SLIK LYDER HERRENS ORD...

Preken ved felleskristen gudstjeneste -
Frelsesarmeen, Askim søndag 19. juli 2009

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det femte kapittel, fra vers 20 til 25, i Jesu navn: "Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket. Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til helvetes ild. Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien".
Slik lyder Herrens ord!

Jeg avsluttet denne lesningen med den gamle formuleringen "Slik lyder Herrens ord!" Dere som har hørt meg preke noen ganger, vet at jeg pleier å avslutte lesningen av bibelteksten med den setningen. Det er en formulering jeg er blitt glad i. Den forteller meg at teksten vi har delt sammen, er ikke en hvilken som helst tekst. Det er en tekst fra Guds ord. Teksten vi har lest, er Guds ord. "Slik lyder Herrens ord!" Nå har Herren talt!
Teksten vi har lest kan være en "god" tekst; en tekst som får oss i godt humør. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som oppmuntrer oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som skaper ettertanke. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst som refser oss. "Slik lyder Herrens ord!" Det kan være en tekst vi ikke skjønner. Og likevel: "Slik lyder Herrens ord!"

Jeg har noen ganger hørt uttrykket, at man leste "et slikt velsignet ord". Men hvis vi tror at det som står i Bibelen er Guds ord, så er vel alt som står "et velsignet ord"? Å bli velsignet er jo ikke bare å få en god følelse? Hvis velsignelse bare er en god følelse, ble ikke jeg velsignet av dagens prekentekst. Men velsignelse handler om å stå foran Guds trone og høre hva han har å si.
Slik lyder Herrens ord!

Jeg er ikke der, rent teologisk, at jeg tror alt som står i Bibelen skal leses like bokstavelig. Når det i åpenbaringen snakkes om "de fire verdenshjørner", er det en poetisk formulering, ikke en geografisk. Men ord fra Jesu munn stiller i en kategori for seg. Derfor har en av sangene i denne gudstjenesten vært Mattias Orheim sin sang: "Ved Jesu føter ei stille stund - når orda kjem frå hans eigen munn".
Og prekenteksten denne søndagen er ord fra Jesu egen munn. Teksten er hentet fra Bergprekenen, denne sterke oppsummeringen av Jesu lære og forkynnelse som er plassert nesten helt først i Matteus-evangeliet.
Mye av det Jesus sier i Bergprekenen er et flammende oppgjør med datidens religiøse establishment, med fariseerne og de skriftlærde. Ja, dagens prekentekst åpner med et slikt oppgjør: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

Her kunne jeg gjort det lett for meg selv, og holdt en preken om de sider ved samtiden, både når det gjelder det religiøse, det åndelige og andre sider ved samtiden som jeg ikke liker, og anvendt Jesu ord på det. Men så slår det meg - og det er her den eventuelt gode følelsen blir borte: Sånn kan sikkert noen anvende Jesu ord på meg også. På det jeg sier. På det jeg skriver. På det jeg representerer.
Da er det knapt Herrens ord som lyder - da er det mine; eventuelt dine.

Hva er det så dagens tekst handler om?
Den handler ikke om hvilke skjellsord vi bør unngå. Den handler om vårt forhold til vår neste, og gjennom det: Vårt forhold til Gud.

Vi har lest to andre tekster også i dette møtet. En fra Det gamle testamente og en fra brevene. La oss bruke dem til å navigere i forhold til prekenteksten. Fra moseloven først, denne oppsummeringen av budene som Moses ga før folket gikk i landet og Moses ble igjen på fjellet: ”Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. De er ikke i himmelen, så du må si: «Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente dem ned, så vi kan få høre dem og leve etter dem?» De er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: «Hvem vil dra over havet for oss og hente dem, så vi kan høre dem og leve etter dem?» Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det”.

Hvordan skal dette forstås? Jeg forstår dem slik: Budene er noe som gjelder i hverdagen. Kristendom er hverdagsliv. Budene er ikke noe vi skal lete høyt og lavt etter. De finnes. De er gitt oss. De er en del av den arven vi har.
Dessuten: Evangeliet forteller at denne arven er en gave som er gitt oss. De er gitt av nåde. Det er det evangeliet handler om. Paulus skriver derfor: ”Vi gjør tjeneste ved Guds Ånd, vi er stolte av Kristus Jesus og setter ikke vår lit til det ytre. Ytre sett har jeg grunn til selvtillit. Om andre mener de kan sette sin lit til det ytre, kan jeg det enda mer: Jeg er omskåret på den åttende dagen, jeg er av Israels folk og Benjamins ætt, hebreer av hebreere, lovlydig fariseer, en brennende ivrig forfølger av kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven. Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap”.

Paulus kunne vise til mer enn de fleste: Han hadde en opprinnelse å være stolt av; de religiøse ritene var ivaretatt i hans liv, hans status i samfunnet var på plass. Han hadde vært lydhør for de politiske signalene i samtiden – ”uklanderlig i min rettferdighet etter loven”, skriver han. Men så oppdager han at ikke noe av dette fører fram. Det saken gjelder, er å ”vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Samme dag som jeg begynte å arbeide på denne prekenen, fikk jeg melding om at en vi har kjent i noen år var gått bort. En som var på min alder, en som hadde gått på mange nederlag i livet. Jeg kunne sikkert laget en liste der jeg sammenliknet meg selv med vedkommende, det være seg som samfunnsborger, som forelder eller noen av de andre funksjonene vi har som mennesker. Jeg ville antakelig fått flere poeng på de fleste av de parametrene.
Og så da? Jeg vil, like lite som Paulus, kunne levere et poengkort ved himmelporten og tro at det vil være adgangstegnet. ”Hva skal jeg med det?” vil Herren spørre. ”Hvorfor har du drevet og notert disse tingene?”
Hva blir det spørsmål om den dagen? Det blir spørsmål om man har vunnet Kristus og blitt funnet i ham, ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro”.

Kan vi bruke et så enkelt ord som ”barnetro”? Vedkommende jeg har nevnt, hadde barnetroen. Den var enkel. Den var trygg. Den lå fast. Så var det ikke uten en baktanke at også barnetroen – begrepet og sangen – også har vært tema i denne gudstjenesten.

La oss vende tilbake til prekenteksten. Det er en tekst om vårt forhold til Gud og vårt forhold til hverandre. ”Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er sammen med ham på veien.”
Hører vi ikke en etterklang av Fadervår i denne teksten? "Forlat oss vår skyld – som vi forlater våre skyldnere”?

Bergprekenen er en interessant tekst på mange måter. For her gjør Jesus noe han ikke gjør andre steder, han setter opp noen kontraster. ”Dere har hørt det er blitt sagt – men jeg sier dere”. Dagens prekentekst er den første av disse kontrasteringene. Så følger det flere – i alt er det fem slike kontraster i forhold til kravene i den gamle moseloven. Og legg merke til dette: Jesus opphever ikke kravene fra moseloven – han forsterker dem; han utdyper dem. Han får fram at synd ikke først og fremst er et spørsmål om konkrete handlinger, men om å være i sannhet, være i oppriktighet, være i kjærlighet.
Synd er ikke først og fremst handlinger vi klarer å holde oss borte fra, det er noe vi må frelses fra. Ikke den ytre rettferdighet, men hjertets renhet. Frelst av nåde. Renset i Jesu blod. Så var det ikke uten grunn at vi sang, før prekenen, Ole Brattekaas sin mektige lovsang i moll: ”Ren og rettferdig, himmelen verdig”.
Ordet forkynner – at mine synder – kommer han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi – Sønnen har gjort meg virkelig fri.
Fri i fra nøden, dommen og døden. Amen! Halleluja!
Slik lyder Herrens ord!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen.