tirsdag 25. august 2009

FARISEEREN OG TOLLEREN - TO MENNS BØNN

Preken for søndag 23. august 2009 på Frelsesarmeen i Askim


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 18. kapittel, fra vers 9 til 14; i Jesu navn:
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: 'Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.' Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: 'Gud, vær meg synder nådig!' Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Slik lyder Herrens ord!



"Toller og fariseer" - "tollere og syndere". Det er ordpar som har gått inn i språket vårt og som er like naturlige som "Knoll og Tott", som "Per og Pål". De er blitt som ordtak, disse begrepsparene. Opprinnelsen til disse ordparene er, som veldig mange andre språklige verktøy, fra Bibelen, fra Det nye testamente, fra Jesu liknelser. Det finnes mange slike. "Sluke kameler" er ett av dem, "bjelken i øyet" er en annen.
Fortellingen om fariseeren og tolleren er en av Jesu liknelser. I denne liknelsen setter Jesus opp to kontraster. To ytterpunkter i folks anseelse. Fariseeren - den lærde, den respekterte, den fromme. Tolleren - skurken, medløperen, den uærlige.
Vår oppfatning av fariseerne er nok langt på vei bestemt av hvordan de stilte seg til Jesus fra Nasaret. De var imot ham, de var kritiske til ham, de konspirerte mot ham. Ordet ”fariseer” har overlevd i språket helt til i dag, og er blitt et annet ord for ”hykler” eller for en som mer opptatt av det ytre enn av det indre livet.
Som en generell beskrivelse av fariseerne, er nok dette litt urettferdig. Mange fariseere var oppriktig interessert i Jesus – de var fascinert av ham og de trodde på ham.
Nikodemus var en slik fariseer. Han som kom til Jesus om natten og snakket med ham.
En annen av disse fariseerne het Simon. Han innbød Jesus hjem til seg. Det var en gest. Han kunne nok å ha vært en bedre vert; det var mens Jesus og vennene hans var hjemme i fariseeren Simon at en kvinne som hadde levd et syndig liv – noen tror det var Maria Magdalena – kom og vasket Jesu føtter med håret sitt.
Og i det samme kapitlet som denne teksten er hentet fra, leser vi om en som også må ha vært fariseer, et medlem av jødenes råd. Vi kjenner ham som ”den rike, unge mann”; han med spørsmålet: - Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?
Men som gruppe var nok ikke fariseerne kollektivt innmeldt i Jesu tilhengerskare. De var kritiske til Jesus – de var negative til ham – de motarbeidet ham.
Tollerne hadde et minst like dårlig ord på seg i samtiden som det fariseerne har fått i ettertiden. Og for tollernes vedkommende var nok dette fortjent. De sto mellom folket og okkupasjonsmakten. De var okkupasjonsmaktens tjenere, og de utnyttet folket. De tok avgifter i nokså stor grad etter skjønn, og overskuddet puttet de i egen lomme. De skapte seg formuer på den måten. Vi leser om en slik toller i Luk 19. Han het Sakkeus, og han var svært rik, leser vi.
Vi leser om en annen toller også – han kalles både Levi og Matteus, og er identisk med ham som ga oss Matteus-evangeliet. Han var en av Jesu disipler. At Jesus kalte en toller med i disippelflokken, må ha gjort inntrykk. Vi leser om dette kallet i tre av de fire evangeliene, og det er interessant å se hvordan de presenterer dette kallet. Det gjør de litt forskjellig. Den ene evangelisten sier at Jesus så ”en toller”. Den andre sier at han så ”en mann”. Men den tredje sier at han så – Levi; han så mannen, han så mennesket. Ikke bare en toller, ikke bare en mann, men ett bestemt, konkret menneske.

De som gikk forbi tollboden, så nok først og fremst tolleren. Men Jesus så individet.
Det gjorde han nok i møtet med fariseere også; som for eksempel i møtet med Nikodemus eller i møtet med Simon. Eller i møtet med ”den rike, unge mann”. Om ham står det tilmed at ”Jesus så på ham, og fikk ham kjær”.
Så når det ble sagt om Jesus at han ”spiste med tollere og syndere”, må det i sannhetens navn legges til at han spiste med fariseere også.

Så mye om bakgrunnen. Så mye om tollere og fariseere sånn i stort. Nå skal vi se på teksten. En tekst – en fortelling, en liknelse – om én konkret toller og én konkret fariseer. En oppdiktet toller og en oppdiktet fariseer. Jesus bruker dem som eksempler. Lukas forteller oss hva hensikten var med å bruke disse eksemplene: ”Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen”.
Slik ble fariseerne betraktet av den første, kristne menighet, og det inntrykket har holdt seg. Jeg sjekket ordet ”fariseer” på wikipedia, og der sto det at ”ordet «fariseer» er i dag brukt om en som er en hykler. Dette kommer av at Jesus mente fariseerne var mer opptatt av ytre renhet enn av kjærlighet til Gud og mennesker - det som virkelig var viktig”.

Med denne liknelsen skisserer Jesus med noen raske pennestrøk to mennesketyper. Og nå skal vi se bort fra at den ene var en toller og den andre en fariseer. La oss ta utgangspunkt bare i den første setningen i Jesu liknelse: ”To menn gikk opp til templet for å be”.
To menn. To personer. To mennesker. De kunne ha vært fariseere begge to, de kunne vært tollere, begge to, eller de kunne ha vært hva som helst annet, begge to.
To menn gikk opp i templet for å be.

Vi husker fortellingen om da Jesus kalte evangelisten og apostelen Matteus, og hvordan evangelistene beskriver dette. Var det en toller som satt der? Var det en mann? Eller var det Levi?

To menn gikk opp i templet for å be.
Så hopper vi over den neste setningen, og vi dropper titlene. Hva står vi da igjen med? Vi står med den samme fortellingen og den samme lærdommen.

Den ene ”stilte seg opp for seg selv og ba slik: - Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”.

Man behøver ikke være fariseer for å be slik. En slik bønn sier ikke noe om hva yrket ditt er eller hva tittelen din er. Men den sier noe om hva slags person du er. Den sier noe hjertet ditt, slik vi ofte bruker hjertet som en beskrivelse på troen.
Det var den ene.

Den andre?
Han ”sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: - Gud, vær meg synder nådig!”
Igjen: Du behøver ikke være toller for å be en slik bønn. Det holder lenge med å være et menneske som har forstått hvordan ens egen stilling er overfor Gud: Jeg er en synder som trenger nåde! Jeg har ikke noe å komme med selv, som vi ofte sier i kristne sammenhenger.

Vi kjenner vel sangen der det heter i omkvedet: ”Jesus, meg selv jeg deg bringer”. Det er det eneste jeg har å komme med. ”Er det noe å ha da?” kunne det være fristende å spørre. Vil Jesus ha det? Vil Jesus kunne bruke det?

Vi kjenner svaret.
Hele evangeliet er et rungende ja til de spørsmålene. Ja, mer enn det: Det er ikke noe annet Jesus vil ha. Herren trenger ikke mennesker som stiller seg opp og forteller både ham og menigheten at de er så mye bedre enn alle andre – i hvert fall er de bedre enn de fleste. De kan han ikke bruke. Og hva mer er: Ved å be slik, forteller de at de egentlig ikke trenger ham heller.
Det var den store forskjellen mellom fariseeren og tolleren. Derfor ble Jesu konklusjon som den ble: ”Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud, fra evighet til evighet.
Amen



Hva skal jeg gi til min Frelser?
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler.
Ei kan forslå til Guds Lam.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrtkjøpte sjeler til gavn.

Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil,
Elske ham, følge ham, leve,
For hva han kaller meg til.

Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot,
At du meg evig skal eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.

Ingen kommentarer: