TALE FOR DAGEN - FRELSESARMEEN, SARPSBORG
Mandag 1. mai 2006
ÉN DAG…
Det er alltid spennende å skulle tale på en 1. mai. Jeg har gjort det noen ganger – mest på Frelsesarmeen, men også i mer politiske sammenhenger. Det er spennende, og det er utfordrende å si noe på en slik dag.
Som et ledd i mine forberedelser til denne dagen og denne talen, har jeg spilt en sang av min gamle klassekamerat fra Sauda, Bjørn Eidsvåg. Den heter ”En dag”, og der heter det at ”… én dag skal rettferdigheten seire, én dag skal vi danse, skal vi feire, at freden er funnet, gleden er vunnet. En dag…”. Sangen kan sikkert forstås på mange måter – jeg hører den som en sang om 1. mai. Jeg hører den som en sang om behovet for en dag da vi bruker tid på ideologisk refleksjon og bevissthet: Hva slags samfunn ønsker vi? Hva slags samfunn – som medmennesker? Hva slags samfunn – som kristne? Hva slags samfunn – som frelsessoldater, som salvasjonister?
Det er satt av en slik dag på kalenderen. Spørsmålet er: Hvordan bruker vi den?
Bakgrunnen for denne dagen tror jeg de fleste av oss kjenner. Det var den amerikanske fagbevegelsen American Federation of Labour som tok initiativet til en slik dag – det skjedde i 1888. Året etter Den Sosialistiske Arbeiderinternasjonale, eller den annen internasjonale, som den kalles, opp dette på sin stiftelseskongress i Paris, og i 1890 ble de første 1. maidemonstrasjonene holdt i en rekke byer. Én av disse var Kristiania.
I Norge vedtok Stortinget i 1947 at 1. mai skulle være offentlig høytidsdag og fridag. Det er sikkert ulike meninger om hvor lurt dette var, om ikke det gjorde noe med dagen. Fram til da hadde 1. mai-demonstrasjonene og markeringene vært henvist til å foregå etter arbeidstid. Nå ble det en ekstra fridag på våren, med de konsekvensene det har fått.
Samme år som Stortinget vedtok å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag og fridag, sendte biskopene i Den norske kirke et rundskriv til landets prester om gudstjenester denne dagen. I 1977 fikk dagen også egne tekster og egen kollektbønn.
De lengste tradisjonene når det gjelder gudstjenestelige markeringer av 1. mai-dagen i Norge er det trolig Frelsesarmeen som har. Eldre salvasjonister forteller at så langt tilbake som deres hukommelse går, mot slutten av 1920-årene, var "1. mai-fest" på Frelsesarmeen en selvsagt post på programmet
Så mye om historien. Vi er ved dagen i dag. ”Én dag…”, synger Bjørn Eidsvåg. ”Én dag skal rettferdigheten serie, én dag skal vi danse, skal vi feire, at freden er vunnet, at gleden er funnet – én dag…”.
Finnes denne dagen andre steder enn i drømmene og fantasiene til sangere og enkelte andre?
Vi skal lese et avsnitt fra Bibelen sammen:
"Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse? Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud" (Mika 6, 6 - 8).
Slik lyder Herrens ord!
”Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud”.
Én dag skal rettferdigheten seire.
Én dag skal vi danse, skal vi feire.
At freden er funnet,
At gleden er vunnet.
Én dag…
Denne dagen har det vært sagt og sunget mye om når man har vært samlet på 1. mai. Noen ganger var sangene rent politiske, andre ganger rent religiøse. Og noen ganger gled de over i hverandre.
”Det lysner nå, det gryr av dag,” heter det i en slik sang. Den ble skrevet av en frelsesoffiser som mer enn 100 år siden: Carl Hyllestad, het han. Han synger om himmelen, men mange av arbeiderbevegelsens pionerer har sunget med nesten de samme ordene om det samfunnet de drømte om og ønsket å bygge.
Én dag skal rettferdigheten seire…
Jeg tror ikke at himmelen – slik vi tenker på himmelen som kristne – er noe som kan bygges her på jorden ved hjelp av politiske beslutninger, eller ved dugnadsinnsats. Men jeg tror på at vi kan ta ut noen av de himmelske kreftene og realisere dem i møtet med andre mennesker.
William Booth sa om dette: ”Det nytter ikke å preke evangeliet for en mage som skriker av sult!”
Det var ikke noe han hadde funnet på av seg selv. Det var noe han hadde lært av Mesteren selv – han som sa til disiplene sine: ”Dere skal gi dem mat!” Det er en fortelling vi husker fra søndagsskolen: ”Men da det ble kveld, kom disiplene til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send folket fra deg, så de kan dra til landsbyene og kjøpe seg mat.» «De trenger ikke gå herfra,» sa Jesus; «dere skal gi dem mat!» «Men vi har bare fem brød og to fisker her,» svarte de. Da sa han: «Bring det hit til meg!» Så ba han folket sette seg ned i gresset, og han tok de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen. Deretter brøt han brødene og ga dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs, tolv kurver fulle. De som hadde spist, var omkring fem tusen menn, foruten kvinner og barn” (Matt 14, 15 – 21).
Én dag…
En dag skal de sultne bli mette. En dag skal de som fryser, kjenne varme. En dag skal de som tørster få drikke seg utørste.
”Skal jeg ofre min førstefødte for min synd?” spør Israel så dramatisk i teksten vi leste sammen.
Selvfølgelig skal du ikke det. Det er ikke slike krav Herren har til oss. Men kanskje er det kravet han stiller enda vanskeligere enn det å gjøre litt dramatiske, spektakulære gester: Han sier: Gjør rett og skjell for deg. ”Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud”. Ikke mer, men heller ikke mindre.
”Gjør din plikt og krev din rett,” var et slagord man ofte hørte i arbeiderbevegelsens pionertid – kanskje brukes det ennå. Det er et bra slagord, så langt det rekker. Men det rekker ikke langt nok. For når Gud ber oss gjøre rett og skjell for oss, ber han oss ikke bare stå skulder ved skulder med dem som står på samme rekke som oss selv. Han ber oss stille opp for dem som ingen andre stiller opp for. Ja, mer enn det: Jesus ber oss ikke bare vise nestekjærlighet – han utfordrer oss til fiendekjærlighet. Elsk dem som hater dere. Be for dem som forfølger dere.
Det å gjøre kjærlighetsgjerninger sier mer om Gud enn tegn og under. Jeg er slett ikke sikker på at det var særlig mange som tenkte over hvor maten kom fra, blant de tusener som satt rundt på bakkene og vollene og fikk mat av Jesus da han gjorde det store bespisningsunderet. De gledet seg over at de fikk mat, men jeg tror ikke de tenkte så mye på hvor maten kom fra. Det var omsorgen som gjorde dem interessert, mer enn underet som lå bak og som førte til denne omsorgen.
Slik også i vår egen tid.
Guds utfordring til oss er derfor dynamiske utfordringer, utfordringer som gjelder både kropp og ånd, mage og hjerte.
Var vi som kristne flinkere til å ”gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med vår Gud”, tror jeg summen av sult, tørst, lidelse og urett ville være mye mindre her i verden. Det gjelder summen av all slags sult, summen av all slags tørst, summen av all slags lidelse og summen av all slags urett.
Men én dag skal rettferdigheten seire,
Én dag skal vi danse, skal vi feire
At freden er vunnet,
At gleden er funnet.
Én dag…
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd
- én sann Gud, fra evighet og til evighet.
AMEN
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar