Preken i Golgatamøte på Frelsesarmeen i Askim
Langfredag 10. april 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).
Slik lyder Herrens ord!
Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.
Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.
Langfredag 10. april 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 19. kapittel og versene fra 16 til 19; i Jesu navn:
Så tok de Jesus med seg. Han bar selv korset sitt og gikk ut til det stedet som heter Hodeskallen, på hebraisk Golgata. Der korsfestet de ham, og sammen med ham to andre, en på hver side og Jesus mellom dem. Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19, 16 – 19).
Slik lyder Herrens ord!
Det er langfredag i dag. Det er kanskje den mest symboltunge dagen i hele kirkeåret. Den er begivenhetsrik. De dramatiske scenene avløser hverandre i så tett rekkefølge at det nesten er umulig å skille dem fra hverandre. Skulle vi få med oss hele langfredagsbudskapet her i formiddag, ville det blitt en lang bibellesning og en enda lenger – kanskje uendelig – preken. For de mange begivenhetene innbyr til minst én preken hver.
Derfor har jeg valgt en litt annen tilnærming her i formiddag. Jeg forutsetter at grunnfortellingen er kjent. Jeg forutsetter at i hvert fall kjernen i langfredagens budskap er kjent. Vi vet hvorfor vi markerer langfredag, vi som er samlet til gudstjeneste i Frelsesarmeen i formiddag. Vi vet hvorfor denne gudstjenesten kalles et Golgatamøte. Hadde vi ikke visst det, hadde vi ikke vært her. Men vi vet at langfredag er en dag som bør, kan og må markeres i en kristen menighet.
Hadde det ikke vært for langfredagen, hadde det ikke eksistert noen kristen kirke. Nå kan dette sies om flere av dagene i kirkeåret. Det kan sies om juledagen. Det kan sies om påskedagen. Det kan sies om pinsedagen. Og det vil være riktig og sant om hver eneste av dem. Derfor er det også riktig og sant om langfredagen.
Og derfor har jeg valgt å lese en kort bibeltekst som prekentekst i dag.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.
Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.
En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
En kort tekst, men den sier det vesentligste. Den sier hva som skjedde: At Jesus ble korsfestet på Golgata. Og jeg har valgt denne teksten som et utgangspunkt for de tanker jeg vil dele med dere i formiddag. Tanker som jeg vil forsøke å samle under overskriften: ”Korset – Guds adresse”.
Overskriften er egentlig ikke min. Jeg har lånt den fra biskop Per Lønning, og fra en langfredagspreken han holdt i en radiogudstjeneste for mange år siden – jeg tror det var i 1971. Den prekenen munnet ut i følgende konklusjon: Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Den konklusjonen har levd i meg siden. Jeg har tatt den fram flere ganger i forbindelse med langfredag. Og nå tar jeg den fram igjen.
Korset – Guds adresse.
En adresse er en nøkkelinformasjon dersom man vil bli kjent med et menneske.
”Navn og adresse”, sier vi – både hver for seg og sammen er det viktige opplysninger for å bli kjent med et menneske. Adressen er en del av identiteten vår. Jeg er ikke bare mitt navn – jeg er også min adresse.
Korset!
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.
Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.
Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.
Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Korset er Guds adresse.
Korset er Jesu adresse.
Hva vet vi om Jesu adresser?
Den første adressen er godt kjent.
Det var en stall i Betlehem.
Ikke et slott. Ikke et hus en gang. En stall. Kanskje bare en hule, gjort i stand med tanke på at dyrene skulle ha et sted å trekke inn. Stallen var Jesus-barnets adresse.
Jeg har vært i Betlehem.
Jeg har vært i fødselskirken.
Jeg har vært i kapellet som er bygget der man mener stallen sto.
Jeg har sett alteret som er bygget over steinen der Jesus-barnet ifølge tradisjonen lå og sov etter fødselen. Jeg har kjent på den steinen; kjent på den og kjent hvor glatt den er etter at millioner av troende gjennom hundrevis av år har gjort akkurat som jeg: Kjent på den. Den er blitt glatt som den glatteste marmor. Jeg har kjent på den og blitt grepet. Grepet av å vite at jeg står i en lang rekke av troende mennesker som har møtt det lille barnet som skal ha blitt født og lagt akkurat her.
Stallen var den nyfødte Jesus sin adresse.
Vi som kjenner fortellingen, vi vet at det tok ikke lang tid før det nyfødte barnet var på flukt. Herodes ville drepe barnet. Det klarte han ikke, men mange andre barn ble drept. 2. juledag kalles martyrdagen i kirkeåret, til minne om de mange barna som ble drept i Betlehem av en konge som fryktet for sin egen makt. Men barnet som han ønsket å drepe, var på vei til Egypt.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Jeg har vært i Egypt også. Jeg har vært i den kirken i Kairo som ifølge tradisjonen er bygget der den hellige familie bodde under landflyktigheten. Det regnes for verdens eldste kirke. Igjen et sted der kristne mennesker har samlet seg i hundrevis av år – tett opp to tusen år. Samlet seg. Undret seg. Bedt og takket. De var i huset der man tror Jesus hadde noen av sine første oppvekstår.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Eksilet var gutten Jesus sin adresse.
Da Herodes var død, vendte Josef og Maria tilbake til hjembyen sin. De vendte tilbake til Nasaret. Nasaret var Jesu hjemby. I dag er Nasaret en stor by, det er en moderne by. Det er ikke en jødisk by, men arabisk, og det var helt til for noen tiår siden den største kristne byen i Midtøsten. Her er Bebudelseskirken, den største kirken i Midtøsten, bygget over huset der Maria skal ha bodd da hun fikk englebesøket.
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.
Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.
Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).
Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.
Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.
Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.
Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
I denne byen vokste Jesus opp. Her gikk han på skole. Her lekte han med kameratene sine. Her bodde han, studerte han, levde han til han var 30 år.
Nasaret var den unge Jesus sin adresse.
Vi er kommet til den voksne Jesus. Vandringsmannen Jesus. Den Jesus som sa om seg selv: ”Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneske-sønnen har ikke noe han kan hvile hodet på” ( Matt 8, 20).
Var det bare en talemåte? Vi har ingen grunn til å tro det. Selvfølgelig hadde også Jesus behov for å spise, drikke og sove, men vi leser ingen steder at han hadde et hjem, et sted han eide eller leide. Vi har sikkert hørt at Kapernaum var byen der den voksne Jesus bodde. Vi vet at flere av disiplene hans bodde der, og det var trolig hos dem Jesus tok inn.
Dette var vandringenes år for Jesus. Det var hans adresse.
Så er vi kommet fram til langfredag.
Så er vi kommet fram til korset. Korset på Golgata. Korset der Jesus hang. Korset der Jesus døde. Golgata. En høyde utenfor Jerusalem.
Man er faktisk litt usikker på hvor det egentlig lå. Den eldste tradisjonen går ut på at det lå der Gravkirken ligger i dag. Men det finnes også et sted som kalles ”Gordons Golgata”, det en engelsk general på 1800-tallet fant en høyde og omgivelser som han mente stemmer med den beskrivelsen som gis i evangeliet. Jeg har vært begge steder, og jeg har takket Gud begge steder. Takket Gud for Golgata. Takket Gud for frelsesverket. Takket Gud for det som skjedde på Golgata. Takket Gud for korset.
Korset er det mest symboltunge, religiøse symbol som finnes. I vår kultur betyr det bare én ting. Korset = Kristus. Derfor skriver Paulus til de kristne i Korint: ”For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft” (1 Kor 1, 16), og fortsetter: ”… men vi forkynner en korsfestet Kristus” (v. 22).
Jeg er ikke noen tilhenger av å dele opp Jesus-fortellingen og si at det ene er viktigere enn det andre. Hadde det ikke vært for ditt, hadde vi hatt noe evangelium; hadde det ikke vært for datt, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Men vi må gjøre et unntak når det gjelder korset. Hadde det ikke vært for korset, hadde vi ikke hatt noe evangelium. Korset er evangeliets kjennetegn. Korset er evangeliets adelsmerke.
Det kan ikke tas lett på korset.
Korset kan ikke sidestilles med noe annet.
Det er Jesu lidelse, død og oppstandelse som gjør evangeliet til et frelsesbudskap. Og i den fortellingen er korset det sentrale.
Aldri var Jesus mer til stede i den menneskelige nød og lidelse enn da han hang på korset. For datidens mennesker var korset et skrekkens symbol. Et torturinstrument. Den verste og mest ydmykende død et menneske kunne utsettes for. En slik død var det Jesus tok på seg å lide for å frelse oss fra våre synder.
Den som vil lære Jesus å kjenne, må derfor se på korset. Den som vil vite hva syndefallets følger er, må se på korset.
Den som vil vite noe om Guds kjærlighet, må se på korset.
Den som vil bli frelst, må se på korset.
Korset kommer vi ikke utenom.
Korset er Guds eneste adresse på jorden.
Det er der – og bare der – vi kan lære ham å kjenne.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
– én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar