Preken ved Golgata-møte i Askim korps - Langfredag 21. mars 2008
Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.
La oss stille oss rundt korset der han henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.
Og vi skal høre den første teksten – det første Jesus har på hjertet:
Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»
”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. ”De vet ikke hva de gjør!”
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. ”Bevisstløs i gjerningsøyeblikket” er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var ”bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.
Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.
Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.
La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:
Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»
Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Noen småkjeltringer kan de ikke ha vært. Og forbrytelsene de hadde gjort seg skyldige i, måtte ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk henrettelsesmåte – grusom og blodig.
Per Lønning har sagt om disse to: ”Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.”
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.
De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst.
De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
”Frels deg selv og oss!” Han hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. ”Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse”! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: ”Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” ”Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!”
Men til den andre bønnen hadde han et svar: ”Husk på meg når du kommer i ditt rike!” Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Det er Jesus slik vi kjenner ham. På sine vandringer. Fra sin himmel. På korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.
Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme "Se, mengden til Golgata iler"
La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:
Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Mens guttene våre ennå var små skulle Mona til en undersøkelse for noe som hadde plaget henne. Det kunne være noe alvorlig (noe det viste seg ikke å være!), og Mona ga sine instruksjoner. En av dem var at når jeg giftet meg igjen, måtte det være med en som var snill med guttene.
Fordi det ikke var noe alvorlig kan vi snakke om det og fleipe litt med det, men tanken hun ga uttrykk for ligger dypt rotfestet i mange av oss: Hva med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte?
For de fleste av oss er det slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønnløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.
La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
Vi sang: ”Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…”.
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at ”Skriften skulle bli oppfylt”, er det med referanse til Salme 22, 16: ”Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen”.
Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: ”Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!”
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var ”virkelig og sant menneske”, samtidig som han er ”virkelig og sann Gud”.
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper ”Jeg tørster!” fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.
Vi synger det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.
La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:
Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!”
Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktlig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!
Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om ”et gudsforlatt sted”; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!
Det har lenge vært diskutert om ordet ”helvete” skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?
La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:
Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.
Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:
Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
”Det er fullbrakt!”
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Det er Golgata som står i fokus på langfredag.
Golgata.
Korset.
Og han som hang på korset.
Jesus fra Nasaret. Vi kjenner fortellingen om hans liv, fra krybben i stallen i Betlehem og fram til denne dagen. Korsdagen. Smertens dag. Lidelsens dag.
La oss stille oss rundt korset der han henger.
La oss betrakte hans lidelse.
La oss lytte til hans ord.
For han har noe på hjertet også i denne situasjonen. Det er ting han ønsker å formidle til oss. Sju ganger kommer han til å tale mens han henger på korset.
De sju ordene skal vi lytte til.
Jesu sju ord på korset.
Og vi skal høre den første teksten – det første Jesus har på hjertet:
Luk 23, 32 – 35:
Også to andre forbrytere ble ført bort for å bli henrettet sammen med ham. Og da de kom til det stedet som heter Hodeskallen, korsfestet de både ham og forbryterne der, den ene på høyre side av ham og den andre på venstre. Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Så kastet de lodd om klærne hans og delte dem mellom seg. Folket sto og så på, men rådsherrene hånte ham. «Andre har han frelst,» sa de, «la ham nå frelse seg selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!»
”Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!”
Det er Jesu første ord på korset. En bønn for sine mordere. En bønn for de som håner og plager ham. ”De vet ikke hva de gjør!”
Som regel hører vi argumentet brukt den motsatte veien. ”Bevisstløs i gjerningsøyeblikket” er et uttrykk fra strafferettspleien. Kan din forsvarer argumentere med at du er eller var ”bevisstløs i gjerningsøyeblikket”, og få gehør for det, kan du regne med redusert straff og kanskje tilmed frifinnelse.
- Jeg visste ikke hva jeg gjorde!
- Jeg forsto ikke hva jeg var med på!
- Vi fattet ikke konsekvensene av det vi holdt på med.
Alt dette er unnskyldninger og forklaringer vi har hørt, enten det var for å avdramatisere noe som kanskje ikke var så stort og viktig, eller det gjaldt noe som var alvorlig – skremmende – truende.
Men her er det ikke den eller de skyldige som sier det. Det er den som er gjenstand for volden – maktbruken – terroren. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.
Jesus hadde vært gjennom timer med hån, smerte og tortur.
Han hadde ikke sagt et ord under hele denne tiden. Ikke svart. Ikke hånt tilbake. Ikke rast mot sine plageånder. Nå åpner han munnen. Nå taler han. Og det han sier, er en bønn for de mishandler ham.
En bønn om tilgivelse.
Vi kan ikke dekke oss bak at vi ikke vet hva vi gjør. Vi må tvert om konfronteres med det og ta ansvaret for det. Ja; slik er min skyld. Slik er mitt nederlag. Denne uretten har jeg begått, både mot Gud og mennesker. Vår vei til frelse er ikke å unngå ansvaret, men å be om tilgivelse. Tilgi oss, enda vi visste hva vi gjorde.
La oss så lytte til det neste Jesus har på hjertet:
Luk 23, 39 – 43:
En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham og sa: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.» Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»
Hvem var de, disse to som ble korsfestet sammen med Jesus?
Noen småkjeltringer kan de ikke ha vært. Og forbrytelsene de hadde gjort seg skyldige i, måtte ha vært rettet mot romerne, for ellers ville de ikke blitt korsfestet. Det var en romersk henrettelsesmåte – grusom og blodig.
Per Lønning har sagt om disse to: ”Den ene visste at han var en kjeltring – den andre viste at han var det.”
Kanskje er det litt billig å si det slik. Smertene var ikke noe mindre for de to forbryterne enn for Jesus. Dødsangsten var ikke annerledes for dem enn for ham. At man reagerer med aggresjon overfor smerter og frykt, er noe de fleste av oss vet.
De kom med hvert sitt ønske, disse to – kall det gjerne hver sin bønn.
I bunn og grunn ba de om det samme: De ba om å bli befridd. De ba om å bli frelst.
De visste at foran dem lå timer med de frykteligste smerter, og deretter døden.
”Frels deg selv og oss!” Han hadde hørt hva som var sagt av de som sto rundt. ”Andre har han frelst; seg selv kan han ikke frelse”! Og han utfordret Jesus: Vis dem nå! Vi hvem du er! Frels deg selv og oss!
Jesus svarte ikke på dette. Kanskje lød det som et ekko av noe han hadde hørt tidligere: ”Er du Guds sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!” ”Er du Guds sønn, så kast deg utfor templet, og la englene berge deg!”
Men til den andre bønnen hadde han et svar: ”Husk på meg når du kommer i ditt rike!” Og svaret: I dag skal du være med meg i Paradis.
Det er Jesus slik vi kjenner ham. På sine vandringer. Fra sin himmel. På korset. Selv der. Ja, særlig der! Frelseren. Frelseren. Frelseren.
Vi skal synge et vers sammen nå fra Hjalmar Hansens salme "Se, mengden til Golgata iler"
La oss lytte til det tredje Jesus har på hjertet:
Joh 19, 26 – 27
Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.
Mens guttene våre ennå var små skulle Mona til en undersøkelse for noe som hadde plaget henne. Det kunne være noe alvorlig (noe det viste seg ikke å være!), og Mona ga sine instruksjoner. En av dem var at når jeg giftet meg igjen, måtte det være med en som var snill med guttene.
Fordi det ikke var noe alvorlig kan vi snakke om det og fleipe litt med det, men tanken hun ga uttrykk for ligger dypt rotfestet i mange av oss: Hva med dem jeg har ansvaret for når jeg er borte? Hva med dem jeg er glad i når jeg er borte?
For de fleste av oss er det slik at ikke noe bånd til andre mennesker er så sterkt som båndet mellom foreldre og barn. Livet har lært meg at det å være far, er noe jeg aldri blir ferdig med. Det er et ansvar og en forpliktelse og et kall jeg aldri kan legge fra meg.
Når noen går bort, er det ikke bare de etterlatte som lider et tap.
Den som dør mister også kontakten med de som er rundt en og som en er glad i. Det er et tap, selv om man tror på og er forvisset om en bedre tilværelse og et bedre liv etter dette.
Dette tok Jesus på alvor.
Han som hadde sagt til disiplene at han ikke ville etterlate dem farløse, han etterlot ikke sin mor sønnløs.
Som Jesu venner, som Jesu etterfølgere er vi satt inn i et fellesskap. Vi tilhører noe mer enn oss selv. Vi er satt inn i en familie – inn i en menighet – inn i Herrens kropp her på jorden.
La oss lytte til det fjerde Jesus har på hjertet:
Joh 19, 28 – 29:
Jesus visste nå at alt var fullbrakt, og for at Skriften skulle bli oppfylt, sa han: «Jeg tørster.» Det sto et kar der med eddikvin. De fylte en svamp med den, satte svampen på en isopstilk og holdt den opp til munnen hans.
Vi sang: ”Det var ved den niende time/et rop fra Golgata ble hørt; det kom fra en døendes lepper som nesten vansmektet av tørst…”.
En av de reaksjonene som oppstår i en kropp som er hengt opp slik en korsfestet kropp er, er sterk tørste.
Når det henvises til at ”Skriften skulle bli oppfylt”, er det med referanse til Salme 22, 16: ”Min strupe er tørr som et potteskår, og tungen klistrer seg til ganen”.
Hadde vi lest langfredagberetningen fra Matteus, ville vi sett at Jesus var blitt tilbudt drikke tidligere: Da de kom til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen – ga de ham vin blandet med galle, men da han smakte på den, ville han ikke drikke (Matt 27, 33b-34).
Dette var noe de ga fanger før de ble korsfestet, og som virket sløvende på dem. Det ga en form for rus. Det Jesus fikk drikke mens han hang på korset, var egentlig beregnet på soldatene, som en form for leskedrikk.
I sangen som vi synger, gjør Hjalmar Hansen denne tørsten til en form for liknelse: ”Åja, dette bristende hjerte – det tørstet for sjeler å få!”
I trosbekjennelsen sier vi om Jesus at han var ”virkelig og sant menneske”, samtidig som han er ”virkelig og sann Gud”.
Som et virkelig og sant menneske kunne Jesus føle smerte, føle sult og føle tørst. Når Jesus roper ”Jeg tørster!” fra korset, sier han samtidig: Jeg er et menneske! Jeg er et menneske som lider!
En av de som sto der – vi aner ikke hvem – oppfattet det ropet. Og han lot den døende Jesus om ikke annet, så få fukte leppene sine.
Jeg tørster!
Til oss som tror på ham, sier dette ropet: Et menneske som lider – men også Guds Sønn. Og som menneske lider jeg for din skyld. Jeg lider for at du skal kunne bli frelst.
Han glemte seg selv midt i døden
Han glemte sin tornfulle vei
Han så kun på menneskenøden.
Å, tenk – det var allting for meg.
Vi synger det tredje verset i Hjalmar Hansens sang.
La oss lytte til det femte Jesus har på hjertet:
Matt 27, 46 – 49:
Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: « Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Han roper på Elia.» Og en av dem løp straks fram, tok en svamp og fylte den med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Men de andre sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å redde ham.»
Det er en stigning i dramaet på Golgata nå. Vi har lyttet til fem av de sju utsagnene Jesus kom med på korset. De tre første handlet om menneskene rundt Jesus. Han begynte med å be for soldatene og de som korsfestet ham. De som han menneskelig sett minst av alt hadde noen grunn til å be for. Han begynte med å be for dem.
Så oppmuntret og velsignet han røveren på korset ved siden av ham. Han som selv sa at han ikke fikk annet enn det han hadde fortjent. Men Jesus velsignet ham.
Så velsignet han de som hadde stått ham nær i livet. Sin mor. Den disippel han hadde hatt et særlig nært forhold til. Ba dem ta vare på hverandre.
Først da tenkte han et øyeblikk på seg selv. Jeg tørster!
Ved den sjette timen falt et stort mørke over landet, leser vi i bibelteksten. Og ved den niende timen er det Jesu rop lyder: ”Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg!”
Evangelisten har gjengitt ropet slik det lød fra Jesu munn, på Jesu språk, som var arameisk. Og oversettelsen har beholdt den arameiske versjonen for å forklare oss den merkelige replikkveksklingen som kommer etterpå.
- Han roper på Elia, sa de til hverandre. Profeten Elia fra Det gamle testamente. Han spilte en sentral rolle i folkefromheten. Døperen Johannes var blitt sett på som en Elia-skikkelse. Og igjen leser vi at en ville fukte en svamp og gi Jesus å drikke. Kanskje ikke for å hjelpe denne gangen, men for å høre om han hadde mer å si. Og de som sto rundt, sa foraktlig: Nei, la oss se om Elia kommer for å redde ham!
Hva slags rop var det Jesus kom med?
Det var et rop fra den ytterste nød og den ytterste pine.
Vi som noen ganger kanskje snakker lettvint om ”et gudsforlatt sted”; la oss huske at det har bare vært ett gudsforlatt sted i historien, og det var korset på Golgata. Der ble Jesus forlatt av Gud. Forlatt av Gud!
Det har lenge vært diskutert om ordet ”helvete” skal tas ut av den norske bibeloversettelsen. Jeg kan saktens se gode grunner for det. Jeg er ikke sikker på at det er noe godt ord. Jeg er ikke sikker på om det kommuniserer den realiteten det er snakk om: Fortapelsen. For hva er fortapelse? Det er å være forlatt av Gud! Fortapelse er å være forlatt av Gud!
Da kan man ha både svovel og andre effekter for meg. Fortapelsen er å være forlatt av Gud.
Også dét måtte Jesus gjennomgå. Han gjorde det, for at du og jeg ikke skal behøve det. For at vi aldri skal behøve å si til Gud: Hvorfor har du forlatt meg?
La oss se på det sjette utsagnet fra Jesus der han henger på korset:
Luk 23, 44 – 46:
Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han.
Vi nærmer oss slutten på dramaet.
Men det har skjedd noe.
Gudsforlattheten er opphevet. Gud har igjen vendt sitt ansikt som Sønnen.
Jeg tror ikke det kan ha gått mange minuttene mellom Jesu fortvilte utrop der han spør hvorfor Gud har forlatt ham, og den tillitsfulle erklæringen han kommer med her.
Hva har skjedd?
Teksten forteller hva som skjedde i mellomtiden.
Forhenget i templet revnet etter midten.
Forhenget som skilte folket fra guddommen – det hadde revnet. Det var ikke noe hinder lenger.
I det samme øyeblikket visste Jesus at gudsforlattheten var opphevet, og han kunne si til Faderen: I dine hender overlater jeg min ånd.
Bare et øyeblikk senere var han død, men han rakk å si én ting til, og vi skal nå stanse for det sjuende og siste av de ord Jesus sa på korset:
Joh 19, 30:
Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: «Det er fullbrakt!» Så bøyde han hodet og utåndet.
Det er over!
Den kampen Jesus stred – alle smertene han led.
Nå er det over.
Han er død.
Han som skriver akkurat denne teksten – evangelisten Johannes – var både øyne- og ørevitne til det som skjedde. De andre evangelistene var ikke det. De har fått det referert. Om du leser alle evangelistenes beskrivelse av korsfestelsen og føler at her er det noen kronologiske uoverensstemmelser: Ja, det er det. Som det alltid er når fire personer skal fortelle fra den samme hendelsen, og bare en av dem faktisk var til stede. Selv ikke han som var til stede får med seg alle detaljene.
Men helheten stemmer. Og sluttsummen stemmer.
”Det er fullbrakt!”
Det er sluttsummen.
Det er svaret med to streker under til slutt: Det er fullbrakt. Det er fullbrakt! Det er fullbrakt!!
Knapt noe ord fra Jesu munn er sitert så ofte. Mange av oss har sterke minner om hvordan disse ordene var malt på frontveggen, for eksempel i det gamle Templet i Pilestredet 22.
Før et nytt bygg kan tas i bruk, må det ha en ferdigstillelsesattest.
Frelsesverket har fått en slik attest.
Det var de siste ordene Jesus sa på korset, og hele langfredagens evangelium kan oppsummeres i disse tre ordene: Det er fullbrakt!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar