søndag 26. juli 2009

Å FORDELE DET HIMMELSKE BRØDET


En annen gang på den tiden var en stor folkemengde samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte Jesus disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien; noen av dem kommer jo langveisfra.» Disiplene svarte: «Hvordan kan noen skaffe brød til å mette alle disse her i ødemarken?» Han spurte dem: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de. Da ba han folket sette seg ned på bakken. Så tok han de sju brødene, ba takkebønnen, brøt dem i stykker og ga til disiplene for at de skulle dele ut, og de delte dem ut til folket. De hadde også noen få småfisk. Han velsignet dem og sa at også de skulle deles ut. Og de spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju store kurver. Det var omkring fire tusen mennesker der. Og han lot dem dra hjem (Mark 8, 1-9).

Dette er den ene – og minst kjente – av de to fortellingene vi har i Det nye testamente der det fortelles om at Jesus mettet store folkemengder med forholdsvis små ”matpakker”. Tusenvis fikk det de trengte, til tross for at utgangspunktet var forholdsvis beskjedent. Det kunne være fristende å sammenlikne de to fortellingene – for det er to ulike fortellinger om to ulike begivenheter, men la det ligge nå, og la oss konsentrere oss om denne teksten og det den sier.
Først og fremst er det en tekst om Jesu omsorg. Det gjelder begge de fortellingene vi har om dette. Det er fortellinger om Jesu omsorg, og denne omsorgen er total. Den omfatter hele menneskets tilværelse, og ikke bare deler av den. Den som tror at Jesu omsorg bare omfatter den åndelige delen av menneskelivet, har oppfattet like lite som den som tror den bare omfatter den legemlige. Få visste bedre enn nettopp Jesus at om mennesket ikke lever av brød alene, lever det slett ikke uten brød. Derfor angår det Jesus om mennesket har brød eller ikke, og det er mot hans vilje dersom noen sulter. Det var ikke bare denne dagen ute i ørkenen han var opptatt av dette – det er han fremdeles.
Da Jesus ble fristet av djevelen i ørkenen rett etter sin dåp, var dette en av fristelsene han møtte: Ble han sulten, kunne han jo bare gjøre steinene til brød. Det kunne han gjort nå også. Og nå ville det jo ikke være for seg selv og sine egne behov, men det ville være for folket. Det ville være for de tusenvis av menneskene som der og da trengte brød.
Men han gjorde det ikke. I stedet for å gjøre steiner til brød, brukte han det brødet som allerede var der. Sju brød. Sju brød? Tusenvis av mennesker? Han tok dem, ba takkebønnen og så begynte han å bryte det opp for at disiplene skulle begynne å dele ut. Han forvaltet ressursene – han fordelte dem, og det ble mat til alle.
Kan man lære noe av det – i et valgår? Kan man lære noe av det – under en finanskrise? Kan man lære noe av det – i en verden der millioner av mennesker sulter, og dør av sult hver eneste dag? Heller ikke i vår tid ønsker Jesus at mennesker skal bli sendt sultne av gårde. Det brødet disiplene hadde – og litt fisk, viste deg seg – var fellesskapets ressurser som ble bragt til Jesus, som ble forvaltet og fordelt, og som viste seg ikke bare å være tilstrekkelig, men ga overskudd.
Det himmelske brødet har vi allerede. Vår oppgave er å fordele det. Som enkeltmennesker. Som kirke. Som samfunn.
Det er som det heter i den bønnen vi finner i salmen ”Å, Jesus, åpne du mitt øye”. Der sier vi til Herren ”…at alt jeg her på jorden eier, er borget gods, og alt er ditt”.



(Publisert som søndagsbetraktning i Smaalenenes Avis lørdag 26. juli 2009

Ingen kommentarer: