Preken i Arendal korps andre søndag i fastetiden – 25. februar 2018
Prekenteksten for denne andre søndag i fastetiden finner vi i 1 Mos 3, 8 – 15, og vi leser i Jesu navn:
«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»
Slik lyder Herrens ord!
Vi er inne i fastetiden.
I dag markerer vi andre søndag i faste.
Fastetiden startet på askeonsdag og går fram til påske.
Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet.
Det er mange måter å faste på.
Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.
En mer moderne form er å avstå fra å være på sosiale medier, se ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele.
Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelse er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Dagens prekentekst er hentet fra det som gjerne kalles «ur-historien»; «historien før historien», kan man kanskje si, om skapelsen av himmel og jord, og om livet på jorden og til slutt: Mennesket. Og mennesket ble plassert i det vi gjerne kaller «Edens hage».
Til urhistorien hører også fortellingen om syndefallet, og syndefallets konsekvenser.
Men også med det første glimt av evangeliet.
Der er det vi er med denne søndagens prekentekst.
Hva er konsekvensene av syndefallet?
Går vi ett vers bakover, før teksten vår begynner, kan vi lese: «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet».
Slangen hadde sagt til Eva at det å spise av frukten fra treet midt i hagen, ville gi menneskene «kunnskap».
Fram til da hadde de levd i en tilstand av det vi kan kalle «uvitende uskyld». Det at de var nakne er et symbol på dette. Nå ble denne nakenheten noe de skammet seg over. Det «løste» de ved å dekke seg til.
Men de møtte også en annen utfordring: Utfordringen til å ta ansvar for egne handlinger.
Det klarte de ikke å løse. I stedet skjøv de ansvaret over på andre. Mannen på kvinnen og kvinnen på slangen.
Vi kjenner sikkert igjen dette behovet for å redusere/bortforklare/ufarliggjøre ting vi har sagt og gjort. I den såkalte «metoo»-debatten er dette blitt gjentatt gang på gang: «Det var ment som en spøk» - «Det var ikke ment slik det ble oppfattet» - «Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen».
Mennesket levde i Edens hage. Gud hadde skapt dem som mann og kvinne.
Verset som innleder dagens prekentekst blir gjerne tolket som en beskrivelse av et fellesskap og vennskap som var mellom Gud og menneskene, og at Gud hver kveld kom ned i hagen, vandret omkring sammen med menneskene og samtalte med dem. Sånn kan det gjerne ha vært.
Men denne kvelden ble annerledes enn de andre kveldene.
Det hadde skjedd noe siden sist Herren gikk omkring i hagen sammen med menneskene.
«Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen», leste vi.
La oss stanse et øyeblikk der, ved bildet av Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen.
Det bildet får meg til å tenke på en begivenhet som ennå la både hundrevis og tusenvis av år fram i tid: En profet som står på et fjell og venter på at Herren skal tale til ham: «Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen.
Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» (1 Kong 19, 11 – 13).
«Lyden av en skjør stillhet» - i den bibeloversettelsen jeg vokste opp med sto det «lyden av en stille susen».
De første menneskene hørte «lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen».
Lyden av Herren Gud som vandret i hagen – igjen et bilde vi kjenner fra vår egen sangskatt: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».
Lyden av Herrens trinn; lyden av Herren Gud som vandret omkring i den svale kveldsbrisen.
Det var ikke ukjente lyder for de første menneskene.
De hørte dem hver kveld. Jeg vil tro det var en lyd som pleide å få dem til å løpe ham i møte. Men nå gjemte de seg. Noe hadde skjedd. Noe var blitt ødelagt. Bildet som mennesket var blitt skapt i, Guds bilde som mann og kvinne – det bildet var skadet.
Og det bildet lot seg ikke rette opp.
Det lot seg ikke reparere.
Det lar seg ikke reparere.
Og den skaden rammet ikke bare de to menneskene i Eden.
I Frelsesarmeens trosartikler heter det i den femte artikkelen: «Vi tror de første foreldrene våre ble skapt i en uskyldstilstand, men at de ved ulydigheten sin tapte renheten og lykken. Som følge av fallet deres er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Guds vrede».
Tidligere sto det til med: «..og således med rette gjenstand for Guds vrede».
Skaden gikk i arv.
Den ble en del av menneskeslektens arv.
Synden er ikke noe vi kan bli ferdig med gjennom å ta oss sammen.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt, og kanskje sagt selv også: «Jeg lover å skjerpe meg!»
Man sier det.
Man mener det.
Man prøver det.
Men nytter det?
Bibelen har en annen oppskrift; en annen medisin.
Jesus sa det slik, i sin samtale med Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Joh 3,3).
Nikodemus var en lærd mann. Han var fariseer. Han kjente Skriften.
Det gjorde også han som det fortelles om i en av dagens lese-tekster.
Han het Simon.
Han var også fariseer.
Og han hadde Jesus som gjest.
Og så skjer det noe som ikke sto på programmet.
En kvinne – tilmed en kvinne med et dårlig rykte – dukker opp. Hun har med seg «en alabastkrukke med fin salve. Hun stiller seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråter.
Så begynner hun å fukte føttene hans med tårene og tørke dem med håret sitt. Hun kysser føttene hans og smører dem med salven» (Luk 7, 36-37).
Simon ble brydd på Jesu vegne.
Og han ble irritert.
Visste ikke Jesus hva slags kvinne dette var?
Selvsagt visste han det.
Det var for slike som henne han var kommet til verden.
For syndere.
Både de som vet de er det, og de som ikke har oppfattet det ennå.
Både for de som er beryktet for livet de lever, og for de som får ros for det.
Derfor kunne han si til henne: «Syndene dine er tilgitt» og «Din tro har frelst deg».
Hva var utgangspunktet for at mennesket ble til?
At Gud sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».
Etter at dette bildet var ødelagt, måtte det en ny, guddommelig handling til: Det falne mennesket måtte bli født på ny.
Det falne mennesket måtte få sine synder tilgitt. Det falne mennesket kan bare bli frelst ved tro.
Så er vi tilbake i Edens hage, og det er blitt kveld.
Gud var bedrøvet over det mennesket hadde gjort.
Men den han refset, var fristeren; slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»
«Fristeren», ja.
La oss bruke noen øyeblikk på ham også.
Det finnes flere navn på ham.
Djevelen, Satan, Motstanderen, Fristeren. I denne teksten kalles han bare «slangen».
Forrige lørdag – 17. februar – var dette den teksten Bibelleseplanen minnet oss om: «Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham. Ingen som blir fristet, må si: «Det er Gud som frister meg.» For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død» (Jak 1, 12-15).
Hvordan skal vi møte fristelser?
Hvordan skal vi møte Fristeren?
Skriften gir oss bare ett råd her, og det finner vi også i Jakobs brev: «Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere» (4, 7).
Slik var det Jesus vant over fristelsene han møtte etter å ha fastet i 40 dager og 40 netter. Etter den fasten var han sulten, kan vi lese i Lukas-evangeliet.
«Da sa djevelen til ham: - Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød» (Luk 4,3).
Men Jesus avviste ham, og han gjorde det med et bibelord. Slik svarer han på alle fristelsene, før han til slutt setter fristeren ettertrykkelig på plass, med et bibelord: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» (v. 12).
«Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid», leser vi i vers 13, som avslutter denne fortellingen.
Stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere, skrev Jakob.
Som Martin Luther sier i sin kjente salme:
Om verden full av djevler var/som ville oss oppsluke,
vi frykter ei, vi med oss har/den mann som dem kan true.
Er verdens fyrste vred/og vil oss støte ned,
han ingenting formår,/fordi alt dømt han går.
Et Guds ord kan ham binde.
En av dagens tekster, den såkalte fortellingsteksten, handler om Josef, og om Potifars hustru, som forelsket seg i den unge mannen og ville at han skulle ligge med henne.
En slags «metoo»-fortelling fra Det gamle testamente.
Igjen ser vi løsningen var nettopp dette: «Stå djevelen imot».
Slik fikk Josef seier.
Slik fikk Daniel seier da hans fiender fikk kongen til å utstede et påbud om at man i så-og-så lang tid bare skulle tilbe kongen. Men Daniel var lydig og sto djevelen imot.
Adam og Eva gjorde ikke det.
Derfor slutter dagens tekst så dramatisk som den gjør, med Herrens fordømmelse, ja, forbannelse over slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»
Jeg nevnte innledningsvis at denne teksten rommer det første glimtet av evangeliet som vi får i Bibelen.
Det glimtet er det vi leste her helt til slutt.
I teologien blir dette bibelverset omtalt som «den første Messias-profeti».
Her skildres Golgata-dramaet for første gang, det som i bibeloversettelsen fra 1930 er beskrevet slik: «(Kvinnens ætt) skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl».
Jeg sjekket i noen andre bibeloversettelser jeg har, og språket er stort sett mer dramatisk enn i den vi har lest fra her.
I New English Bible står det at kvinnens ætt – som jo peker hen på Jesus – skal knuse slangens hode, men slangen skal hugge Jesus i hælen.
Da Jesus ble korsfestet, ble naglene blant annet slått gjennom vristen og inn i hælen.
Den første Messias-profetien.
Det første glimtet av evangeliet.
Allerede på syndefallets dag var planen for frelsesverket klart.
Syndefallet fikk konsekvenser.
Mennesket måtte forlate Eden.
Synd, sykdom og smerte ble deler av menneskets erfaringer.
Men prisen var det Gud selv som betalte ved at han sendte sin sønn og han måtte lide og dø for vår skyld.
Som Paulus skrev til de kristne i Rom, og som det heter i den andre av denne dagens lesetekster: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige» (Rom 5, 18-19).
Slik er evangeliet – dette evangelium som vi får et første glimt av på syndefallets dag.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen
