitt herliggjort; det vil si før etter hans oppstandelse.

Vi er mellom Kristi himmelfart og pinse.
Disiplene var samlet på «den øvre sal» nok en gang. Men forrige gang de hadde trukket inn hit etter dramatiske begivenheter, var de samlet i frykt.
Nå var de samlet i forventning.

Jeg synes salmedikteren Grundtvig har formulert dette veldig godt i sin kjente pinsesalme: «Apostlene satt i Jerusalem og biet på Herrens time».
De ventet på Herrens time.
De var i forventning.
De hadde sett Jesus bli løftet opp fra dem, og de hadde sett englene fra himmelen som hadde fortalt dem at slik som han ble løftet opp skulle han også komme igjen. Det er i dagens tekst vi blir fortalt at det var fra Oljeberget Jesu himmelfart skjedde. Av evangelistene er det bare Markus og Lukas som nevner at Jesus ble hentet til himmelen. I Markus leser vi: «Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Mark 16, 19-20).

Og Lukas, som jo også skrev Apostlenes gjerninger, forteller: «Så førte (Jesus) dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud» (Luk 24, 50-53).

Men før de skiltes, hadde Jesus gitt disiplene en instruksjon om hvordan de skulle forholde seg de neste dagene: De skulle vente i Jerusalem på at Ånden skulle komme. Deretter skulle de begynne arbeidet, og de skulle begynne i Jerusalem.

Den teksten vi har lest i dag tar altså opp igjen den tråden fra Lukas-evangeliet.
Da jeg arbeidet med denne talen oppdaget jeg at mens det i prekenteksten står at mens de gikk til salen der de pleide å holde til og «holdt trofast sammen i bønn» - underforstått: på den salen, står det i Lukas-evangeliet at de var «stadig i tempelet og lovpriste Gud».
Nå er det ingen motsetning mellom disse to beskrivelsene. Både for apostlene og de rundt dem var templet det hellige stedet – stedet der man tilbad – og slik var det faktisk i lang tid også etter pinse.
At pinsen er «den kristne kirkes fødselsdag» fikk ikke noen organisasjonsmessige konsekvenser på lenge ennå – det var ikke slik at apostlene «stiftet» en kristen kirke etter pinse. I hvert fall fram til man begynte å evangelisere også i Europa, var den kristne menighet egentlig en variant av jødedommen – og ble både betraktet som det og akseptert som det.

Vi er i tida mellom Kristi himmelfart og pinse.
De som hadde fulgt Jesus og som hadde trodd på ham, og trodde fortsatt på ham, samlet seg dels i templet, dels på «den øvre sal».
Blar vi så fram til det neste kapitlet i Apostlenes gjerninger, og til fortellingen om pinsedagen, leser vi at «Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted» (2, 1).
Dette stedet var den øvre salen.
I jødedommen ble – og blir – pinse feiret til minne om at Moses hadde tatt imot loven på Sinaifjellet.
Den kristne kirke feirer for å markere at Den Hellige Ånd kom, som en oppfyllelse av Jesu løfte.

Mellom himmelfart og pinse.
Det er nesten som en form for adventstid.
En forventningstid.
En tid de vi venter på at Herren skal oppfylle sitt løfte til sitt folk; en tid der vi venter på at han skal etablere sin kirke.
En tid der vi vet at han vil komme med sin kraft og nåde – en tid da han vil fornye og gjenopplive sitt folk.
'
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd – én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen!

Intet annet navn

Andakt på eldrefest i Grimstad korps lørdag 4. januar 2020

Vi er i den fasen av kirkeåret som kalles «åpenbaringstiden». Den begynner på nyttårsdag, med det som kalles «Jesu navnedag», og så går den utover fram til faste. Vi skal lese den teksten som er satt opp i bibelleseplanen for denne dagen, og den finner vi i Apg 4, fra vers 8 til 12; og vi leser i Jesu navn:

«Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet, så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde. Han er steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

Slik lyder Herrens ord!

«Intet annet navn».
Vi har mange sanger i sangboka vår om dette navnet.
Bernhard Fjærestrand har skrevet «Hans navn skal kalles Jesus»; David Welander har gitt oss «Navnet Jesus blekner aldri»; vi har omkved som «Å, jeg kjenner et navn, det er Jesus», «Navnet over alle navn er Jesus» - og slik kunne vi fortsette.

Et navn er ofte en nøkkel til mange ting.

Det kan være nøkkelen til kunnskap, det kan være det som gir fullmakt til å åpne dører.
«Hvem skal jeg hilse fra?» er et spørsmål vi iblant enten får eller stiller selv.

Moses stilte det spørsmålet da Herren kalte ham til å gå til Israels folk som var i fangenskap i Egypt.
Navnet er nøkkelen til å forstå hvem man er og hvem man representerer.
Fra litteraturen kjenner vi uttrykk som «i kongens navn» eller «i lovens navn».

Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?

Et navn er ofte et kvalitetsstempel eller en merkevare.
Jeg hørte nylig om en godt voksen misjonskvinne som var glad i å lese, men ville at bøkene skulle oppmuntre og velsigne henne.
Når hun ble spurt hva hun ønsket seg til jul eller fødselsdag, svarte hun gjerne: – En god bok fra Lunde Forlag.
At en bok var gitt ut på dette kristne forlaget, var et kvalitetsmerke i seg selv, mente hun.
I markedsføringsarbeidet snakker man gjerne om å «bygge en merkevare».
Det kan være et klesmerke, et bilmerke eller et forlagsnavn.
Navnet i seg selv borger for god kvalitet.

Noen ganger kan merkevaren være et navn som andre setter.
I Bibelen kan vi lese: «Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt ‘kristne’» (Apg 11, 25).
Betegnelsen er avledet av «Kristus», han som disiplene forkynte om.

Mange har stor respekt for dette merkevarenavnet – de vet ikke om de tør bruke det om seg selv.
Men tror du på Kristus, er du en kristen.
Da kan du bruke merkevarenavnet.

Der var Peter og Johannes i den teksten vi har lest. De kunne erklære: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12).
De snakket om navnet Jesus.
De handlet i det navnet.
Navnet som er over alle navn.
Derfor er det noe fint og riktig ved dette at et år begynner med at vi markerer Jesu navnedag – navnet som er over alle andre navn.

Amen!