PREKEN I ASKIM KORPS – TREDJE SØNDAG ETTER PÅSKE - 3. mai 2009
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!
Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?
Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.
”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.
Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.
Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.
Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!
Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.
Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, i det 16. kapittel, fra vers 16 til 22, i Jesu navn: ”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg." Da sa noen av disiplene hans til hverandre: "Hva mener han med å si: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg', og: 'Jeg går til Far'? Hva mener han med 'om en liten stund'? Vi skjønner ikke hva han snakker om." Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: "Snakker dere om det jeg sa: 'Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg'? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skalbli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Slik lyder Herrens ord!
Da jeg leste denne søndagens bibeltekst, ble jeg minnet om tittelen på en sang som var populær, jeg tror det må ha på 1970- eller 80-tallet. Blant annet laget Cliff Richard en versjon av den: ”Now you see me – now you don’t” (så ser du meg, så ser du meg ikke). Teksten er en advarsel mot å ta den man er glad i for gitt. Plutselig kan vedkommende være borte. ”Now you see me, now you don’t”.
Kanskje hadde Jesu disipler litt av den samme følelsen da Mesteren sa til dem at han skulle bli borte for dem, men så skulle de få se ham igjen?
Det er ikke uten grunn at dette er en tekst for den tredje søndagen etter påske. Vi er i denne litt limboaktige fasen i kirkeåret mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart. Det er en underlig tid. Noen vil kanskje si at det er en utfordrende tid. Hva skjedde i disse ukene? Hvor befant Jesus seg i disse ukene? Hvor sov han? Vi vet så å si ingenting om hva som skjedde i disse ukene. Vi vet ikke hva Jesus og disiplene snakket om. Vandret de omkring? Var de samlet på ett sted?
Tekstene for disse søndagene mellom påske og Kristi himmelfart er stort sett tekster om ting som skjedde før påske. Den teksten vi har lest sammen nå, er fra Jesu avskjedstale til disiplene, som han holdt før forhørene og korsfestelsen.
Den eneste samtalen mellom Jesus og disiplene fra disse ukene mellom påske og Kristi himmelfart, er den teksten som ofte kalles ”Peters konfirmasjon”. Det er en sterk og gripende tekst, og vi kan vel si at den på mange måter er en forberedelse til den rollen Peter skulle spille på pinsedagen og tida deretter. Like mye som Peters konfirmasjon, kan vi kalle den Peters aposteleksamen.
Vi husker fortellingen, ikke sant? Peter og disiplene som dro ut for å fiske, men ikke fikk noe. Så sto Jesus på strandbredden. Now you see me – now you don’t.
”Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg."
Slik hadde Jesus talt til dem før korsfestelsen. Når vi leser teksten i dag, leser vi den som en menighet som vet at disiplene har vært nødt til å gå gjennom noen av de fasene som beskrives i denne teksten: Jesus var blitt tatt fra dem, men så hadde han vendt tilbake.
Men vi leser også teksten med den kunnskap at snart skal han tas fra dem en gang til – han skal hentes opp til himmelen. Og vi vet at han skal komme tilbake, både til dem og oss – enda en gang.
Han skal komme tilbake, både gjennom den store, dramatiske begivenheten som den kristne kirke alltid har ventet på – Jesu gjenkomst – men han kom også, gjennom det som skjedde den første pinsedagen, da Jesus sendte Den Hellige Ånd.
Now you see me – now you don’t.
Alle vi som har hatt små barn, har lekt den leken der den lille legger hendene foran øynene og er ”borte”. Den voksne later som man ikke ser den lille, og når hendene fjernes, sier man med fryd: - Der var du! Og barnet hikster av fryd.
Det er en lek som han sin tid, og den tiden er gjerne kort. Snart forstår barnet at man er der, selv om man ikke synes.
Som kristne gjør vi den samme erkjennelsen.
At man ikke ser Gud, ikke ser Jesus, i den ene eller andre situasjonen, er ikke det samme som at han ikke finnes. Han finnes. Han er der. Now you see me…. Ja! Men viktigere er det at han ser oss! Derfor måtte Job, den hardt prøvde skikkelsen fra Det gamle testamente, få denne formaningen: ”Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham” (Job 35, 14)!
Ett av de sterkeste, såreste og mest smertefulle utsagnene i påskebudskapet, er det som Maria Magdalena kom med i hagen, da hun trodde Jesus var gartneren: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham» (Joh 20, 12). Jesus var borte! Men så kjente hun ham igjen: ”…jeg levende så ham i hagen, og aldri så skjønn jeg ham så”.
Om det er situasjoner der vi ikke synes vi ser Jesus, er det ikke dermed sagt at han er tatt fra oss, eller enda mindre: At han har forlatt oss. Jesus så at disiplene var redde for å miste ham av syne. Derfor munner denne søndagens tekst ut i et løfte: ”Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere”.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar