Preken over Luk 17, 20 - 30

HERRENS DAG DEN STORE NÅ SKAL RINGES INN

Preken i Askim korps søndag 13. november 2005

En gang spurte fariseerne Jesus når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.»
Til disiplene sa han: Det kommer en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det. Folk skal si til dere: «Se der», eller: «Se her er han». Men gå ikke dit og følg ikke etter! For likesom lynet, når det blinker, lyser fra himmelbryn til himmelbryn, slik skal det være når Menneskesønnen kommer til syne på sin dag. Men først må han lide mye og bli forkastet av denne slekt. Og som det gikk til i Noahs dager, slik skal det gå når Menneskesønnen kommer. De spiste og drakk, giftet seg og ble giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken. Så kom flommen og gjorde ende på dem alle. Eller som det gikk i Lots dager: De spiste og drakk, de kjøpte og solgte, plantet og bygde. Men den dagen Lot gikk ut av Sodoma, regnet det ild og svovel fra himmelen og gjorde ende på dem alle. Slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg” (Luk 17, 20 – 30).

Slik lyder Herrens ord!


Vi møter det på så mange måter. Vi møter det i nyhetene: Meldinger om mennesker som plutselig er rykket ut av tiden, som har omkommet ved ulykker, som er blitt drept ved terroraksjoner, som har dødd brått. Vi vet at det er en del av livet, men fordi livet er det vi kjenner og livet er oss kjært, så har vi en viss avstand til det.

Vi er ved slutten av et kirkeår. Dette er den nest siste søndagen i kirkeåret. Neste søndag kalles ”domssøndagen”, men mange synes nok de tekstene vi har lest i dag også har et element av dom i seg. En advarsel om at vi lever på lånt tid.
Vi går også mot slutten av et kalenderår. Vi skriver november. Vi er på det nest siste bladet i årskalenderen vår. Vi planlegger hva vi skal gjøre til jul. Noen har allerede kjøpt 7. sans for 2006 og begynt å føre inn avtaler og oppgaver for dagene og ukene etter nyttår. Vi lever i det spenningsfeltet som Martin Luther beskrev slik: ”Selv om jeg visste at Herren kom igjen i morgen, ville jeg plante et tre i dag.”

Året 2005 har vært et dramatisk år på mange måter. Det begynte med flodbølgen i Det indiske hav. Senere kom jordskjelvet i Pakistan. Og mellom disse dramatiske høydepunktene, har det vært en lang rekke av store og små begivenheter. Noen glade, andre vonde.

Jeg minnes en lek fra barndommen. To stykker sto og holdt hverandre i hendene og løftet hendene høyt. Og de andre gikk i ring under de løftede hendene. Vi husker den leken: «Bro, bro brille klokka ringer elleve. Keiseren står i sitt høyeste slott, så hvit som en mann, så sort som en brann». Dramatikken bygger seg opp. Alle som er med på leken, vet hva den går ut på. «Fare, fare krigsmann, døden skal du lide. Den som kommer aller sist skal i den sorte gryte».

Med skrekkblandet fryd ble den ene etter den andre fanget i gryta og måte ut av leken.
Eller stolleken. Den sikre gjenganger fra enhver juletrefest. Alltid en stol for lite. En plass for lite.

Det er leker, men det er leker som minner om noe av livets alvor. Leker som spiller på en urgammel erkjennelse: Livet selv, historien, kommer til et punkt der det er slutt. Kommer til et ”Game over”.

Men det er bare tilsynelatende. I hvert fall i den ene leken. For den som kommer i den sorte gryte, får et valg. ”Eple eller banan”. Deretter blir man plassert i rekke ut fra det valget man har gjort. Og så avsluttes leken med en drakamp mellom de to lagene.

Da er stolleken mer meningsløs. Den handler bare om å klamre seg til den eller de gjenværende stolene lengst mulig.

Jeg kjenner ikke den idéhistoriske bakgrunnen for en lek som ”Bro, bro brille”. Det er en gammel lek – kanskje var den ment å fungere som en påminning om de store valg vi gjør i livet. ”Eple eller banan.” Om å velge Jesus, eller velge ham bort. Om å tro på ham, eller la det være.
Jesus svarer på fariseernes spørsmål om når Guds rike skal komme, med å si at «Guds rike er iblant dere». Paulus sier, i teksten som Liv Synnøve leste, at Herrens dag skal komme som veer over en kvinne som skal føde.

Guds rike er både nåværende og fremtidig. Guds rike er allerede iblant oss, men vi merker smertelig at vi ennå ikke er i Guds rike. Det er allerede, men samtidig ennå ikke. På samme måte som med en graviditet. Mange av oss har opplevd det i egen familie, mange også i egen kropp. Livet finnes. Livet merkes. Vi kan, etter hvert i alle fall, både kjenne det og se det. Men barnet er ikke født, ikke ennå. Det finnes også en slutt på livet slik vi kjenner det. Vi kaller det døden. ”Den siste fiende.” Det store, ukjente som ingen har vendt tilbake fra for å fortelle hvordan er. Derfor bærer vi i oss en frykt for døden. Og derfor har det ned gjennom historien vært brukt enorme ressurser på nærmest å avskaffe døden. Man snakker om forskning som skal gjøre at menneskene lever i både 100 og 150 år. Men på ett eller annet tidspunkt er livet over.

Det finnes også slutt på enhver graviditet. Forskjellen er bare at med en graviditet blir vi gitt muligheten til å fastsette en termin, et ventet fødselstidspunkt. Paulus sammenlikner da også kirkens forventning til at Jesus skal komme igjen med fødselsveer (Rom 8, 22). Men det er en forskjell. Da vi skulle ha våre sønner, hadde vi fått angitt et tidspunkt for når de kunne ventes. Ingen av dem var helt presise, men det var nå innenfor det man kunne regne med.

Men vi vet ikke noe om når Menneskesønnen kommer. Vi vet ikke når Herrens dag kommer. Vi vet bare at den kommer. Og vi vet at det ikke blir noen solskinnsdag. Det blir ingen festdag. ”Herrens dag”, kalles den, og apostelen Peter skriver i sitt brev at ”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset”. Paulus skriver noe av det samme i 1 Tess 5, 2 - 6: ”For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. Når de sier: «Fred og ingen fare», da kommer plutselig undergangen over dem, brått som veer over en kvinne som skal føde (Der har vi det bildet igjen også!). Og de skal ikke slippe unna. Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til. Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue”.

Hva sier Paulus oss? Hva sier Jesus oss? Begge sier det samme: Herrens dag kommer uventet, men vi behøver ikke være uforberedt. Det blir som en fødsel vi vet skal skje. Den kan også komme brått, men det er ikke det samme som å være uforberedt. Det blir som en eksamen vi skal opp til. Den kan komme brått på, men det er ikke det samme som å være uforberedt.

La oss ikke romantisere hvordan det blir når Herrens dag kommer. La oss ikke romantisere, verken fødsel eller død. De bærer i seg både smerte, sorg og for mange også frykt. Men for den som er forberedt, innebærer det også glede. Gleden over det nye som begynner. Det nye som både fødsel og død er inngangsportaler til. Det nye som Herrens Dag innvarsler.

Vi skal straks synge Tandbergs mektige tekst ”I den stille, klare morgen”. Her heter det i ett av de versene som kanskje ikke synges så ofte:

”Ned de gylne tempelhaller
lyder Seierherrens skritt.
Herrens dag, den store, nå skal ringes inn.
Og som brus av mange vann
et mektig ekko toner hit.
Det er tonene av Seierherrens trinn”.

Derfor vil jeg avslutte denne prekenen med å sitere hva Jesus sier i Lukas 21, 25 – 28: ”Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser. Mennesker skal forgå av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.”


Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
én sann Gud, fra evighet og til evighet.
Amen