«Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten.
Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen.
Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.
Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»
Slik lyder Herrens ord!
La meg begynne med en nokså selvfølgelig observasjon: I hagen vår hjemme har vi et plommetre. Vil jeg smake på plommetreets frukter, så er det fordi jeg har lyst på plommer. Og plommene var gode på vårt tre i år. Men vil jeg ha epler eller pærer, går jeg ikke til plommetreet. «På frukten skal treet kjennes!» Frukten tilsvarer treet. Hver frukt – hver plomme – har i seg kjernen til et nytt tre. Og det blir ikke epletrær av en plommestein.
Det er en helt selvsagt observasjon; både litt banal og litt barnslig. Kanskje bare en myk overgang til det som egentlig er en vanskelig og krevende bibeltekst? Krevende å preke over; krevende å forholde seg til som bibelleser.
For Jesus snakker ikke om tresorter i denne teksten. Han snakker om trær som er gode eller dårlige. Og om trær som har god eller dårlig frukt. Kanskje kan vi også tenke at det handler om mye eller lite frukt.
Når det er sagt: Jesus er heller ikke spesielt opptatt av trær og frukter i denne teksten. For først og sist er dagens tekst en tekst om ordene våre.
Jesus snakker om ordene våre i dagens tekst. La oss holde fast på det. Derfor skal dette bli en preken om ord, både Jesu ord og våre egne.
Jeg har vært et skrivende og snakkende menneske hele mitt voksne liv; ja, jeg både snakket og skrev lenge før jeg ble voksen. Jeg liker å tenke at jeg er en som har hatt språket som arbeidsverktøy, og det jeg har produsert, er ord. Mengder av ord. Bøker, artikler, tekster, taler og foredrag.
Langt fra alt har vært like godt eller like viktig, og det var nok i erkjennelsen av dette at jeg for en del år siden skrev et dikt om dette:
Dei verkelege orda
Det kjem ein dag
då alle ord er sagt
og alle tankar tenkt
og alt er skrive ned.
Det kjem ein dag
då alle spørsmål er stilte,
og alle svar er gjevne.
Det kjem ein dag
då kvar tone har lydt
og alle songar er kvedne,
då kvar bøn er bedt,
og orda ikkje finst.
Den dagen
vil eg sette meg ned
og lytte
etter dei verkelege orda.
«De virkelige ordene…»
I møtet med Jesu ord i denne teksten kan man godt forstå de som foretrekker stillheten; tausheten. Det ble sagt om en norsk politiker en gang at han kunne holde munn på 13 språk. Det var et forsøk på å si på en litt vittig måte at han veide sine ord; han snakket ikke i utide.
«De virkelige ordene…»
I Johannes-prologen kalles Jesus for Ordet.
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud…»
Når Gud utførte sine skaperhandlinger, brukte han ordet som arbeidsredskap. Han sa «Bli lys», leser vi i skapelsesberetningen. Og det ble lys. Og vi leser at Gud sa at havet og landet skulle skilles, og så skjedde det, og han ga det navn: Det tørre kalte han land og det våte kalte han hav. Og han sa: «La oss skape mennesket i vårt bilde».
I Salme 33 heter det: «Han talte og det skjedde, han bød og det stod der».
«De virkelige ordene…»
Hvorfor advarer så Jesus mot akkurat ordene? Når det er slik skaperkraft i ordene, når han selv omtales som Ordet?
Og likevel sier han: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»
Jeg tror det er fordi Jesus vet noe om den makt som ligger i ordene. Det er en makt til både å såre og glede; det er en makt til både å skape og rive ned. Ord kan skape bilder som ikke noe annet kan matche. Bildet ordene kan skape, kan være bedre enn bildet selv.
En som også arbeidet med ord, var Knut Hamsun.
Jeg har nok lest mer om Hamsun enn av ham, men han behersket språket, det er det ingen tvil om. Han kunne bruke ordene.
Ett eksempel på dette:
Romanen «Markens grøde» er fortellingen om nybrottsmannen Isak Sellanraa, som går og går langt inn i skogen, og der bygger en gård.
Om Isak heter det: «Han var som sett gjennom en virvel i ruten».
Ingen tegner, ingen maler, ingen fotograf kan gjenskape et slikt bilde. Ikke på et ark, ikke på et lerret, ikke på en film. Og likevel tenker vi: Ja! Sånn må han ha vært. «Som sett gjennom en virvel i ruten!»
Ordene skaper et bilde.
Gud selv brukte Ordet da han skapte.
Våre ord skaper også noe. De er såkorn.
Såkorn bærer som regel frukt. God frukt eller dårlig frukt. «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd.»
Jesus fortalte to lignelser om såmannen. De er litt forskjellige, men den ene av dem er en lignelse om ordet. «Såkornet er Guds ord», heter det uttrykkelig når Jesus skal forklare disiplene hvordan den skal forstås. Såkornet er Guds ord – jordsmonnet er hjertene. Veikanten - den dårlige jorden - blant tistler og torner. Men noe falt i god jord.
God jord - godt tre - god frukt.
Vi bruker kanskje andre ord om dette når vi snakker om våre medmennesker. «Han er alltid så positiv». «Hun har alltid noe godt å si!» Eller motsatt: Den og den er alltid så negativ; alltid så kritisk.
Det finnes andre tekster som sier noe om dette, som når Jesus sier dette om den som tror på ham: «Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann» (Joh 7, 38).
Strømmer av levende vann – de skal ikke komme fra himmelen eller et annet fjernt sted – men fra den enkelte kristne. Akkurat som frukten.
Et tre som bærer frukt dømmes etter den frukten det bærer, ikke etter hvordan det ser ut. Om bladene er pjuskete kan det likevel være god frukt på treet. Om fargen har bleknet, kan eplene likevel være smakfulle og saftige.
I Johannes 6 leser vi om at en del av dem som hadde fulgt Jesus, etter hvert trakk seg unna ham. Hvorfor gjorde de det? De ble støtt av hans ord. De reagerte på undervisningen hans; på forkynnelsen. Dette merket Jesus. «Gjør dette at dere faller fra?», spurte han. «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv.»
La oss gjenta det siste: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv».
Og så leser vi den mest kjente delen av denne teksten; Joh 6, fra vers 66: «Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord!
Det evige livs ord!
Disiplene hadde erfaring med ordene fra Jesu munn. De hadde sett mennesker bli vekket opp fra de døde ved at Jesus talte. De hadde vært der da offiseren i Kapernaum kom og ba for sin syke tjener. Og da Jesus ville bli med ham hjem, sa han: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet» (Matt 8,8). Jesus «undret seg over dette», leser vi, og sa at så stor tro hadde han aldri møtt før. Og så leser vi: «Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund» (v. 13).
Så var det teksten vår igjen, da!
Vi har vært innom «de virkelige ordene», de skapende ordene, de helbredende ordene. Men Jesus snakker også om de unyttige ordene. Vi leste: «Jeg sier dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. For etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»
Hva er «de unyttige ordene»?
I den offentlige debatt kan man noen ganger få inntrykk av det er viktigere å si noe enn å ha noe å si. Lytt til et hvilket som helst politikerintervju, og du vil forstå hva jeg mener. «Først vil jeg si…», og så kommer man med mange ord som ikke svarer på det man blir spurt om. Kanskje fordi spørsmålet er vanskelig? Eller kanskje fordi man ikke klarer å skille mellom de nyttige og unyttige ordene.
Jeg slo opp i en engelsk bibel for å se hva «de unyttige ordene» er kalt der (New English Bible). Her leste jeg: «Det sier jeg dere: Det er ikke ett tankeløst ord som kommer fra menneskenes lepper som de ikke skal svare regnskap for på dommens dag».
Unyttige ord – tankeløse ord.
Snakker Jesus rett og slett om det vi iblant kaller «pludring»? «Small talk»? «Snikk-snakk»?
Jeg tror faktisk ikke det. Hva sa han ikke? «For det hjertet er fullt av, det sier munnen.» Hvis hjertet er fullt av pludring og snikk-snakk, så er det leit og ikke så lite kjedelig for omgivelsene, men Jesus er opptatt av viktigere ting. Han er opptatt av dette: «Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd».
Han er opptatt av hvem som sitter på tronen i ditt hjerte, for å bruke et bilde fra søndagsskolen. Husker vi omkvedet om dette?
«Å, Jesus, kom inn i mitt hjerte
der er rom, der er rom for.
Å, kom inn – der er rom.
I mitt hjerte er rom for deg».
Vi snakker rett og slett om helliggjørelse.
Frelsesarmeen har 11 trosartikler. I den tiende heter det: «Vi tror alle troende har rett til å bli helliget «helt igjennom», og at «ånd, sjel og kropp» kan bli «bevart uskadet så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tess 5,23)».
Det er mange forskjellige uttrykk som brukes om det å oppleve Guds helliggjørende kraft i sitt liv. Noen av dem virker sterkere enn andre. Vi snakker om «Dåpen i Den Hellige Ånd» - «hellighetserfaring» - «erfaringen av et rent hjerte».
«For det hjertet er fullt av, det sier munnen.»
Rom for Jesus.
Ikke bare i vårt liv. Ikke bare i vår tanke. Men i vårt hjerte. I språket vårt. I ordene våre. På fruktene skal treet kjennes.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar